Aktuelle forestillinger

Nå i juni uteksamineres tre høyst ulike koreografer fra masterprogrammet for koreografi på KHiO. Denne uken lanserer vi intervjuet med Solveig Styve Holte, som har premiere på "Lightness" på Black Box Teater 4. juni. Hun utforsker koreografiens potensial som kritikk, livline og samværsform.

Av Venke Marie Sortland

ma2015
Fra venstre: Solveig Styve Holte, Anne Kathrine Fallmyr og Heidi Jessen. © KHiO

Del 3:
Koreografisk dekonstruksjon - Solveig Styve Holte
Solveig Styve Holte utforsker koreografiens potensial som kritikk, livline og samværsform.

1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå gjør jeg boken min klar for trykk. Den er første del av masterarbeidet mitt. Forestillingen som jeg har prøver på i ettermiddag utgjør del to. I tillegg jobber jeg ganske kontinuerlig med den tredje delen, soloarbeidet mitt for Museet for samtidskunst. Og i kveld kommer Fredrik Floen, den fantastiske kostymedesigneren min, fra Mosjøen med resten av kostymene våre. ”Lightness” er den overgripende tittelen for arbeidet. Jeg jobber med hvordan koreografi kan manifesteres i ulike uttrykk.

Det varierer hvilket av de tre arbeidene jeg opplever har størst risiko. Akkurat nå tenker jeg at det er soloarbeidet. Det er dette jeg i minst grad klarer å begripe. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forberede meg til det. Men det ser jeg på som noe veldig bra! For det er ikke sånn at jeg vil at noen skal komme å redde meg – jeg er interessert i risiko, altså å produsere noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere.
Arbeidets første del, boken, er skrevet ut fra en nødvendighet. Koreografilinjen ble etablert allerede i 1979, men i KHiOs bibliotek fins ingen tekster publisert av linjens studenter. Dette vitner om en lang taus tradisjon. Alle de andre kunstgrenene representert med studentarbeider. I og med at vi aldri er parallelle studentkull på koreografi, ser jeg denne mangelen på publikasjoner som en enorm demokratisk utfordring – utenom de ferdige forestillingene er det altså ingen kunnskapsproduksjon som overføres fra ett kull til et annet. Det er også et kjempeproblem i forhold til definisjonsmakt; over hva koreografi er.

Allerede i september 2013 bestemte jeg meg for at en del av masterarbeidet mitt skulle være skriftlig. I boken samtaler jeg med tekster som har vært viktig for meg. Gjennom dette stiller jeg dem også til disposisjon som kilder og referanser for andre. Det å dele sine inspirasjons- og informasjonskilder, er noe jeg savner i feltet vårt.
Soloarbeidet mitt skal være del av en utstilling som heter ”Fattig kunst - rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968-2015”, på Museet for samtidskunst. Jeg skal være nærværende og utøvende gjennom hele åpningstiden i seks dager. I dette arbeidet jobber jeg med en veldig utstrakt tidsdisposisjon, et sekstimersformat. Jeg kommer sikkert til å være kjempemasse alene – noe jeg liker veldig godt. Jeg vil gi arbeidet mitt samme verdi uavhengig av om det er publikum til stede eller ikke – publikum blir en slags temperatur, som kommer og forsvinner. Jeg vil også undersøke om min koreografi kan ha den samme kvaliteten som kunstobjektene har, som er ”constantly performing” uavhengig av om de blir bekreftet av ”den andre”. Tradisjonelt tenker vi jo at koreografi og dans ikke er gyldig som kunst før det blir bekreftet av en tilskuer. Jeg tenker også på museet som en temporalitet og tidsramme som er helt ulik teateret, og som derfor kan stille andre elementer og kvaliteter i arbeidet mitt til disposisjon. Det er for eksempel et potensial ved museet at ting kan få lov til å ta sykt lang tid. Langsomhet og gjentagelse – ikke som utmattende repetisjon, men som en reaktivering av et materiale – er vanskelig å gjøre i teaterrommet.

Jeg undersøker også hva det er å gjøre et soloarbeid. Solodansen har en ganske lang tradisjon – ofte som den kvinnelige danserens oppvisning av virtuositet. Den kan også ofte være en iscenesette av identitet, eller handle om at man er et utlevert subjekt som trenger publikums bekreftelse. Jeg er interessert i å finne strategier som ikke handler om pasjon eller person.
Den siste delen av arbeidet mitt er en forestilling på Black Box Teater. I denne har jeg vært interessert i dansing som et kollektivt fenomen – hva vil det si å danse sammen med noen? Prosessen begynte med at vi – jeg, Pernille Holden, Ann-Christin Berg Kongsness og Marte Reithaug Sterud – gjorde oss en felles fysisk og sosial erfaring. Vi ”clubbet” sammen i tre døgn, som en måte å være i kroppen og tilhøre hverandre på. Ut fra dette har vi jobbet med andre måter å ”gjøre” et fellesskap på – være sammenflettet, eller sammen i et mønster, en rytme, en suggesjon. Vi forholder oss ikke til hverandre som i et aksjon-reaksjon mønster, men jobber med å skape et felles tredje – dansen. Vi har også jobbet tett med vår kostymedesigner, Fredrik. Han er utøvende i forestillingssituasjonen, og forandrer det visuelle uttrykket underveis ved å kle på og av oss. Sammen med vår lysdesigner Elisabeth Kjeldahl Nilsson, lager vi en sensorisk opplevelse.

Både i teksten og forestillingen har jeg vært interessert i landskapet som form, der det ikke er sånn at starten legitimerer slutten, men der alle ting finnes som bestanddeler ved siden av hverandre. Publikum må selv produsere meningen mellom delene.
Som en ekstra del av masterarbeidet mitt har jeg satt i gang en KHiO-praksis – ”breakfast clubbing”. Det er jo ingenting som er bedre enn å danse om morgenen! Hver onsdag kl 9.00 kan folk kommer og danse sammen i en time – som en måte å være glade og lykkelige på.


2. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Noen personer er kjempeviktige for meg, og gjør arbeidene mine mulig, blant annet Mette Ingvartsen og Mette Edvardsen. Jeg opplever at deres kunstnerskap er større enn forestillingene de lager: De produserer også en tenkning rundt arbeidet sitt, en diskurs som betyr noe for flere enn dem selv, og som er med på å utvide rammene for hva det vil si å jobbe med koreografi.
Veilederne mine på masterarbeidet mitt; Per Roar og Mårten Spångberg, er også kjempeviktige for meg. Per Roars sensibilitet og raushet gjør ham til en viktig stemme i det norske dansefeltet – han har betydd mye for meg i mange år. Mårten traff jeg tilfeldigvis da vi var på studietur til Tokyo for to år siden. Arbeidene hans har et potensial som jeg finner berikende – han frir seg fra konvensjoner og forståelser om hvordan man skal gjøre koreografi og dans på riktig måte.

Og så inspireres jeg veldig av de dansekunstnerne som jeg er samtidig med, både her i Norge, i Stockholm og Berlin. Jeg opplever at det er et superpotent danse- og koreografifelt på gang. Vi er ”the future generation”. Det fins veldig mye kraft og potensial i vår generasjon, noe institusjonene hverken forstår eller tilrettelegger for. Men istedenfor å bli provoser, kan man snu det, og tenke at vi har uendelig mye å utrette. Vi må endre våre institusjoner gjennom å bygge kollektiv.
Jeg har nektet å identifisere meg med ideen om at en koreograf skal finne sin signatur og sin stil. Jeg tenker vi heller må skape muligheter for hverandre. Da jeg studerte dans på Norges Dansehøyskole, var det viktig for meg å lage bånd til musikkmiljøet, fordi jeg opplevde en større raushet og åpenhet der. Nå mens jeg har studert her på KHiO har båndene til Kunstakademiet vært viktige for meg – jeg opplever at det kommer en annen tenkning rundt det å studere kunst derfra.


3. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Ingen vil jo ha mindre enn revolusjon! Dette er veldig viktig for meg, selv om det sikkert er veldig ustrategisk å si. Jeg burde sikkert heller si at jeg håper at jeg får masse jobb. Jeg føler at jeg tilhører en generasjon som har masse kunnskap og potensial, men lite innflytelse.
Jeg leter etter folk i administrative stillinger som bryr seg om kunsten, som er interessert i å drive frem formater på kunstens, og ikke markedets, premisser. Vi må unngå å falle inn i en automatisert produkttenkning.

Og jeg mener at KHiO, i likhet med andre av dansefeltets institusjoner, har et enormt potensial. Jeg tenker derfor det bør være et uttalt mål for KHiO å være mer ambisiøs og mer i synk med samtiden. Som student har jeg for eksempel jobbet for at våre forelesninger og workshops skal være åpne for flere. Dette har det vært ganske mye motvilje mot. Institusjoner som KHiO sitter på mye midler –bevilget for å skape utvikling i dansefeltet. De må være en ressurs for dette feltet, ikke påberope seg en eksklusivitetsposisjon.


"Lightness" spilles på Black Box Teater 4. - 7. juni. Les mer
Les også intrervju med hennes medstudenter Anne Kathrine Fallmyr og Heidi Jessen her.


Solveig Styve Holte ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.