Aktuelle forestillinger

Professor Dybwik sier jeg… Hun rødmer litt og vifter det bort og vips så har vi endret tema. Siri er snakkesalig og forteller med stor ro om sitt virke, men professortittelen vil hun helst ikke snakke om. At Siri er en travel dame er det ingen tvil om, men mellom det ene og andre møtet en tirsdag formiddag finner hun tid til meg.

Av: Kine Rostøl Ottesen

1. Hva arbeider du med for tiden?
Hovedsakelig så er det Toddlernes rom som tar mye av oppmerksomheten min om dagen, både i forhold til undersøkelser knyttet til fremførelsespraksisen i prosjektet og turnering. I forbindelse med denne produksjonen så undersøker jeg utøveren innenfor rammen av kunstnerisk utviklingsarbeid. Jeg ser på hvordan det er å jobbe i rommet uten skille mellom scene og sal og med de aller yngste rundt bena. Jeg undersøker hvilke valg Marie Ronold Mathisen som utøver må ta i den rammen hun er i, og hvordan det influerer hennes fremførelsespraksis – et veldig interessant arbeid. I tillegg har jeg startet med forberedelser til dybwikdans sin nye barneproduksjon Prinsessen på erten… eller noe sånt, og så underviser jeg studenter på UiS. 18. februar 2016 har vi premiere på en ny installasjon for de aller yngste i Lisboa, dette er et samarbeid med Companhia de Musica Teatral.

Du har også nettopp blitt professor – det er stas eller?
Jeg har ikke noe behov for å snakke om det, men ja, nå er jeg professor innenfor mitt fagfelt, som hovedsakelig er tilknyttet utøverkunnskap og utdanningskunnskap. Det er dette jeg har gjort i 25 år, parallelt med å være i det frie feltet. Utdanning er et felt som er like mye i bevegelse som feltet utenfor institusjonen - det bør i alle fall være det. Jo, stas er det, men jeg prøver å unngå å snakke for mye om denne tittelen.  

siridybwik
Siri Dybwik inne i Toddlernes rom • Foto: Nils Christian Fossdal

2. Tilbake til Toddlernes rom, hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?
Hovedsakelig i dette arbeidet så ønsket jeg mest av alt å viske bort skillet mellom scene og sal og se hvilke konsekvenser det fikk. Det hele foregår i et telt hvor barna kan ta rommet fritt i bruk uten instruksjoner om hvordan de skal forholde seg til noe. Det er på en måte en installasjon med en bitteliten forestilling i. Og det i seg selv har jo absolutt vært en annerledes ramme. Denne gangen bruker vi heller ikke språk som en del av uttrykket og vi har prøvd å legge til rette for at flere sanser stimuleres. Alt kan tas på, barna kan flytte på lydinstallasjoner og de kan flytte på seg selv. Det er et sensorisk univers hvor det ikke bare er det visuelle og auditive som står i fokus. Vi opplever likevel at mange bare liker å sitte rolig og se på danseren og det er litt overraskende.
Jeg erfarer at det er mange faktorer som er annerledes med de aller yngste som målgruppe. Det handler om toddler-kulturen som er barnet i sitt første og andre leveår - de har et fysisk subjekt, og det merker vi godt. Hvem som er subjektet og objektet varierer og noen ganger kan det like gjerne være to-åringen alle sitter å ser på, så vel som danseren. Min egen kompetanse har også blitt utfordret i dette prosjektet med de aller yngste som medvirkende i installasjonen. Personlig er jeg veldig glad for at jeg har en spesialpedagogisk kompetanse i bunn, samt arbeidserfaring med små barn. Det betyr ikke nødvendigvis at det kunstneriske arbeidet blir vellykket, men det gir meg tilgang til noen andre verktøy.
I tillegg så er Toddlernes rom veldig temporært. Hver installasjon har sitt eget særpreg gjennom samspillet med toddlerne – plutselig er det der, så er det borte. Nettopp det er utrolig spennende, og det gjør inntrykk å se hvor kompetent det lille barnet er i møte med oss og dette rommet.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg startet med dans hos Ann-Karin Bodøgaard (i Bodø, red. anm.). Jeg drev med friidrett og skulle forbedre hekketeknikken og for å få til det måtte jeg bli mykere. Rett og slett en litt tilfeldig inngang til dansekunsten. Jeg begynte seint og syntes en periode at det var vanskelig å bestemme seg for videre yrkesvei. Medisin var også et alternativ for meg og jeg kunne nok også valgt en akademisk utdanning. Til slutt bestemte jeg  meg for dansen, noe jeg selvsagt er glad for i dag. Jeg begynte så på Den Norske Balletthøyskole og det var pedagog jeg skulle bli. Utdanningen var god, men etter endt studie forstod jeg at jeg ønsket å gå mer i dybden på enkelte spørsmål. Det var få masterprogram innen dans på den tiden, så jeg tok en videreutdanning i musikkterapi ved Østlandets Musikkonservatorium, tilsvarende en master. Jeg har aldri vært i virke som musikkterapeut, men utdanningen har betydd mye for meg. Etter disse to årene lå det i ryggmargen at alle mennesker er kompetente, uansett funksjonsnivå. Det prøver jeg å ta med meg i møtet med andre, enten det er en student eller en toddler.
I 1990 flyttet jeg til Stavanger og her har jeg vært opptatt av å bygge opp dansemiljøet. I løpet av de første årene ledet jeg oppstarten av dansetilbudet i kulturskolen og i videregående skole. Høsten 1990 startet jeg min jobb ved Rogaland Musikkonservatorium, det er nå Universitetet i Stavanger. I disse 25 årene har jeg utviklet og ledet danseutdanningen gjennom forskjellige faser. dybwikdans ble startet i 1999 og mine sceniske arbeider har jeg definert som et feltarbeid i oppbygningen av dansemiljøet i regionen. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle lage forestillinger og har heller ikke en koreografisk utdanning. Yrkeslivet tok derimot noen spennende vendinger og det har på alle måter vært "learning by doing" gjennom de mulighetene jeg har fått.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Ja jeg har en plan! Resten av tiden som yrkesaktiv, forhåpentligvis mange år til, vil jeg jobbe med scenekunst for de aller yngste. Den forestillingen jeg planlegger nå, Prinsessen på erten…eller noe sånt er rettet mot de som er 3-5 år, men jeg tror nok at jeg går tilbake til produksjoner for de aller yngste etter at den er ferdigstilt. Det er der jeg ønsker å være. Gjennom å undersøke mange forskjellige innganger til scenekunsten for de aller yngste, håper jeg å mestre både den håndverksmessige siden ved dette og også utvikle forståelsen for hvilket møterom jeg skal arbeide frem. Diskursen rundt dette er spennende nå og det er en fantastisk tid å få lov til å være med å påvirke feltet – noe jeg håper at vi på ett eller annet vis gjør.
Gjennom mitt arbeid ved UiS møter jeg flere kolleger som har spisskompetanse på barn. I forbindelse med Toddlernes rom samarbeider jeg med en forsker fra barnehagefeltet (Kirsten Halle, red. anm.). Hun følger arbeidene mine fra et forskningsperspektiv med fokus på barn i møte med kunsten.
I forhold til barn så tenker jeg også at scenerommet er et av de få stedene hvor det er rom for sakte tid og refleksjon. Dersom jeg skal prøve å se det jeg gjør i et større samfunnsmessig perspektiv så tenker jeg at jeg vil skape rom for opplevelse, i kontrast til støyen som finnes i flere av de offentlige rommene. Som mor til tre barn er min erfaring at også det å være barn er travelt. Der tenker jeg at scenerommet og teateret har en veldig viktig oppgave – gjennom forestillinger kan du se deg selv og andre på en ny måte og du kan assosiere, fantasere, og oppleve.

Tar du med deg forskningsperspektivet videre?
Ja jeg jobber innenfor kunstnerisk utviklingsarbeid og er opptatt av utøveren og hvilke valg utøveren tar i fremførelsesøyeblikket. For meg er utøveren den store ressursen i en prosess og jeg er helt prisgitt en god dialog oss i mellom. Feltet utøverkunnskap er spennende og jeg kommer absolutt til å fortsette med disse undersøkelsene. Hovedsakelig ønsker jeg å påvirke feltet gjennom praktisk arbeid, men også i neste barneproduksjon har jeg med en forsker som skal se på lekbegrepet opp mot improvisasjon i scenerom. Nye fagfelt trenger dokumentasjon og gjennom tradisjonen kunstnerisk utviklingsarbeid kan vi få et unikt innblikk i kunstprosessen, samt få frem kunstnerens stemme. Dette utelukker ikke forskerens blikk fra utsiden og tilsammen kan dette bidra inn i en større forståelse for feltet.

toddlerne
Toddlernes rom - Foto: Rune Bergan

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Jeg har gjort mange arbeid de siste tjue årene, så det er noe som er likt hver gang med hensyn til metode og tilnærming. Samtidig så har ikke jeg en koreografisk utdanning i bunn og sånt sett er jeg veldig lite bundet til hvordan noe bør gjøres. Min styrke er kanskje at jeg er fantasifull, strukturert og opptatt av det håndverksmessige. Jeg jobber billedlig og går ofte inn gjennom å se ting for meg, for så å utvikle det. Jeg ser for meg det universet jeg skal lage og så utvikles idéen ut fra dette bildet. Ofte er tekst og barnebøker inngangen til et nytt arbeid og Den stygge andungen (2008) er jo et eksempel på det. Et kjennetegn ved min arbeidsprosess er at jeg har en sterk relasjon til musikk og samarbeidet med komponist er avgjørende. Nils Christian Fossdal, som jeg er gift med, har gjort musikken til alle mine arbeider disse 20 årene og vår dialog er pågående og evigvarende, både i studio og i heimen.
Andre kjennetegn som er karakteristisk for arbeidene der barn er mottakeren, er at jeg liker å arbeide med det taktile, med materialer og med forskjellige strukturer og overflater. Scenografen har absolutt en plass i dybwikdans sine arbeidsprosesser. Ellers er det møtet og dialogen med utøveren som er helt livsgivende for produksjonen og den er like fascinerende hver gang.

Hvor i prosessen liker du deg best?
Hele prosessen fra idé til produkt er fantastisk. Noen forestillinger tenker jeg lenge på, men som oftest er det bare en barnlig assosiasjon som kommer til meg. Jeg har nok en fin evne til å si at ingenting er for dumt, så det er spesielt morsomt i den fasen hvor alle idéer er oppe til vurdering – den ene villere enn den andre. Jeg synes også det er veldig spennende i den fasen hvor vi tar inn referansegrupper. Da inviterer vi inn barn i arbeidene og får innblikk i deres verden, samt helt unike tanker rundt det vi har laget.
Jeg ser på forestillingsprosessen som en gåte vi løser sammen med de som er involvert og det er morsomt de gangene vi lykkes.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg kjenner best til mitt eget felt som er scenekunst for barn, et felt preget av utvikling og god kunstnerisk kvalitet, samt spennende forskning. Jeg står ikke i sentrum av alt, men jeg kjenner godt til utdanningssystemet og har også fått et godt innblikk i Kunsthøgskolen i Oslo sitt arbeid - fantastisk at vi nå har fått en master i utøvende dans. Program for kunstnerisk utviklingsarbeid , som jeg har jobbet tett på i mange år, er også viktig. I forhold til det jeg får sett av forestillinger og annet, tenker jeg at det er høy kompetanse og mye spennende som skjer i feltet.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessant i dag?
Det er flere møter som har hatt betydning for meg, men skal jeg trekke frem et møte som opplevdes overveldende for min del, så må jeg nevne mitt første møte med en dansekunstner. Det var da Marianne Skovli kom til Bodø for å undervise. Jeg var seksten år den gangen og hadde verken sett en forestilling eller truffet en profesjonell danser. Det å møte henne i studio og se henne danse er helt uforglemmelig for meg. I løpet av få timer ble hun en rollemodell og en inspirator for meg og jeg tenker ofte på at disse få timene med henne satte spor - jeg husker det som om det var i går.
En annen stor opplevelse for meg er også knyttet til en tidligere erfaring, og det var første gangen jeg så en profesjonell oppsetning, nemlig Chess i London. Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle reagere. Det var noe med det store formatet og en slik profesjonalitet. Jeg elsker musikaler den dag i dag, selv om det ligger langt fra mitt uttrykk.
Jeg lar meg veldig lett begeistre. Jeg kan gjerne si at dette forstår jeg ikke, dette vet ikke jeg noe om, men det er veldig sjelden at jeg ikke liker noe. Dersom jeg skal trekke frem kunstnere som fasinerer meg  i dag så vil jeg nevne Jo Strømgren og Ingunn Bjørnsgaard. De lager begge universer som gjør inntrykk på meg, men jeg kunne selvfølgelig nevnt mange forestillinger som har gjort sterkt inntrykk og som har inspirert eget arbeid.


8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
For meg er det viktig å stå i arbeidsprosesser i studio. Jeg liker å gjøre erfaringer gjennom praktiske arbeid og sette de ut i livet. Spesielt innenfor feltet barn og unge har jeg funnet det nødvendig å tilegne meg teori. Forskning er jo erfaringer som er satt i system, og selv om det aldri er min inngang til en produksjon så er jeg nok blitt mye mer glad i å se at teori og forskning er knyttet opp mot et arbeid. Men selv om jeg beveger meg innenfor et akademisk miljø så mener jeg at det alltid er kunstnerens intuitive valg som er viktigst og det styrer mitt arbeid.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Det finnes flere eksempler på kompanier som tiltrekker seg mye publikum, med fantastisk kvalitet og integritet. Men det må også være aksept for at jeg bare tar imot åtte barn om gangen i Toddlernes rom, for å ivareta det jeg mener er viktig i disse møtene. Å bygge opp en forståelse for kunstarten tar tid, da viser jeg til egen erfaring med Rogaland som region. Man må jobbe med et langsiktig perspektiv og dette er ikke dansekunstens ansvar alene.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
At dansekunsten er tilgjengelig for alle, uavhengig av kultur, religion og samfunnslag. Mer spesifikt med hensyn til feltet barn og unge, som jeg har mest kjennskap til, så har vi hatt stor glede av å turnere i DKS. Denne ordningen har gitt oss muligheten til å møte barn på tvers av nettopp disse kategoriene. Som jeg sa tidligere i intervjuet så mener jeg at scenerommet representerer noe unikt i vår samtid og jeg skulle ønske meg flere slike mulighetsrom.

Toddlernes rom vises på Dansens Hus 2. - 6. september og under Sand festival i Kristiansand 9. og 10. september. Les mer

Les mer om dybwikdans her: dybwikdans.no


Intervjuet er skrevet av Kine Rostøl Ottesen, for Danseinformasjonen.
Kine Rostøl Ottesen er utdannet ved UiS - avdeling for musikk og dans og har base i Stavanger. Hun har siden 2012 vært engasjert som produsent og leder for RAS (Regional Arena for Samtidsdans) og hun har også arbeidet som utøver og pedagog i Stavangerregionen.