Aktuelle forestillinger

Som ung kunne Hege Haagenrud ta seg i å tenke på noe annet selv på scenen. Hun ble betrakteren. Det var som koreograf hun fant ut hva hun kunne gjøre med inspirasjonen hun fikk fra de andre danserne.


Av Margrete Kvalbein / Foto: Sindre Jacobsen

1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå er jeg i sluttspurt med prosjektet som heter Use my body while it’s still young med premiere 17. oktober på Operaens scene 2. Alder på danserne er relevant denne gangen, og de fire danserne jeg jobber med er i alderen 64 til 79 år. De er Aase With, en av pionerene i frifeltet i Norge og kjent fra Collage dansekompani, Brian Toney fra Nasjonalballetten, Siv Ander med fortid fra Cullbergballetten og Gerard Lemaitre med lang fartstid fra Nederlands Dans Teater.

Ideen til forestillingen kom da artisten Rebekka Karijord spurte om tips til en gammel kvinnelig danser som kunne være med i videoen til sangen som heter det samme som forestillingen. Og jeg kom ikke på noen! Det var da det gikk opp for meg at når en er over ca. 70 så ”finnes” man ikke lenger som danser. Må det være sånn?
Rebekka spurte Siv Ander om å gjøre videoen, og hun svarte bare ”Visst - veldig gjerne!”, og da jeg så videoen tenkte jeg: ”Herregud, dette må vi jo gjøre noe ut av!”

Så har jeg intervjuet folk: Per Fugelli danner en slags rød tråd i forestillingen, psykolog Sissel Gran snakker om alderdom og seksualitet. Jeg har spurt to gamle mennesker, Marit Kristiansen og min morfar Bjørn Skafle, om å beskrive en dag i sitt liv, hva de er opptatt av. Det har vært viktig for meg at det ikke skulle bli ”hva husker du?”-samtaler. Jeg ønsker å ta tak i der de er og hva de ser for seg fremover. Det mest påfallende ble i grunnen det innlysende: At eldre mennesker er like ulike som oss andre. Morfar var ikke opptatt av seg selv når han skulle se framover. Da snakket han om flykningene, og skjemtes over Carl I. Hagen, for eksempel, mens Marit hadde lettere for å snakke om det veldig nære og hverdagslige.

hegeh2

Var det skummelt å gå inn i en prosess med bortimot legendariske dansere som disse?
Ja, jeg kjente en enorm ærefrykt. Jeg brukte et år på en omfattende casting-prosess, og det var nyttig og nødvendig. Noen utøvere fant også ut at de ikke ønsket å være med. Det handler tross alt om at noen som har vært ”plettfrie” og imponerende på scenen nå skal gjøre synlig det som ikke er plettfritt. Jeg tar av meg hatten for at de gjør det!

Samtidig er det ikke sånn at de en gang var gode. De er sinnssykt gode NÅ, og veldig profesjonelle. Den største utfordringen er kanskje våre ulike ideer om hva samtidsdans er. ”Alle gode koreografer er døde” ble det sagt den første kvelden etter prøve. Det er kanskje krevende å se at samtiden skapes på nytt hele tiden?


2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?

Jeg jobber med musikken på en ny måte. Den skal spilles live og dermed kan Rebekka fange opp danserne på en måte denne gruppa får mye igjen for. Jeg har jobbet med henne siden 2007, men har hatt til gode å sitte sammen med henne gjennom en produksjon.

Dessuten er det nytt for meg å ikke jobbe direkte med de som skal stå på scenen fra starten. Det er varierende om disse danserne er vant til å improvisere, og siden jeg ville samle dem i et uttrykk uten å måtte lage bevegelsene alene, jobbet jeg med 4 yngre dansere (Stian Danielsen, Merete Hersvik, Anne Lise Pettersen Rønne og Camilla Tellefsen) som har laget materiale i forkant. Vi tok noe hensyn til at vi skulle jobbe med eldre dansere, men så lite som mulig. Så fikk vi flere overraskelser i prosessen - hvilke bevegelser som viste seg som lette eller vanskelige, for eksempel.

Ellers har jeg gjort mye barneforestillinger, så denne forestillingen er også en del av det å ville utforske voksenverdenen mer. Det er deilig å komme ut av båsen, men jeg slutter ikke med barneforestillinger. Jeg er alltid bevisst på målgruppen, men går inn i arbeidet på samme måte uansett. Etter dette skal jeg lage en voksenforestilling til, et samarbeid med Kate Pendry med premiere på Dansens Hus i februar, men et av mine kommende prosjekter som er i søknadsprosess nå, Anatomi for nybegynnere - den blir for barn.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Det første valget om å jobbe som koreograf kom vel da jeg bodde i Praha for 17-18 år siden. Jeg underviste noen timer i uka på Academy of Fine Arts mens samboeren min studerte. Da hadde jeg mye tid og tilgang til gode dansere. Dessuten visste jeg mer og mer at det ikke var danser jeg ville være. Jeg ble ikke stressa eller misunnelig av gode dansere - tenkte bare: ”Dette her vil jeg bare se mer av!”  

Helt opp til balletthøyskolen tror jeg ikke helt at jeg skjønte hva jeg drev med. Til og med på scenen tenkte jeg på mye annet. Jeg ble en slags nervøs betrakter. Jeg var ganske umoden og trengte mange år på å lande og finne ut hvordan jeg skulle jobbe. Vi har ellers en idé om at dansere er så ambisiøse og klare fra start. Jeg var ikke det. En fordel nå er at jeg fortsatt føler meg i startgropa og er ikke lei. Samtidig begynner jeg å bli så spissa at jeg mister alle andre egenskaper. Jeg vet ikke hva annet jeg kunne gjøre.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
På det mest banale planet håper jeg at jeg kan få lov til å fortsette. Det blir bare morsommere og morsommere.
På et annet plan: Jeg håper jeg har klart å gjøre noe med synet på barneforestillinger. Jeg synes det lages mye lettvint for barn, og håper at jeg har laget noe som står seg. Noe som blir mer enn et kick her og nå. Tenk om noen kommer til meg om ti år og husker noe som har gjort en forskjell.

Dans i skolen kan være en betent arena. Forestillinger kan skape debatt - som jeg gjorde med ”De grenseløse” - om selvskading og spiseforstyrrelser. Dette var en DKS-forestilling som ble stoppa på turné. En høyskolelektor gikk særlig hardt ut, og kom med en forunderlig kommentar: ”Kan du ikke heller lage forestilling om det du er utdannet til?” Hva slags spørsmål er det!? Bare lage dans om dans? Det var nok første gangen jeg innså at ”det merkes jo det jeg gjør, tydeligvis”. Jeg tror man har en idé om at samtidsdans er noe som er litt på siden. Men det går an å si noe. Det er et ansvar.

Andre ambisjoner?
Jeg gleder meg veldig til å jobbe med Nasjonalballetten UNG til våren. Jeg tror det vil tvinge meg til å bli veldig tydelig på min egen metode. Inngangen blir annerledes, og jeg er glad for at det skjer nå og ikke for 5 år siden. Nå har jeg et språk jeg kan stå for og jeg veit hvor jeg vil.

Ellers må jeg jo si at det jeg ønsker meg mest av alt er er en tryggere økonomisk plattform. Jeg liker faktisk å skrive søknader, men det spiser mye krefter med den økonomiske usikkerheten. Det hadde vært en drøm å kunne ha et fast team og bedre mulighet til å fordele rollene. Ellers har jeg det fint nå også, selv om jeg er livredd hele tiden, selvfølgelig - ikke for idétørke, akkurat, men hvor lenge vil folk ha det jeg gjør. Og som jeg har snakket med noen kolleger om: "Kommer vi til å merke det selv når vi er over høyden og blir passé?"


5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Ideene kommer på ulike måter. Men så skriver jeg manus sammen med Mads (Mads Sjøgård Pettersen er Heges faste dramaturg). Først mer som en synopsis - en skisse av ulike scener jeg ser for meg. Med barneforestillinger er jeg nok tydeligere på hvordan jeg følger en slags fortelling mens det kan være et løsere utgangspunkt i forestillinger for voksne.

Dessuten har jeg jobbet i grenseland mellom tekst og dans i mange år. Det har vært nesten som en skamfølelse: ”Er ikke dansen nok? I neste prosjekt må jeg klare å jobbe med den rene dansen”, har jeg tenkt. Men hver gang oppdager jeg at jeg trenger teksten. Så nå legger jeg bort skyld og skam og jobber med hvordan jeg kan integrere teksten mer. Den første gangen jeg brukte et tekstlydspor nokså slavisk som musikk som danserne skulle jobbe med, var det utrolig gøy. Jeg håper å utvikle det mer som en metode enn som en kort fase, men vi får se hvordan det går…  

Jeg har også vent meg til å ha ganske kort prøveprosess (5 uker). Alt er overmodent når vi skal i gang med prøvene, og alt settes til premiere. - Oh yess, jeg er nok kontrollfrik - ikke glad i sånn impro-innenfor-noen-rammer på scenen. Språket blir gjenkjennelig som mitt til slutt.

Hvor blir det da av dansernes materiale?
Danserne er min inspirasjon - de er ”musene”. Jeg er helt avhengig av danserne, selvfølgelig. Og selv om det skrus til håper jeg at de gjenkjenner seg selv igjen i sluttresultatet. Men jeg synes jo det er noe av koreografs oppgave å forme språket, spesielt i dag hvor vi baserer oss så mye på improvisasjon.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Det skjer mye spennende, men vi har stadig en tendens til lukkethet - at vi bare ser hverandres ting. Av det jeg ser, merker jeg at jeg er litt lei av ironien. Uttrykk med en distansert holdning - en lek med det intellektuelle som ikke helt overføres til det sceniske. Det var befriende da det kom, men det blir lett feigt. Noe å gjemme seg bak. Jeg liker de som tør å ta sjansen på at noe kan bli patetisk. Alan Øyen er en mester på den balansen. I tillegg - og jeg føler meg gammeldags når jeg sier det - for meg er håndverket ekstremt viktig. Jeg ser opp til koreografer som Forsythe og Kylián i hvordan de finsliper detaljene.
Også er det spennende at Hooman Sharifi er leder i Carte Blanche – og Ingrid Lorentzen i Nasjonalballetten – det er noe som rister i feltet. Det trengs. Det skal smerte litt. Folk skal ikke være enige i alt.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner dere spesielt interessante i dag?
Jeg forsøker jo å se så mye som mulig, men akkurat nå klarer jeg ikke å komme på noe som virkelig har satt seg i meg i det siste, må nesten tilbake til America av Alan Øyen, den bærer jeg med meg. Den gjorde utrolig sterkt uttrykk. Og DV8: Can we talk about this, og (M)imosa av Trajal Harrel.


8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Film! Stories we tell, Boyhood, - dette er to filmprosjekter som går veldig nært og i dybden. Bøker: Jeg leser Lena Anderson, Jonathan Franzen, Mark Haddon. Her er kunstnere som er tro mot sitt eget univers og viser enorm dedikasjon til et tema.

Er du selv en storyteller?
Ja, jeg er nok det. Jeg har fast dramaturg og jobber med en form for historie – derav alt arbeidet med tekst også, kanskje.


hegeh1
9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Det handler ikke om hva man lager. Man kan jo ikke tilpasse. Jeg tenker alltid på publikum i form av ”den ene” som sitter der og tar imot. Jeg kan ikke tenke at ”jo flere jo bedre”. I prosjektet jeg er inne i nå jobber jeg med noe som lettere kan pitches til media: Vi kan snakke om alderdom. Det er ok når det henger sammen med det jeg er interessert i kunstnerisk, men det er tilretteleggingen rundt som må åpne opp. Og media har et ansvar. Vi må slutte å kutte i kultursider og kulturkroner. Få bort myten om at noe er for spesielt interesserte - samtidig som ikke alt er bredde heller.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Prøvelokaler. Et hus med lager og rom for produksjon. Det er relativt mye penger i produksjonsbiten nå, og da er det vanskelig når det å skaffe lokaler er så krevende.

Men nå til Use my body while it’s still young er det Operaen som gir lokalitetene - i en ny form for co-produksjon i Oslos storstue. 17. oktober kommer sjansen til å se en helt ny konstellasjon av rom, dansere, tekst, musikk og bevegelse – signert Haagenrud.

Hege Haagenrud er aktuell med:
Use my body while it's still young som vises under CODA-festivalenDen Norske Opera & Ballett 17., 19. og 20. oktober
Juryen som spilles på Bærum kulturhus 17. oktober


Hege Haagenrud ble intervjuet av Margrete Kvalbein, dansekunstner og "cand.litt-av-hvert", dansekonsulent i Østfold og skribent. Kvalbein er tidligere kritiker og har vært prosjektleder for Danseinformasjonens Historieprosjekt.

fff