Aktuelle forestillinger

At hun i år kan feire 30-årsjubileum som dansekunstner, er ikke denne allsidige danseren veldig opptatt av. Hun er igjen midt i en premiereinnspurt, i noe som har vært et intenst år med mange prosjekter. Men hun tar med seg all erfaringen når hun utforsker nytt terreng.

Av Snelle Hall. Fotokred: Se under

ceclilesteen1. Hva arbeider du med for tiden?
Jeg arbeider med adapsjon av Janne-Camilla Lysters Nordisk partitur: Flukt og forvandling, som har premiere 19. november på Dansens Hus. Jeg har ikke jobbet med adapsjon før, så for meg er det en ny prosess, samtidig som man selvfølgelig jobber med den erfaringen man har.
Janne-Camillas partitur er en nydelig tekst med fem deler, eller lag. Jeg gjør en ett, og så skal det møte fire andre lag - fire nordiske danseres adapsjoner av de andre tekstene i partituret - i en simultan fremføring. I det møtet oppstår danseverket. Jeg har lest alle delene av partituret og jeg kjenner igjen noe av den samme stemningen i de andres tekster; det er en poetisk verden som er tilstede hos alle, og enkelte deler er like i alles tekst, så det blir spennende å se hvordan de andre har jobbet med materialet. Frem til nå har vi jobbet selvstendig og individuelt i tre måneder med hver vår solo, og først nå skal vi komme sammen og også møte rommet og musikken. Det blir en spennende innspurt.
Janne-Camillas ambisjon er å utvikle koreografisk manus som en litterær sjanger, slik at teksten skal kunne oppleves for seg, lest som tekst. Samtidig er hun opptatt av hvor åpen teksten kan være og samtidig være en ramme for å skape koreografi. Hun er ikke opptatt av hva jeg presterer, men er rett og slett nysgjerrig på hva partituret gjør med meg og de andre deltakerne - hva det setter i gang. I det ligger det en generøsitet; å få den tiden til å kunne dukke ned i teksten og hele den verdenen den rommer. Partituret har vært en ramme for å generere koreografi og oppleves som et stort ansvar, men også som en utrolig frihet. Det har gitt både retning, motstand og friksjon, men det har også vært en følgesvenn i studio, noe jeg hele tiden kan gå tilbake til for å finne nye innganger og lesninger. Forpliktelsen i å forvalte partituret har pushet meg, og det er annerledes enn å bruke tekst som inspirasjon, noe Janne-Camilla også har uttalt om sitt prosjekt. Om hun kommer til å dele partituret med publikum, vet jeg ikke - det har jo vært diskutert mye i forhold til andre visninger hun har hatt. Noe av det hun vil er uansett at både teksten og dansen skal kunne fungere som autonome verk - som to sider av samme sak. Jeg har alltid vært fascinert av Janne-Camilla, spesielt som utøver. Hvordan hun jobber med en veldig klar indre motivasjon, en sammensatthet i uttrykket sitt og noe veldig skjørt og sterkt på samme tid. Det er spennende hvordan hun kobler det danseriske og det litterære ståstedet som kunstner.

Du har i år 30-årsjubileum som dansekunstner. Hva er du opptatt av nå?
På én måte har ting endret seg, men samtidig er det mye jeg tar med meg videre. Jeg kjenner at jeg har en enorm glede av å fortsette og at jeg er like fininnstilt som før, det er bare på en annen måte. Jeg synes fremdeles det er givende å jobbe med å uttrykke meg fysisk og kroppslig gjennom dans, og jeg kan selv bli grepet av dans. Den sier noe til meg som jeg ikke kan si hva er, og det er en kommunikasjon jeg mener er viktig i dag som vi ser så mye forflatning av kropp og uttrykk.

cecilieforedrag
Gjennom hele karrieren har jeg vært opptatt av formidling og troen på at dans kan nå flere. I 2013 laget jeg på oppdrag fra Kedja/Writing Movement et performanceforedrag der jeg forsøker å formidle noe om hva det utøvende består i. Jeg tror at jeg gjennom min mangeårige erfaring har reflektert mye rundt det ganske abstrakte, men samtidig helt konkrete, det er å jobbe med kropp i tid og rom - alle disse sammensatte fornemmelsene. Jeg føler at jeg har en evne til å sette ord på hva jeg holder på med, det kommuniserer og det er gøy. Jeg jobbet med Eva-Cecilie Richardsen i hennes stipendiatprosjekt Speaking and Building, der jeg fikk i oppdrag å iscenesette en forestilling gjennom å fortelle. Jeg skulle ikke illustrere med kroppen, men gjenskape og formidle et fysisk minne verbalt. Og fordi jeg har den kroppslige erfaringen og det fysiske minnet som en type intelligens, kunne jeg fortelle om den fysiske erfaringen og samtidig vekke en slags kinestetisk opplevelse hos publikum - det ble på en måte å danse verbalt. Jeg har lyst til å jobbe mer med denne kommunikasjonen i et nytt performanceforedrag, som har mer med minnet å gjøre og som kanskje får et mer poetisk uttrykk.

Jeg har også nylig avsluttet et treårig kunstnerisk utforskningsprosjekt, Interimp, som var et samarbeid mellom Norges Musikkhøgskole og Balletthøgskolen/KHiO. Her jobbet vi med improvisasjon som et møtepunkt, først og fremst mellom musikk og dans. Det som ble tydelig gjennom dette arbeidet var hvordan vi som dansere jobber med varighet og hvordan det har med kroppen å gjøre. Musikerne bygde ofte opp ting over lengre tid og jobbet i lengre strekk, mens vi dansere hadde en annen opplevelse av varighet og hvordan vi satte i gang, ivaretok og transformerte materialet over tid. Noe jeg også fant nødvendig i improvisasjon med mange, var å forenkle, det å gå inn i mindre biter og derfra hvordan du utvikler og transformerer disse. Dette med å finne mangfoldet i mindre enkeltbestanddeler rent fysisk, er noe jeg kommer til å ta med meg videre i prosjektet BodySoul, der jeg skal samarbeide med scenograf Katrine Tolo om utforsking av kroppsmasker. Paradokset når man blir eldre, er hvordan det kroppslige og det kulturelle strides. Som danser kjenner jeg virkelig at det ikke er et skille mellom kropp og tanke; jeg føler at kroppen, det er det man er, det er jo hele fenomenologien. Men ofte føler jeg meg ung, barnslig og lett, og kan nesten bli overrasket over at jeg faktisk ser eldre ut enn jeg føler meg; som om sjelen og den jeg ”er”, er det samme, mens kroppen eldes. Prosjektet startet med at jeg så Munch-utstillingen The Modern Eye, som viste ti utgaver av Gråtende akt – ett av flere motiver han malte om og om igjen for å finne selve essensen i motivet. I maleriene er kroppen tydelig, men i hvert bilde er hår og hode et rot av pigment - som en stor klump - der tanker og følelser har blitt en ny og umenneskelig kroppsdel. Både koreografisk og visuell inspirasjon blir hentet derfra. Vi skal i gang med et forprosjekt, finne essensen av noe ved å jobbe med mangfoldet i enkeltbestanddeler og så får jeg se hvor prosjektet går videre.


2. Hvordan skiller fokuset ditt nå seg fra ditt tidligere arbeid?
Som jeg allerede har nevnt, er det mye jeg tar med meg, men jeg undersøker det kanskje på en annen måte, og det at jeg har mye erfaring genererer nettopp det. Det er stor forskjell på å jobbe i en kontekst med mange kontra det å jobbe aleine, sånn som det prosjektet jeg er i nå. Jeg hadde ikke kunnet være aleine i studio i tre måneder for tjue år siden.

Føler du at du har tatt et nytt valg i forhold til å jobbe? Det er som om du har satt i gang en akselerasjon eller ny giv?
Ja, og det er ikke tilfeldig, men et bevisst valg om å gå tilbake til å fokusere på å være kunstner etter å ha jobbet parallelt med formidling og undervisning. Jeg har vært opptatt av strukturene vi jobber innenfor. Vi jobber ikke i en boble; er du dansekunstner i dag må du være opptatt av kulturpolitikk og du må kjenne og forstå strukturene, for alt genereres og blir til i en kontekst. Jeg har alltid vært opptatt av formidling og jeg har tatt videreutdanning i kunst- og kulturformidling. Det var også naturlig når jeg fikk familie, å tenke at jeg måtte finne på noe å leve av resten av karrieren. Det handler om å overleve. Det har vært veldig interessante jobber, men det har også vært nødvendig. Men jeg ble rett og slett litt utslitt og jeg kom frem til at i en alder av femti, så må jeg rense bort. Det har jeg gjort. Jeg skal ”bare” være kunstner - jobbe med dans og fordype meg. Det har både gitt energi og en enorm glede og jeg kjenner at ”Ja, det var et riktig valg!” og så får jeg håpe at det går. Men det er absolutt en ny giv og kanskje stoler jeg mer på meg selv; jeg har jobbet mye som danser for andre og gjør det gjerne ennå, men jeg tar mer ansvar for eget kunstnerskap. Det fysiske er fortsatt så sterkt tilstede og det er mye kunnskap der. Jeg har lyst til å bruke de forskjellige erfaringene, rett og slett. Det har gitt meg energi.


ceciliesortvase3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg begynte da jeg var cirka 10 år hos Berit Rogne Barneballett, og det var et slags hodestups engasjement. Etter hvert begynte jeg hos Egon Weng, hvor jeg også møtte Monique Skavlan Sunderland, som oppmuntret meg til å ta en Graham-klasse. Jeg ble ble presentert for en contraction, og jeg påstår at jeg forstod det med én gang - det var som å komme hjem og fra da var jeg hekta. Jeg skulle bli modernedanser, men i Operaen - det var målet. Så gikk jeg Statens Balletthøgskole (nå KHiO) og etterpå Central School i London for å styrke min klassiske teknikk. Jeg skulle fremdeles inn på Operaen… 16 foettépiruetter på tå har jeg gjort, det er jo utrolig å tenke på nå, men den første jobben jeg fikk var på Chat Noir med Ina Christel Johannessen. Min første jobb i samtidsdansfeltet fikk jeg gjennom å være utøver på de etter hvert legendariske Nina Fonaroff-kursene; da spurte Lise Nordal om jeg ville jobbe i Collage Dansekompani. Jeg hadde sagt at jeg aldri skulle jobbe i en frigruppe, jeg så nok litt ned på det, men jeg visste jo ingenting om det - det er jo ofte det som er problemet når man har fordommer. Jobben i Collage var helt fantastisk. Jeg jobbet for fire tusen i måneden i 1986, det holdt til poteter og pasta med mais, men vi jobbet hver dag, vi hadde studio, vi dro på turné, jeg ble brukt som dansekunstner og fikk masse erfaring med én gang. Det å komme inn der som ung danser og få jobbe med Lise Nordal, med fokus på form, rytme og rom, Sølvi Edvardsen med en mer dramatisk inngang og Kristina Gjems med bakgrunn i tai chi og en annen form for tyngde - tenk å få det spennet. I tillegg var Collage, og spesielt Lise Nordal, opptatt av å hente inn internasjonale krefter; finske Jorma Uotinen, belgiske Mark Vanrunxt, italienske Giorgio Rossi. Det var fantastisk å få ta del i alt dette gjennom cirka fem år, og selv om driftstøtten Collage fikk var mer som prosjektstøtte å regne, ga det en veldig identitetsfølelse og tilhørighet. Så det ble ikke Operaen, men senere et par år i Carte Blanche i Bergen. Der fortsatte jeg å jobbe med Ina, som jeg faktisk har jobbet med helt siden studietida, altså i mer enn tretti år, og det er helt klart at hun har betydd utrolig mye for utviklingen min.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Jeg har allerede snakket om formidling og viktigheten av å fortsette å jobbe. Dans kan kommunisere en type kinestetisk erfaring på en annen måte enn andre uttrykk, og det er viktig. Men noe stort mål? I prosjektet BodySoul har jeg lyst til å utfordre egen komfortsone ved å åpne opp arbeidsprosessen og senke terskelen for hvor og hvordan ting skjer. For eksempel ved å dele det første møtet med et nytt objekt med publikum; finne et sted, åpne opp, og også la det performative være underveis. Ikke mer pretensiøst enn at ”sånn var det å møte det kostymet”. Jeg har tro på at prosesser kommuniserer og at publikum også er nysgjerrige på å få ta del i det som er underveis.


5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Hvert prosjekt har sin egen metode, men hvis jeg tenker mer generelt, er jeg veldig opptatt av å se for meg helheten. For å finne ut hva du selv holder på med, må du forsøke å forstå verket, konteksten, rommet og hva de andre gjør der. I forhold til bevegelsesmaterialet jobber jeg som oftest med improvisasjon som inngang, men det igjen er utrolig forskjellig om du jobber med indre motivasjon, fysiske utgangspunkt eller en mer kompositorisk struktur. Ellers er jeg interessert i det litt tvetydige og hvordan jeg kan finne nyansene som gjør at det ikke blir flatt. Det er nok noe jeg alltid finsliper som utøver.
Jeg kan derfor ikke si at jeg har én metode, men de virker på hverandre og på forskjellig vis. Hele min kroppslige erfaring er min verktøykasse og jeg mener den kompositoriske og koreografiske kunnskapen også ligger i det utøvende. Gjennom å ha stått på scenen i mange år, analyserer du og forstår hva det vil si å være en kropp i tid og rom. Det er en internalisert kunnskap, en kunnskap du opparbeider gjennom erfaring og som du hele tiden må bearbeide. Det er en kunnskap som handler om å åpne innover og utover i utøvelsen på samme tid, slik at du på en måte objektiviserer dine subjektive erfaringer for å forstå hva det vil si å stå i et her og nå og samtidig erfare det. Du fokuserer ikke bare innover, men forsøker samtidig på det umulige å sette deg utenfor deg selv. Å forstå dette paradokset og samtidig vite hvordan vi jobber med de forskjellige nivåene i utøvelsen, er metodekunnskap for en danser.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Det er jo blitt et kjempefelt. Før hadde jeg kontroll på det som skjedde, nå har jeg ikke det. Hva dans kan være ekspanderer også i så mange retninger at man kanskje kan snakke om polariseringer, men jeg opplever stort sett en åpen interesse og nysgjerrighet hos folk. Det er kjempespennende at definisjoner strekkes til det ytterste, samtidig som andre holder på med et mer tradisjonelt basert uttrykk. Gjennom blant annet Seminarium-serien åpnes det også mer opp for en deling og diskusjon rundt hverandres prosesser - møter som er preget av generøsitet og som også kan trekke inn publikum på en annen måte. Det er morsomt at dette skjer. Den verbaliseringen rundt arbeidet og prosessene er spennende, fordi det er veien til den kunnskapen eller teorien som må skrives fra innsiden av utøvelsen.

ceciliebut
7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Ina Christel Johannessen har betydd mye for meg. Både fordi jeg har fått så mange forskjellige oppgaver i de mer enn tretti årene vi har samarbeidet, og fordi hun har latt oss ta del i hele prosessen - det har ikke vært noe hierarki mellom dansere og koreograf. Jeg har vært med på refleksjonen rundt alle delene i et verk - for eksempel hva scenografien vil si, rekkefølgen eller dramaturgien. Også når hun har stått fast eller har lurt på noe. Vi har vært på residenser der vi har kunnet bo og jobbe sammen, dukke ned i materialet og diskutere opp og ned og i mente. Det har gjort meg bevisst.
Under studietiden, men også senere, har Marte Sæther inspirert gjennom sin kunnskap, erfaring og med den kraften hun tok tak i oss. Hvordan hun snakker om det å jobbe med et materiale og hvordan hun fortsetter å følge med i feltet. Jeg synes hun er helt fantastisk.
Det å oppleve Pina Bauschs dansekunst første gang i Wuppertal i ’94 var også en livsopplevelse. Jeg forsto ikke verkene, men ble slått av kompleksiteten og utøverne - det var akkurat som om de spilte spesielt for deg, selv om du satt langt ute i salen. Det var en opplevelse av at dans kunne være litt som en rockekonsert.
Jeg tenker mye på hva den koreografiske kunnskapen er. For eksempel Broen over gjørme, det siste verket til Verdensteatret; der er det ingen dans, men timingen, måten dette toget gikk, hvordan hele rommet vokste, det horisontale mot det plutselige vertikale, rytmen - det er koreografi på høyeste nivå. Lisbeth Bodd var med sitt engasjement og nysgjerrighet på alt - også dans og dansere - en drivkraft i det frie scenemiljøet her hjemme gjennom så mange år, og at hun er borte, er et tap. Jeg tror mange av oss opplever det sånn.
Jeg ser fremdeles mye og jeg fortsetter å undres - prøver hele tiden å finne ut av hvorfor et øyeblikk står ut eller hvorfor en utøver treffer meg. Ole-Martin Melands totale tilstedeværelse, Line Tørmoens musikalitet koblet med det dramatiske eller hvordan for eksempel Siri Jøntvedt eller Terje Tjøme Mossige balanserer mellom humor og det dypt alvorlige. Det skapende i det utøvende er en fantastisk fascinasjon. Hvordan får de det til? Jeg blir stadig inspirert av medkollegaer i samarbeid.


8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du for eksempel inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Jeg vil ikke si at teori har vært veldig viktig for min kunstneriske utvikling. Men for eksempel svenske Cecilia Roos’ forskning har vært både inspirerende for meg og løftet den utøvende statusen. Hun har blant annet latt filosofer følge hennes prosess med et utenfrablikk samtidig som hun har skrevet fra innsiden av dansen og med utgangspunkt i sin erfaring. På denne måten klarer hun å si noe om hvordan den kreative prosessen til en danser kan være, og jeg kjenner meg igjen i relasjonene som oppstår med og i bevegelse. Hun løfter vår prosess om hvordan kropp og tanke virker sammen og hvilken kunnskap som ligger i det. Vi dansere reflekterer i og gjennom kroppen og det er så mye kompleks refleksjon der, som hun klarer å sette ord på. Det inspirerer til fortsatt klargjøring av disse komplekse erfaringene.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Vi har et utrolig ekspanderende dansefelt, men innenfor samtidsdansen foregår mye på mindre arenaer, og det er noe med ”det store publikummet”, eller det storslagne, som jeg tror vi trenger. Vi har ikke fått slått på stortromma. Det ville vært gøy om flere norske koreografer fikk jobbe i stort format - også for å nå et større publikum. Jeg tenker at vi må strekke arenaene og formatene. Å være del av et stort kollektiv på scenen og i salen er en egen opplevelse, og folk går jo litt for å få en opplevelse av at ”Wow, det er noe stort!”.
Jeg jobbet nylig med Mia Habibs forestilling A song to…, et av få eksempler på samtidsdans i dette formatet. Det var en spesiell erfaring,  men også en veldig interessant prosess. I en så stor gruppe ble jeg på en måte objektivisert. Det handlet mer om hva jeg representerte som kropp - og kvinnekropp - og det opplevdes rart for meg som i større grad er vant til å ha et mer individuelt materiale å uttrykke meg gjennom. Selv om det var kjempemessig, følte jeg meg som dansekunstner utrolig sårbar, og noe av den dobbeltheten hos utøverne tror jeg også publikum fanget opp. Det var en viktig erfaring.
Jeg tror ikke all dansekunst er for alle, men generelt skulle jeg ønske at det var en større offentlighet rundt dans. Hvis det ikke bare skal dreie seg om "Skal vi danse" eller musikaler, handler det kanskje om at det storslagne må få plass innen samtidsdansen eller at samtidsdanskoreografer kan jobbe i en større kontekst over lenger tid.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Både større offentlig bevissthet og kontinuitet, og det første har sammenheng med det siste. Jeg synes jeg har kjent på det opp gjennom alle årene med prosjektstøtte, at dansekunsten gjennom sin lave institusjonalisering roper etter kontinuitet.


Nordisk Partitur spiller på Dansens Hus 19. - 22. november. Les mer

Cecilie Lindeman Steen ble intervjuet av Snelle Hall, for Danseinformasjonen.
Snelle Hall er utdannet danser og teaterviter fra Statens Balletthøgskole (nå KHiO) og UiO. Hun skaper forestillinger innenfor Siri & Snelle produksjoner, og er tilknyttet KHiO som førsteamanuensis.

Bilder:
• Portrett - Foto: Tale Hendenes
• Kedja/Writing Movement et performanceforedrag (2013). Foto: Danseinformasjonen
• "Sort Vase" (1998). Kor: Sølvi Edvardsen. Foto: Mona Gundersen
• "(but) that night he found her very alluring" (2006). Kor: Ina Christel Johannessen / zero visibility corp. Foto: Erik Berg