Aktuelle forestillinger

Sulekha Ali Omar ønsker seg et mer mangfoldig dansemiljø, der utøverne på scenen ikke bare later som om de er ulike. Denne uken er hun aktuell med visning av forprosjektet Flokk på BIT i Bergen.


Av Venke Sortland. Foto: Garbiel Engelke

sulekha1. Hva arbeider du med for tiden?
Jeg jobber både med mitt eget forprosjektet, Flokk – som skal vises på BIT neste uke – og som utøver i et nytt stykke av og med Brageteateret. Det sistnevnte er en forestilling for døve barn, der jeg skal jobbe sammen med en av Norges få profesjonelle døve skuespillere, Ipek D. Mehlum. Jeg har også nylig vært involvert som veileder i Scratchs Tekstlab for unge stemmer, som ble arrangert av Shanti Brahmachari. Ellers bruker jeg, som frilansere flest, tiden på trening og søknader.

- Kan du fortelle litt mer om prosjektet Flokk?
Ordet flokk passer både for dyrenes og menneskenes verden, og det minner meg om at vi mennesker har noe dyrisk ved oss. I likhet med dyrene trenger vi mennesker hverandre – vi trenger å få anerkjennelse og føle tilhørighet. Behovet for tilhørighet kan man for eksempel se på hvordan folk bevisst eller ubevisst, kler seg likt.

Hvilken flokk tilhører jeg? Jeg føler meg hjemme mange steder, men samtidig ingensteds. Flokken min kunne vært somaliere, innvandrere, afrikanere, nordlendinger, dansere, skuespillere, musikkinteresserte – men jeg liker bedre å være omgitt av en mangfoldig gruppe mennesker. Det å skjønne at jeg kan samle min egen flokk, ut fra hvem jeg har lyst til å omgås eller bruke tid med, har vært givende.

De scenekunstprosjektene jeg har vært utøver i, har ofte handlet om innvandring eller globalisering. Jeg vet ikke om dette har vært intensjonen til koreografene eller regissørene jeg har jobbet med, men det overrasker meg at kunstnere ikke er mer bevisste på slike ting. Det verste jeg vet er å bli stigmatisert som utøver. Jeg savner å få lov til å stå på scenen som et individ, ikke bare som et eksempel på en gruppe. Og jeg savner at utøverne på scenen i større grad gjenspeiler dagens samfunn. Flokkene jeg ser på scenen er ganske ensidige, de består av like individer som prøver å være ulike. Hvis en av utøverne virkelig er eldre, yngre eller har en annen hudfarge, blir dette ofte kommentert.

Prosjektet Flokk springer ut fra dette: Ønsket om å presentere publikum for min flokk, og behovet for å være meg selv på scenen – uten å bli satt i bås. Flokk er også mitt første arbeid som koreograf. I prosjektet har jeg med meg to veldig selvstendige dansekunstnere, Ida Wigdel og Ludvig Daae.

Våre første tre arbeidsuker gikk i stor grad med til filosofering og høytenkning. Vi hadde mange felles erfaringer å dele, som det å ikke tilhøre en spesifikk flokk, behovet for noen å identifisere seg med, ønsket om å fortsette å være nysgjerrig, og følelsen av bli kategorisert ut fra det eller dem man jobber med kunstnerisk. Temaet flokk rommer jo så mye – vi startet med våre egne erfaringer som individer, men endte opp i universet, med en omvei innom dyreverden. Det var en lang og rar mental reise for oss alle tre.

Men det å gå dypt inn i en tematikk er tidkrevende, så på slutten av vår tre uker lange arbeidsperiode ble jeg litt stresset. Jeg satte snakkingen til side, og brukte de siste dagene til å komponere sammen et materiale fra improvisasjonene vi hadde gjort.

Nå (17/11-15) er det åtte uker siden vi sist møttes. I disse ukene har jeg følt meg helt maktesløs – jeg vet ikke lengre hva materialet vi filmet på siste prøvedag er, eller hva vi kommer til å presentere på visningen neste helg. Samtidig har pausen i arbeidet gitt meg tid til å kjenne etter: Hvilke deler av arbeidet beveger meg? Hvilken estetikk synes jeg er gøy? Hvordan kan vi best formidle tematikken på en enkel måte – uten å vise frem en ”riktig” flokk? Mer enn en ferdig forestilling, blir visningen en smaksprøve på det jeg har lyst til å jobbe med hvis jeg engang får etablert et kompani.


2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid? Du er vanligvis utøver i andres stykker?
Jeg har alltid hatt lyst til å lage ting selv, og en trang til å slå gjennom med det jeg synes er bra, fint, eller rørende. Men det er ikke før nå at jeg har turt å ta steget fullt ut – for i arbeidet som koreograf må man jo blottlegge noe av seg selv. Og selv om Ida og Ludvig har vært medskapende i prosessen med Flokk, er det jeg som til syvende og siste må ta ansvaret for avgjørelsene.

I Flokk er jeg både koreograf og utøver. Det er vanskelig, for jeg greier ikke være hundre prosent tilstede i noen av rollene. Jeg blir stående å vingle mellom ønsket om å se og ønsket om å være med. I fremtiden vil jeg nok involvere et ytre øye – noen som kan hjelpe meg å se arbeidet fra utsiden.

- Det er viktig for deg å være på scenen selv?
Ja, akkurat nå har jeg behov for det. Jeg vil bruke muligheten til å vise hva jeg kan, og til å uttrykke meg på min måte. Koreografene og regissørene jeg har jobbet med har alle hatt sine agendaer. Det jeg har fått lov til å uttrykke innenfor deres rammer har vært begrenset.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg har alltid danset. Da jeg bodde i Kenya som barn, deltok jeg i all slags tradisjonell dans. Danserne fra de ulike folkegruppene syntes nok det var rart – ”hvorfor er hun somalieren her?” spurte de. Jeg hadde en trang til å uttrykke meg fysisk i alle sammenhenger – på bursdager, hjemme, på skolen, hos venner og naboer – mamma kunne ikke stoppe det.

Da jeg kom til Harstad som 9 åring, begynte jeg tilfeldigvis på jazzballett. Dansen var noe jeg kjente meg igjen i og kunne uttrykke meg gjennom. Men selv om jeg behersket jazzballetten ganske bra, tenkte jeg aldri at dans skulle bli yrket mitt – jeg visste ikke engang at det fantes skoler der man kunne ta danseutdannelse!

Etter videregående flyttet jeg til Tromsø for å begynne å studere psykologi. Der møtte jeg Anne-Guri Tvedt og Guro Rimeslåtten, som hadde praksis på musikkskolen der jeg trente. De spurte meg hvorfor jeg ikke satset på dans – først da skjønte jeg at danseutdannelse var noe for meg. Jeg var allerede 20 år, så jeg tenkte at jeg måtte satse alt før det ble for seint.

Jeg flyttet til Oslo og trente konstant noen år, før jeg kom inn på KHiO. Blant annet måtte jeg begynne å trene klassisk ballett. Første gang jeg opplevde ballett tenkte jeg ”er dette også dans?” Jeg synes fremdeles ballett er hardt og vanskelig. Men da jeg endelig kom inn på KHiO var jeg likevel takknemlig for timene jeg hadde lagt ned i treningen.

Etter studiene på KHiO var jeg fortsatt veldig opptatt av trening og teknikk. I flere år hadde jeg konstant sammenlignet meg selv med de andre studentene – jeg hadde mistet grepet om hvem jeg var i min dans. Jeg gikk også rundt med en oppfatning om at profesjonelle dansere måtte være eksepsjonelt dyktig. Alt dette roet seg heldigvis når jeg begynte å jobbe med teater. I dag synes jeg det er deilig å ta klasser igjen, og jeg har delvis funnet tilbake til min gamle interesse for dansen – til gleden av å uttrykke seg og dele de følelsene man har.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Jeg har store ambisjoner, men usikkerhet og janteloven holder meg tilbake. Jeg håper at jeg en dag kan etablere meg som selvstendig dansekunstner, få mitt eget kompani, jobbe med mange dansere, samarbeide med ulike kunstnere, ta opp de tematikkene jeg synes er interessante, og turnere forestillingene jeg lager. Samtidig er jeg redd for å sikte for høyt, redd for å bli skuffet.


sulekha-flokk
Promofoto til Flokk

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Når jeg jobber som danser i andres prosjekter, prøver jeg å være åpen for materialet og ideene og tålmodig i utprøvingsfasen. Erfaringsmessig skjønner jeg fort hvor koreografen eller regissøren vil. Selv om jeg vet at man har dårlig tid i slike prosesser, så har jeg ofte blitt skuffet over at vi ikke går dypere inn i de tingene vi jobber med.

Når jeg nå jobber med mitt eget prosjekt, har det vært viktig for meg å legge til rette for en ærlig kommunikasjon med gjensidig respekt mellom meg og danserne. Jeg vil at Ludvig og Ida skal føle seg verdsatt, ha mulighet til leke og prøve ut ting, og å ta selvstendige valg. Det å måtte knipe igjen for ting man har lyst til å si, er veldig slitsomt.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Utad fremstår det norske dansefelte som nysgjerrig og oppsøkende. Samtidig opplever jeg at vi er flinke til å sette hverandre i bås. Det er synd når miljøet er så lite. Vi burde lære litt av andre kunstmiljøer, som foto, performanskunst, teater og billedkunst. Jeg opplever at de i større grad omfavner det mangfoldige, og den enkelte kunstners frihet til å gjøre det hun er interessert i.
Som person er jeg veldig nysgjerrig, og interessert i det alle gjør. Alle kan vi lære av å se ting fra et annet perspektiv eller prøve å gjøre ting på en ny måte. Vi må gi hverandre lov til å uttrykke oss som vi vil – det betyr likevel ikke at alle må skjønne det eller like det.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Siden jeg er så nysgjerrig, er det sjelden jeg liker bare én ting. Det tok lang tid før jeg ble kjent med meg selv som utøver og publikummer, og fant ut hva jeg virkelig liker og inspireres av. Samtidig ønsker jeg ikke å stoppe der heller!
Gjennom årene har jeg vært inspirert av blant annet Jo Strømgren, Ina Christel Johannessen, Th'Line, Francesco Scavetta og Siri & Snelle. Og jeg liker stort sett de overraskelsene som kommer opp fra det frie feltet. Når folk går all-in, og virkelig vil dele det de ruger på, da blir jeg beveget.
Den personen som inspirerer meg mest akkurat nå, er performanskunstneren Tori Wrånes. Måten hun uttrykker det ekstreme på, beveger noe i meg. Hun utfordrer oss til å se det som er annerledes på en fin måte, og det fine i folk på en ærlig måte.


8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Jeg blir veldig inspirert av forskning og dokumentarfilmer. Jeg liker aha-opplevelsene som forskning kan gi meg, og gjenkjennelsen jeg kan føle i teorier.

Den australske dokumentarserien Hipster, som ligger i NRKs nett-tv, var veldig interessant. Men jeg er jo generelt interessert i, og nysgjerrig på, alt som er nytt. Jeg må absolutt prøve de nystartede restaurantene, se de nyeste utstillingene, høre den ferskeste musikken. Man blir jo bli blakk av å holde på sånn, men det er der jeg får mine impulser – når jeg spiser noe godt, ser noe bra, eller kjøper meg noen digge klær. Det er så deilig å kjenne at det stemmer!


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet
Vil et større publikum si høyere besøkstall, eller et større mangfold? Jeg tror ikke det å lage forestillinger spesifikt for én målgruppe er viktigste i den forbindelse. Jeg synes man burde tenke mer helhetlig. Mangfold i publikum er også bra.
Hvis man ønsker seg et større publikum burde man heller fokusere på forestillingene – på å ha kunnskap og gode idéer. Man må ta publikum på alvor og ikke undervurdere de. De som kommer på en danseforestilling har som regel enten kjennskap til kunstnerne, eller interesse for uttrykket og eller estetikken. Hvis vi ønsker et større publikum, må vi bli flinkere til å dele det som skjer med andre. Hvordan kan vi markedsføre dans til folk utenfor dansemiljøet?

Jeg synes også at de som programmerer dans burde bli mer bevisste på hva de setter opp. Én persons smak burde ikke være kriteriet for hvilke forestillinger som vises. Hvis programmeringen skal representere feltets mangfold – de ulike sjangre, utøverne og arenaer som finnes der ute – må den kanskje gjøres av en større gruppe folk?
Mangfold må heller ikke reduseres til å handle om andre kulturer. For meg er mangfold så mye større. Og hvis man skal vise dansekunst fra for eksempel Kinshasa, burde denne gjenspeile det som skjer der nede, og det kongolesiske kunstnere er opptatt av – ikke turistindustriens fremstilling av landet. En slik programmering krever reell kulturforståelse.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Jeg skulle ønske at samfunnet generelt så på dans som en mer seriøs kunstform; mer på linje med musikk og fotball. Jeg synes ofte at dansekunsten bagatelliseres, og trykkes under de andre kunstformene.

Jeg savner også større rettigheter som dansekunstner, og strengere kontroll av  lønns- og arbeidsforhold. De som ansetter dansere må ta dansen på alvor – både gjennom den lønnen de betaler, men også ved å verdsette den kunnskapen og erfaringen vi sitter på. En skuespiller får aldri beskjed om å ”bare gjøre noe” – de blir møtt med manus og produsent.

Det samme gjelder for oss, vi dansere må også bli flinkere til å være stolt av yrket vårt og stille krav til arbeidsgiverne våre.


Aktuelt: FLOKK spilles 29. november kl 1500 og 1900 på BIT Teatergarasjen på Studio USF, Georgernes Verft i Bergen. Les mer


Sulekha Ali Omar ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.