Aktuelle forestillinger

Etter 30 år i dansefeltet er det fortsatt menneskene, miljøet, det å stå på scenen og å få være med og skape som er det viktigste for Jonas Georg Digerud. Nå, og fram til 30. april, er det jobben i Den Glade Enke som gjelder.


Av Ida Gudbrandsen

1. Hva arbeider du med for tiden?
Jeg jobber på Oslo Nye Teater som skuespiller, sanger og danser i Den Glade Enke. I tillegg til å være med i ensemblet, spiller jeg franskmannen St. Brioche, en fyr som flørter med de rike damene og prøver å sko seg på dem. Det er en bitteliten rolle, men det er veldig gøy. Vi er en ufattelig fin gjeng som jobber sammen. Når det gjelder sang og koring føler jeg at jeg fortsatt er under utdanning, jeg er jo ikke skolert sanger. Men som frilanser må man ta de oppgavene man får, og forsøke å spesialisere seg for akkurat den jobben. Jeg har utviklet meg og lært meg nye ting etter hvert som jeg har fått nye utfordringer.


jonasdigerud2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?
Jeg har jo vært mye borti musikaler, både som koreograf, i ulike roller på scenen og på flere institusjoner. Jeg har jobbet på Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, Trøndelag Teater og Riksteatret. Jeg har også jobbet på Oslo Nye tidligere, for eksempel i Singing in the Rain, der jeg hadde en av hovedrollene. Det er klart at rollene og oppgavene man får i de ulike stykkene alltid vil gi ulike utfordringer. Samtidig er det noe trygt og godt med å være et sted jeg har jobbet før. Jeg har turnert mye med Riksteatret og erfart at de ulike teatrene kan gi meg vidt forskjellige følelser. Det har med den totale pakken å gjøre. Jeg liker når jeg kommer et sted og tenker ”Ja, her var det kult!”. Jeg har også danset på kjøpesentre, Color Line og alt mulig i tillegg til jobbene på teatrene. Litt fordi det er gøy og litt fordi man må være kreativ for å overleve i bransjen.

Det er uansett alltid menneskene som er den største gleden for meg, og det er de som er den største forskjellen mellom et prosjekt og et annet. Det er gøy å bli kjent med nye mennesker i alle aldre som kommer fra forskjellige steder og jobber med ulike deler av produksjonen; skuespillere, dansere, sangere, teknikere, kostymeavdelingen, malersalen, de som jobber med scenografi eller musikere i orkesteret. Jeg ser på oss som en slags smeltedigel, vi blir veldig tett knyttet sammen og har et sterkt samhold. Følelsen av å være på et teater og oppleve at hele huset og produksjonsapparatet jobber mot et felles mål setter jeg veldig pris på.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg begynte å danse ballett ved Den Norske Opera & Ballett som tiåring etter å ha sett Nøtteknekkeren.

Klassisk inngang…

Ja, det er klassisk ganger to, kan du si, haha. Jeg følte at ballett var en kombinasjon av alt jeg var interessert i: teater, turn, trommer, skihopp, fotball og dukketeater, og i tillegg var det den ekstra faktoren at jeg fikk stå på scenen. Det tiltrakk meg, og jeg tror hovedårsaken til at jeg fortsatte å danse var at jeg hele tiden fikk flere og større oppgaver på scenen i seriøse forestillinger. Året etter at jeg begynte i Operaen var jeg Fritz i Nøtteknekkeren, mens Nuri Ribera Anfinsen danset Clara. Vi var faktisk kjærester et par-tre uker, tror jeg. Litt sånn hemmelig backstage-par. Det var en veldig fin tid, altså.

Jeg har egentlig ikke opplevd at jeg har valgt å bli danser – det bare ble sånn. Kanskje fordi jeg hadde investert så mye i det, eller kanskje fordi jeg var i miljøet på Operaen og så at det gikk an å være voksen og jobbe som danser? Det var en helt naturlig ting og jeg bare kjørte på uten å se meg tilbake. Etter å ha gått et år på Fagerborg videregående, gikk jeg to år på Riddarfjærskolan (Den Kungliga Svenska Ballettskolan red. anm.). Der var det veldig høyt teknisk nivå, og jeg, som var vant til å være den eneste gutten, ble en del av et miljø med mange gutter. Det var en gledesboost og noe jeg virkelig trengte. Jeg tror det å være en del av et miljø og få muligheten til å stå mye på scenen i ”voksenforestillinger” har vært veldig viktig for meg. Jeg er usikker på om jeg ville valgt dansen hvis jeg hadde stått alene i et studio i et hjørne av Norge.

Da jeg kom hjem fra Sverige ville jeg fortsette å forske i dansen og kom rett inn i Carte Blanche. Jeg hadde fokusert på klassisk så lenge og så ekstremt at jeg følte meg mett på det. Jeg hadde behov for nye utfordringer og ville bruke dansen på andre måter, og kanskje også komme i kontakt med det som gjorde at jeg begynte å danse: teatret. Da jeg begynte i Carte Blanche var jeg det jeg vil kalle en passgjenger, haha. Jeg følte meg ganske firkantet, spesielt i de litt løsere danseformene. Det løste seg etter hvert, og jeg har alltid vært glad for den klassiske bakgrunnen min.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Ja, hva skal du bli når du blir stor, liksom? Jeg vet ikke om jeg blir stor noen gang. Men jeg er en veldig nysgjerrig person, og jeg vil fortsette å bruke utdannelsen og erfaringene mine til å jobbe med mennesker. Noe jeg har prata om i mange år er å lage en forestilling som har noe med hvorfor jeg begynte å danse å gjøre. Uten at det skal handle om meg.  Det er det jeg prøver å samle opp til nå, og jeg synes jeg stadig kommer nærmere noe. Jeg vil fortsette å være kreativ og kombinere alle interessene mine. Jeg har alltid interessert meg for alle mulige ting som har med komposisjon å gjøre, som å programmere musikk, lage video, klippe, sette sammen, observere mennesker og rom.

Musikken er kanskje den største inspirasjonskilden for meg som danser, det har det alltid vært. Jeg er opptatt av hva musikken gjør med mennesker og hva det gjør med meg. Det ”å være musikk” er det som er en god danser for meg. På samme måte som skuespillere er rollen sin, kan vi som dansere være musikk. Enten vi danser til musikk eller ikke. Det er det musikalske ved dansingen som fascinerer meg, og som er drivkraften min, ikke det tekniske. Det er på dette planet dans kan uttrykke noe om livet, erfaringer og situasjoner. Gjennom forestillinger kan vi guide, fortelle, kommentere og påvirke mennesker og gi dem noe som er bra.


5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Som koreograf i en oppsetning ved et teater skal jeg som regel løse en oppgave som allerede fins. Det er veldig ofte musikken og manuset som styrer prosessen, og jeg forsøker å gå inn med et veldig åpent sinn i forhold til sjanger osv. Når jeg jobber helt fritt for meg selv, jobber jeg med utgangspunkt i noe jeg vil fortelle eller ut fra et stikkord. Prosessen begynner gjerne med at jeg sitter hjemme og lager musikk. Så går jeg i studio med danserne og får nye ideer som gjør at jeg må forandre musikken, og plutselig ser jeg hvordan ting kan oppstå. Det er jo en veldig vanlig metode, kanskje, men jeg synes det er veldig gøy å ha kontroll på alt selv og å ha det totale overblikket. Det kan jo også inkludere for eksempel video og scenografi, som jeg synes det er morsomt og spennende å eksperimentere med.

Hvordan er det når du jobber som utøver da? For eksempel i den rollen du gjør nå?
Jeg synes det er veldig deilig å bli fortalt at jeg skal gjøre den spesifikke rollen, og at den er definert, men at jeg har mulighet til å forme den. Jeg liker å finne min plass og å ta meg av mine oppgaver og samtidig være en del av helheten. Begge sidene av yrket er viktige for meg, og jeg har veldig respekt både for de som iscenesetter og de som står på scenen, uansett hvilken sjanger.

Har det at du har gjort begge deler kanskje også forandra hvordan du er som koreograf og danser?
Det er godt mulig at det har det. Da jeg bare stod på scenen hadde jeg ikke det ytre blikket som jeg har nå. Og selv om jeg fortsatt synes det er ekkelt med audition, har jeg jo nå med meg erfaringen fra å være koreograf selv og sitte på den andre siden av bordet. Da har jeg bare lyst til at de som står foran meg skal skjønne at det jo bare er meg, og at jeg også er deg, det er ikke så farlig!

Når jeg jobber som koreograf eller er ansvarlig for det overordnede, tenker jeg at jeg er i servicebransjen. Hovedpoenget er å gjøre de som står på scenen gode. De er profesjonelle og de vil jo det samme som jeg vil når jeg er utøver, de vil lykkes med oppgavene de får. Hvis jeg klarer å bidra til å få ut det beste i dem får jeg så enormt mye tilbake. Det som er ufordrende er jo at det er ulikt fra person til person og gruppe til gruppe hva de trenger for å lykkes. Jeg føler at jeg blir bedre og bedre på å skjønne mennesker. Jeg er hvert fall veldig opptatt av det, og tenker mye på hvem jeg er og hvordan jeg virker på andre.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Hmm…. Det er vel veldig variert, men det er jo alle miljøer. Det er kanskje blitt større, bredere, og også mer splittet fordi det er flere frie grupper, prosjekter, jobber og teatre rundt omkring. Før hadde jeg mer oversikt og kjente flere, nå opplever jeg at det er så mange som vil bli dansere, og at det kommer nye til hele tiden. Kanskje er det også flere som faller av, det vet jeg ikke. I mine øyne er det uansett aldri bortkastet å gå på danseskole.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd spesielt mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Jeg har veldig sans for Jo Strømgren. Jeg var jo en del av originalbesetningen til "Fotball-balletten" (A Dance Tribute to the Art of Football, red. anm.). Vi hadde premiere på BIT-Teatergarasjen i Bergen, og jeg tror det var en umiddelbar suksess. Da var forestillingen som en fotballkamp: 2 x 45 minutter med salg av pølser i pausen. Det varte og rakk, haha. Jeg tror det var smart av Jo å kutte den ned.

Det som generelt har betydd mye for meg er min oppvekst i Operaen, alle klassikerne jeg var en del av som barn og den klassiske musikken jeg ble eksponert for, inkludert operaene. Perioden med Carte Blanche etter at jeg kom hjem fra Stockholm hadde veldig mye å si for meg som kunstner. Det miljøet vi skapte da, der alle trente sammen hver morgen, og vi støttet hverandre og tulla og tøysa, det var utrolig fint. Jeg ble kjent med ufattelig mange, og opplevde at alle i miljøet var veldig nærme hverandre. Siden det har jeg jobbet som frilanser, med oppdrag både på institusjonsteatre og i det frie feltet. Jeg har blant annet jobbet med Oslo Danse Ensemble, Jo Strømgren Kompani, Bresée Dansekompani og Ina Christel Johannessen. På premieren til en av hennes forestillinger, Absence de fer, i Stockholm var det så ufattelig mye feedback i høyttalerne. Det synes vi var synd siden det var premiere og Birgit Cullberg satt på første rad. Da Birgit kom bak scenen etter forestilling og ga meg en klem skjønte jeg imidlertid hvorfor vi hadde hatt så mye feedback-problemer: hun hadde høreapparatet på max styrke og det peip da hun nærmet seg kinnet mitt. Det var jo det som hadde slått inn på lydanlegget, hahaha! Birgit sjøl! Da var det liksom greit da.  

For min utvikling som koreograf har Ivar Tindberg betydd veldig mye, fordi han var den første som utfordret meg til å jobbe som koreograf i teatersammenheng. Vi gjorde musikalen Sugar sammen på Den Nationale Scene i 2004 og har siden jobbet sammen på Little shop of horrors og Oliver Twist. I senere tid har det å jobbe med Erik Ulfsby vært veldig inspirerende, lærerikt og morsomt, og det samme med Bjarte Hjelmeland på DNS. Han ga meg en stor utfordring da han i 2010 spurte om jeg ville ha ansvaret for å sette opp Svartediket, verdens første black metal musikal. Jeg tror ikke alle synes den var bra, men den var populær blant noen. Det var en kjempeerfaring som jeg lærte veldig mye av, først og fremst at jeg skulle hatt noen flere assistenter. Jeg jobba meg jo nesten i hjæl, men det var veldig gøy å teste min egen kapasitet på den måten.


8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du for eksempel inspirert av teoretikere eller andre kunstuttrykk? Du har jo allerede nevnt musikk…
Jeg blir veldig inspirert av musikk, ja. Men jeg kan også bli inspirert av bilder, en bygning, et teaterstykke, en situasjon; alt som har med komposisjon å gjøre, egentlig, bra komposisjon da, først og fremst. Det handler jo om smak og behag, men en god komposisjon for meg er at jeg oppdager at noen har oppdaget noe. At de viser meg det, og at jeg tror jeg skjønner noe jeg ikke visste, jeg får en ny opplysning. Da tenker jeg ”wow”.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Hva legger du i kunstnerisk integritet? Når mister dansen sin kunstneriske integritet? Er det når den ikke blir tatt på alvor?

Spør du meg? For min del tenker jeg at det for eksempel er når dansen/dansekunstnere må gjøre kompromisser for å gjøre seg salgbar på en eller annen måte.
Ja, men alt handler jo om å overleve. Om jeg må danse på et kjøpesenter for å tjene penger for å gjøre det jeg egentlig har lyst til å gjøre, for eksempel sette opp en sær liten Jonas-forestilling som veldig få liker, så har jeg ikke noe problemer med det. Jeg tar alle jobber like seriøst, og for meg er det en del av å være profesjonell danser. Dansen er mitt verktøy, som jeg kan bruke på mange ulike måter og i forskjellige sammenhenger. Å finne ut hvordan jeg for eksempel kan bidra til å øke salget ved å danse foran G-sport, er like utfordrende som å bare skulle være meg sjøl i en liten danseforestilling jeg har laget selv. Det handler om å gå inn i en rolle og ta den på alvor. Jeg tror de som føler at de mister sin integritet ved å gjøre sånne ting, ikke bør gjøre det. Men de skal heller ikke dømme andre. Vi må respektere hverandres valg og uttrykk.

Selv lurer jeg også litt på om det er et mål i seg selv at dansekunsten skal få et større publikum?
Da jeg jobbet med Carte Blanche gjorde vi alt fra Molly Molloy og Wayne McKnight til Kjersti Alveberg og Sølvi Edvardsen. Det gjorde at de som ville se Alveberg også måtte se McKnight og vice versa. Den blandingen der var det utrolig gøy å være med på, og jeg fikk veldig ulike tilbakemeldinger på hva publikum likte eller fikk noe ut av. Jeg opplevde at jeg for første gang var med på å spre dansekunst, og at jeg bidro til at publikum oppdaget nye danseformer. Kanskje de neste gang valgte å gå på en moderne- eller samtidsdansforestilling på grunn av vår forestilling? Jeg vet ikke om publikumsbygging var et uttalt mål for Carte Blanche, men det var det jeg følte at vi drev med. Jeg savner et kompani som kan gjøre det samme i dag; vise ulike stilarter og være en blanding av dansere med ulik kompetanse.

Er ikke Oslo Danse Ensemble litt sånn?
Jo, men de er ikke et fast kompani, også tror jeg de kan gå enda lenger og presentere enda mer ulike stiler. Det tror jeg er en bra måte å selge inn dans til nye publikummere på. I hvert fall liker jeg den tanken selv, og hadde det utrolig gøy i Carte Blanche. Og så er det jo publikum vi jobber for, er det ikke det da?


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
At alle var venner, hahaha. Neida, jeg bare tuller. Eller: fra spøk til alvor, så savner jeg faktisk et sted der alle, absolutt alle i miljøet, kunne møtes for å jamme sammen. Der vi for eksempel en gang i måneden kunne møtes for å danse og improvisere sammen, prate, utveksle erfaringer, høre på forskjellig typer musikk, tulle, battle og lære av hverandre. Kanskje kunne det også vært en arena for å vise fram små stykker eller utdrag av arbeid man holder på med? Sånne ting finnes både blant musikere og i hiphop-miljøet, men ikke på samme måte i dansemiljøet. Det tror jeg hadde vært veldig bra. Det hadde generert samhørighet og bidratt til gjensidig respekt for hverandre og hverandres stiler og interesser, og kanskje kunne det også ført til at vi kunne tenke mer, ”æsj, det er ikke så farlig”.


Ok, Jonas, jeg har et bonusspørsmål til deg: i 1991 ble du spurt av ungdomsprogrammet ”U” på NRK om hvorfor gutter skulle danse. Da svarte du at det var for å utfylle jenter. Mener du det fortsatt?
Herregud, jeg var så ung! Sa jeg virkelig ”utfylle”? Hva mente jeg med det? Hahaha!
For å svare seriøst på det, så tror jeg nok det henger sammen med at jeg kom fra den klassiske balletten, der rollen til mannen jo ofte er å være motsatsen til kvinnen. Det er en klassisk og gammeldags kjønnsforståelse i klassisk ballett, og det var det som var gjeldende da jeg studerte. Jeg tror jeg må skylde på det jeg, altså.

(Jonas sa aldri ”utfylle” i intervjuet jeg refererer til, jeg huska feil. Ikke så rart at Jonas ikke kjente seg igjen i det da. Han sa, som han kommenterer her, at mannlig dans var til for å vise motsatsen til kvinnen. Rett skal være rett.)


Jonas Georg Digerud ble intervjuet av Ida Gudbrandsen.
Ida Gudbrandsen er utdannet danser fra Spin Off og Den Norske Balletthøgskole (nå Norges Dansehøyskole), og har også studert litteraturvitenskap. Hun jobber som utøver i diverse prosjekter og har over flere år vært en del av Impure Company. Ida er med på å drive MIND THE GAP og ImproFestivalen, og jobber for tiden som vikar i Danseinformasjonen.