Aktuelle forestillinger

I en trappegang, der det trådløse nettet karrer seg gjennom en låst kontordør i Niv Art Center i Dehli, sitter ambassadøren for Dansens Dager på en hakkete Skype-linje.

Snart kommer han hjem til Norge for å bidra til at flere får øynene - eller kroppene - opp for dans under Dansens Dager. Det gleder han seg til! Selv lever og jobber han i spennet mellom roen på Toten og intensiteten i Dehli, og ser dansen som en mulighet for overbygning, dialog og deling - om vi våger å ta dansekunsten ut blant alle de som ikke oppsøker teatret. Dette intervjuet bør leses med Sudeshs løstsittende latter og varme mellom linjene!

Av Snelle Hall / Portrett: Ella Fiskum

sudesh1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå har jeg et residensopphold her på Niv Art Center og kan jobbe intensivt i en lengre periode - bare avbrutt av ambassadøroppgaven for Dansens Dager hjemme i Oslo. Jeg utvikler et eget prosjekt - Untamed Donkeys - for syv indiske dansere, alle menn. Det er min respons på flere grove voldtektssaker i Dehli. Det handler om hvordan menns kultur er formet opp gjennom tidene, om menns dominerende rolle i samfunnet - som er dysfunksjonelt når det kommer til blant annet forhold. Jeg tror alle vet at noe må endres i det indiske samfunnet, men det er et konstant motsetningsforhold. Mange menn tar alt for gitt - og det gjelder selvfølgelig ikke bare i India. Vi prøver å se på dette i et større bilde. Jeg ser på problemet fra den inngangen at mange mennesker ikke er i stand til å filtrere informasjon på en god måte, og derfor ender opp med å begå forbrytelser. Er du i stand til å filtrere informasjon, er du også bedre i stand til å gjøre de riktige tingene til riktig tid. Jeg vil ikke kalle arbeidet politisk, det er mer knyttet til sosialt bevissthet. I stykket bruker jeg store tavler, som er mitt minne av hvordan jeg begynte å lære om min egen kultur, samfunn og historie. Jeg forsøker også å utfordre min egen form, og hvordan jeg skaper bevegelse. Det er en fin balanse mellom hva som blir et for generelt dansespråk og hva som blir for konkret og opplagt, men det er en del av prosessen. Utendørskonteksten krever også et annet uttrykk. Jeg ønsker å behandle temaet gjennom bevegelse, som er noe vi alle på en eller annen måte kan relatere til, samtidig som jeg må finne ut hvordan situasjonen med de sju danserne, tavlene og skrivingen fungerer. Det er en utfordrende prosess, og det er bra. Premieren blir på Grønland i Oslo i juni. Deretter skal vi danse i Lillestrøm, Drammen, Gjøvik og Lillehammer.

Hvordan er interessen for et tema som dette i India? Det er jo en kritikk?
Jeg ønsket å gjøre en work-in-progress-visning her, og flere har trukket seg bare ved å høre tittelen. Det pakkes inn i litt vage tilbakemeldinger om at ”det ikke er deres type arbeid”. Men stykket handler ikke om å provosere, og jeg bruker ikke virkemidler som nakenhet eller lignende. Vi skal spille utendørs i offentlig rom, og jeg håper jo at folk skal stoppe opp i 5-10 minutter og få det med seg. Jeg er opptatt av hvordan vi kan få over budskapet uten å bli avvist. Voldtekt er et sårbart tema - vi skal få frem volden, men samtidig ikke bli identifisert med den eller gjøre oss til målskive for hatet.
Det er viktig at det finnes mange stemmer for å belyse denne tematikken, også kunstneriske. I India er det heldigvis stadig flere kunstnere som jobber med prosjekter som adresserer noe av det samme. For eksempel Take back the night i Bangalore, der flere går ute hele natten, sover i parker og lignende. Og i Dehli gjør en kvinnelig kunstner et prosjekt der hun går alene på folketomme steder i byen.

untamedmonkeys
Fra prøver på Untamed Monkeys. Foto: Sudesh Adhana

Kunne du tatt tak i denne tematikken uten å se det indiske samfunnet fra utsiden, på avstand?

Mest sannsynlig nei. Da jeg bodde her i India var jeg så fanget i alt - det er helt vilt alt som eksisterer samtidig på dette ene stedet! Jeg kunne selvfølgelig tenke kritisk, men ikke i en større kontekst. Å reise fra sin egen kultur og se den fra en distanse, åpner for å se hva som mangler, hva som er galt, hva folk er fanget i. India har blitt ekstremt materialistisk, samtidig som det er enorme forskjeller mellom fattige og rike og mellom by og land. Jeg ser også forholdet mellom kvinner og menn tydeligere; hvordan kvinner forventes å gjøre alt i hjemmet og mennene som tenker at det er sånn det bare er - sånn det alltid har vært. I byene er det selvfølgelig miljøer der folk er utdannet og reiser og opplever andre kulturer, men likevel forventer mange at kvinner og menns roller skal være veldig definerte. Å leve i Norge har hjulpet meg til å se med nye øyne på kulturen min, men jeg savner den også. Jeg vokste jo opp i denne kulturen - jeg var tjuefem da jeg kom til Norge - så jeg har mange erfaringer og minner. Men kultur er ikke statisk, selvfølgelig. Da jeg først kom til Norge lengtet jeg til India, men når jeg kom på besøk, var India aldri det samme. Det hadde forandret seg, og er i konstant endring - hver gang har det endret seg. Det er det samme med Norge, når jeg reiser den andre veien. Men det er fint å være i disse overgangene, å ha mulighet til å forflytte seg og se ting på avstand.


2. Hvordan skiller dette seg fra ditt tidligere arbeid?
På alle måter og ingen måter - samtidig. Det at jeg leter etter et uttrykk for noe jeg vil formidle, kjenner jeg igjen. Og utfordringen i å finne ut dette ”noe” uten å bli fullstendig motløs, er som før. Det er lett å bli motløs som kunstner. Men det er første gang jeg jobber med en forestilling som skal spilles utendørs uten en definert scene eller avgrensing. Det kommer ikke til å være den samme konsentrasjonen som i et scenerom, så konteksten er ny og mer sensitiv, spesielt i forhold til tematikken. Vi har også - i hvert fall nesten - bestemt oss for ikke å bruke musikk, og det er faktisk første gang for meg. Vi må i stedet jobbe med fysikaliteten, intensitet og den iboende musikaliteten. Rommet defineres av tavlene og vår tilstedeværelse. Kanskje kommer folk til å gå innimellom oss - det blir spennende å se.

Vi må snakke litt om at du skal være ambassadør for Dansens Dager. Hvordan føles det?
Jeg gleder meg - og jeg er spent. Jeg var veldig, veldig overrasket over å bli spurt. Men etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at dette er en kjempemulighet til å vise og si noe om alt hva dans kan være. Det er viktig at noen både viser dansens mangfold og jobber for å etablere dans som kunstform - Dansens Dager er en sånn plattform. Hvis vi bare jobber hver for oss, som jeg også oftest gjør, mister vi noe på veien. Jeg opplever likevel at det har skjedd mye i løpet av de årene jeg har vært aktiv, i forhold til hvordan man ser på og opplever dans. Før følte jeg meg nesten beklemt når jeg sa at jeg danset - det var en veldig usikkerhet knyttet til det. Men gjennom positivt arbeid blant annet av Danseinformasjonen og Kulturrådet, og for eksempel i India gjennom å vise mye dans på tv, er dans etablert som en profesjon, en utfordrende profesjon, som jeg er stolt av. Jeg håper jeg kan formidle noe om alt det som jeg mener kan gjøres med dans og gjennom dans. Før tenkte vi at all endring måtte skje gjennom politikk, men også demokrati har endret seg. Idéen om frihet er aldri konstant, og demokratiet har i noen tilfeller blitt rigid. I den konteksten har kunst en viktig rolle - for å bevisstgjøre folk, men også for å vise glede, for å feire. Det er det verdt å løfte frem.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Da jeg bodde hjemme i landsbyen, hadde jeg bare denne lysten til å danse, til å være med i Bollywood og danse bak heltene. Det var det jeg visste om dans da jeg var rundt atten. Sånn startet min reise, men så var det en som arrangerte en slags lab med europeisk og amerikansk samtidsdans i Bengalore, som jeg fikk være med på i 2000. Det åpnet nye muligheter som gjorde at jeg begynte å undersøke mer seriøst. I 2001 fikk jeg jobb i et norsk-indisk samarbeidsprosjekt der Sølvi Edvardsen var koreograf, og møtte Ella (Fiskum, Sudeshs kone, red. anm.). Da jeg kom til Norge var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, men jeg ville lære mer og begynte på Balletthøgskolen på Kunsthøgskolen i Oslo da jeg var tjuesju. Det var veldig bra for meg - jeg trengte den disiplinen. Uten rammer kan jeg bli destruktiv; jeg kan ta friheten og bare glemme å jobbe… Å gå på skolen fra 9-17 hver dag i tre år - bare det å være der, fokusere energien min, forplikte meg, involvere meg, forholde meg til medstudenter og lærere, bli kjent med dansehistorien... Vi var dessuten en fantastisk gjeng, som pushet energien alle sammen. Det var en fin tid.
Vi mennesker lærer av hverandre, det er sånn vi utvikler oss. Jeg går ofte lei av ting veldig fort og frykter at jeg skal stoppe helt opp om jeg blir for lenge på et sted. Jeg pleide å tenke på det som en negativ ting, men nå tenker jeg at ”jo, bra!”, for jeg fortsetter å lete og være nysgjerrig. Jeg har aldri likt å sitte fast i én form. Men det er derfor jeg aldri blir veldig god i noe - helt ærlig!


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Jeg håper egentlig bare at jeg kan fortsette å jobbe - med dans. Det er der jeg føler at jeg kan jobbe og søke, og det er gjennom dans at jeg også blir interessert i alt mulig annet. Det er jo ikke sånn at jeg ikke har noe å oppnå, men for meg er det sånn at livet ”makes sense” når jeg danser og jobber med prosjekter. Jeg jobber som danser både for andre og med egne prosjekter. Det er viktig for meg å både å gi av meg selv til andre og fokusere på egne idéer. Det er en evig læreprosess.


5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Jeg liker å skrelle bort. Noen ganger blir jeg redd for å ikke klare å ta de riktige valgene, men den redselen skaper også nødvendig spenning i arbeidet. Jeg forsøker alltid å forstå hvor spenningen - motstanden - i arbeidet ligger, også for eksempel i arbeid jeg har gjort i Bollywood. Da får bevegelsen energi og det er mulig å holde det levende. Hvis det blir for behagelig, for snilt, faller alt sammen og blir ”shit”. Jeg er ikke av de som tror på å ha ”a very good time”…jeg greier det ikke! Blir det for hyggelig, er det lett å slurve, og da dør nyansene.

I 2014 ble Sudesh Adhana tildelt Bollywoods svar på Oscar for koreografien til sangen Bismil i filmen Haider.

Du må si litt om Bollywood. I forhold til prosess og metode regner jeg med at det er en motsetning til det du står i nå?
Det er en fantastisk kontrast, faktisk. Du må være ekstremt forberedt og klar, det er mange involverte og det er effektivt. Men det er veldig gøy når det ”kjører”, når nummeret funker. Bollywood handler mye om synkronisering, at alle er like, eller eventuelt må det koreograferes på en måte som gjør at alle forstår hvorfor danserne gjør ulike ting. Det jeg liker best med Bollywood er å jobbe med stedet, rommet og scenografien. Jeg lager ofte bevegelse med utgangspunkt i scenografien; da forstår publikum at menneskene har noe å gjøre med omgivelsene - med scenografien - og at det ikke bare er noe dødt som tilfeldigvis står der. I forkant kjenner jeg til sangen og konteksten sangen har i filmen, og så blir oppgaven å finne bevegelsene som treffer den stemningen. Det er intenst - ikke noe jeg kan jobbe med hver dag - men det er også gøy, og jeg sier gjerne ja til å jobbe der igjen.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Det har utviklet seg masse. Tettere kontakt med det internasjonale miljøet og gjestespill med mange internasjonale dansekompanier har også pushet det norske miljøet videre. Vi er heldige som har råd. Norske dansekunstnere er også etterspurte og jobber på et internasjonalt nivå. Jeg synes det er veldig bra med flere danseutdannelser i Norge og større interesse for dans generelt. Dessuten har hip hop og streetdance gjort mye for dans i Norge; jeg har lyst til å gi kred til de miljøene og utøverne. Alt i alt synes jeg det har blitt mye bedre siden jeg kom til Norge rett etter 2000. Men jeg var selvfølgelig også ny i miljøet og kjente ikke så mange.

Syntes du det var et vanskelig miljø å få innpass i?
Nei, det vil jeg ikke si. Men det norske samfunnet er annerledes, og for å være ærlig, er det noen sider av det jeg syntes er vanskelig å akseptere. Drikkekulturen for eksempel. Nordmenn liker dessuten å prate. Det er bra, men det var uvant; jeg var ikke vant med fra India at folk har tid til å sitte å drikke kaffe eller sitte ved et middagsbord i timesvis. I India har ikke folk råd til det, der er det mer effektivt; vi spiser, vi sover, vi jobber. Jeg husker første gang jeg var invitert til den norske ambassaden i Dehli med Sølvi og resten av gruppen, at ambassadøren klinket i glasset og sa: ”I Norge er det ikke sånn at vi bare spiser og går - vi sitter ved bordet til klokka to neste morgen.” Og jeg tenkte: ”Hvorfor i all verden?” Nå er jeg vant med det og synes det er hyggelig! Det handler mye om å være åpen og finne det som er felles.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg og hvilke andre kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
I skoletiden var Kylian, Forsythe og Keersmaekers arbeider viktige å bli kjent med. De fikk meg til å se bevelgelse og dans i en større sammenheng.
Jeg hører mye på musikk, men liker også å se utstillinger. Anish Kapoor, indisk skulptør bosatt i England, har skapt fantastiske verk. Jeg liker også videoarbeidene til Bill Viola og hvordan han jobber med bevegelse og med vann. Det fascinerer meg hvordan han insisterer på svært enkle ting, som om han må jobbe seg gjennom det komplekse for å ende opp med det helt enkle. Det er urovekkende og beroligende på samme tid. Men ofte kan rommene og byggene være vel så viktige som selve utstillingene. Jeg elsker for eksempel Pompidou-senteret i Paris - det er inspirerende helt uavhengig av hva som blir vist. Jeg liker i det hele tatt å undre meg og har ikke alltid behov for å forstå det jeg opplever eller erfarer. Sånn sett er jeg enkel.

Her hjemme er dansehistorien utenfor Vesten generelt lite kjent, kanskje med unntak av deler av den japanske dansen. Er det sånn i India også, med motsatt fortegn?
Da jeg bodde i India kjente jeg til for eksempel Paul Taylor, Merce Cunningham, Pina Bausch, og selvfølgelig Martha Graham. Sasha Waltz var også populær. Og Peter Brook skapte debatt med sin versjon av Mahabharata, blant annet ved å bruke fargede utøvere. Vi kjente også godt til Kabuki, kinesiske tradisjoner og martial arts, men vi knyttet det ikke til direkte referenser, som konkrete forestillinger eller kunstnere.

Hvilken plass har den indiske klassiske dansetradisjonen i India?
Den dominerer faktisk den indiske dansescenen. En rekke samtidsdansere forsøker å unngå den helt for å frigjøre seg. Tidlig moderne indisk dans hadde en tung påvirkning fra klassisk indisk dans, og det har vært mye diskusjon rundt hvorfor kalle det ”moderne dans”, når den så tydelig henter elementer fra den klassiske dansen.

8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Ja, det vil jeg si. Det å lese mye har vært en hjelp for å finne et språk rundt dansen både for å kommunisere opplevelsene og idéene mine. Samtidig kan det også være problematisk, for opp til et visst punkt ønsker jeg å analysere, men så kan det være vanskelig å ”skru av”. Det er det jeg forsøker på nå om dagen; å ikke la bevisstheten styre for mye. Da blir det lett tørt og kjedelig for meg selv. Det er fint å stole på at noe kan komme til meg uten at jeg alltid må jobbe så hardt, eller forsere.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?
For meg er det et enkelt spørsmål. Det handler om at kunstnerne selv må tørre - selv må ta ansvar for - å ta arbeidet sitt ut i samfunnet; dele. Bokstavelig talt utendørs, eller i hvert fall ut av sin vante kontekst. Kanskje er mange redde for at arbeidet ikke skal bli tatt i mot eller at folk ikke vil forstå, men det er jo kun de som allerede er ”innvidde” i samtidsdans som oppsøker teatrene. Gå ut! Jeg tror folk forstår mer enn vi tror, og hvis ikke får de kanskje noen assosiasjoner likevel. Dansekunstnerne må ta større sjanser. Jeg føler - og det høres kanskje litt hardt ut - at vi ofte blir for komfortable i scenerommet, og da dør jo hele meningen med teatret. Det blir som med business; jeg er vant til å ha lys, vant til å ha lyd, jeg eier rommet, jeg gjør akkurat som jeg vil her. Den autoriteten dreper så ofte arbeidet, og det er derfor jeg ønsker å jobbe utendørs nå. I det øyeblikket du går ut av komfortsonen, må du virkelig insistere, du må akseptere tilstedeværelsen til andre, og allerede dét åpner opp for noe annet. Du begynner å tenke, og du må teste din egen form. Jeg kan selvfølgelig ikke si at dette er den eneste måten å jobbe på, men jeg etterlyser at flere tar med arbeidet sitt utendørs og i nye sammenhenger. Jeg tror det er et stort behov for det, og at interessen er der. Vi lever i en verden som i ekstrem grad og hele tiden prøver å selge oss noe. I den konteksten tror jeg på at dans kan gi oss øyeblikk av frihet - øyeblikk som kun handler om opplevelsen og erfaringen, og som ikke er til salgs.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Jeg tror jeg allerede har svart på det.

Da tillater vi oss et ekstra spørsmål. Det at du fremdeles deler tiden din mellom Norge og India, hva gir det deg? Holder det arbeidet ditt friskt, tror du?
Det er to måter å se på det. Den ene er at jeg har en fluktmulighet når virkeligheten blir for hard… Den andre er at det er så mye som skjer både innenfor og i spennet mellom disse to kulturene. Det er konfronterende, og det er også forvirrende. Å være i én kultur og bare akseptere det som finnes der, er et enklere valg. Men å være del av to kulturer gjør at jeg hele tiden forsøker å forstå hvem jeg er, og det forandrer meg også. Det er nok mange måter å se på det, og noen ganger tenker jeg at - shit - jeg er bare i Norge og India i stedet for å oppleve resten av verden! All reisingen og omstillingen kan være krevende og slitsom, men å bo bare i India er også utmattende på grunn av varmen, støyen og trafikken…og i Norge er det jo noen ganger så kaldt… Verden er ikke et perfekt sted!

Dansens Dager-dansen ble spilt inn på R.E.D på Toten

Og nå har dere bragt dansen til Eina og Toten med etableringen av R.E.D. - et fantastisk residenssted i låven deres?
Utviklingen av R.E.D er virkelig Ellas prosjekt - på Eina er jeg bare et familiemedlem!

Sudesh Adhana er årets Dansens Dager-ambassadør. Han har også koreografert årets Dansens Dager-dans.
Dansens Dager er en internasjonal markering av all dans og i Norge feirer vi over hele landet fra 29. april - 1. mai. Danseinformasjonen er nasjonal koordinator av den nasjonale feiringen. Nasjonalt program finner du her: danseinfo.no/dansens-dager/program-2016


Intervjuet er skrevet av Snelle Hall, for Danseinformasjonen.
Snelle Hall er utdannet danser og teaterviter fra Statens Balletthøgskole (nå KHiO) og UiO. Hun skaper forestillinger innenfor Siri & Snelle produksjoner, og er tilknyttet KHiO som førsteamanuensis.