Aktuelle forestillinger

Da Amie Mbye forstod hvilket potensiale som lå i dansen var hun solgt. Med dans som metode vil hun forandre, inkludere og hjelpe. Mbye er en hardtarbeidende, uredd og målrettet kunstner som er sulten på kunnskap.

Hun har plassert et stort ansvar på sine skuldre og gjennom eget arbeid vil hun gi rom for de unge, de utenfor og de som kommer etter. Hun er en aktivist og idealist som ønsker å se et mer mangfoldig dansefelt hvor det er rom for alle, og hvor alle tør å ta plass.

Takket være høstferien klarte undertegnende å kuppe en liten formiddag med Mbye i hennes meget travle hverdag.

Av: Sigrun Drivdal Johnsen

ab 21. Hva arbeider du med for tiden?
Nå jobber jeg med veldig mye spennende! Først og fremst har Tabanka Dance Ensemble prøver til forestillingen Pulse som skal vises på Dansens Hus nå i oktober. Vi har tidligere spilt denne forestillingen i Operaen i Oslo, og denne gangen er det et samarbeid med Den kulturelle skolesekken. Det er fint å få mulighet til å sette opp forestillinger igjen, slik at flere får sett dem. Pulse reflekterer over ulike temaer som vi som norsk-afrikanske og karibiske mennesker opplever i hverdagen. Jeg vil også si at vi reflekterer over hva våre forfedre har gått igjennom. Vi danser i nået, men ser oss hele tiden tilbake – vi glemmer ikke våre forfedres historie. Alt vi ikke kan si med ord uttrykker vi gjennom dansen. Prosessen er veldig spennende, veldig hektisk og veldig gøy!

Tabanka er også i gang med en helt ny forestilling, Limbo, som skal vises på Den Norske Opera og Ballett, 12.–18. juni 2017. Vi har fått støtte fra både Kulturrådet og Komponistfondet, så all musikk vil bli spesialskrevet til forestillingen. Med støtte får man mulighet til å gjøre mer! Forestillingen vil på ulike måter kroppsliggjøre opplevelsen av å være svart i hvite rom. Å gå gjennom verden med en svart kropp. Det er et fint samarbeid mellom oss dansere i kompaniet, kunstnerisk leder Thomas Prestø og komponisten, Malika Makouf Rasmussen.

Jeg jobber også med mine egne prosjekter ved siden av Tabanka. Jeg har et video-prosjekt i tre deler som slippes på nyåret. Her kombinerer jeg spokenword, musikk og dans. Alt er spesiallaget til prosjektet som jeg foreløpig har valgt å kalle Reflections of Life. Jeg samarbeider med tre ulike spokenword-poeter: En fra Nigeria, en fra Somalia og ei norsk venninne som bor i New York. Alle tre har vært med å skrive de ulike diktene. Jeg har også med en komponist, musikkprodusenter, en sanger, film-crew, skuespillere, dansere og Thomas er min mentor i prosjektet. Jeg har både idé, koreografi og regi. I dette prosjektet tar jeg opp og reflekterer over ulike temaer som jeg har opplevd selv, men som andre også kan kjenne seg igjen i. For meg er det lettere å utrykke meg gjennom dansen, og slik ble dette prosjektet til. Dette er mitt første personlige dansekunstprosjekt.

Jeg ønsker med prosjektet å vise unge kunstnere at alt er mulig, selv om du kanskje ikke har så mye penger, men har en god ide. Gå for det! Ikke vær redd. Det handler mest om å tørre. Hvis jeg har en ide så går jeg for det, uansett. Noen dager kan det være skummelt, men jeg har så tro på dette prosjektet, og ser på det som så utrolig viktig. Dette er noe jeg må gjøre!

Og parallelt med alt dette så har du også nettopp startet din utdannelse på Høyskolen for Dansekunst (HFDK)? Hvordan er det?
Det er veldig spennende! Jeg studerte sykepleie faktisk, rett etter videregående. Først og fremst fordi jeg syntes det var interessant, men jeg tenkte også at hvis noe skulle skje, så hadde jeg sykepleierutdannelsen. Etter to år på skolen fikk jeg mulighet til å være med på turné med Nico & Vinz, i tillegg til at Tabanka hadde en del forestillinger, så da tok jeg en pause fra studiene. Under denne tiden fant jeg ut at det ikke var sykepleien jeg ville studere, men dans, så da søkte jeg HFDK.

Det skolen står for og det Tabanka står for er veldig likt, og det ble naturlig at jeg søkte HFDK. Jeg ønsker også å utvikle meg både som skapende og utøvende dansekunstner. Jeg har min teknikk i bakhodet og supplerer med det de lærer meg, og det fine er at lærerne sier at jeg ikke må glemme min egen teknikk – de vil bare gi meg enda flere verktøy. Det er nok det beste med å gå på HFDK – at jeg kan være meg selv og beholde min egen teknikk.


2.    Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?
Når det gjelder Limbo så tror jeg den forestillingen blir veldig annerledes. Det at musikken blir komponert til verket er det jeg ser mest frem til, nå får du virkelig se essensen i Tabanka. Det vil påvirke hele prosessen. Vi vil utfordre oss enda mer når det gjelder bruk av musikken, og bruk av tid og rom. Vi ønsker å sprenge grenser, men at Tabanka fremdeles skal være gjenkjennelig, vi skal fremdeles være oss.

Mitt eget prosjekt ser jeg på som en veldig personlig reise, hvor jeg får lov å utrykke meg som dansekunstner.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Ja! Det var det… hvor skal jeg starte... Jeg spilte seriøs håndball i ti år, satset alt på det og var veldig god. Spilte for Nordstrand og målet var å bli den første norsk-afrikanske spilleren på landslaget. Jeg var med på kretslaget og var helt og fullt dedikert til håndballen, men så skjedde det noe. Jeg hadde noen venner som drev med dans, som danset i Tabanka, og jeg fikk være med på en egentrening de hadde. Jeg tenkte: Wow! Fantastisk! Innen neste håndballtrening hadde jeg bestemt meg. Jeg hadde ikke sagt noe til noen, gikk bare bort til treneren og sa at dette ikke var riktig vei for meg og at jeg måtte slutte. Samme dag dro jeg på dansetrening og senere ble det audition og fast plass i Tabanka fra jeg var 16 år. Man kan si at det var da jeg ble med i Tabanka at jeg tok dans seriøst, og jo eldre jeg ble, jo mer seriøst ble det. Da jeg sluttet på sykepleierutdannelsen hadde jeg to år fulltid i Tabanka og i tillegg var jeg bakgrunnsdanser for Nico & Vinz, som gav meg muligheten til å reise i hele Europa og Japan. Vi varmet jo opp for Usher. Det er klart at det var noe annet, men jeg har lært utrolig mye av å jobbe som profesjonell danser ute på turné.

Da jeg kom inn i Tabanka lærte jeg hva det vil si å være med i et kompani og hva du må kunne. Tabanka har blant annet et veldig stort pensum og danserne i kompaniet får teoritimer i Talawa-teknikken. Det handler ikke bare om å utføre bevegelsene med kroppen, man må også ha en god forståelse av hvordan kroppen beveger seg. Jeg vil si at det har vært med på å gjøre oss til enda sterkere dansere fordi vi har den teoretiske forståelsen vi har, om bevegelse og teknikk, og så lærer vi bevegelsene og teknikken fysisk, og da bare klikker alt på plass. Både i hodet og kroppen – det henger jo sammen.

I Tabanka blir vi også trent opp til å være ungdomsarbeidere og hvordan vi kan bruke dans for å nå ut til ungdom. Vi underviser i dans, men holder også foredrag hvor vi kobler sammen dans og identitet. Vi har holdt foredrag på ulike ungdomskoler og for jentegrupper på ungdomsklubber. Jeg har også undervist ved to ulike asylmottak. Dette var et samarbeidsprosjekt med Norsk Folkehjelp som strakk seg over flere uker. Det var fint å bruke dansen i møtet med menneskene på mottaket. Jeg synes det er utrolig spennende å bruke dans som metode til å hjelpe folk til å få bedre livskvalitet. Det gjorde mye for meg. Det var i løpet av disse to årene at jeg ble sikker på at det var dette jeg ville gjøre. Dette er faktisk det jeg er ment for å gjøre, å jobbe med dans og bruke dans til å hjelpe andre. Det er nok det som har gjort meg så glad i dansekunsten. Jeg har sett hvor stort potensiale dansen har og jeg tror at dans er en av de beste metodene til å gi mennesker bedre livskvalitet. Denne oppdagelsen var en viktig faktor for min avgjørelse om å vie meg til dansen fulltid.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Mitt ønske for dansekunsten er at mer dans kan ta form som aktivisme. At dans i større grad kan brukes til å belyse utfordringer vi har i samfunnet i dag og forandre folks oppfatninger. Jeg vil at kunsten jeg lager skal bli diskutert og skape debatt. Og det samme tenker vi i Tabanka. Vi vil vekke en reaksjon og at folk skal reflektere mer over ting som faktisk skjer - og forstå at dette er hverdagen til noen mennesker og ikke bare noe man finner på.

Når det gjelder HFDK tenker jeg at de neste tre årene kommer til å være veldig viktige for meg. Disse årene kommer til å være med å forme meg som dansekunstner, både som skapende og utøvende, og jeg kommer til å ta til meg alt det jeg kan. Jeg skal være som en svamp som suger til meg all kunnskap. Min utdannelse på HFDK vil gjøre meg enda bedre rustet til å nå mine mål og jobbe med det jeg brenner for, som er dans som metode for endring, både på individ- og samfunnsnivå.

Hvordan går det å sjonglere alt dette med et fulltidsstudie?
Det er mye, helt klart, vi har jo fulle dager på skolen, men det fungerer fordi jeg er så sulten på kunnskap. Jeg leste en fin artikkel som het Generasjon sulten som handler om folk på min alder som ikke ser religion eller hudfarge, vi er bare sultne, vi skal nå målene våre. Det er der jeg er nå. Jeg er ikke redd. Det at jeg begynte på skolen med full støtte fra familie og venner er et viktig steg på veien, og prosjektet jeg holder på med nå bare beviser for meg at dette her er mulig. Det går. Du må bare tørre! Det er ikke noe som skal holde meg tilbake. Jeg er en person som liker å prøve ut ting, og det er det som er så fint med Tabanka at jeg faktisk får lov til å holde på med mine egne ting. Det er det som har vært med på å få ballen til å gå rundt, fordi jeg får rom, tid og støtte til å gjøre mine egne prosjekter, og da funker det. I tillegg er jeg veldig flink til å planlegge, være strukturert og ha en viss oversikt over hva jeg vil, hvor jeg vil og hvordan jeg skal nå det jeg vil.

IMG 3119
Amie Mbye, Mercy Akadimah, Clarice Ekperiedinma Okeke og Pearl Tawiah fra Tabanka sin forestillingen Rhythm, Roots and Revolution. Foto: Francesco Rivetti

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Planlegging er noe jeg bruker veldig mye tid på. Har du ikke en plan så funker det ikke. Uansett hva det er så starter jeg med å planlegge, får tak i den informasjonen jeg trenger til å kunne legge gode planer. Videre tenker jeg alltid hva jeg kan gjøre annerledes og nytt denne gangen her. Jeg ser også tilbake på andre ting jeg har laget før og tenker, hva var bra der? Jeg er ikke redd for å prøve noe nytt og feile, da er det bare å prøve igjen. Jeg tenker veldig nøye gjennom det jeg ønsker å formidle. Når det er mitt eget, så er det mer personlig. Da tar jeg alltid utgangspunkt i noe jeg har opplevd.

I Tabanka starter vi alltid med planleggingen først. Her er jeg utøvende danser og har en sjef som gjør veldig mye av planleggingen, men det er klart at vi også er med i prosessen og får komme med ideer og meninger. Vi starter alltid med brainstorming og ideutvikling. Thomas legger frem tema for forestillingen og så kommer vi med tanker og innspill og sammen diskuterer og reflekterer vi over de ulike temaene. Thomas er flink til å gi oss teoretisk påfyll og gir oss ofte artikler som han synes er viktige og relevante for det vi snakker om. Veldig mye fra Canada og USA, folk som driver med det samme som oss…bare der ute. Det er nyttig å strekke seg utover Norges grenser og ta inn hva som skjer der og hva andre tenker og gjør.

Etter denne prosessen går vi rett på dansen. Vi har mye improvisasjon hvor vi bruker ulike metoder og øvelser og trekker inn det vi har snakket om. Ut fra det skapes det koreografi. Koreografien er det Thomas som setter, men han tar utgangspunkt i oss som dansere. Når koreografien er satt er det innstudering med lange øvinger, terping og repetisjon.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg har jo fra ganske tidlig hatt et innblikk i det urbane dansefeltet i tillegg til at jeg både gjennom Tabanka og nå HFDK har blitt presentert for mange forskjellige dansekunstnere i Norge.

Jeg synes det er et spennende felt, alle gjør så mye forskjellig og det er mange å lære fra, men det er klart at det er veldig få i dansefeltet her som er som meg, og ser ut som meg. Jeg er en norsk-gambisk, muslimsk kvinne som driver med dans og det er det jo ikke mange som er. Jeg vil vise at det er rom for alle, for selv om jeg er alle disse tingene, så er det fortsatt rom for meg. Dette er også noe Tabanka står for. Vi vil vise at alle har plass. Jeg tror ikke det handler så mye om at folk blir utestengt, det handler mer om å tørre, fordi når det ikke er andre der så kan det være skummelt å gå først. Hadde det ikke vært for Tabanka så vet jeg ikke om jeg ville turt å satse på dansekunsten. Jeg jobber mye med ungdom som også har en annerledes bakgrunn, og det er motiverende å høre at de ser opp til meg fordi jeg gjør det jeg gjør, og kommer fra der jeg kommer, at jeg er muslim. Alle disse tingene er med på å påvirke meg som dansekunstner, det er ting jeg bærer med meg, fordi det er jo det som er meg. I dansefeltet tenker vi at vi vil gi rom og plass for de som kommer etter oss.

Det jeg liker med feltet er at det er så mye forskjellig her, og jeg håper at man med årene i større grad kan ta inspirasjon av hverandre og være i dialog. Det tror jeg vil gagne alle. Det er viktig å ikke være redd for å gå og se noe som er annerledes enn det man driver med selv og være åpen for å møte andre.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Thomas Prestø er den som har inspirert meg mest med hans harde arbeid og han har også vært en mentor for meg. Så er det en som heter Ronald K. Brown fra USA som driver med african contemporary. Han er en veldig dyktig koreograf og har blant annet koreografert mye for Alvin Ailey. Er det en koreograf jeg virkelig vil jobbe med, så er det han! Camille A. Brown jobber innen samme sjanger og har også koreografert for Ailey. Hun er en utrolig dyktig, skapende og utøvende, dansekunstner. Og selvfølgelig er Alvin Ailey American Dance Theater en stor inspirasjon! De skiller seg fra mange andre dansekompanier og har virkelig inspirert meg. Jeg så dem i Operaen da de var her. Da fikk jeg møte principal-danserne Glen Allen Sims og Linda Celeste Sims. Det møtet ble veldig viktig for meg. Jeg fikk høre hva de tenkte og følte og hva de hadde opplevd som dansere når de var på min alder. Den dag i dag følger de meg, og hva jeg gjør, på sosiale medier.


8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Spoken word har jeg jo vært inne på tidligere og er noe jeg har utviklet stor interesse for og noe jeg kommer til å jobbe mer med i fremtidige i forestillinger. Når det gjelder teoretikere så er det en dansekunstner og kulturhistoriker som heter Brenda Dixon Gottschild som har skrevet en bok om den svarte kroppen og hvordan den svarte kroppen beveger seg, noe jeg synes er veldig interessant. Hun har helt klart inspirert meg personlig, og mange av begrepene og språket som vi bruker i Tabanka, er takket være henne.

Så blir det jo spennende å se hvordan skapende og utøvende dansekunstner jeg vil bli, nå som jeg går på HFDK.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Man burde inkludere en bredere kunst på scenen. Jo flere typer ulik dans som slipper til på scenen, jo bredere og større blir publikummet. Jeg tenker at man kan aktivisere nye publikumsgrupper til scenen og det er noe vi i Tabanka har jobbet mye med. Vi har klart å få inn nye publikumsgrupper til å se dans, og vi har fått dem til å bli - og ikke bare det, de har begynt å se andre ting også! Da snakker jeg mest om det afrikanske og karibiske miljøet her i Norge. Ved at vi har introdusert dem til dansen, har de blitt mer åpne for å se andre ting.

Jeg tenker også at vi som kunstnere ikke bare må gjøre som publikum vil. Vi må jo gjøre det som er riktig for oss, men at man likevel kan tenke større. Jeg tror man treffer folk når man tør å sprenge grensene, men man skal ikke selge seg selv for å bli sett. Man må vise det man har og prøve å invitere folk inn i sin verden.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Dette går jo inn på det jeg har nevnt tidligere med å bruke dans til å ta opp utfordringer i samfunnet. At dans i større grad kan være med på å belyse og forandre folks oppfatninger. At dans kan være en metode til å endre strukturer. Det er viktig for meg.

IMG 3120
Joel Ramirez, Aliochy Aragon Cabodevilla, Mercy Akadimah, Pearl Tawiah, Amie Mbye, Wolman Luciano, Miguel Carrazana fra Tabanka sin forestillingen Rhythm, Roots and Revolution. Foto: Francesco Rivetti