Som kunstnerisk leder på Nordic Black Theatre er det nok å holde fingrene i når man setter opp to produksjoner etter hverandre, uten pause imellom. Moustache liker at ting skjer i et radig tempo og griper mulighetene kjapt. Vi tok en prat på det sjarmerende lofts-kontoret på Nordic Black Theatre på Grønland. – Hadde jeg jobbet med bare gamle folk på institusjonene hadde jeg blitt så gammel at jeg ikke kunne ha gått engang. Cliff A. Moustache ble intervjuet av Kamelia Javadi, på oppdrag fra Danseinformasjonen.

Jeg er nyansatt på Nordic Black Theatre og har nå fått en fin mulighet til å intervjue kunstnerisk leder og kjære kollega, Cliff Moustache. Hans interessante historie, drivkraft og arbeidslyst inspirerer meg. Jeg kjenner jeg gleder meg til å høre mer om hans rike historie.

Av: Kamelia Javadi
Portrettfoto: Nasibu Mwanukuzi
Foto: Odin Jæger

Cliff01

Gratulerer med Kulturrådets ærespris 2020! Hvordan føles det?
Han trekker pusten godt og smiler. Tusen takk! Det føles veldig godt! Det er en påminnelse om at jeg må stoppe opp litt og se tilbake på den lange reisen. Det synes jeg er veldig hyggelig! Først skjønte jeg ikke hvorfor de ringte meg fra Kulturrådet. Jeg tenkte de skulle spørre meg om å prate om mangfold igjen. Det orka jeg ikke så jeg prøvde å være kjapp i telefonen. De sa de skulle fortelle meg noe og begynte å forklare, men jeg ble så satt ut at jeg måtte stoppe opp å be dem om å gjenta det. Jeg måtte samle meg litt. Jeg takket så mye for prisen og sa at det var hyggelig at den kom fra dem fordi Nordic Black Theatre fikk sin første støtte av Kulturrådet og det hjalp oss med å vokse som teater.

Har du noen tanker om utviklingen av dansefeltet/hvordan feltet har utviklet seg?
Jeg tror dansefeltet har utviklet seg utrolig mye. Stiler som hiphop og African Contemporary har fått plass i dansekunstfeltet i Norge, altså på scenen. Det er en berikelse for dansen. Jeg tror dansefeltet kanskje er det mest dynamiske kunstfeltet og den kunstformen som har utviklet seg mest de siste 10 årene. Dansefeltet er ikke ferdig utviklet fordi vi stadig komponerer dans og bevegelse. Vi har lyst til å ha et narrativ som man selv eier. At man uttrykker seg når man forteller en handling med kroppen. Dansefeltet er veldig spennende og interessant fordi det er så rikt. Og det må fortsette å utvikle seg og åpne seg enda mer opp mot ikke-eurosentrisk bevegelse, åpne opp mot hele verden. Det tror jeg er en jobb som må gjøres. Mange tror for eksempel at afrikansk dans bare er hopp og glede, men det er masse teknikk, fortelling og vokabular som ligger til grunn. Det samme gjelder latinamerikansk og indisk dans osv. Dansescenen må innse at ved å inkludere disse vil det berike dansen og gjøre dansefeltet mer mangfoldig. Vi snakker om samtidsdans. Vi må skape en global samtidsdans sammen. Det synes jeg er en utfordring som dansekunstfeltet må ta innover seg, og jeg ser frem til å følge med på utviklingen.

17LORcliff OJ 12 01

Hva tenker du at du har bidratt med til dansefeltet i Norge?
Jeg er opptatt av bevegelse. Tekst er bevegelse. Jeg tenker at skuespillerne som jobber med meg burde kunne bevege seg. Det er musikalitet i tekst og kroppen skal lytte og bevege seg til den. Man skal komponere en ramme rundt rommet og hvordan du benytter et rom når du beveger deg. På scenen er jeg er mer opptatt av bevegelse enn dans. Dansen har bidratt med mye viktig til teaterscenen. Før var teater og dans mer adskilt, men i dag er det integrert. Jeg tror skuespill og dans lever godt sammen nå fordi man er nysgjerrig på hverandres uttrykk. Man tenker at man beriker hverandre. I dag bruker skuespillere dans, og dansere bruker tekst. Jeg er veldig opptatt av den fantastiske dynamikken som disse skaper sammen. Jeg er også opptatt av fortellingen som ligger i bevegelsen.

Kan du fortelle litt om din egen bakgrunn?
Oh my God! Den historien er lang, det vil ta meg 25 år å fortelle den! Men kort fortalt kommer jeg fra en liten øy i Det Indiske hav, øst for det afrikanske fastlandet som heter Seychellene, og jeg var veldig interessert i å stå på scenen da jeg var mindre. Jeg hadde en veldig fin oppvekst fordi ved hver fullmåne samlet vi oss ute i nærmiljøet og alt fra barn, foreldre, tanter, onkler og besteforeldre delte fortellinger. Da lærte jeg hvordan man kan formidle en god fortelling. Jeg fikk alt dette gratis og trengte ikke betale for det. Etterhvert bestemte jeg meg for å flytte til England. Jeg hadde lyst til å utforske litt mer fordi det var umulig for meg å bli skuespiller i hjemlandet. Det var ikke skuespillerjobber der og det ble bare sett på som lett underholdning og ikke en profesjon. Jeg hadde en fantastisk interessant tid i England og hadde høye ambisjoner, den gang var målet mitt å dra til Hollywood.

Men siden jeg kommer fra en engelsk koloni følte jeg at de utfordret meg på en negativ måte i England. Jeg følte at de stadig fortalte meg at jeg ikke skal tro jeg var noe. «Sånn skal du lære, sånn skal du være!» De prøvde å omforme meg, det synes jeg var vanskelig. Jeg hadde jo uendelig lyst til å utforske mer og oppsøke spennende folk. Jeg hadde en ambisjon – jeg ville bli enda bedre, å nå målet mitt. Fordi jeg hadde en del utfordringer med min professor bestemte jeg meg for å starte som skuespiller på gata. Jeg ville ikke inn på noen institusjon. Jeg tenkte at jeg måtte finne ut av hva jeg ville. Jeg ville ikke dra på en stor institusjon hvor jeg ikke fikk lov til å vokse. Den bevisstheten startet da jeg gikk på skolen i England.

Jeg følte meg heldig og glad for at jeg fikk utforske, og for at jeg fikk møte så mange fine folk på veien. Jeg utviklet meg masse, og fant mye afrikansk drama som jeg aldri lærte på skolen. Drama som jeg ikke fikk mulighet eller lov til å utforske. Jeg kunne oppdage ting selv, som jeg ikke visste fantes. Det ga meg en plattform å stå på. Jeg visste ikke og vet ikke hvor jeg er på vei, men jeg er på vei og livsreisen min har en destinasjon. Så lenge jeg kan jobbe med min lidenskap er jeg glad.

Jeg driver med politisk kunst. Hvis jeg ikke har et statement i stykket mitt skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal lage et stykke som alle andre. Så det må være et statement og gjerne med utøvere som ikke har fått plass andre steder, som ikke har blitt tatt på alvor. Dette er en utfordring og jeg prøver å være med på å løse. Vi må utvide samfunnsperspektivet slik at vi kan delta og bidra i det norske kunst- og kulturfeltet. Da kan vi sammen berike kunstfeltet. Det er det jeg elsker med å møte folk og å oppdage nye folk. Det er det som gir meg tro, livsgnist, motivasjon og glede til å stå opp om morgenen. Det spiller ikke noen rolle hvor lang tid utviklingen tar så lenge gleden er til stede, og så lenge du møter folk som forstår det du holder på med. Folk som har lyst til å holde på med det samme som deg. Nettopp for å skape noe sammen som Norge egentlig har glemt – oss. Se oss, vi er her. Vi spør ikke om hjelp, gi oss rom. Vi har en stemme, hør på vår stemme, vi har et uttrykk. La oss være en del av helheten, en del av norsk scenekunst.

17LORcliff OJ 07 01

Du jobber og står på, selv forbi pensjonsalder. Hva motiverer deg?
Åh! Ler. Jeg er 150 år nå og skal leve til jeg er 250 år! Det fantastiske er at jeg jobber med unge folk. Jeg får så mye tilbake. Hadde jeg jobbet med bare gamle folk på institusjonene hadde jeg blitt så gammel at jeg ikke kunne ha gått engang, at jeg ikke kunne tenke nytt. Men jeg møter unge folk som er fulle av energi, som er nysgjerrige, og som vil vite masse. Det er det som gjør livet mitt så rikt, så ungt, så fresh! Jeg er heldig som får møte så mange unge folk. Derfor blir jeg aldri gammel, jeg kommer aldri til å bli gammel. Når jeg er gammel er jeg i grava.

Jeg tenker wow – nå skal jeg et sted og der skal jeg møte masse interessante mennesker og vi skal skape masse sammen. Det motiverer og inspirer meg. Jeg er privilegert som er i en slik posisjon. Jeg gjør akkurat det jeg vil og ikke det andre forteller meg at jeg skal gjøre.

Du må tro på deg selv. Har du en tanke eller en idé, la den vokse, ta tiden din, plei den.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Cliff A. Moustache er intervjuet av Kamelia Javadi, for Danseinformasjonen.
Kamelia Javadi (1988) var tidligere ansatt på Danseinformasjonen som faglig konsulent i en ettårig stilling, finansiert gjennom aspirantordningen i Kulturrådet. Javadi jobber nå som kommunikasjons- og prosjektansvarlig ved Nordic Black Theatre. Hun er danser i Tabanka Dance Ensemble og underviser blant annet i cubansk salsa og hip-hop. Javadi har en mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo.

Les mer om Nordic Black Theatre HER