Aktuelle forestillinger

Ingrid Haakstad er en av utøverne i forestillinga The rest is silence av Hege Haagenrud som har premiere på Dansens Hus torsdag 25. februar.

Vi møttes forrige uke og snakket om alt fra gnikking og gnukking til kunstnerisk integritet.

Av Ida Gudbrandsen

1. Hva arbeider du med for tiden?
Nå jobber jeg med å lage forestillingen The rest is silence med Hege Haagenrud, Marie Male Kalstø, Jenny Hval, Anne Lise Pettersen Rønne, Kate Pendry, Stian Danielsen, Norunn Standal, Camilla Dingsøyr, Carl Nilssen-love, Mads Sjøgård Pettersen og Siren Lauvdal. Et stjernelag. Forestilingen har premiere på Dansens Hus 25. februar, og vi skal spille fire forestillinger der. Nå er det cirka en uke igjen før premiere, så det er innspurt.


ingrid2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?
Jeg jobber som utøver med mange forskjellige folk, så hvert arbeid er ulikt bare på grunn av det. Dette er første gang jeg jobber med biografisk tekst, som i denne produksjonen er personlige intervjuer Hege har gjort med Kate Pendry. Teksten er en stor del av produksjonen og ligger som en grunnmur i forestillingen. Når vi har jobbet med bevegelse ut fra dette, har vi jobbet med dynamikken og det melodiøse i stemmen til Kate og rytmikken i teksten, mer enn innholdet, noe som kanskje gjør at tekst og bevegelse blir to parallelle elementer som berører hverandre. Teksten er jo veldig sterk i seg selv, den trenger ikke bevegelsen for å eksistere, men de kan mate og utvide hverandre. Jeg har jobba med Hege før, så jeg er kjent med mange av metodene og arbeidsprosessene hennes. Hun jobber med et veldig stilisert bevegelsesspråk, og min hovedoppgave er å produsere og raffinere bevegelse i dialog med Hege.

Dere jobber fram bevegelsene selv?
Ja, bevegelsene kommer fra oss. Men hun har ofte klare ønsker om hva hun vil ha. Mye av jobben ligger i å tilspisse og å gnikke og gnukke på det jeg har produsert. Jeg synes det er fint å kunne arbeide med et så stort fokus på kropp og bevegelse. Hege tar seg av mye av helheten og har gjort et stort forarbeid før vi kommer inn i prosessen.

Er det annerledes enn når du jobber med for eksempel Heine Avdal og Yukiko Shinozaki (Fieldworks red. anm.) ?
Ja, det er veldig annerledes. De arbeider helt ulikt, så det er litt rart å sammenligne dem, de jobber med helt forskjellige ting. Heine og Yukiko har en mye lenger prosess, gjerne flere måneder, også jobber de mye tregere. I deres prosess er jeg med helt fra starten av, med utvikling av det konseptuelle. En del av min jobb der er nettopp å være involvert i alle elementene av arbeidet.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg begynte med dans som en hobby i tredje klasse. Da gikk jeg på jazzballett en gang i uka, sammen med en gjeng fra klassen. Det synes jeg var sjukt gøy. Interessen holdt seg, og jeg begynte på danselinje på Stange videregående. Overgangen fra at dans var hobby til det ble noe seriøst er uklar for meg – det har foregått gradvis. Men det skjedde et skifte da jeg flytta til Oslo og begynte på Spin Off Forstudium i Dans i 2006. Da endret jeg meg fra å være opptatt av danseglede og det å mestre teknikker til å bli interessert i det skapende og kunstneriske ved dansen. Det å mestre en teknikk og en estetikk er gøy til en viss grad, men så er det andre ting som blir viktige. Jeg føler det er skillet mellom om man vil jobbe med dans i studio eller om man vil ta det utenfor studio og til scenen.

Hvorfor jeg begynte å jobbe seriøst med dans? Det er en rekke av tilfeldige hendelser, føles det som, sånn som livet kan være. Interessen for dans har holdt seg hele tiden, men akkurat hva jeg har vært interessert i ved dansen har endret seg etter hvert som jeg har lært mer og holdt på. Det er jo naturlig. Men jeg har alltid hatt lyst til å gå videre og fortsette å fordype meg.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Jeg er ikke så glad i å tenke på framtida, egentlig. Den føles usikker og vag uansett, man vet aldri hva som skal skje. Men jeg har lyst til å fortsette og undersøke spørsmål og ideer gjennom dans og kropp. Jeg vil være med på utviklingen av det feltet jeg er en del av, både sammen med folk som jeg allerede har etablert samarbeid med og i nye konstellasjoner. Jeg har mye på gang allerede, gjennom samarbeidene med Heine og Yukiko og Janne-Camilla Lyster for eksempel. Jeg føler meg ikke ferdig med å jobbe med dem i det hele tatt. Både måten de jobber på og det de jobber med er problemstillinger jeg er interessert i. Det blir kanskje veldig generelt? Men jeg har lyst til å forholde meg åpent til hva jeg kan jobbe med, og har ikke behov for å gå veldig i en retning foreløpig. Jeg liker å kunne jobbe i ulike prosesser med ulike folk, og kunne både tilpasse meg og få noe spesifikt tilbake fra hvert enkelt prosjekt. Jeg jobber jo alltid med folk, og har foreløpig ikke hatt lyst til å gjøre egne prosjekter. Det kan jo hende det behovet melder seg etter hvert, men så lenge jeg får jobbe medskapende, liker jeg veldig godt å jobbe i samarbeid med andre.


5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Et arbeid for meg starter ofte med at jeg blir invitert inn i noen andre sitt prosjekt. Da er som regel tanker om metode og hva slags prosess det skal være allerede tenkt. Hvert prosjekt har sitt eget utgangspunkt og metode, og det er noe av det som gjør det veldig spennende å jobbe som utøver i det frie feltet; det at man kan jobbe med dans på forskjellige måter. Min generelle holdning når jeg jobber med bevegelse er å være åpen og søkende, men samtidig prøve å insistere og ta tydelige valg. Jeg synes det er en veldig spennende kombinasjon. Jeg må tørre å være forvirra og tørre å stole på det jeg har å komme med og mine egne erfaringer. Det å hele tiden finne en interesse for det jeg gjør, og holde meg interessert, er avgjørende for meg. Jeg forsøker å gi verdi til alt jeg gjør, og alt jeg har sagt ja til å være med på.

Helt siden jeg så deg i en elevforestilling på Spin Off har jeg tenkt at du har en veldig spesifikk måte å bevege deg på. Tenker du at du har en egen estetikk, at noe er ditt språk, eller hvordan forholder du deg til det materialet du gjør?  
Det føles som jeg jobber mer innenifra og ut, enn å bevisst prøve å ta en form. Alle har jo sitt spesifikke bevegelsesspråk, og jeg kommer jo ikke unna meg selv når jeg jobber. Men kanskje det har noe å gjøre med måten jeg går inn i arbeidet på? Jeg prøver å gjøre noe tydelig samtidig som jeg vil at det skal være rom for variasjon. Jeg er bevisst på at bevegelsesmaterialet ikke skal se ut som noe jeg har sett før, at det skal være ærlig arbeid. Det å kunne stå i noe som seg selv, er viktigere enn å vise fram noe man har lært. Man må ha med seg selv inn i arbeidet. Det er ikke noe jeg tenker aktivt på når jeg står på scenen, men det ligger der som en grunnholdning. Det handler jo egentlig bare om å være tilstede i det man gjør og slik gi arbeidet verdi.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg opplever det på en måte som stort og lite på en gang. Det er stor bredde i hvordan folk arbeider, og mange ulike uttrykk og verdier. Hver del av feltet består av mindre grupperinger og enkeltpersoner. Jeg tror jeg har ganske god oversikt, og at jeg vet hvem de fleste er, i Oslo hvert fall. Det er positivt at dansekunsten blander seg med andre kunstarter, og at feltet blir større, fordi det kan gi andre måter å tenke rundt kunst på. Jeg opplever at det er stor variasjon i måten folk jobber på, og tenker at det er bra at rammene for en forestillingsprosess ikke er automatisert, men noe man tar stilling til på lik linje som andre elementer i et arbeid.

Noe jeg blir veldig glad for og glad av er folk i feltet som er sjenerøse og respekterer hverandres arbeid, selv om det er noe annet enn det de holder på med selv. Det at det går an å ha diskusjoner som ikke handler om smak og hva som er bra og dårlig, men som knytter seg til en faglig diskurs, er veldig bra. Det oppfatter jeg at finnes mer og mer av i dansefeltet, og det gjør at de små grupperingene som finnes kan kobles sammen gjennom konstruktiv kritikk og dialog på tvers av interesser. Alle de små initiativene og arenaene som gjør at ulike folk møtes, Seminarium, Mind the Gap osv, synes jeg er kjempebra. Der blir man utfordret på det man tenker selv. Bare det å forholde seg til at noen mener noe annet og har andre måter å tenke på enn seg selv gir en friksjonsflate, og gjør at man må ta stilling til ting igjen og igjen. Jeg opplever at det er stor romslighet, men det kan hende det bare gjelder de delene av feltet jeg er i kontakt med? Jeg har mest oversikt over Oslo, men det foregår jo festivaler og arrangementer andre steder i landet også. Dansekunsten sprer seg utover.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Jeg har jo allerede nevnt Heine og Yukiko, som har betydd masse for meg. Det handler om hvordan de jobber, hvordan de har en prosess, og at de hele tiden tar stilling til spørsmål som dukker opp underveis, og ser på dem igjen og igjen. De jobber sakte og grundig, og er samtidig nysgjerrige og lekne. Jeg liker veldig godt måten de jobber med likestilling av alle arbeidets elementer: bevegelser, konsept, det auditive, visuelle, kontekstuelle, osv. Det gjør at det blir et rikt arbeid. Det stedsspesifikke, og måten de jobber med det på, er jeg også veldig glad i. Janne-Camilla Lyster har vært en inspirasjon for meg. Både det å se henne som utøver på scenen og det å jobbe med henne i forskjellige produksjoner. Vårt samarbeid begynte da jeg gikk på KHiO og hun lagde en koreografi til en forestilling. Etter det har jeg jobbet med henne i flere ulike sammenhenger, blant annet i forestillingen Vi forlot den stille skogen. Igjen er det måten å jobbe på som tiltrekker meg. Det er veldig mye som er opp til meg i hennes prosesser, jeg får tillit og ansvar, og det skaper en åpenhet der jeg kan gjøre alt mulig. Det føles som et sted der det er lov å kjøre på.

Når det gjelder forestillinger jeg har sett synes jeg det er vanskelig å trekke fram enkeltverk. Men forestillingsopplevelser jeg husker som bra, og som gir gjenklang i meg, har ofte det til felles at de har en egen logikk som gjør at jeg kan kjenne meg igjen i noe fremmed. Etter å ha sett en sånn forestilling kan jeg starte en dialog med noe fremmed i meg selv. Det liker jeg. Ofte innebærer det at forestillingen har rom for at jeg kan assosiere, den har noe tvetydig ved seg; en ting kan leses på ulike måter. Det åpner opp for å tenke litt annerledes, og å se ting fordreid.

Jeg blir veldig nysgjerrig på om du har noen eksempler da….
Ja, det var det da. De kan være veldig sprikende i uttrykk og ved å nevne noe, utelater jeg mange andre. Skal jeg likevel la meg presse til å gi eksempler er Nothing's for something av Heine og Yukiko, som jeg først har sett og siden gjort selv, en forestilling jeg tar med meg. Eller så var John Gabriel Borkmann av Vegard Vinge og Ida Müller som jeg så i Berlin, en sterk teateropplevelse. Den er kanskje ikke det beste eksempelet på det jeg beskrev over, for det er jo en veldig tydelig, insisterende og diger verden man går inn, men det er et stykke som har satt seg. Ikke fordi det var en nytelse å være med på, det var mer en tålmodighetsprøve. Når jeg først er i gang, kan jeg også nevne forestillingen De grønne av Marie Bergby Handeland. Jeg var på premieren under Ravnedans 2015 og opplevde en sjelden nerve og intensitet som rørte meg.

Men det trenger ikke alltid være forestillingen som helhet som tiltrekker meg, det kan også være glimt innimellom. Hvis en forestilling ikke bryr meg, kan jeg likevel få noe ut av å se på utøverne eller enkeltdeler av produksjonen. Egentlig har jeg bare lyst til å gi en ”shout out” til alle gode kollegaer som gjør stort og smått, til mangfoldet, måter å jobbe på, alle som tar initiativer og holder på. For meg er feltet i seg selv interessant utover enkeltpersoner og kunstnere.  

8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Det viktigste for meg og min kunstneriske utvikling er at jeg har med meg min egen interesse og nysgjerrighet uansett hva jeg jobber med. Det varierer veldig ut fra hvem og hva jeg jobber med hvor involvert teori er i prosjektet. Da vi jobbet med Distant Voices med Fieldworks hadde vi teaterviter André Eiermann med som dramaturg i hele prosessen. Hans evne til å dra inn referanser og anvende teoretiske konsepter hadde veldig effekt på prosessen og arbeidet. Det åpna opp for hvor arbeidet kunne gå og hva det var, og gjorde at prosjektet ble rikere. Det var veldig lærerikt å se hvordan teori kunne være en like stor del av prosjektet som andre elementer vi jobbet med. Jeg synes det er fint å ha teori som en mulighet til å fordype meg i noe utenom prosjekter. Generelt føler jeg at jeg kan hente inspirasjon veldig mange steder; fra litteratur, film, musikk, folk, opplevelser, og ja, livet.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Det er et sjukt vanskelig spørsmål å svare på, synes jeg. Jeg tenker at man først og fremst må holde på integriteten, det er det viktigste. Folk må selv ha et ønske eller vilje til å se scenekunst, og kvaliteten er viktigere enn antall solgte billetter. Samtidig er det jo ønskelig at flere skal bli interessert i kunst og det er veldig mange forestillinger som fortjener et større publikum. Jeg tenker at spørsmålet om hvordan vi skal få flere publikummere til å bli interessert i dansekunst handler om hva som får plass i offentligheten, og er knyttet til noe større, til hvordan selve samfunnet er. Det kommersielle får mye oppmerksomhet, og det gjør at komplekse og abstrakte uttrykk blir mer utilgjengelig og mystisk for folk, noe som kanskje kan skape en slags vegring for å oppsøke samtidskunst. Det må bli mer støtte, bedre rammer og vilkår, og kunsten må få større plass i samfunnet generelt. Da tror jeg også publikum vil bli nysgjerrige og oppsøke forestillinger. Jeg synes vi er på riktig vei fordi dansekunst blir stadig mer tilgjengelig i hele landet med alle festivaler, residenser og initiativ som finnes rundt om kring.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Magiske krefter og evig liv! Det er to ting da.


The rest is silence spiller på Dansens Hus 25. - 28. februar kl 1900. Kjøp billetter her.


Ingrid Haakstad ble intervjuet og fotografert av Ida Gudbrandsen.
Ida Gudbrandsen er utdannet danser fra Spin Off og Den Norske Balletthøgskole (nå Norges Dansehøyskole), og har også studert litteraturvitenskap. Hun jobber som utøver i diverse prosjekter og har over flere år vært en del av Impure Company. Ida er med på å drive MIND THE GAP og ImproFestivalen, og jobber for tiden som vikar i Danseinformasjonen.