I 2010 kom to nye publikasjoner om norsk dansehistorie: Den ene så innsiktsfullt begeistret for de siste tiårene, at de foregående hoppes over. Den andre så samvittighetsfull at (nesten) alle er nevnt, men perspektivene glemt, skriver Margrete Kvalbein.


Først ut var Knut Ove Arntzen med artikkelen ”An Historical Outline of Dance in Norway” utgitt av Danse- og Teatersentrum i mini-boka Independent PerformingArts in Norway (Leinslie/Arntzen 2010). Arntzen er en vanligvis klartenkt teaterviter og en norsk tungvekter innen scenekunstteori. I hoveddelen av artikkelen gir han også lesverdige perspektiv på 1990 og 2000-tallets dansekunst. Artikkelen lover imidlertid et ”historisk omriss”, og da er det kritisk at nettopp en med hans autoritet leverer en artikkel overstrødd med feil og vesentlige mangler.  At Dansens Hus angivelig åpnet i 2009 (riktig: 2004 og eget hus i 2008), og at flere navn er feilstavet (Merete Bergersen + Kjersti Engebrigtsen = Merete Engebretsen, formoder jeg?), er noe som med velvilje kan tilskrives sløv eller manglende korrekturlesning. Verre er det at Gyda Christensen og Rita Tori – begge markante klassiske pedagoger – har blitt utstyrt med hver sin ”school for modern dance”. For undertegnede er det groveste likevel at forfatteren etter å ha gjennomgått den klassiske ballettens historie, avspiser 70- og 80-tallets utviklinger med to setninger:
 
”By the 1980es and early 1990es, a new generation of independent dance companies had come about, profiting from the possibility of governmental support at least for some years at the time, like the case with Ingun Bjørnsgaard, Ina Christel Johannessen and Jo Strømgren of the late 1990es and early 2000s. Choreographers rising from this miljeu in the 1980es were Kari Blakstad, Lise Nordahl, Merete Engebretsen and Kjersti Alveberg among others, all of them to be defined within the aesthetic context of modern dance. ” (Leinslie/Arntzen 2010, s 124)
 
Mener han at den nye generasjonens uttrykk kan/bør leses helt uten 70- og 80-tallets nyvinninger som bakgrunn? Uten Høvik Ballett eller Collage dansekompani?  Ikke ett ord skrives om innflytelsen fra Cage og Cunninghams prinsipper – særlig kanalisert gjennom Anne Grete Eriksens ledelse av koreograflinjen på Statens Balletthøgskole, eller om Ny Dans-”revolusjonen” som kom fra blant annet Danseloftet på 80-tallet og inn til mainstream danseteknikk. Manglene har delvis sin forklaring i at en teaterviter bruker de begrep og kilder han har til rådighet, og ikke orienterer seg om dans som bevegelseskunst, men som teater. Arntzen skriver som forventet informert om ”visual performance” med regissøren Robert Wilson som inspirasjonskilde, men mange av dansetradisjonenes egne kilder forblir skjulte, og dette gjør kontekstualiseringen av 90-tallets dansekunstneriske gjennombrudd mangelfull.
 
Arntzens artikkel hadde vært tjent med å la undertittelen være overskrift: ”a comment on postmodern choreography”; selv som historisk skisse er artikkelen noe i nærheten av en hån mot dem som la grunnen for 90-tallets gjennombrudd.
 
Ildsjel-historien
Balanserende på kanten av motsatt grøft, finner vi Valdemar Hansteen og Tone Westads kapittel om ”Ny dans – utenfor Den Norske Opera” i praktboka Norges opera- og balletthistorie (Opera Forlag, 2010). Begge skribentene er bredt og godt informert og får fram et stort mangfold av aktivitet som gir et langt riktigere bilde enn det Arntzen risser opp. Siden rammen her er Operaens egen utgivelse, er det naturlig nok hovedvekt på ballett som uttrykk i boka, og det ene kapittelet om kunsten utenfor institusjonen har, forståelig nok, knappe rammer. Innenfor dette formatet fungerer kapittelet også som en grei ”hvem-hva-hvor” for dans i frifeltet.
 

For meg framstår det likevel som anstrengt harmoniserende at det knapt kommer fram at frifeltet har fostret danseestetikk som klart kontrasterer ballettens, og at de kunstneriske intensjonene i den alternative scenekunsten er mer dyptgående annerledes enn intensjonene som ligger i tradisjonsforankret ballett. En setning som ”Stykkene hennes (Ingun Bjørnsgaard) handler for så vidt ikke om noe konkret, men griper ved sin store forståelse av dansen unike uttrykkskraft”(s. 274), røper at det fortellende teateret er intakt som referansepunkt. Flere steder smaker teksten av klisjéfylt festtalespråk eller lettvintheter. I Hansteens ramme om ”Samtidsdansens magi” kommer det fram et overflatisk blikk på nyere koreografi, når han her gjør det til en viktig påstand at ”(…) samtidsdansen har et kraftig ”overtak” i det at kostymer og scenografi er tidsriktig”(s. 276). Ja vel? Er samtidsdansen alltid i tidsriktige klær? At samtidsdansen har gjennomgått viktige endringer for eksempel i forhold til komposisjon, dialog mellom kunstarter, relasjoner mellom skapende og utøvende kunstnere, mellom prosess og forestilling, scene og sal, er åpenbart av mindre betydning.
 
Kapittelet er preget av å ville ”hedre den som hedres bør” – riktig og vennlig, men teksten får et slapt preg av oppramsing uten klare poeng. Dette er kanskje å forvente der formen er biografi og forfatteren vil unngå å tråkke sine kolleger på tærne, men her kunne vi kanskje ha håpet på en annen distanse? Forfatterne har ikke våget å sette tendenser i sammenheng og skyr kontroverser. For eksempel er unge konseptuelle dansekunstnere som Heine Avdal og Hooman Sharifi ikke nevnt - selv om samtidige Katrine Bølstad er det. Alle forfattere vil ha sine preferanser og avgrensinger, men der Arntzen gir tydelig til kjenne hva slags kunst han er opptatt av, er Hansteen/Westad ute etter å gjøre ”alle” til lags.
 
Ett av de underliggende problemene for historieskriving i dans er mangel på gode kilder. Dessuten gir manglende tidsmessig og personlig distanse utfordringer i forhold til klarhet i analyse. Danseinformasjonens Historieprosjekt arbeider for at forskere og skribenter i framtiden skal slippe å mangle kilder. I tillegg håper vi at kildene vi samler inn blir kritisk og aktivt brukt. Agendaen bak å kommentere disse to bidragene til historien trenger ikke være skjult fra min og historieprosjektets side: Vi vil gjerne oppmuntre nye vinklinger og friske blikk. Nedskrivingen av historien om norsk dansekunst er bare så vidt begynt.
 

Artikkelen er tidligere publisert i På Spissen 2-2011.