Norsk dansehistorie - Et lite overblikk

Norsk scenisk dans har en relativt kort historie, og en av årsakene til den korte tradisjonen kan være unionene med Danmark og Sverige. Unionene førte til at Norge ikke hadde et eget kongehus eller en adel hvor ballett og dans kunne utvikle seg, slik den gjorde i våre naboland. Men selv med en kort tradisjon har dansefeltet hatt en stor utvikling, spesielt etter andre verdenskrig, og vi ser i dag et mangfold av norsk dansekunst med høy kvalitet.
 
Ny Norsk Ballett, som ble opprettet i 1948, var Norges første frie gruppe, og kan sies å ha vært en forløper til Nasjonalballetten. Opprettelsen av et eget fagforbund for dansere allerede i 1947 skjedde svært tidlig, sammenlignet med andre land. Forbundet har gjennom alle sine år arbeidet for å bedre dansernes kår, og har en del av æren for at dansekunsten blomstrer i Norge i dag.
 
Etableringen av heldagsskolene ved Ballettinstituttet (nå Den Norske Balletthøyskole) og Den Norske Opera midt på 60-tallet førte til at det ble utdannet flere dansere og koreografer. Det fantes ingen faste stillinger utenfor Nasjonalballetten, så det økende antallet dansekunstnerne måtte selv skape sine egne arbeidsplasser. En rekke frie grupper ble derfor etablert på 70- og 80-tallet. Utrykkene varierte, men de aller fleste baserte seg på moderne dans. Dette sto i kontrast til det klassiske uttrykket som dominerte i Nasjonalballetten. I 1979 ble Statens Balletthøgskole opprettet, som den siste statlige kunstutdannelsen. Utdanningsinstitusjonene har vært, og er, veldig viktige for utviklingen av norsk dansekunst.  
 
På 80-tallet kom for første gang en offentlig støtteordning for fri scenekunst inn på statsbudsjettet, i form av driftsstøtte til frie grupper. Støtteordningen ble siden endret flere ganger, og resultatet var at midlene ble definert som prosjektstøtte. Dette fikk konsekvenser for dansefeltet. De frie gruppene opphørte i stor grad, og det ble vanligere å jobbe prosjektbasert. Enkeltkunstnerer drev enheten, og samlet andre kunstnere rundt seg fra produksjon til produksjon. Konstellasjoner oppsto og ble borte. Konsekvensen av denne prosjektdynamikken var en mindre stabil arbeidssituasjon for dansere.
 
I 1989 overtok det offentlige ansvaret for frigruppen Carte Blanche, og gjorde den til et statlig kompani lokalisert i Bergen. Dette ble gjort for å styrke dans som kunstform utenfor Oslo, men avgjørelsen skapte store diskusjoner i dansemiljøet. Carte Blanche er i dag Norges nasjonale kompani for samtidsdans, og det eneste danseensemblet, ved siden av Nasjonalballetten, med fast statlig driftstilskudd. Det er kun i disse to kompaniene at danserne er fast ansatt. Samtlige koreografer og de fleste dansere befinner seg derfor i det frie feltet, hvor samtidsdans dominerer som uttrykk.
 
Gjennom den nasjonale markeringen av Dansens År i 1993 ble dans vist frem som en selvstendig kunstart, og i kjølvannet av all aktiviteten under Dansens År ble Senter for Dansekunst (nå Danseinformasjonen) etablert med midler fra Kulturdepartementet. Etableringen av et informasjonskontor for dans med flere fast ansatte bidro til en profesjonalisering av dansefeltet, og kontoret har medvirket til en positiv utvikling for dansekunsten. Blant annet fikk Senter for Dansekunst oppgaven med å arbeide for etableringen av Dansens Hus, og har siden starten arbeidet aktivt for dette som i dag er en realitet. Dansens Hus åpnet i februar 2008, og en historisk milepæl er nådd.

Det er ingen artikler i denne kategorien. Dersom underkategorier vises på denne siden kan de inneholde artikler.