Samtidsdans er en betegnelse som kan brukes på mange uttrykk innen dansekunsten, på samme måte som moderne dans og street dance er betegnelser for flere ulike uttrykk innenfor disse sjangrene. Men hva er samtidsdans? Artikkelen er skrevet av dansekunstner Brynjar Åbel Bandlien, for Danseinformasjonen

Kenneth Flaks humoristiske og samtidig seriøse forsøk på å definere samtidsdans gjennom elimineringsmetoden kan være en god hjelp til å navigere gjennom virvaret av ulike meninger om hva samtidsdans er eller kan være. Jeg siterer: 

Samtidsdans er ikke selskapsdans. Samtidsdans er ikke klassisk ballett. Samtidsdans er ikke teater. Samtidsdans er ikke showdans. Samtidsdans er så absolutt ikke musikal. Samtidsdans er ikke breakdance. Samtidsdans er ikke sport. Samtidsdans er ikke So you think you can dance. På denne måten kan man muligens komme noe nærmere en forståelse av hva begrepet i hvert fall ikke betyr. Til slutt sier Flak også at det interessante er nemlig at samtidsdans ofte og gjerne tar i bruk elementer fra alt det jeg nettopp har sagt det ikke er (Samtidsdans – en meget kort bruksanvisning, 23.09.15, scenekunst.no).

Den enkleste måten å gi et hint om hva samtidsdans kan være, er kanskje å gi eksempler på noen av de kunstnerne som definerer begrepet akkurat nå, eller nevne de scenene og teatrene som programmerer samtidsdans. Men dette er svar på spørsmålet hvem og hvor, og ikke svar på hva. Og om kort tid vil allikevel ikke disse svarene være gyldige ettersom begrepet samtidsdans ikke står stille eller lar seg fanges av enkelte kunstnere eller knyttes til steder.

Jeg vil gjøre et annet forsøk på å definere samtidsdansen uten å proklamere at dette på noen måte er den eneste tolkningen. Ved å dele begrepet opp i sine bestanddeler samtid og dans, kan man kanskje få en bredere forståelse av hva begrepet samtidsdans, slik det brukes, kan bety:

Samtid substantiv maskulin-feminin: Ens egen tid, nåtid

Samtidig er alt som informerer seg ut ifra de umiddelbare omgivelser i sin tid. Her og nå. Altså alt som tar impulser fra, eller lar seg inspirere av det stedet i den tiden der arbeidet skapes, kan påberope seg å være samtidig.

Dans substantiv maskulin: Bestemt type dans

Dans, eller dansekunst som flere og flere kunstnere (inkludert meg selv) velger og kalle det, er alt som setter seg selv inn i sammenhengen av dansens historie som kunstform. Og dette gjelder da om dansen tar utgangspunkt i historien og tradisjonene bak formen, eller om den tar avstand fra dem. (Ordet dansekunst og begrepet dansekunstner ble først tatt i bruk av Per Roar).

Samtidsdans substantiv maskulin: Finnes ikke som søkeord i den norske ordboka

De to ordene satt sammen igjen betyr vel at samtidsdans tar impulser fra og lar seg inspirere av sine umiddelbare omgivelser i sin egen tid, og kan settes inn i en dansekunstnerisk historie hvorvidt den følger denne opp eller tar avstand fra den.

Det som er samtidig i Oslo er ikke nødvendigvis samtidig i Osaka. Men om forståelsen av umiddelbare omgivelser også gjelder impulser via internett blir denne virkeligheten igjen nokså omfattende, og det som for eksempel er samtidig i Osaka vil raskere også bli samtidig i Oslo og visa versa. Hva som oppleves som samtidig endrer seg, og noen vil kanskje til og med si akselererer, i takt med tiden. Det er vel derfor det kan føles vanskelig å følge med på hva som er samtidig.

Dans som kunstform har en forholdsvis kort historie sammenliknet med musikk og teater. Det er vel bare film som har en kortere historie enn dansekunst. Som Flak også nevner er klassisk ballett begynnelsen på dans som kunstform. Jeg kan legge til at det var Louis XIV sine oppføringer ved hoffet i Versailles mot slutten av 1600-tallet der han iscenesatte seg selv som universets midtpunkt (derav tilnavnet Solkongen) som regnes for å være forløperen til dansekunst som form. Det morsomme er at Louis XIV sine forestillinger i sin tid kunne regnes for samtidsdans, på samme måte som Mozarts musikk kan regnes for sin tids pop. Det betyr jo ikke at den fortsatt er det i dag.

Det å kunne se sitt kunstneriske virke i et større historisk perspektiv er vel noe enhver kunstner gjør på et eller annet tidspunkt i sitt kunstnerskap. Og da er det også naturlig å referere til den historien i sine kunstneriske arbeider, noe som samtidsdans ofte har en tendens til å gjøre. Men da gjerne med en ny tilnærming til estetikken og idéene bak den. Jeg vil i denne sammenheng påstå at det aldri har funnets et estetisk uttrykk som ikke også har et ideal, en ideologi eller et visst tankesett bak seg.

Jeg er klar over at denne definisjonen er så åpen at nesten hva som helst kan sies å være samtidsdans og nesten hvem som helst kan påberope seg å lage den. Så kan man være enig eller uenig.

Artikkelen er skrevet av dansekunstner Brynjar Åbel Bandlien, for Danseinformasjonen