Det er 30 år siden dansekunstner Terje Tjøme Mossige var ferdig med studiene ved Statens balletthøgskole (nå KHiO) og han har ikke stått stille ett sekund siden. For tida er han aktuell med soloforestillingen En til en, to, tre, fire eller fem som blant annet skal vises på Scenehuset i Oslo, med premiere 30. januar. Vi har huka tak i Terje og lurer rett og slett på – hvor er du akkurat nå, kunstnerisk sett, Terje Tjøme Mossige?

Tekst: Marianne Albers
Foto: Sogn og Fjordane Teater

Forestillingen En til en, to, tre, fire eller fem er et improvisert bevegelig verk som er ribbet for ytre elementer og ”hjelpemidler” som lysdesign, scenografi og musikk. Mossige jobber heller ikke ut fra et konkret tema, og hver forestilling er unik og kan betraktes som et bevegelig danserisk tilfelle. I tillegg er det maks 5 publikummere per forestilling.

1) Du har beveget deg fra å ha improvisasjon som kunstnerisk praksis til improvisasjon som forestillingsform og i prosjektbeskrivelsen til dette nyeste verket sier du: Det er som om jeg har danset meg igjennom ulike former og uttrykk gjennom alle disse årene for tilslutt å ”komme hjem”. Kan du si litt mer om det nye ”hjemmet” ditt og hvordan denne prosessen skiller seg ut fra tidligere prosesser?

TerjeTjømeMossigesvkv.jpg

Det er så enkelt og likevel så komplekst. Prosjektet kjennes så vesentlig ut, både på et kunstnerisk og menneskelig plan. Jeg har jobbet på en helt annen måte enn tidligere fordi nå handler det om det fysiske, hva kroppen klarer å gjøre, hvilket språk kroppen tillater seg hvis jeg bare er der og lytter til den. Det er et prosjekt hvor det kroppslige og bevegelige er i sentrum og hvor fokuset er på å konsentrere improvisasjonen rundt kroppens evne til å formidle observasjonene mine.

Jeg har improvisert i 30 år så teknikken er ikke ny for meg, men denne forestillingsformen har jeg ikke gjort tidligere. Jeg erfarer at improvisasjonene mine avleirer en annen type autensitet og kretser rundt det abstrakte, det vi ser men ikke nødvendigvis forstår. For meg har dette like stor kunstnerisk verdi sammenlignet med forestillinger jeg har gjort tidligere, som er ”ready made” - koreografert.

Det å få lov til å jobbe med og anerkjenne bevegelsen som et berikende og sidestilt språk er kjempeviktig for meg. Det er ikke dermed sagt at jeg bare beveger meg hele tiden, plutselig så åpner kjeften seg og det detter masse ord ut, eller jeg synger. Jeg er jo bare meg! Jeg rommer det jeg rommer, og så kommer det som kommer. Denne gangen har jeg valgt å ikke la ordene få så stor plass. MEN det er en improvisasjon, så plutselig kan det komme en joik eller ord.

Jeg har alltid hatt det så jævlig gøy når jeg har improvisert! Jeg har aldri vært redd for å improvisere. Jeg opplever at det å gå inn i det jeg ikke vet hva er åpner opp, bretter ut og avdekker, der liker jeg å være. Med improvisasjon anerkjenner jeg at jeg er et skapende vesen og når jeg improviserer forstår og aksepterer jeg at kroppen min har noe den vil si, og så lar jeg den si det. Den fysiske visualiseringen av observasjoner er viktig for meg, og det jeg egentlig holder på med er å formulere de daglige observasjonene mine. Så tenkte jeg, hvorfor ikke gjøre det om til en forestillingsform? Jeg hadde behov og lyst til å gjøre noe nytt.

Sammenlignet med prosessene i Toyboys*, for eksempel, så er det som natt og dag. I alle andre produksjoner som jeg har holdt på med så har det alltid ligget en tematikk i bunn som skal behandles. Dette prosjektet handler rett og slett om det improvisatoriske mennesket og kunstneren som går ut i rommet og ser hva som skjer: Hva er det kroppen min har lyst til å snakke om? Dette er noe jeg aldri har gjort før.

Fordi jeg har jobba i så mange år med så mange produksjoner og mennesker hadde jeg et behov for å jobbe aleine. Jeg hadde et ønske om å gå i møte med meg selv og å formulere noe aleine. Det som er allright er at jeg liker å være der, i det nye ”hjemmet mitt”. Kroppen min kommer med noe annet enn det den har gjort tidligere, og jeg får virkeliggjort ideene mine.

2) Du sier at forestillingen er et improvisert poetisk verk og blir til i møte mellom deg og publikum. Kan du utdype det – hva gjør publikum med deg og det som skjer i rommet?
Publikum er jo viktig, jeg kan jo ikke stå der og surre aleine! Det hadde blitt veldig rart uten dem. Jeg er scenekunstner og har et ønske om å formidle, så publikum trenger jeg absolutt.

Noe av grunnen til at forestillingen blir til i møte med publikum er at det er jeg som tar dem imot og ønsker dem velkommen. Derfor er det avgjørende at det ikke er mer enn 5 publikummere, jeg klarer ikke gape over mer enn det. Jeg kunne hatt flere men da ville jeg jobbet på en annen måte. Men det er ikke kun det møtet som gjør forestillingen, det har også noe å gjøre med det jeg har med meg, og i meg. Det er egentlig vanskelig å si akkurat hva som påvirker improvisasjonen, men det er vel en blanding av ulike komponenter.

Jeg har holdt på med dette prosjektet i snart 2 år, fra jeg fikk 10-årig stipend for etablerte kunstnere i 2014. Det har vært cirka 30 prøve-publikummere inne allerede, både dansekunstnere og ikke-kunstnere. I løpet av denne tida har jeg opparbeidet meg en praksis og øvd meg på å stå i dette uten å få panikk. Det er viktig å la det møtet være det møtet, la det som skjer fysisk skje, og klare å forfølge det. Jeg har ikke fått panikk til nå, men hvis det skulle skje så må jeg forfølge den panikken og være i det og se hva som skjer. Det er kanskje en skapende kunstners styrke at man klarer å bruke de øyeblikkene. Det er ikke intellektet som må jobbe her, det er det fenomenologiske; det kroppslige og det fysiske som må jobbe. Jeg prøver å kutte ut hue. Det som kommer ut er en reminisens av alt det jeg er, det jeg er opptatt av og min kunstneriske og menneskelige erfaring.

I dag hang "styggen på ryggen" seg fast, slapp ikke taket. Rammen jeg hadde rundt meg snevret seg innover mot meg. Rommet liksom lukket seg. Observatøren i rommet bleknet. Jeg halte og dro meg gjennom, stod i det. Og det er det, det er det jeg må gjøre, stå i det. Så, uti kampen slapp han taket og jeg fløy av gårde og det var fritt fall. Jeg hang meg på og sklei av gårde som på nyslipte skøyter. Overmannet meg selv, vant over sensuren, analysen og refleksjonen, lot kroppen få fritt spillerom til å språkliggjøre det den ville. Det er det som er, la kroppen få være et tilfelle som får muligheten til uavbrutt tilstedeværelse. (notater fra prosessen)

3) Forestillingen skal spilles i ulike rom, kan du si noe hvorfor du har valgt akkurat disse rommene?
Ulike rom gir ulik inspirasjon og kroppen forholder seg annerledes til dem avhengig av lys, størrelse og farge. Denne gangen har jeg bevisst valgt vekk black box-rommet, fordi de ikke fungerer som improvisasjonsrom for meg. Lyse rom med lys utenfra er inviterende rom å improvisere i. Valget falt på disse rommene ut fra den karakteren de har, som f. eks Scenehuset. Det er viktig at det er luft der, at rommene åpner opp og ikke lukker, at de gir et større rom inni meg å spille på.

Jeg tilrettelegger rommet for oss. Så jager jeg sakte fremover, jeg leter. Penetrerer den stillestående, materietunge luften, samtidig som jeg iakttar det jeg legger bak meg. Trekker det frem igjen for å finslipe og tydeliggjøre detaljene. Komprimerer observasjonene mine. Pakker det tett, utløser i små porsjoner. (notater fra prosessen)

4) Jeg vet at du er i opptatt av poesi, er det andre kunstuttrykk og/eller kunstnere som inspirerer deg?
Ikke noen konkrete navn kanskje, men jeg er opptatt av billedkunst, poesi og litteratur. Det gir meg noe helt spesielt og tar meg med til steder som jeg ikke er i når jeg ser på dans for eksempel. Det åpner opp nye rom, snakker om andre ting og får meg til å tenke og reflektere på en annen måte. Jeg liker best det jeg ikke helt forstår, det abstrakte, det surrealistiske, mer enn det som er tydelig og som snakker med store bokstaver. Det er så mye i livet rundt meg som konkretiserer så dette er en type næring jeg ellers ikke får.

Skulderbladene som møtes og presser luften imellom sammen. En hånd som løftes og føres fra høyre hoftekam opp til siste ribben på kroppens venstre side. Hånden som følger ribbenets form. Stopper ved enden av benet. Hodet snus til venstre, mens pupillene fokuserer mot samme punkt som hode hadde før det forlot sitt sted. Samtidig som hånden løftes til øyenhøyde og fingrene søker i luften foran øynene etter siste dagers materie. Forsøker å gripe luften, som for å ville forstå, sette noe i sammenheng. Føttene beveger seg diagonalt noen skritt. Venstre tåball plasserer seg i gulvet, og fothælen løftes fra gulvet, søker i området rundt seg, i et lite område, leter etter detaljene. Ikke bare løpe avgårde, søke videre. Stoppe opp, saumfare. (notater fra prosessen)

5) Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Å herlighet, det spørs hva slags type beskrivelse man skal gå inn på egentlig, for det er jo mange måter å beskrive det på. Jeg kan beskrive det som variert både i form og innhold. Men jeg lurer på om vi stoler på at det fysiske og bevegelige er nok i seg selv. Hva er det som gjør at vi fjerner oss litt fra det og at det konseptuelle får større plass? Teoretiske formuleringer blir viktigere og viktigere, nesten som om teoriene overtar og blir viktigere enn det kroppslige. Det er som om vi skal formulere oss mer med ord enn med kroppen. Ordet har så utrolig stor makt og det må jo ikke bli sånn at ordet overkjører oss, at det får større verdi. Det akademiske språket kan ikke vi bruke, det skal vi ikke bruke - vi skal bruke vårt eget språk. Vi kan og skal skrive og snakke om det vi gjør, men da må vi gjøre det på vår måte.

Innenfor vårt felt er det flere av oss som jobber crossover, både med det teoretiske/ konseptuelle og med det kroppslige/bevegelige som utgangspunkt. Denne gangen hadde jeg et ønske om å jobbe med det bevegelige språket som snakker og formulerer seg slik bare det kan, og jeg er opptatt av å utvide og strekke og forlenge mitt eget vokabular.

6) Er det andre ting du har lyst til å snakke om?
Jeg skal spille 60 forestillinger av En til en, to, tre, fire eller fem og grunnen til det er at jeg vil spille mer enn det jeg vanligvis gjør for å bli kjent med mitt eget materiale. Omfanget av forestillingene gir meg mulighet til å variere, bli tydeligere og jobbe mer med detaljer. Det gjør noe med deg mentalt når du vet at du skal spille 60 og ikke 4 forestillinger. Jeg jobber på en helt annen måte, jeg tenker på en annen måte og jeg forbereder meg på en helt annen måte – alt blir annerledes.

Jeg undersøker, forfølger og graver meg inn i mitt bevegelige potensial slik at observasjonene jeg formulerer legger seg som fysiske sannhetsspeilinger i rommet. Forsøker å riste av meg den ofte tilstedeværende sensuren/analysen når jeg skaper slik at jeg kan strekke/forlenge, utfylle og berike mitt bevegelige vokabular ved at kroppen får arbeide i fred. Søker å kunne nyansere og mangfoldiggjøre det kroppslig språklige univers. Øke presisjonsnivået ved å ikke løpe for raskt av gårde slik at det ikke sås tvil om det kroppen leverer av det abstrakt uforståelig fysiske språket vi ser, men må bruke tid for å absorbere. Liker å venne meg til tanken om at det jeg bevegelig avleirer gir en form for mening, har relevans eller er nok i seg selv. Det er avgjørende å få bort "styggen på ryggen" for å få tillit til meg selv og for at det jeg fysisk snakker om er slik det skal være.
(notater fra prosessen)

 

Praktisk informasjon om forestillingen En til en, to, tre, fire eller fem
Spilles på Scenehuset, Oslo (Bogstadveien 49)
30. jan - 3. feb kl 18.00 og 19.30 // 6. - 10. feb kl 18.00 og 19.30

Billetter: Gå inn på www.billetto.no og søk etter eventet "En til en, to, tre, fire eller fem”.
NB: Det er kun 5 billetter tilgjengelig per forestilling.

Mer info her

Forestillingen spilles også her:
Interkulturelt Museum (Oslo): 2. - 9. mars
Cuba, Havana: 29.- 30. mars
Kortreist Dansefestival (Inderøy): 26. – 30. juni
Mexico: høst 2017
Nesodden: TBA
Trondheim Kunstmuseum: TBA

Om Terje Tjøme Mossige
Terje Tjøme Mossige er utdannet ved Statens balletthøgskole 1984-1987. Har siden endt utdannelse jobbet som dansekunstner i mange ulike konstellasjoner, med norske og utenlandske koreografer. Han har også turnert i inn- og utland, i Europa, Afrika, Amerika og Asia.

*I 2002 etablerte han dansekompaniet TOYBOYS sammen med Ulf Nilseng og de har til sammen produsert 11 helaftens forestillinger som alle har hatt premiere i Oslo og blitt spilt i Bergen, Stockholm, Mexico og på Cuba. I 2011 var TOYBOYS på Riksteater-turné med forestillingen "The man at the tramstop".

Mossige har mottatt to 3-årige arbeidsstipend, 10-årig stipend for etablerte kunstnere, flere reisestipend og var mottaker av Gamlengsprisen i 2006.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Terje Tjøme Mossige og Marianne Albers er tidligere kollegaer og har blant annet arbeidet sammen i Carte Blanche og vært tilknyttet dansekompaniet zero visibility corp./Ina Christel Johannessen i flere år.