Turid Arntsen gikk bort torsdag 28.mai, 94 år gammel. Hun var en ener blant de mange danse- og ballettpedagogene, de som legger ned en en stor innsats for barn og unge i hele landet.

Vi har en egen, hemmelig bagasje vi dansere som ble klekket ut i Trondheim på 70, 80 og begynnelsen av 90 tallet. Vi kom fra Turids. Turids Ballettskole ble veien inn i dansen for tusenvis av trondhjemmere, for noen ble dansen levevei. Tre av oss, Arne Fagerholt, Camilla Spidsøe og jeg ble solister i Nasjonalballetten. Det er enestående i norsk sammenheng, og har ikke skjedd før fra noen av ballettskole i landet. Men så var tilgangen på talent nesten ubegrenset kunne det se ut som. Det myldret ut fra Turids. Seinere i livet har jeg skjønt sammenhenger og støtt på øvelser Turid ga oss da vi var små- som i St Petersburg når jeg overvar treninga på det verdenskjente Vaganova-akademiet-der var de, øvelser jeg ikke har sett siden jeg var liten og lå på gulvet i Handelstandens Hus. Hvor hadde hun det fra? Vi danset versjoner av de store ballettene, Tornerose, Don Quixote, Giselle, vi elevene hadde et forhold til dem alle, uten at jeg i dag skjønner hvordan det faktisk var mulig for Turid å hente ballettlitteraturen til Trondheim i en tid før internett og VHS.

Har du vondt i maven? Den varme hånda til Tante Turid på magen i den kalde salen og jeg tenkte akkurat sånn, hvis den hånda alltid hadde vært der ville jeg aldri få vondt i magen igjen. Mageknipen lot seg ikke kurere på varig basis, men sceneskrekk var ikke noe vi tok med oss ut fra Turids. Det var nemlig om å gjøre å reise seg og fortsette som ingen ting, bare bedre, det var det vi ble målt på om vi falt. En gang til. Siste og fineste gang.

Turid Arntsen var født i Sandgata i Trondheim, og hun fikk danseopplæring av Asbjørg Schjetne. I mange år underviste hun på Almas Danseskole under Norny Gran, før hun i 1971 startet sin egen ballettskole. Det ble undervist i jazz og klassisk, på Singsaker Studenthjem og seinere i Handelstandens Hus, Jomfrugata og i Frimurerlogen. Samtidig hadde Turids Ballettskole filialer på Heimdal og Melhus. Alle dansestiler hadde sin plass, men Turid elsket klassisk ballett. Hun hadde en sjel og forståelse, et hjerte for den klassiske balletten som gjorde at hun kunne bringe den videre og føre sine elever helt til topps. Og hun hadde ballettbein. Jeg strakk og strakk, for at foten skulle ligne i form og vinkel.

Turid visste kunsten å skape de store anledninger. Derfor vil hennes oppvisninger og ball stå rammet inn for alle oss som deltok, enten vi var pedagoger, foreldre, søsken, haremspiker og hyrdinner, eller som undertegnede, smurf. De var bugnende, overflødighetshorn av noen oppvisninger, med levende musikk og storslåtte kostymer og parykker, i Frimurerlogen og i Studentersamfunnet.

Jeg for alltid vil huske disse ballene som et barndommens toppunkt. I hvert fall rommet de alle følelser som et barn kan eie, enten det var sorgen over å måtte danse gutt eller den strålende gleden ved en glitrende kappekjole. Eller vondt i magen. Jeg tenker at det var det for Turid, topp-punkt. Hun ledet det hele med eleganse og i vakre kjoler. Aldri har jeg sett større stjerner enn de som var på Turids Ballettskole, de store elevene. De opplevelsene vi små fikk var makeløse. Jeg husker følelsen av betydning, og etterhvert, at dansen kunne fortelle historier. Til og med eventyr skulle portretteres på ekte vis. Flammene forlot, én etter én, i røde tyllskjørt i Piken med Svovelstikkene. Til slutt var det ingen flammer igjen. Takk, sa Turid. En gang til. Siste og fineste gang.

Det er vår tur å takke nå. Takk for dansen, kjære Turid.

Ingrid Lorentzen
Ballettsjef, Nasjonalballetten

Minneordet ble opprinnelig publisert i Adresseavisen

Turd Arntsen01

Foto: Kim Nygård