Bibliotek er det vakreste ordet jeg vet, forteller Steffi Lund, høvelig plassert nettopp i Danseinformasjonens bibliotek. Forfatterspiren og bokormen som rev seg løs fra godstolen, og isteden ble danser og koreograf, blir 50 år i år.

Lund er for tiden aktuell med forestillingen ”Tårn”. I tillegg er hun i gang med nytt soloprosjekt med tekster av poeten Kristin Berget.

steffi
Foto: Ine Therese Berg

 

1.    Hva arbeider du med for tiden?
Det aller første som skjer nå er et prosjekt som spilles i lokalmiljøet mitt på Nesodden, den 17. – 20. mars. Der bor det mange kunstnere og dansere, men det er likevel få danseprosjekter der. Jeg har invitert to andre lokale dansere, Torunn Robstad, som er kjent for de fleste og Ingeborg Somer, som har bodd lenge i utlandet. Vi spiller i et fint gammelt vanntårn som Nesodden kunstforening bruker som galleri, og som jeg har sirklet rundt og sett på mange ganger. Bygningen er som en torso, arkitekturen er veldig kroppslig og det ga meg ideen til at hver av oss tar utgangspunkt i ulike deler av kroppen. Jeg jobber med hodet, hjernen og nervesystemet.


2.    Hvordan skiller dette seg fra ditt tidligere arbeid?
Jeg har ordspråket ”kunst handler om det man ikke kan” som prinsipp og synes det er veldig gøy å gjøre noen annet enn det jeg stort sett gjør. Vi holder jo på med de samme temaene og forblir gjerne i det trygge, men det er viktig at man innimellom sparker seg inn i noe mer ukjent, som man kanskje ikke føler man har helt kontroll over. Forestillingen i tårnet er for eksempel mer en performance og en installasjon. Jeg har også fått støtte av Kulturrådet og skal jobbe med to dikt av poeten Kristin Berget. Jeg har jobbet med tekst en stund og nå var det interessant å gripe fatt i noe som ikke var umiddelbart enkelt. Dette er to sterke og  vanskelige tekster å bruke. Begge inneholder ordene ”krig” og ”vold” som er ganske voldsomme på scenen. Det er ikke håndterlig for meg å gestalte vold og krig, men jeg kan snakke om hva de ordene betyr for meg.

Jeg er nødt til å gå inn i materien av hvordan det er å jobbe med tekst og åpenbare det jeg synes er problematisk med diktene. Mens tidligere arbeid har bestått av en mer poetisk og assosiativ fabulering rundt tekstene, kaller jeg dette et ”poetisk pedagogisk prosjekt” og det har et foredragselement i seg. Håpet er at det kan sette i gang prosesser i dem som ser på, at de får et aktivt forhold til tekstene og det å bruke tekst i dans.


3.    Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Det er helt umulig å svare på hvorfor, for hvordan beskriver man noe man bare må? Derimot har jeg en favorittmyte om meg selv om at jeg satt helt stille i en stol til jeg var 16 år og bare bevegde meg når jeg skulle gå på biblioteket. Jeg var med en venninne på ballettskolen, men det klassiske klikket ikke for meg – jeg tror det hadde noe med estetikken å gjøre. Samtidig skrev og framførte jeg dukketeater-skuespill sammen med en venninne og opptrådte i lillebroren min sin bursdag, så det var nok en liten utøver i magen.

Men så, da jeg var 16 år og satt i denne lenestolen med Adresseavisa, leste jeg et intervju med Martha Werman som skulle starte et studio i Trondheim og undervise i Graham teknikk (ref. 10 spørsmål med Karstein Solli) . Det gjorde sterkt inntrykk på meg at hun snakket om den kreative prosessen og det å skape dans selv. Jeg spurte moren min om jeg kunne få begynne å danse flere ganger i uka, og hun var veldig positiv og ga meg penger til både det og til treningstøy, etter tross alt å ha spart penger på sportsutstyr til meg i årevis.

Så plutselig gikk det fra 0 til 100. Jeg trente flere ganger i uka på studion 1B med Werman og gjestepedagoger som Mary Fulkerson fra Dartington College of Arts. Anne Grete Eriksen og Kjersti Engebrigtsen kom fra Oslo og hadde workshops, og vi jobbet med improvisasjon og komposisjon. Ganske umiddelbart dro Martha Werman oss med i verkstedforestillinger rundt om i gallerier og andre steder i byen. Vi lagde for eksempel politisk ballett om utbyggingen av Altavassdraget, og vi jobbet med livemusikk sammen med kremen av jazzmusikere. Dans handlet fra starten av om både det skapende og det utøvende.

Jeg var et skolelys og det akademiske lå veldig for meg. På et punkt ble det en konflikt og jeg fikk en slags identitetskrise og en spiseforstyrrelse. Jeg gjorde det veldig lure å begynne på dans og teaterlinje på folkehøgskole etter videregående, og da fikk dansen stå i sentrum. Etter det flyttet jeg til selve Mekka, nærmere bestemt Oslo og  Danseloftet hvor jeg trente og tok morgenklasser hver dag. Der var de alle sammen, Elsa Quale, Kjersti Engebrigtsen, Lise Ferner. Samtidig tok jeg forberedende, men skjønte til slutt at det var dans jeg skulle drive med. Statens Balletthøgskole var ikke det rette for meg, og heldigvis dukket School for New Dance Development S.N.D.O. ved Kunsthøyskolen i Amsterdam opp i horisonten. Der var jeg i fire og et halvt år.

Det som er gøy er at etter at jeg begynte å jobbe med tekst, så er sirkelen sluttet, for litteraturen er min store kjærlighet og det kunstuttrykket jeg reagerer sterkest på. Jeg skulle jo bli forfatter og nå skriver jeg også selv og stikker inn biter av det i arbeidet. Jeg tror det er et sunt instinkt dette at jeg er forankret i materien, nede i kroppen, ellers hadde jeg vært ryggpasient, deprimert og kanskje fortsatt spiseforstyrret.


4.    Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
For meg er kunsten meningen med livet. Å få oppleve menneskets fantasi og skaperkraft og det å selv være engasjert i kreative prosesser gjør livet verdt å leve.

Det veldig konsentrerte scenekunstøyeblikket er viktig for meg og for verden, for ikke å dovne bort. Du sitter i en sal og utøverne er helt tilstedeværende i det de gjør. Det at man er sammen om dette holder sanse- og refleksjonsapparatet skjerpet. I vår hysteriske og oppjagede virkelighet trenger vi de øyeblikkene av tilstedeværelse og nærvær, det er viktig for menneskeheten, og scenekunstens force.

Jeg kan ha bestemte ting jeg vil formidle rundt tema som queer, dyrevern eller døden, men det underliggende er at det er minst like  viktig å skape rom som er skjerpende og utvidende


5.    Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Det er mange understrøms tema og prosesser i livet, og plutselig kan noe ha modnet og komme fram ved at det dukker opp en katalysator i form av en tekst eller musikk. Da får jeg veldig mange bilder i hodet, gjerne hele forestillinger, og utfordringen blir å roe ned og heller gå i studio og jobbe med bruddstykker av bilder og stemninger som jeg slipper løs ute på gulvet. Jeg jobber mye med energi og det å la meg invadere og besette av alle disse bildene og stemningene uten å sensurere for mye, men heller slippe kontrollen ved å gi meg hen. Det å bruke stemmen er en veldig bra metode for å frigjøre kroppen og komme ut av sine vante rammer. Så fordyper jeg meg i et tema og går dypere og dypere til formen på et punkt begynner å utkrystallisere seg.
 
Det er veldig viktig for meg å være enormt mye i studio, time etter time, hvor tingene finner sin form etter hvert. Selv om jeg jobber med soloer  er jeg ikke helt alene, men har et team rundt meg med scenograf Turid Ousland og lysdesigner Elisabeth Kjeldahl Nilsson. Jeg gir en idé og så  gir de meg noen tilbake som jeg blir inspirert av, så det er rart å kalle    det en solo. Jeg jobber også med musikere og samarbeider ofte med     de samme menneskene over tid. Det er viktig for meg å ha den fortroligheten hvor vi kjenner hverandres språk og fantasi. Overfor dem kan jeg dumme meg ut og komme med vage utspill.

En viktig del av min metode når jeg er alene i studio er å tillate meg selv å gjøre ting som kan være pinlige, banale, eller dumt på alle måter. Det er veldig forløsende, og det er bra for meg å prøve å ikke tenke på at det er noen som skal se på til slutt.

Jeg har kommet i den alderen der jeg blir ansett som gammel og de    unge så å si presser på bakfra i vill kamp om midlene. På et tidspunkt tenkte jeg at nå er det kanskje siste gang jeg får penger, og da vil og kan jeg gjøre absolutt alt det som jeg har lyst til. Det er så lett å         begynne å tenke på alle man skal tilfredsstille, alle som lurer i bakgrunnen. Jeg føler at det først er i det siste jeg har begynt å tillate meg denne friheten, og jeg blir 50 i år og har jobbet som profesjonell danser i 23 av dem.


6.    Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg synes det er mangfoldig, med både humor og alvor, både politiske, eksistensielle og estetiske tema. Det er veldig mye personlig arbeid som jeg synes er fint, og som kanskje er veldig i tiden.

Jeg var og så på Høvik Balletts jubileumsforestilling på Høvikodden i 2009, med noen av ”the grand old ladies” og dagen etter så jeg Mia Habib, Rani Nair og Jassem Hindi i We Insist kaste seg nakne rundt i det svarte scenerommet uten en eneste typisk dansebevegelse. Jeg ble helt svimmel og så for meg alt som har skjedd mellom disse i tid, som i en film. Man kan si at det er noen typiske trekk ved generasjonene, men innenfor disse er det utrolig mange nyanser og forskjellige egenskaper.

Jeg skal være med i Min oldemors korsett; Revisited, med originalcastet og koreografi av Lise Ferner på CODA-festivalen, og synes det er viktig å se både forover og bakover. Hvis jeg betrakter hele dansekunstfeltet liker jeg å se på det som ett prosjekt, eller én kropp. Jeg liker å tenke at man jobber i hvert sitt hjørne av dette prosjektet. Ved å verdsette mangfoldet blir det veldig tilfredsstillende og gøy å se ting.


7.    Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke andre kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Forfattere – særlig de som er hemningsløse, grenseløse og anarkistiske og har et fandenivoldsk språk, blir jeg inspirert av. Jeg er nemlig en ganske ordentlig pike selv.

Jeg så nylig et stykke på Black Box som jorde veldig inntrykk på meg, Zachary Oberzan Your brother. Remember? Det var veldig personlig, men på en måte som jeg tror alle kunne forstå. Oberzan satt i ro på scenen nesten hele tiden og gjorde bare noen få bevegeler, likevel var det nesten den fineste danseforestillingen jeg har sett på en stund, den brant seg fast. Verdensteatrets Konsert for Grønland og De Utvalgtes Skuggar er også forestillinger man aldri glemmer. Jeg har også noen kompanier som jeg følger, som Toyboys og Siri og Snelle, og har nok en tendens til å like de som er ganske personlige og byr på seg selv.

Det er dessuten en forestilling som veldig mange snakker om fra starten på 90-tallet. Det var et gjestespill på Black Box Teater av Thèâtre du Radeau, ”Chant de Boc”, en stor installasjonssak med mange rom i rommet, en meditativ opplevelse som føltes som den varte i mange timer.


8.    Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Nei og ja. Jeg er filosofisk av legning og har en akademiker i meg; jeg liker å tenke og kaster meg over venners master- og doktoravhandlinger. Men i prinsippet blir jeg inspirert av alt i livet og vil nok si at jeg tømmer meg litt og blir som et barn igjen når jeg arbeider. Det er nok bare med hverdagen vår og den rare koreografien på Jernbanetorget. Det er mange ting teorien ikke kan sette begrep på eller forklare, surrealistiske ting som er ren og skjær poesi. Daniel Stern har skrevet en bok som heter ”Her og nå - Øyeblikkets betydning i psykoterapi og hverdagsliv”, som jeg kan anbefale til alle.

For tiden leser jeg imidlertid Foucault og han endevender på alt det som er opplest og vedtatt. Det blir jeg veldig skjerpet av, noe som har mye å si for hvordan jeg jobber nå, selv om teorien ikke direkte påvirker arbeidet.


9.    Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?
Det må jo være noe med hvordan å få mediene til å skrive om dans, å synliggjøre kunstformen. Jeg syns det er litt synd at det blir færre anmeldelser av dans, med mindre man er en stor gruppe som spiller på Dansens Hus. Jeg skulle ønske at de som skrev om dans også gjorde kronikker og intervjuer. Men det er jo så mye som skjer, og jeg har ikke noe godt svar på det. Det er provoserende at da Scenerom på P2 for eksempel skulle oppsummere scenekunståret 2010 var det ingenting om dans og at Morgenbladet, som er en veldig bra avis, aldri anmelder dans.


10.  Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Mitt største ønske er flere studioer. Det er en kamp om plassene, det er helt forferdelig. Det skulle vært mange studioer der man kunne vært lenge uten å bruke halve budsjettet på husleie. Det er nemlig bra å bruke mye tid på å drive dank i studio så man får hvilt hjernen, det blir feil å tenke at man skal jobbe effektivt i 8 timer når man har sin sårt tiltrengte prøvetid.

Jeg vil også ønske at alle står på scenen så lenge som de selv velger og orker. Det er veldig fint med et mangfold av aldre og kropper. Jeg så nettopp en solo av Øyvind Jørgensen, 15 år etter at jeg så hans forrige. Nå var han enda mer nyansert og uttrykksfull.


Steffi Lund ble intervjuet av Ine Therese Berg