I en annen bransje kunne man kanskje kalt ham styregrossist, for Peder Horgen (34) har hatt tillitsverv i omtrent alt som er av styrer og utvalg i dansebransjen i Oslo.

 

Det var derfor ikke så mange som ble overrasket da han takket ja til å stille til valg som forbundsleder for Norske Dansekunstnere (NoDa). Det er imidlertid ikke uten en viss melankoli at han tar over det som er det største tillitsvervet av dem alle, samtidig som han slutter som danser på høyden av en innholdsrik karriere. Men overgangen blir ikke nødvendigvis så dramatisk, for Peder vil ta med seg sine erfaringer fra den kunstneriske virksomheten inn i den nye jobben. Danseinformasjonen har fått det aller første intervjuet med den ferske forbundslederen.

peder
Foto: Ine Therese Berg

1. Hvordan går forberedelsene til valget av forbundsleder på Norske Dansekunstneres generalforsamling 28. mai?

Jeg har vært avslappa lenge, men alvoret siger nå inn og prestasjonsangsten stiger. Det kan nok beskrives som skrekkblandet fryd. Det er ganske omfattende det jeg skal inn i, så jeg føler meg plutselig mye mer uerfaren nå enn da jeg sa ja til nominasjonen. Inni meg gleder jeg meg til å få begynne. Jeg føler at det er rett plass for meg, at jeg har et engasjement og mye å gi; jeg kjenner både til organisasjonsarbeid og dansefeltet, og har i tillegg vokst opp i et fagforeningshjem og tidligere jobbet mye i miljøbevegelsen. Jeg har begynt med møter med Tone (Øvrebø Johannesen), og det er faktisk litt av en jobb for henne å få ned på papir alle de oppgaver hun gjennom 10 år har fylt rollen sin og virksomheten til NoDa med. Det er en liste som bare vokser. Jeg tok meg et pusterom i forkant, og slutta i impure company, var på seiltur i Hellas, gikk i Jotunheimen og pussa båt før jeg nå skal dukke ned i dokumenthaugene.


2. Kommer du til å savne å være utøvende danser?
Ja. Det er trist å ta steget bort fra scenen og studioet, for det er noen fantastiske steder og prosesser å være i. Å få bruke seg selv fysisk, kreativt og intellektuelt, det kjennes nå som et stort privilegium. Jeg har fått jobbe med utrolig fine og dyktige folk, jeg har besøkt mange nye steder, og hatt en karriere full av opplevelser. På vår siste forestilling i Wien ble jeg veldig melankolsk. Jeg ble stående lenge igjen på scenen. Målet mitt i 16 år har vært å klare å leve av å være danser. Å gå frivillig bort fra det mens jeg fortsatt har nok av jobber er en ganske rar følelse, og det er vemodig. Men jeg fikk en tankevekker i høst, da smertene jeg hadde gått med et års tid i knærne virkelig slo til og påvirket både jobb og privatliv. Jeg lovte meg selv da jeg bestemte meg for å bli danser at jeg ikke skulle risikere helsa. Jeg har alltid vært aktiv, og siden jeg ønsker å være det resten av livet kan jeg ikke tøye strikken for langt. Gradvis ble døra til forbundslederjobben åpnet i hodet mitt. Jeg har alltid tenkt at den jobben er kjempeinteressant, men at det har vært for tidlig, og sånn sett ble skaden en utløsende faktor.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg ble drasset med rundt på diverse kulturhus for å se på storesøstrene mine danse, men det virka mye morsommere å stå på scenen enn å sitte og se på, så i 10-årsalderen begynte jeg og en kompis å danse jazzballett hos Tullen Wettergren i Arendal. Det var dette med bevegelse til musikk, kroppsbeherskelse og mestring som appellerte til meg, så jeg slutta aldri med dansinga selv om jeg også drev med volleyball, ski, terrengløp, brettseiling, gitar og friidrett.
Da jeg var ferdig med gymnaset søkte jeg på en akademisk utdanning, men folk rundt meg mente jeg kunne bli danser så jeg bestemte meg for å prøve. Jeg ville komme inn på Statens Balletthøgskole - danselinja, en uoppnåelig drøm for alle oss unge dansere rundt i landet, men jeg hadde en ”all or nothing”-holdning. Jeg dro til Oslo og jobba i Natur og Ungdom på dagen, og på kvelden trente jeg alle de stedene Nina Lill Svendsen sa jeg skulle gå; hos Stefan Ullner, Ingebjørg Hippe, Toni Ferraz og flere. Det var en åpenbaring å trene med så flinke lærere, og for første gang å danse moderne. Jeg ble hekta og ga meg ikke før jeg kom inn, på andre forsøk. Den kunstneriske modningen skjedde i løpet av skoletiden og i de første årene etterpå, men i begynnelsen var det bare gleden ved bevegelsen som var drivkraften. Forresten så ligger den gleden der ennå, i bunnen. Det er ikke så vanlig i mitt miljø å snakke om akkurat det, men jeg tror at hvis du har valgt dansefeltet som kunstnerisk uttrykksform, så ligger det en glede eller fascinasjon over bevegelse og det å bruke kroppen i bunnen.


4. Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for Norske Dansekunstnere?
Som aktiv kunstner kommer jeg rett fra et arbeidsfelt som er betydningsfullt for NoDa. Jeg drar med meg et nettverk og oppdatert informasjon om hva som skjer i feltet. Jeg kjenner til mange ulike meninger om hva som funker og ikke. Det handler om produksjonsmidler og ordninger som treffer. Jeg er også opptatt av å bedre produksjonsvilkår, og tenker da spesielt på produsentleddet og studiotilfanget som begge er dårlig utbygd. Et kortsiktig mål er å få realisert ”Danseralliansen”, som jeg ser som det viktigste tiltaket på svært lenge for etablerte dansere.

Generelt, politisk sett, kommer det fortsatt til å være viktig å følge opp Tones arbeid for et helhetlig perspektiv på dansepolitikk på nasjonalt plan. Det overordnede målet for framtida, er å gjøre dansekunsten mer synlig og å få en tydeligere posisjon i offentligheten. Det er en vev av faktorer som leder oss dit, og kommer vi fram er det utrolig mye annet som bedrer seg, som publikum, inntekter, visningssteder og mediadekning.

Jeg ønsker at vi skal være et åpent og dynamisk forbund, og vil jobbe for god kommunikasjon og samarbeid med andre aktører i kulturfeltet. Jeg drømmer om mest mulig involvering fra medlemmene i små og store saker som angår folks hverdag konkret, her er deres ressurser gull verdt.


5. Hvordan ser du på rollen som forbundsleder i forhold til rollen som dansekunstner?
Tidligere tenkte jeg at det er to helt ulike verdener og at jeg må begrave dansesiden i meg og bli byråkrat, men nå ser jeg tydelig verdien og omfanget av den tause kunnskapen som dansere opparbeider seg, som for eksempel prosjektorganisering, samarbeid, løsningsorientering og kommunikasjon. Jeg er og blir danser, det er min utdanning og min profesjon, det er min identitet, og det er som danser jeg tar på meg vervet som forbundsleder.

Som forbundsleder må jeg sette meg inn i mange områder jeg har begrensa kjennskap til i dag, bl.a. gjelder dette undervisningssektoren og våre pedagogmedlemmers virkelighet. Jeg skal representere alle så godt som mulig og må bli opptatt av kollektivet mer enn mine personlige preferanser. Jeg må nok mene litt mindre om kunstneriske vurderinger som gjøres og bruke mer av de diplomatiske evnene som jeg har på lur. Jeg må heve blikket.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Norsk dansekunst er vital, bred og mangfoldig. Bare siden jeg ble utdanna for 11 år siden er det blitt et ganske annerledes landskap. Tidligere var for eksempel ”Statens” utklekkingsanstalten for de som fikk jobber. Nå har jeg for lengst mista oversikten over hvem som har gått på KhiO. Dansekunstnere kommer i dag fra alle kanter og fra alle bakgrunner, og det er stor forflyttning av mennesker i dansefeltet. Norske og utenlandske dansekunstnere kommer og drar igjen, og det er veldig positivt for kunsten med mye påfyll av ulike impulser. At det nå er et mer variert og uoversiktelig felt, er derfor en god indikator på at vi vokser i mange retninger. Jeg synes at norske dansekompanier holder imponerende høyt nivå i forhold til i mange andre land. Vi har massevis av dyktige og profesjonelle kunstnere og mange med initiativ og gjennomføringsevne. Jeg er optimistisk på vegne av det norske dansekunstfeltet i dag.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg og hvilke andre kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Jeg har ikke vært så opptatt av forbilder, men husker fra skoletiden at jeg ble inspirert av Ina Christel Johannesens forestillinger på slutten av 90-tallet, som utvidet min forståelse av dansekunst. Synet av Terje Tjøme Mossige i kilt som pælma stoler på scenen har brent seg fast. Dansemessig ble jeg begeistra for Rosas lekne fysikk, og jeg henta inspirasjon i improvisasjonsteknikker fra folk som bl.a. Katie Duck. Sterkt inntrykk gjorde også møtet med grupper som tgStan, Forced Entertainment, Jerome Bel, m.fl. De presenterte en performativitet som jeg ikke kjente fra før, og som jeg ble veldig tiltrukket av.

Den som har betydd mest for mitt kunstnerskap er utvilsomt Hooman Sharifi, siden vi har jobbet så mye og så tett sammen. Noe av det første han sa til meg var at jeg ikke var ansatt som danseren Peder Horgen, men som personen Peder Horgen. For meg var det en viktig lærdom å vite at jeg alltid er tilstede med hele meg, med min forhistorie, mitt norske, gutteaktige utseende, min vilje og motvilje. Alt jeg bærer med meg er noe jeg må forholde meg til, og som gjør meg rikere som sceneperson.


8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Teori har hatt en rolle som kildetilfang for produksjonene, og ofte har vi brukt det som en måte å få et felles utgangspunkt for gruppen i en prosess. Hannah Arendt ”On Violence” ble for eksempel veldig førende for ”God exists, the Mother is present but they no longer care” i 2007, Jeg har erfart at teori kan gi perspektiv og vinklinger som er svært nyttige i arbeidet. I impure har vi ofte involvert teoretikere underveis i prøveperioden som har observert og kommentert prosessen. Hvis jeg tenker på min egen personlige utvikling, så kan jeg imidlertid ikke si at teori har hatt en avgjørende innflytelse.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste kunstnerisk integritet og sin eventuelle samfunnskritiske rolle?
Jeg skulle gitt mye for å finne et enkelt svar på det. Å kompromisse på integriteten bringer oss i hvert fall ikke framover. Jeg vil gjerne ha flere danseforestillinger rundt i landet så flere skal få se dans, men da må det være høy kvalitet og integritet i de forestillingene. Samtidsdansen kommer i så mange former, formater og utrykk, og kan treffe hvem som helst, det vet jeg for jeg har erfart det selv. Jeg vil gjerne avlive myten om at samtidsdans bare er for sære og elitistiske grupper, samtidig som jeg ikke har tro på at én og samme samtidsdansforestilling vil treffe så veldig brede lag. Jeg tror vi må erkjenne at en slik kunstform hovedsaklig har sitt liv i mindre tilskuerskarer og heller sørge for at det blir mange av disse. Det er potensiale for å bygge opp publikum mange steder i Norge, men vi har en stor utfordring i å kommunisere hva forestillingene er, slik at et ukyndig publikum kan få et begrep om det de eventuelt skal gå og se.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Aller helst skulle jeg ønske at nordmenn flest så dansekunst i ny og ne, men det er kanskje utenfor rekkevidde, så teller det? At dansekunsten hadde en tydelig og selvfølgelig plass i den norske offentligheten, og fikk behørig omtale i media, men det er jo heller ikke noe som kan skje ved et håndslag. Helt konkret så synes jeg vi straks bør få se en stor og god ”Danserallianse”.


Peder Horgen ble intervjuet av Ine Therese Berg før NoDas Generalforsamling.