Det er ikke alle forunt å utdanne seg som koreograf når bare tre studenter siles ut og tas opp på mastergraden i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) hvert annet år.

Eivind Seljeseth, Ingeleiv Berstad og Kristin Ryg Helgebostad slapp gjennom nåløyet og er nå midtveis i studiet. Etter et intenst første år på reisefot mellom norske og internasjonale festivaler og i praksis i studio, bobler de over av tanker både om fortid, nåtid og om framtiden som sertifiserte koreografer. Det er tydelig at de i løpet av året har blitt en samkjørt gruppe som har funnet en felles plattform, og møtet med trekløveret forløper seg mer som en samtale dem imellom enn et intervju. De lytter engasjert og oppmerksomt til hverandre i den grad at de fullfører hverandres resonnementer og lar seg villig representere av de andres utsagn. Snarere enn tre koreografer in spe med hvert sitt kunstneriske prosjekt, framstår de som et kollektiv med en karakteristisk åpenhet og pragmatisk holdning til rollen som koreograf.

stud1

1. Hva arbeider dere med for tiden?
Vi skriver prosjektbeskrivelse til forprosjekt og for selve masteren og skal levere et utkast før sommeren. Dessuten undersøker vi den norske dansehistorien i forbindelse med et dansehistorisk prosjekt vi skal gjøre til høsten, hvor vi tar for oss perioden fra 1969 fram til 1983, for da ble den eldste av oss født. For oss blir det sånn sett et ”forhistorisk” prosjekt. Vi var dessuten med i den tverrkunstneriske visningsarenaen “++” på Black Box før sommeren, og det var fint å gjøre noe sammen der alle selv var med som utøvere.


2. Hvordan skiller koreografiutdannelsen på KHIO seg fra tidligere danseutdannelser dere har tatt?
Ingeleiv: Kristin og jeg har gått på danseutdannelsen på KHIO tidligere. I koreografiutdannelsen er det mye mer individuelt fokus, mer frihet og ansvar. Følelsen av at alle skal gjennom samme kvern er mindre, fordi vi i større grad velger selv ut fra egne interesser. Når man kommer rett fra videregående skole er man jo vant til å få alt tilrettelagt. Vi er nå blitt litt eldre, og alle tre har vært ute og jobbet i mellom tre og fem år. Det gjør at vi setter stor pris på å få ny input, tilgjengelig studio og andre fordeler ved å være innenfor institusjonen.

I år har vi for øvrig reist en del og fått muligheten til å være i dialog med danseverdenen utenfor, med teatervitenskap- og registudenter og med teaterteoretiker Knut Ove Arntzen.

Eivind: For meg som har gått på Skolen for Samtidsdans er det nok en litt annerledes opplevelse, fordi jeg allerede der fikk jobbe med det jeg var interessert i. Det som skiller seg mest ut er fokuset på koreografrollen. På Skolen for Samtidsdans var jeg med på alt jeg gjorde selv, opptaksprøven til master-utdannelsen var første gang jeg ikke danset selv. Rammene for prosjektene er annerledes. Utdannelsen heier kanskje litt på den spesialiserte koreografrollen, men samtidig liker jeg veldig godt å jobbe med egen kropp i et rom. Ellers er det en stor forskjell å være i en klasse på tre og ha tilgang til de resurssene KHIO har å tilby.


3. Hva var bakgrunnen for at dere bestemte dere for å søke opptak på mastergraden i koreografi?
Eivind: Jeg hadde jobbet frilans et par år, og så på dette som en mulighet til å få tid og ressurser til å forske i eget uttrykk og til å teste sånne ting som er vanskelig i livet som frilanser, og å lære nye ting og få nye impulser. At utdannelsen er i Oslo spilte også inn.

Kristin: Jeg gikk på KHIO til 2007, og har hatt tre år som danser etter det. Koreografi-utdannelsen er en komprimert pakke på to år med bestanddeler som er linet opp, hvor man kan lage sin egen trykk-koker av spørsmål og motforestillinger og la energien tyte ut av den. Å utsette seg selv for ulike situasjoner, er en måte å komme seg videre på. Dette er en inngang til å prøve å være kritisk på en annen måte enn tidligere.

Ingeleiv: Jeg gikk på danselinja først, i den gamle ordninga, og savnet fokus på den kreative prosessen. For meg har det å koreografere mer og mer blitt en naturlig og veldig spennende del av det å være dansekunstner. Jeg ønsket meg inn i en utdanningssituasjon for å få litt større frihet og tid til å drite meg ut og teste ting jeg ikke forstår rekkevidden av. En ting jeg har tenkt på i det siste, er at det er noe jeg må fortsette med utenfor skolen også om jeg skal fortsette å utvikle meg.


4. Hvordan vil rollen som dansekunstner endre seg etter at dere er ferdigutdannet?
Ingeleiv: Jeg håper jeg har et bedre blikk på hva det er jeg undersøker i en gitt produksjon.

Kristin: For meg er det dessuten også viktig å fortsatt kunne være utøver og ha muligheten til å jobbe variert med ulike prosesser og folk.

Eivind: Det tror jeg vi alle vil.

Ingeleiv: Det handler om hva man kan bidra med i en produksjon foruten det å bidra med konseptet. Vi har alle gjort ting ved siden av skolen, der vi har dansa selv. Jeg oppfatter ikke rollene i dansefeltet som så delte lenger eller arbeidet som adskilt. Er ikke skillet mellom koreograf og danser litt gammeldags?

Kristin: Jeg håper det blir mulig å ha en større grad av utveksling innenfor den kunst-neriske praksisen og at man kan åpne opp arbeidet underveis så man ikke bare viser ferdige, polerte produkter. Det vil si at det blir lavere terskel for å ”være der jeg er nå”.

Ingeleiv: For at mange ting skal kunne eksistere samtidig, handler det ikke bare om åpenhet i dansefeltet, men i samfunnet generelt.


5. Hva håper dere å utrette gjennom deres virksomhet innen dansekunst? Har dere en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Ingeleiv: Det er jo en stor del egeninteresse knyttet til å få jobbe med det man er opptatt av selv. Vi ønsker å få prosjektene ut og få spilt mye. Vi er alle opptatt av at vi lager ting for folk og at noen skal se det, og alle har, i tillegg til å arbeide og spille hjemme, lyst til å komme seg ut av landet.

Eivind: Det er bedre å ha et mål om å lage bra ting enn mål om hvor det skal vises.

Kristin: Idealet er vel at det er noe klamt i grandiose planer. Målet må være å heie på det godhjertede og å være så uredd og skamløs man kan kunstnerisk. Og kjøre på ut i fra det.

Ingeleiv: Hvis nettverket strekker seg langt ut, kan man få mange impulser. Planen er å lage forutsetninger for å skape bra ting, enten det er å skaffe seg studio, eller samarbeidspartnere, eller noe helt annet.

6. Hvordan vil dere beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Eivind: Det er stort og lite samtidig, folk driver med så mye forskjellig. Jeg føler ikke at det er så store barrierer lenger i forhold til hva slags bakgrunn man har.

Ingeleiv: Min opplevelse er at det er blitt mye mer mangfoldig i den tiden jeg har vært i Oslo. Folk tar mye mer initiativ selv og venter ikke så mye på å at de skal få spille på Dansens Hus. Dessuten har folk mer variert bakgrunn, for eksempel fra Skolen for Samtidsdans eller fra utlandet.

Kristin: Jeg føler en positivitet, at folk er støttende. Man kan være åpen på om man liker ting eller ikke.

Ingeleiv: Det er sant! Det er nesten noe jeg savner, mer konstruktiv diskusjon som kan inkludere alt, også kritikk. Derfor er det positivt med tiltak som workshopserien Expanding Matters og “work-in-progress-forumet spleis – prosjekter hvor det oppstår arenaer for diskusjoner.

Kristin og Eivind: Det driver miljøet framover og sammen. Vi håper det fortsetter.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for dere, og hvilke andre kunstnere finner dere spesielt interessante i dag?
Kristin: Vi har reist og sett mye i år, til Oktoberdans i Bergen, Kunstenfestival des arts i Brussel, Bastard-festivalen i Trondheim. Jeg har to forestillinger på toppen av lista i året som har gått. Den ene er en forestilling av René Pollesch som vi så i Brussel. Jeg ville rett og slett ikke at forestillingen skulle slutte. Den andre er Ann Liv Youngs forestilling under Bastard, som ble veldig bra og nesten ligna et vekkelsesmøte til slutt. Ellers har Fiksdal/Lie (Ingri Fiksdal og Miriam Prestøy Lie) betydd enormt mye for meg de tre årene jeg har jobbet. Andre forestillinger som har vært viktige er den første Animal Magnetism-forestillingen til Henriette Pedersen og Hooman Sharifis God exists, the mother is present, but they no longer care.

Eivind: Det har vært bra for oss å se ting sammen. Field Works-serien til Heine Avdal og Yukiko Shinozaki (deepblue) har også vært interessant. Det er spesielt fint å se hvordan de jobber så ordentlig med de gjør, samtidig som de virker lekne og åpne.

Ingeleiv: Jeg slutter meg til de andre. Alle disse forestillingene har gjort virkelig sterke inntrykk. Og i tillegg må jeg nevne Vegard Winge og Ida Müllers Vildanden som gikk på Black Box i fjor. Den gjorde meg helt ”statisk” i flere dager. Da jeg fortsatt bodde i Haugesund var det revolusjonerende da Jo Strømgren Kompani kom til byen, og jeg har jo hatt noen sånne opplevelser opp igjennom. For eksempel den første soloen til Mia Habib, som jeg så på Scenehuset, hvor uttrykket var så sterkt og rått, og da jeg så filmer av Meg Stuart på Danseinformasjonen da jeg gikk på skolen og oppdaget en fantastisk form for fysikalitet.

Kristin: Jeg må nevne Alan Øyen og den veldige friheten som ligger i den ”I love it and I do it”-holdningen hans. Når jeg så Avenida Corrientes og America ble jeg imponert over alt han har knabba til seg, og det virker som det er overskudd og entusiasme som ligger bak. Det er en sånn energi jeg liker, uansett hva man måtte jobbe med.


8. Er teori viktig i den kunstneriske utviklingsprosessen dere nå er inne i, og er det noen teoretikere dere lar dere inspirere av?
Eivind: Akkurat nå er historie viktig i historieprosjektet vårt. Jeg synes teori er fint som inspirasjonskilde eller navigeringshjelp, men ikke som noe jeg prøver å iscenesette for publikum.

Kristin: Men det hadde vært gøy å prøvd akkurat det, som konsept.

Ingeleiv: Det er viktig som knagger. Det å ha teori i bånn gir en mening til ting.

Eivind: Man kan dra nytte av det som har skjedd før. Noe man leser kan utfordre det man gjør og sette i gang diskusjoner rundt praksis.

Kristin: Teori kan også utfordre praksis rent etisk, i forhold til å spørre hvorfor man skal sette opp akkurat dette prosjektet. Helt konkret har Expanding Matter vært viktig for oss i forhold til teoribygging, mens Heine Avdals praksis har inspirert oss i forhold til hvordan man henter informasjon om verden.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?
Ingeleiv: Det er trist hvis det er sånn, for det bør virkelig ikke gå på bekostning av hverandre. Dette handler veldig mye om synlighet. Folk vet ikke hva som finnes og dermed ikke heller hva som appellerer til dem. Vi går og ser masse ting som vi ikke faller pladask for, men akkurat det er ikke så lett for folk som er nye for samtidsdans. Men man skal ikke undervurdere publikum heller.

Eivind: Spørsmålet er hvordan man treffer med kommunikasjonen.

Kristin: Kanskje man skal lage en blogg?

Ingeleiv: Vi gjør det! Koreografistudentene kan den hete, og vi kan representere tre publikums- eller personlighetstyper: ”Fotballfruen”, ”Hipsteren” og ”Kulturkråka/hippien”.


stud2

10. Hvis dere fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Ingeleiv: At det hadde vært et bedre nettverk for formidling, det blir laget mye som bare blir spilt to ganger. Det er på vei, men man må fortsette å skru opp volumet på arbeidet med å utvikle dansefeltet i hele landet.

Eivind: Jeg har ønsket meg at flere folk laget flere forskjellige ting, som ble spilt på flere steder. Det bygges jo så mange kulturhus overalt, og man kan jobbe for at dansen kan være en naturlig del av innholdet på disse kulturhusene, så vel som i kunst og kulturtilbudet landet rundt. Gjennom RAS på kulturhuset i Sandnes har man klart å bygge et publikum for dans. Det profesjonelle målet må være at kunsten skal bli bedre; bli mer, spilles oftere, hele tiden og overalt.

Ingeleiv: Det er viktig at folk får kontinuitet, så derfor realisering av danseralliansen.

Kristin: Danseralliansen høres veldig fin ut, og jeg skulle ønske at den kunne utvides og utviske skillet mellom dansere og koreografer. Dessuten ønsker jeg mer av sunn utveksling og styrking av integritet. Det vil si at man hverken blir en homogen gruppe eller sitter på hver sin tue.

Koreografistudentene ble intervjuet og fotografert av Ine Therese Berg