Som Program- og produksjonsansvarlig for dans ved Bærum kulturhus sliter ikke Siri Leonardsen med fritidsproblemer.

1. Hva skjer på dansefronten i Bærum kulturhus fremover?
Her skjer det veldig mye. Vi har fått status som regionalt kompetansesenter for dans gjennom bevilgninger fra Akershus fsiriylkeskommune og Norsk kulturråd. Dette er en flott anerkjennelse og til stor inspirasjon i vårt videre arbeid. Som regionalt kompetansesenter er vår ambisjon å være en synlig aktør som legger til rette for kunstnerisk utvikling og formidling av dans. Vi arbeider med kompetansebygging i form av workshops og seminarer og samarbeid med Den kulturelle skolesekken m.m. I tillegg er vi prosjektkoordinator for ”Fragile”, et EU prosjekt om inkludering av synshemmede i scenekunst. Prosjektet er ledet av Kjersti K. Engebrigtsen i samarbeid med fagmiljøer i Estland og Portugal.

En gledelig nyhet er at vi har fått støtte til å bygge ut prøvescenen. Dette vil gjøre huset mer dynamisk og fleksibelt og være særdeles godt egnet som produksjons- og forestillingsarena for det frie feltet. Prøvescenen vil også ha stor betydning for det lokale dansemiljøet i hele regionen. Snøhetta er på saken, og målet er at den skal stå ferdig høsten 2013.

Vårens program er rykende ferskt, og jeg er stolt av å presentere tre flotte gjestespill som representerer alt fra internasjonal dansehistorie ved Louise Lecavalier, via en av Storbritannias ledende koreografer Russell Maliphant til en av Norges mest lovende koreografer, Christopher Arouni. Tross ulik bakgrunn og erfaring er de alle kjent for å sette bevegelsen i fokus. Det er også interessant at de på hver sin måte har en unik tilnærming til duettarbeid.

Jeg vil også nevne vår satsing på scenekunst for barn. Serien ”Barn i Bærum kulturhus” har blitt en stor og gledelig suksess. Små barn fortjener stor kunst!


2. Hvordan skiller jobben du har som produsent for scenekunst ved kulturhuset seg fra ditt tidligere arbeid?
Overgangen fra å være prøveleder for Carte Blanche til å gå inn i en mer administrativ stilling, var på mange måter stor. Det har vært en mental prosess å omstille seg. Nærheten til bevegelsen og prosessen i å utvikle den betydde enormt mye i årene jeg jobbet som danser, pedagog og prøveleder. Jeg savner den nærheten, men har oppdaget en annen kreativ sfære som handler om å være nysgjerrig, ta valg og å være i prosess. Jeg verdsetter også møtene med kollegaer, publikum, koreografene, danserne, teknikerne, produsentene, agentene osv. De spiller alle en viktig rolle i utfoldelsen av det kreative. I forbindelse med de nye prosjektene vi har utarbeidet, har jeg fått god bruk for bredden i min erfaring og kunnskap, siden jeg kjenner de fleste sidene i en kunstnerisk produksjonsprosess.

Rollen som kurator er også ny og enormt spennende. Det å finne forestillinger som jeg tror appellerer til publikum er utfordrende. Mitt håp er at folk oppsøker dans i Bærum kulturhus fordi de har hørt at det skal være bra. Lysten til å se dans må vekkes. Det gjelder å finne en god miks som synliggjør bredde og kvalitet. Ut i fra besøkstallene hittil ser det ut til at vi har truffet godt.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Den dagen jeg bestemte meg for å søke på høyskoleutdanning innen dans erindrer jeg som et sentralt øyeblikk. Jeg startet å danse på Hjørdis Ellefsens ballettskole i Trondheim og husker at vi hadde bollepause og måtte gå i bro. Deretter ble det mange flotte år på Turids ballettskole. Vi er i det hele tatt en ganske solid gjeng som kommer derfra. Arne Fagerholt, Ingrid Lorentzen og Camilla Spidsøe Cohen er noen. Turid Arntsen har helt klart vært viktig som inspirasjonskilde til at vi alle arbeider med dansekunst i dag. Lokale ballettskoler er på mange måter stedet hvor frøet blir plantet, uten dem hadde ikke norsk dans eksistert i dag.

Mitt første møte med samtidsdansen var under studiene ved Den Norske Balletthøyskole. Jeg opplevde det som en åpenbaring og glede; det var dette jeg ville! Vi var et kull som var så heldig å bli introdusert for mange flotte gjestepedagoger, og en av dem var George With Jr. fra The Martha Graham Company. Han anbefalte meg sterkt å reise til New York City, og det ble avgjørende for min videre karriere. Å komme til NYC i en alder av 21 år på slutten av 80-tallet var en enorm overgang. Her traff jeg dansekunstnere fra alle verdens hjørner, og oppholdet i NYC ble starten på min karriere som danser. Planen var å være der i ett år, som ble til nesten fem. Møte med Muller-teknikken og Jennifer Muller/The Works var en formidabel døråpner. ”Release” var et nytt begrep, og jeg kjente meg så fri. Jeg fikk en helt ny opplevelse av bevegelsen og det å være tilstede i egen kropp. Det høres ut som jeg ble nyfrelst, og på en måte ble jeg det.

Da jeg kom tilbake til Norge følte jeg at det norske dansemiljøet var forholdsvis lukket, og at det var vanskelig å komme inn. Redningen ble en fransk koreograf som kom til Norge for å gjøre et samarbeid med Collage Dansekompani, for hun kjente ingen fra før. Dette ble starten på et langt og nært samarbeid med Lise Nordal og som frilanser i Norge. Det har vært, og er, beinhard jobbing, men jeg føler meg privilegert ved å få jobbe med det som står mitt hjerte aller nærmest.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunsten? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
Jeg håper arbeidet vi gjør i Bærum kulturhus blir synliggjort og verdsatt. Det er et fantastisk hus, bygget, og spesielt tilrettelagt, for dans. Kulturhuset tør å ha visjoner og ambisjoner innen dansekunsten uten å ha statlige midler i ryggen. Vår satsing er kun bygget på et brennende engasjement for dansen som vi så smått begynner å se resultater av. Vi har jobbet hardt for å komme dit vi er i dag, og håpet er at vi i fremtiden kan få et enda bedre fundament slik at vår rolle som kompetansesenter kan utvikles og videreføres. Vi har allerede bevist at vi har de beste forutsetningene for å være et dynamisk senter. Prøvescene skal bygges ut, og ”Ut i Scenekunsten” (UiS) har fått midler fra Akershus Fylkeskommune over Kunstpolitisk plan.
UiS er et prosjekt for og med unge dansekunstnere hvor målet er å gi danserne et springbrett inn i et krevende yrkesliv. Pilotprosjekt ble gjennomført for første gang i 2011 og ble en stor suksess. Forestillingen “No no” og “Jericho” ble fremført 22 ganger i inn og utland. Neste produksjon vil bli gjennomført i 2013, og audition for dansere holdes til høsten.
Vårt strategiske arbeid med å etablere et norsk turnénettverk er også et veldig spennende prosjekt. Vi har vært initiativtaker og prosjektleder for flere norgesturneer, bl. a. den omfattende turneen til ny-sirkusgruppen Cirkus Cirkör. Det ligger både muligheter og utfordringer i dette arbeidet, og vi følger spent med på hvordan de nye turnémidlene skal håndteres. Jeg håper Kulturrådet åpner dørene for dialog og utveksling av erfaring.


5. Hva ser du etter når du kuraterer dans for Bærum kulturhus, har du spesifikke utvelgelseskriterier?
Bærum kulturhus skal være en inkluderende arena hvor breddekulturen og profesjonelle uttrykk gjensidig beriker hverandre. Dans engasjerer på tvers av kunstuttrykk, generasjoner, språk og kultur. Kunst er og blir en subjektiv opplevelse, og mine valg handler mye om intuisjon, magefølelse og om jeg har blitt berørt. Til syvende og sist dreier det seg om kvalitet og kommunikasjon. Forestillinger som ikke kommuniserer, har i mine øyne heller ingen kunstnerisk integritet. Rollen som kurator er å skille godt og dårlig arbeid. Hva man liker og hva som berører kan, satt på spissen, være avhengig av dagsformen. Men til slutt handler det om å ta valg man kan stå inne for. Dansens univers og evne til å berøre er grenseløs. Det tror jeg styrker kunstformen. Dans er fremdeles en ung kunstform i Norge, og jeg tror vi skal vokte oss for merkelapper, båssetting og bruk av uheldige begreper. Det har vi ikke råd til. Hvilke andre kunstformer setter merkelapp som “dans, dans”?

Scenekunst er fremtidens kunstform. Fra en sal stappfull av barn og unge får jeg tilbakemeldinger som “dette er helt rått, det er jo ekte, det skjer foran øynene mine!” I vår tids samfunn er det viktig å gi rom for det sanselige og for følelser. Vi trenger opplevelsen av her og nå, gjennom øyeblikkskunsten.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Som mangfoldig. Jeg synes det er større variasjon enn tidligere, og det opplever jeg som et sunnhetstegn. Feltet har helt klart ekspandert siden jeg begynte på åttitallet, og godt er det! Kombinasjon av iherdig jobbing og viljestyrke, flere lokale ballettskoler, dans i skolesektoren og ikke minst økte midler har hatt stor betydning. Utviklingen av Den kulturelle skolesekken har også vært en viktig kilde til flere arbeidsplasser. Dessuten er det fantastisk at flere av de etablerte koreografene har fått basisfinansiering. Det handler om en viss verdighet når man har holdt på lenge, og spesielt når enkelte kan vise til en svært omfattende virksomhet og mange produksjoner. Norske koreografer har begynt å gjøre seg synlig internasjonalt og det håper jeg vi vil se mer av i fremtiden. Det er også viktig å la seg inspirere av hva som skjer utenfor våre egne grenser. Det gir nye impulser og ikke minst perspektiver på eget ståsted.

Når man jobber med en så ung kunstform som dansen, kreves det at det finnes noen ildsjeler som kjemper for kunsten og for kunstnernes rettigheter. NoDa har gjort en kjempejobb, men jeg synes det er relevant å reflektere litt over høna og egget-prinsippet når det gjelder kravene som stilles til koreografene. De er frilanskunstnere på samme måte som danserne og skal både være koreograf, produsent og arbeidsgiver på en gang. En stor takk til alle som har kjempet og jobbet målrettet for det vi har oppnådd i dag. Det er viktig å vite hvor man kommer fra og hva som har skjedd i dansens korte historie, det gir perspektiver. Danseinformasjons historieprosjekt og CODA-festivalens fokus på Past and Present har vært helt nødvendig.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Jeg glemmer aldri den første forestillingen jeg så på Black Box Teater av Collage Dansekompani. Det må ha vært i 1986/87. Jeg studerte på Den Norske Balletthøyskole og hadde Åse With i Graham-teknikk. Jeg hadde aldri sett moderne dans og husker jeg ble dratt inn i en ny verden. Senere var, som jeg nevnte, selvfølgelig Jennifer Muller/The Works i NYC viktig. Både teknikken og kompaniet representerte noe helt nytt og er kilden til den dansekunstneren jeg er i dag. Jennifer lærte meg verdien av den oppriktige tanken og evnen til å “snakke til deg selv” på scenen. Det handlet ikke om å prøve å være noe, men faktisk å være.

Jeg har jobbet både som danser og prøveleder for flere av de etablerte koreografene i Norge, så det blir vanskelig å fremheve noen fremfor andre. Jeg har dyp respekt for deres arbeid, og jeg verdsetter det de gjør høyt. Jeg har likevel lyst til å trekke frem Christopher Arouni som en koreograf det er verdt å legge merke til. Han har en egenart i sitt bevegelsesspråk som kommuniserer slik bare dansen kan.


8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Mer kunnskap gir større forståelse og trigger interesse og nysgjerrighet. For min del har teori i størst grad vært rettet mot nysgjerrigheten knyttet til nevrologiske sammenhenger og konfluent pedagogikk, dvs. at å lære er å oppdage. Dette har vært veldig relevant i mitt tidligere arbeid med dans og selve nærheten til bevegelsen. I visse produksjoner brukte vi også litterære kilder som inspirasjon, men jeg kan ikke si at jeg har latt meg inspirere av en bestemt teoretiker.   


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?
Jeg er ikke av den oppfatning at mer publikum må skje på bekostning av manglende kunstnerisk integritet og samfunnskritisk rolle. Det synes jeg er en avsporing. Det vi i stedet må snakke om er dansekunstens ståsted i Norge, og erkjenne at den fremdeles er en ny kunstform sett med norske øyne. Heldigvis har vi kommet et stykke på vei i å utvide interessen. Det handler om en sakte “tilvenning” - du serverer ikke østers til en person som aldri har spist skalldyr. Vi må være tålmodige og samtidig nytenkende i forhold til hvordan vi kan presentere vår kunstform. Norge er et sammensatt land, og publikumsgrunnlaget i hovedstaden er ikke det samme andre steder i landet. Det er viktig at de nasjonale kompaniene reiser på Norgesturneer og jeg håper de nye turnémidlene vil fungere på en konstruktiv måte. Den kulturelle skolesekken og fokuset på barn og unge, tror jeg er en viktig inngang. De er fremtidens publikum.

Jeg synes også det er trist at media er så fraværende. Vi har store kulturaviser og programmer både på TV og radio. Dessverre er det slik at medias oppmerksomhet er avgjørende for publikumsoppslutning til de fleste danseforestillinger. Det undrer meg at de ikke har en større interesse for å sette dansen høyere på agendaen. Mangel på spalteplass er helt klart et reelt problem for kulturjournalister. Skal man da legge skylda på kulturredaktøren, eller er det vi som må bli tydeligere i vår kommunikasjon? Mangler redaksjonene dansefaglige journalister? Jeg ønsker ikke å klage, men heller lære. Det hadde vært interessant om Danseinformasjon hadde intervjuet en kjent kulturjournalist under 10 spørsmål siden.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Bare ett ønske? At enda flere oppdager dansens fantastiske univers og evne til å berøre.


Siri Leonardsen ble intervjuet av Ine Therese Berg på e-post / Foto: Yaniv Cohen