Hilde Rustad vil ikke være dansemisjonær, hun er mer opptatt av bredden i danseinteressen enn at alle skal like dansekunst. Hilde vil helst kombinere pedagogikk og forskning med å være skapende og utøvende dansekunstner – og har en forkjærlighet for det polyfone uttrykket. Her forteller hun om sine veier mot en nyavlagt doktorgrad i danse- og kontaktimprovisasjon.

Foto: Yolanda Alonso Bothen


1. Hva arbeider du med for tiden?
- Jeg er nettopp ferdig med min fireårige stipendiatstilling på Norges idrettshøgskole (NIH). Nå, etter disputasen den 24. januar, er jeg mellom jobber. Det er ganske åpent fremover, men det føles bra. Jeg har lengtet etter å ha fri.
Jeg har forsøkt å kombinere teori og praksis de siste årene, men det å ta en doktorgrad er krevende. Derfor ser jeg frem til å danse i Helle Siljeholm & Sara Christophersen forestilling ”Frihet, likhet, brorskap eller døden”, på festivalen Barents Spektakel i Kirkenes nå i februar. Forestillingen hadde premiere under Multiplié Dansefestival i Trondheim forrige vår, og ble videre spilt i Ramallah i april. Det har vært spennende å jobbe med Helle og Sara. De er unge, dyktige og profesjonelle koreografer, som jobber på tvers av uttrykksformer – jeg er jo gammel! Det å, som i denne forestillingen, gjøre et satt materiale er også utfordrende og spennende for meg. Jeg ser jo først og fremst på meg selv som kontaktdanser og danseimprovisasjons-utøver.

I tillegg skal jeg undervise på Idrettshøgskolen (NIH) i vår. Jeg har fire store grupper med førsteårs-studenter i faget ”Lek, dans og nye aktiviteter”. Jeg har også en mindre gruppe i et skapende prosjekt – der de skal lage sin egen danseforestilling. Det er spennende å undervise ulike grupper studenter i dans. Studentene på NIH har en annen idé om dans enn for eksempel studentene på Norges Dansehøyskole eller skuespillerstudentene på KHIO, hvor jeg var vikar i høst. Til og med måten de ulike studentene går inn i rommet på er forskjellig. Jeg må skape noe i møte med de ulike gruppene, være åpen for deres ulike erfaringer og hvordan de responderer på undervisning i dans. For noen er jo dans fremmed. Det er utfordrende å undervise, men jeg liker det godt.

2. Hvordan skiller dette seg fra ditt tidligere arbeid?
- Det jeg skal gjøre i vår skiller seg ikke så mye fra det jeg har gjort tidligere. Jeg har alltid jobbet både som skapende og utøvende kunstner i tillegg til å være pedagog.

3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
- I min oppvekst på Flisa holdt jeg på med ulike idretter. Da jeg flyttet til Oslo, spilte jeg fotball. Jeg begynte å danse jazzballett på studentidretten på Blindern, mens jeg studerte engelsk. Da var jeg allerede voksen. Jeg vurderte ikke for alvor å begynne å danse, før en av mine danselærere på Blindern, Anne Hellum, sa til meg at hun trodde jeg kunne bli danser. Hun utfordret meg til å danse hver dag i et helt år. Jeg tok utfordringen. Etter råd fra henne begynte jeg å ta timer på Studio Oscar i Rådhusgata.

Men det var skuespiller jeg helst ville bli derfor søkte jeg meg inn på en privat teaterutdannelse,”Teaterprosjekt 84”, ledet av Bjørn Wabø og Deborah Dawkin, samtidig som jeg danset. Bjørn og Deborah rådet meg imidlertid til ikke å trene dans - de mente jeg hadde alt for lite indre styrke. ”Teaterprosjekt 84” tok også all min tid, så jeg sluttet på Studio Oscar. Jeg jobbet deretter et halvt år som teaterkonsulent på Kongssvinger, før jeg i 1988 dro til Amsterdam og begynte på SNDO (School for New Dance Development). Der ble jeg i fire år.

Jeg valgte Amsterdam fordi jeg hadde møtt Camilla Grønneberg, hun er dansekunstner og pedagog, og kjente noen som allerede gikk på SNDO. I løpet av det tre måneders lange opptakskurset jeg måtte igjennom for å bli tatt opp som student, fikk jeg mitt første møte med danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon. Jeg bestemte meg for å begynne på skolen.

Før jeg søkte stipendiatstillingen på Idrettshøgskolen, tok jeg Nordisk mastergrad i dansevitenskap, NoMads, på NTNU i Trondheim. Etter å ha fullført mastergraden lette jeg etter et sted hvor jeg kunne fortsette min teoretiske utforskning av dans, men trodde egentlig ikke det var realistisk å finne dette. Det var før Ina Guro Moen (tidligere danser i Høvik ballett og ansatt ved NIH, nå pensjonert) ringte meg og fortalte at Idrettshøgskolen utlyste en stipendiatstilling i dans og gymnastikk.

4. Kan du beskrive noen aspekter ved din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
- Jeg jobber nesten bare med improvisasjon, både som utøver, pedagog og dansekunstner. I 2009 gjorde jeg forestillingen ”Future, past, present” på Dansens Hus, med flere norske danekunstnere; Siri Jøntvedt, Kristine Øren, Pernille Bønkan og Sissel Bjørkli. Målet var at vi skulle jobbe i flat struktur og at alle skulle improvisere på scenen. Min jobb som kunstnerisk leder var å bringe de forskjellige uttrykkene sammen. Mange stemmer skulle kunne bli ”hørt” samtidig. Jeg ville skape et polyfont uttrykk hvor også eventuelle konflikter skulle kunne være synlige for publikum. Dette arbeidet var blant annet inspirert av tankene til den russiske litteraturviteren og filosofen Mikhail Mikhajlovitsj Bakhtin. Bakhtin er forøvrig også en av teoretikerne jeg har brukt i min doktorgradsavhandling ”Dans etter egen pipe; en analyse av danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon – som tradisjon, fortolkning og levd erfaring”.

Et grunnleggende element i denne forestillingsprosessen var å bruke improvisasjon som scenisk uttrykk. Dette krever bevissthet rundt hva og hvordan improvisasjon kommuniserer. Samtidig må man må stole på seg selv i situasjonen og tillate seg selv å være i prosess der og da.

5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
- Jeg håper jeg kan fortsette å jobbe både som utøver, pedagog og forsker. Jeg har veldig lyst til å få brukt den forskerkompetansen jeg har opparbeidet meg gjennom å ta en doktorgrad. Kanskje vil det med tiden bli etablert forskerstillinger i dans her i Norge? Jeg tror mer teoretisk refleksjon rundt dans kan bidra positivt inn på utviklingen av dansefeltet.

6. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
- Dette har variert i ulike perioder. Jeg er jo ikke en rendyrket danseperson – jeg har en fot i flere leire, både teater og dans, samt i Idrettshøgskolen og Dans i Skolen. Teori har også blitt viktigere for meg de senere årene. Men jeg er opptatt av at praksisen må komme først, og det er kanskje derfor jeg er
fasinert av teoretikere som den franske fenomenologen Maurice Merleau-Ponty, og tidligere nevnte Bakhtin. Da jeg først begynte å lese Merleau-Ponty var det som om erfaringene mine fra praksis stemte overens med hans teorier, og jeg tenkte; vi driver jo med fenomenologi! Dette har imidlertid endret seg etter hvert som jeg har lest mer.

7. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
- Jeg føler meg som en del av både et norsk og et internasjonalt dansefelt. Jeg har jo tatt utdannelsen min ute, jeg har også bodd i utlandet, arbeidet med utenlandske dansere, og reist mye, blant annet til ulike kontaktimprovisasjonsfestivaler. Så jeg vil helt klart si at jeg føler meg som en del av et internasjonalt fellesskap av kontaktdansere. Her i Norge føler jeg meg mer som en del av et Oslomiljø enn et norsk dansefelt.

Jeg opplever at dette miljøet har blitt åpnere og mer inkluderende de siste årene enn det var på 90-tallet, da jeg kom tilbake fra Amsterdam etter endt utdannelse. Jeg opplevde da at miljøet bestod av tydelige grupperinger og at dansekunstnerne var spesialiserte innenfor sin sjanger. Grunnen til at de unge dansekunstnerne i Norge i dag stadig jobber i nye konstellasjoner er kanskje at de er mer allsidige?

8. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
- Jeg vil trekke frem to forestillinger; ”Kunsten å bli tam” (2011) av De Utvalgte, med blant annet Kari Onstad og Pelle Ask og ”Tre søstre”, tolket av Agrare (2007), med Maja Ratkje, Hild Sofie Tafjord og den svenske improvisasjonsdanseren Lotta Melin. Jeg synes det er interessant når dansen går ut over sitt felt, og inngår sammen med andre uttrykksformer. Soloen til Pelle Ask i ”Kunsten å bli tam” var virkelig gripende. Av dansekunstnere som betydde noe for meg da jeg studerte i Amsterdam på 80-90 tallet er Kirstie Simson viktig; hennes arbeider var noen av de første jeg så i Nederland. Jeg beundrer måten hun beveger seg på. En forestilling jeg også husker godt er en trio med Nancy Stark Smith, Julyen Hamilton og Andrew Harwood. Jeg ble fasinert av lekenheten og humoren i denne forestillingen, og av hvordan de utfordret hverandre gjennom kontaktimprovisasjonen.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
- Jeg er ikke opptatt av at dansen skal ha et større publikum, jeg tenker ikke på meg selv som en dansemisjonær. Vi mennesker er forskjellige og jeg synes det er greit at vi liker forskjellige ting. Dans er jo så mye mer enn profesjonelle forestillinger. For mine studenter på Idrettshøgskolen, for eksempel, inngår dansen som en liten bit i en kroppsøvingslærerutdannelse, mens mine foreldre har danset folkedans i selskapssammenheng gjennom hele sitt voksne liv. Jeg synes det er interessant å se hvordan dans kan inngå i ulike kontekster på forskjellige måter.

Det er sjeldent jeg synes dansekunst har et tydelig sterkt samfunnskritisk perspektiv. Men i DV8s forestilling ”Can We Talk About This?” var det ingen tvil om at det var samfunnskritikk det dreide seg om.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
- I Norge er det mulig å jobbe med dansekunst på mange plan. Kanskje kan være mer fornøyd med forholdene vi har i Norge, og mer sjenerøse i forhold til hverandre, og til feltet vi jobber i? Ofte er vi opptatt av å påpeke negative sider. Selv om ikke alt er optimalt er det veldig mye som er bra.

Jeg tror også det er viktig at dansekunstnere ikke ser på dansekunst som et isolert felt, men ser utover seg selv. Som kunstnere inngår vi i dialogiske forhold til oss selv, til andre kunstnere og til samfunnet for øvrig, og spiller på denne måten en viktig rolle: Vi inngår som en del av et større bilde og av kunstfeltet som helhet.

Intervjuet er skrevet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen. Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans, basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer har hun vært med å etablere og utvikle forumet Rethink Dance, og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.

Foto: Yolanda Alonso Bothen og Agnes Ylva Eraker

Foto fra disputas, fra venstre Inger Åshild Bye, prorektor ved Norges Idrettshøyskole og veleder for Rustad, Kjetil Steinsholt, professor ved NTNU, samt doktoranden Hilde Rustad, til høyre.