Allerede som 13 åring visste Gry Kipperberg at det var dansekunstner hun skulle bli. Om man kaster et blikk på hennes lange karriere, eller inn i et studio der hun arbeider, er det ingen tvil om at hun valgte riktig vei. Med tro på at publikum vil komme til dansekunsten, bare den er synlig og tilgjengelig i sitt mangfold, går hun åpent i møte med stadig nye prosjekter og samarbeidspartnere.

 for-web-gry-kipperberg
Foto: Tom Øverlie

1. Hva arbeider du med for tiden?

Akkurat nå jobber jeg med forestillingen On the moon and the day after, en ny produksjon av Wee/Francesco Scavetta med premiere på Dansens Hus den 19. mars. Her er jeg utøver sammen med danserne Orfee Schuijt og Kim Ceysens, og musiker og komponist Kim Myhr. Vi har jobbet med stykket i flere perioder – i residens på et nytt kultursenter ved navn Cap Vermell på Mallorca, og i Tanzquartier i Wien. I tillegg har vi jobbet i vårt nye studio i Sverige - Vitlycke.

Vitlycke er et lite småbruk i Tanumshede i Sverige som Francesco Scavetta har kjøpt. Siden 2012 har vi kontinuerlig jobbet med å etablere dette som et sted vi kan produsere våre prosjekter. Vi har allerede revet stallen, bygget et studio og atelier med både kjøkken og oppholdsrom, samt bygget ut fjøset til gjesterom. Planen videre er å bygge et mindre studio og flere soverom. Vi har kalt prosjektet Vitlycke – Centre for performing arts. På sikt håper vi å kunne tilby residenser og samarbeide med ulike residensnettverk om produksjon, formidling og workshopaktivitet.

Jeg er også nettopp blitt ansatt i Alliansen (Skuespiller og Danseralliansen). Det er veldig bra! Jeg håper den på sikt kan komme flere til gode. Vi har allerede satt i gang arbeidet med et spennende mentorprogram, der vi som er ansatt i Alliansen skal coache yngre dansekunstnere. På vår første samling nå i januar fikk vi opplæring i hva dette innebærer. Ideen er at begge parter skal få utbytte av møtet. Det blir spennende å se hvem som søker seg med.

I tillegg jobber jeg sammen med Siri Jøntvedt, Gry Bech-Hanssen, Martin Sonderkamp og Christopher Williams om Patches, en improvisasjonsbasert forestilling. Vi har jobbet flere runder også med dette prosjektet, sist i Berlin. Premieren er i Köln i mai.

Jeg jobber og kontinuerlig med å drifte og utvikle kompaniet Wee, sammen med Francesco Scavetta. Vi har flere ulike prosjekter gående i år, også nyoppsetninger av Surprised body project i samarbeid med arrangører i flere land.

2. Hvordan skiller dette seg fra ditt tidligere arbeid?
Generelt opplever jeg at ethvert prosjekt er nytt og annerledes, noe jeg setter stor pris på. Arbeidet med forestillingen On the moon an the day after skiller seg fra det prosjektet vi hovedsaklig har jobbet og turnert med siden 2010, Surprised Body Project. Når vi viser denne forestillingen arrangerer vi også ofte workshop for lokale dansekunstnere. Det å holde workshops er noe Wee alltid har vært opptatt av, men i Surprised Body Project fungerer workshopen som selve grunnsteinen. Det er et omfattende prosjekt med lange residenser, samtidig som det er en sjelden mulighet til å skape et helhetlig møte med de stedene der vi viser forestillingen. I Surprised on the moonBody Project er det fysiske materialet konkret. Det er bevegelse det handler om, og forestillingens form er delvis improvisasjonsbasert.

I forestillingen som har premiere nå i mars har vi jobbet med å skape en helhetlig verden av scenografi, bevegelse, lyd og lys – vi kan kanskje kalle det en filmatisk estetikk? Her springer bevegelsesmaterialet ut fra ulike inspirasjonskilder; som for eksempel tittelen – hvordan er det å se ned på verden, fra månen?

3. Kan du beskrive noen aspekter ved din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Arbeidsprosessen min varierer fra prosjekt til prosjekt, og gjennom samarbeid med ulike dansekunstnere. Som dansekunstner er dette noe av det jeg synes er mest interessant – at prosessen fra en idé til ferdig forestilling varierer. Jeg liker å møte ulike arbeidsmetoder og utgangspunkter. Jeg prøver å gå inn med åpenhet, være tilstede, og stole på at det kommer til å komme noe ut av den enkelte prosess.

De siste årene har jeg blitt stadig mer interessert i hvordan større deler av forestillingen kan holdes åpen, altså hvordan bevegelsesmaterialet, innenfor tydelige rammer, kan bli improvisert frem også på scenen. Jeg liker den friheten det gir meg som utøver. Hva som er utgangspunktet for et bevegelsesmateriale er ofte intuitivt, det kan for eksempel oppstå når jeg er ute på gulvet og jobber. Det kan være en sanselig ide, noe visuelt som et bilde, eller det kan være følelsen en tekst gir meg.

4. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg begynte seriøst med en gang! Jeg hadde ikke danset lenge før jeg skjønte at det var danser jeg ville bli, selv om jeg ikke visste hva det innebar.

Jeg begynte da jeg var 13 år og bodde på Hamar. Sammen med Sigrid Edvardsson danset jeg hos en russisk, streng pedagog, Lydia Konstantinova Cohn. Vi danset flere ganger i uken; ballett, karakterdans og klassisk kinesisk dans. Dessverre sluttet Lydia som pedagog da jeg var rundt 14 år. Jeg og Sigrid begynte isteden å dra inn til Oslo en gang i uken, for å trene hos Jorunn Kirkenær og Egon Weng. Sammen repeterte vi Egons klasse flere ganger gjennom uken frem til neste Oslobesøk.

I mitt siste år på ungdomsskolen kunne jeg ta denne ukentlige turen til Oslo i skoletiden, i et valgfag som het yrkespraksis. Jeg tok både dag og kveldsklasser, og fikk trene ballett, jazzballett og moderne. Den våren søkte jeg for første gang på Statens balletthøyskole (nå KHIO). Da hadde jeg danset moderne og jazz i bare 2 måneder. Jeg kom dessverre bare til siste prøve.

Høsten etter begynte jeg på Hamar Katedralskole. Jeg hadde ikke noe ordenlig dansetilbud der, og Sigrid var begynt på balletthøyskolen, så jeg måtte fortsette med Osloturene og egentreningen alene. Ett år senere kom jeg også inn på balletthøyskolen.

Etter tre år på balletthøyskolen dro jeg ett år til New York – det var fantastisk! Der fikk jeg øynene opp for releasebasert trening, improvisasjon og kontaktimprovisasjon. Jeg var student på Merce Cunningham Studio, men hadde frihet til å ta klasser mange andre steder, blant annet hos Susan Klein. Jeg så forestillinger, både live og i biblioteket på Lincoln Library. Året dannet et viktig grunnlag for det jeg skulle gjøre senere.

Jeg var tilbake i New York for ett år siden og traff faktisk flere jeg hadde trent med da jeg var der på nittitallet. Dansekunstnere i USA har ofte undervisning som en viktig del av sin praksis. Jeg synes det er synd at ikke flere norske koreografer også har det – kanskje hadde det gjort det lettere å bli kjent med hverandre og hverandres ideer.

5. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Det er helt klart noen forestillinger som har åpnet nye verdener for meg. Mens jeg tok utdannelsen på balletthøyskolen så jeg en forstilling av Scirocco dansekompani (Ina Christel Johannessen og Un-Magritt Nordseth). De var tydelig påvirket av europeiske tendenser, jeg hadde aldri sett noe slikt før. Jeg tenkte at sånn dans vil jeg holde på med. Mens jeg studerte i New York så jeg også noen forestillinger som jeg fremdeles husker. En av dem var av Wim Vandekeybus og hans kompani Ultima Vez. Marius Kjos har i ettertid flere ganger minnet meg på min sterke reaksjon etter denne forestillingen. Jeg greide nesten ikke beskrive det jeg hadde sett - de oppførte seg jo ”helt vanlig” på scenen! Samtidig var det fysiske arbeidet spennende, danserne utsatte seg selv for risiko.

Jeg ser mange forestillinger hvert år, og liker å følge med på hva andre kunstnere gjør. Generelt er jeg mer påvirket av tendenser i dansefeltet enn av spesifikke forestillinger eller kunstnere. Jeg liker å la meg inspirere av hvordan andre jobber, og jeg er generelt glad i å studere og observere.

Tidlig i min karriere samarbeidet jeg mye med Dansdesign og Ingun Bjørnsgaard. Dansekunstnerne jeg jobbet sammen med i denne perioden har vært veldig viktige for meg. Vi var en sammensveiset gjeng og arbeidet ga mulighet for kontinuitet. Deretter har samarbeidet med Francesco vært sentralt for mitt virke.

Selv om kroppen og bevegelse nok er den største inspirasjonskilden for meg er andre kunstformer også viktige inspirasjonskilder. Jeg bruker ofte billedkunst, foto og bøker mer aktivt som inspirasjon enn spesifikke forestillinger. Jeg liker for eksempel veldig godt den unge canadiske videokunstneren Laida Lertxundi, som jeg så i New York da jeg var der i fjor.

6. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Teori kan gi meg nye perspektiver, men jeg er ikke opptatt av en spesiell teoretiker eller bok. Selv om jeg liker å lære og lese er erfaringsbasert kunnskap viktigst i min hverdag.

I det siste har jeg imidlertid funnet det interessant å lese om forskning som er gjort på kropp og bevissthet – blant annet gjennom nevrovitenskap. Dette er jo nært knyttet til det vi dansekunstnere holder på med. Jeg tror en vekselvirkning mellom slik teori og praksis kan åpne opp for å erfare på nye måter.

7. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
Gjennom min karriere som danskunstner har jeg fått utrettet og vært med på veldig mye. Fra jeg begynte å jobbe på 90-tallet har det skjedd mye i vårt miljø. Min ambisjon er å fortsette å danse en god stund til, som utøver for og med andre dansekunstnere og koreografer. Jeg er jo en ”gammel” utøver, men jeg har holdt på kontinuerlig siden endt utdannelse og synes fremdeles det er kjempegøy. Før jul ble jeg tildelt Rolf Gammleng prisen fra FFUK, for fortjenestefull medvirkning i sceniske forestillinger. Det var en veldig hyggelig anerkjennelse å få.

Videre ønsker jeg i nærmeste fremtid å sette bort mer av de administrative oppgavene i forbindelse med Wee, for å fokusere på det å være utøver. I og med at jeg er tatt opp i Alliansen ligger denne muligheten nærmere enn tidligere.

Wee har dessuten planer for prosjekter langt fremover i tid. Jeg håper vi får mulighet til å fortsette og videreutvikle vår virksomhet, både gjennom å produsere egne arbeider, og gjennom å kunne tilby muligheter for andre i form av residens eller produksjonssted på Vitlycke.

Jeg liker også å jobbe for å gjøre situasjonen bedre for andre dansekunstnere. Jeg har alltid vært interessert i å delta i organisatorisk arbeid, for eksempel gjennom ulike utvalg i NoDa (Norske Dansekunstnere).

8. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Jeg opplever det ikke som ett spesifikt dansefelt, men som et mangfold som hele tiden er i endring. Gjennom en lang karriere har jeg hatt mange ulike forhold til mange forskjellige personer i feltet, både gjennom produksjoner, organisasjonsarbeid og undervisning. Slik føler jeg meg knyttet til mange deler av feltet, og min posisjon i feltet er også i kontinuerlig i endring. Men det er ikke så viktig for meg å definere hvem jeg er, eller hva jeg gjør i motsetning til andre. Jeg liker å være i mange forskjellige relasjoner og føler meg hjemme i ulike settinger. Jeg opplever at dansefeltet kanskje var mer oppdelt og spesialisert før. Det har endret seg i løpet av de siste sju til åtte årene, blitt større, med flere unge dansekunstnere som går nye veier. Det synes jeg er positivt.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Jeg er ikke tihenger av at dansekunsten skal endre seg for å få et større publikum, jeg tror løsningen ligger i mer synlighet. Jeg er av den tro at det fins et større publikum som potensielt er interessert i dansekunst – de vet bare ikke nok om dans til å oppsøke steder som Dansens Hus på egen hånd. Det hjelper også at dansekunstnere i dag i større grad jobber med teori, og dermed gjør dansekunsten synlig i flere medier og på nye arenaer.

Jeg håper det på sikt utvikles mange ulike typer nettverk i Norge som hver for seg formidler og synliggjør ulike deler av feltet. Jeg tror at om publikum får tilgang på et mangfold av dansekunst kan det skape større interesse. Vi kan ikke bare tenke at det er det ”lettest tilgjengelige” som åpner vei for et større dansepublikum.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Jeg ønsker større og mer utviklede nettverk og flere spille- og produksjonssteder for dans i Norge. Forestillingene som produseres i Norge i dag spilles for få ganger.

 Intervjuet er skrevet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen. Foto: Tom Øverlie (portrett), og kompaniet (fra prøve).

 Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans, basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle forumet Rethink Dance, og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.