Ingeborg Dugstad Sanders har et stort ansvar hvilende på sine skuldre når hun, i begynnelsen av april, sparker i gang den sjette og hittil største utgaven av dansefestivalen Multiplié sammen sine medarbeidere i DansiT i Trondheim. Produsentstillingen krever jobbing døgnet rundt, men gir samtidig Sanders mulighet til å opp oppfylle flere av sine mål som dansekunstner: Å gi stadig nye mennesker en opplevelse av hva dans kan være, og å utfordre oss til å se at alle (kropper) potensielt kan danse.


Av Venke Marie Sortland

inegborgds
Foto: Endre Forbord

1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå går all min tid med til å være produsent for Multiplié dansefestival. Dette inngår som en del av min stilling som dansekonsulent i DansiT – et resurs og kompetansesenter for dansekunst i Sør-Trøndelag, som ligger på Svartlamoen i Trondheim. Svartlamoen er et ganske spesielt område, bestående av gamle arbeiderboliger som tidligere var okkupert og rivningstruet. Etter intenst politisk arbeid, aksjoner og demonstrasjoner har området blitt bevart, og er i dag et byøkologisk forsøksområde som eies av kommunen, og driftes av blant annet Svartlamoen kultur- og næringsstiftelse, der DansiT har sine lokaler. Svartlamoen har alltid vært et område som har trukket til seg mange kreative og alternative folk – og nå er vi flere som faktisk har Svartlamoen som arbeidsplass.

Multiplié er en biennale som arrangeres for sjette gang i år. Den ble opprinnelig startet av Inclusive Dance Company, under navnet Trondheim Community Dance Festival, men fikk etter hver navnet Multiplié og er nå en av DansiTs hovedaktiviteter.

Festivalen har fokus på å utvide publikums forståelse av hva dans kan være, og hvem som kan være en danser. Det er også dette som ligger i navnet Multiplié; et ønske om å bøye og tøye forståelsen av dans på ulike måter. Festivalen programmerer ikke bare forestillinger, vi er også opptatt av å skape møtepunkter og bygge broer mellom folk som kanskje ikke kjenner hverandre fra før. Publikum og kunstnere skal kunne delta på ulike måter i festivalen. Vi ønsker å skape ulike typer opplevelser – praktiske, visuelle og teoretiske.

Årets program er det mest omfattende vi har hatt. Det inneholder blant annet et stort kunstprosjekt som vi selv har vært med på igangsette;  ”PERFECT (im)PERFECTIONS – stories untold”. Prosjektet er et samarbeid mellom den australske dansekunstneren Philip Channells, to lokale musikere - rap-artist Trond Wiger og lydkunstner Arnfinn Killingtveit, og utøvere fra Danselaboratoriet og Danseteateret55+ - to grupper under Kulturenheten i Trondheim kommune. Channells er spesialist på integrert dans, eller dans for ulikkroppede dansere, og er årets festivalkunstner.

I tillegg til å være festivalprodusent jobber jeg som kunstnerisk leder for Danselaboratoriet. Jeg har derfor vært med på å utvikle logistikken for ”PERFECT (im)PERFECTIONS – stories untold”, og var ”fjern-pedagog” for Philip Channells før han kom til Norge. Vi startet prosessen gjennom video, skype og mail. Videre har Channells selv jobbet intenst med utøverne siden han kom til Trondheim, fire uker før festivalen. Selv om dette prosjektet er krevende for utøverne, som vanligvis jobber sammen en gang i uken, er vi glade for at vi har turt å satse på noe så stort. I dette prosjektet jobber de nesten fulltid som profesjonelle, noe mange av dem er klare for. Jeg er veldig spent på hvordan Danselaboratoriet kan fortsette å utvikle seg etter dette.

Prosjektet er også et samarbeid med Den Kulturelle Skolesekken. Channells har gitt workshops til skoleklasser, og det er egne visninger av forestillingen for skolebarn under festivalen.
På programmet har vi også en co-produksjon med to Oslobaserte kunstnere, eller gamle ringrever som jeg liker å kalle dem, Øyvind Jørgensen og Terje Tjøme Mossige. Forestillingen ”Fravær av klarhet” er en videreutvikling av et tidligere prosjekt de har gjort sammen. Øyvind og Terje har vært i residens her på Svartlamoen i fire uker – det føles nesten som om festivalen har vært i gang i en måned allerede. De skal vise forestillingen sin i Lademoen Kirke, som er en ny arena festivalen har tatt i bruk.

I Lademoen Kirke vil vi også vise en forestilling av den samiske koreografen Elle Sofe Henriksen; ”Jorggáhallan”. Den er basert på intervjuer hun har gjort med eldre samer. Som en fast tradisjon samarbeider vi også med Teaterhuset Avant Garden, som bidrar til programmet med en forestillingen ”No Title” av Mette Edvardsen. Videre har vi en svær produksjon med danske Mute Company i Verkstedhallen, en flerbruksscene her på Svartlamoen. Forestillingen, ”BLACKOUT!”, er den siste i en triologi om verdens tre største illegale økonomier; sex/trafficking, våpenhandel og narkotika, og har litt av en opprigg. Det er jo litt galskap å bruke så mye krefter på en forestilling som kun skal spilles én gang, men vi syns samtidig det er på sin plass med noe skikkelig spektakulært og tøft når det er festival. Sammenlignet med de store musikkfestivalene er jo dette bare barnemat!

Samtidig er det minst like viktig for festivalen å ha prosjekter i et mindre og mer intimt format. Finsk-argentinske Favela Vera Ortiz´s ”Choreographer’s Appointment” er en personlig tretimers en-til-en sesjon for kun fire deltagere. Sesjonene skal foregå på et lokalt kunstgalleri, med åpne vinduer mot gaten. Slik vil den private prosessen som Favela og deltageren har, være mulig å observere utenifra, gjennom vinduene. Deltagere får videre velge om de vil vise produktet – soloen som de utvikler i løpt av de tre timene – på Åpen scene for dans den siste festivaldagen.

2. Hvordan skiller dette evt. seg fra ditt tidligere arbeid?
Tidligere jobbet jeg i større grad som utøver og pedagog enn det jeg gjør akkurat nå. Innimellom savner jeg å arbeide praktisk med dans, spesielt når rygg og nakke stivner av kontorstresset. Men det er samtidig veldig spennende å jobbe som arrangør. Jeg liker å organisere, jobbe i team med andre og skape rom der andre kan trives. Jeg er veldig glad i å være vertskap for folk som kommer på besøk. Det viktigste for meg, uansett hvilken rolle jeg har i et prosjekt, er at prosessen og resultatet oppleves meningsfullt for flere enn meg selv.

3. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Både i arbeidet som kunstner og arrangør jobber jeg med en blanding av struktur og improvisasjon. Som arrangør opplever jeg ofte at evnen til å improvisere kommer godt med. Min holdning er at alle problemer kan løses på et eller annet vis.
Improvisasjon innen pedagogikk og koreografi har lenge har vært en faglig interesse for meg. Danselaboratoriet har vært et åpent lerret hvor jeg har kunnet eksperimentere mye, både pedagogisk og kunstnerisk. Jeg føler meg veldig heldig som har fått ta over ansvaret for denne gruppen, som ble stiftet for 10 år siden av Tone Pernille Østern. Gruppen er så etablert nå at jeg nesten kan gjøre hva jeg vil uten at noen blir skremt eller demotivert.

Selv om tilrettelegging alltid er et tema i arbeidet med Danselaboratoriet, er det likevel det kunstneriske som står i fokus. Vi fokuserer lite på diagnoser, og jeg jobber med Danselaboratoriet som om de var hvilken som helst annen gruppe. Vi diskuterer det vi gjør, og forfølger det vi er interessert i, og gruppen er alltid medskapende i arbeidet. Jeg utvikler konsepter, oppgaver og strukturer - ideer som jeg prøver ut, som jeg videre tydeliggjør eller strammer inn for at de skal bli kunstnerisk spennende, gjerne gjennom diskusjon sammen med gruppa. Vi utforsker alt man kan ha i verktøykassa si når man jobber med improvisasjon, for eksempel hvordan man bruker rommet og kroppen, og hvordan man forholder seg til hverandre. Vi jobber også mye med kontaktimprovisasjon.

I tillegg gjør vi en del teknikktrening. Channells går lengre enn meg i dette arbeidet, han pusher utøverne hardt fysisk og trener teknikk nesten som i en ”vanlig” danseklasse. Jeg gir ofte mye frihet og lar utøverne selv ta ansvar, men hans tilnærming er spennende. Man kan kanskje tenke at det er lettere å gjøre improvisasjon med en gruppe som Danselaboratoriet, men det er utrolig hvor mye de kan få til når de lærer å tilpasse et satt materiale til sin egen kropp.

4. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg har danset nesten hele livet på danseskole – mange ulike sjangre. Egentlig hadde jeg lyst til å jobbe med teater, men jeg kom aldri inn i noen teatergruppe, så da ble det dans isteden. Jeg syntes det var veldig gøy, jeg elsket å stå på scenen og jobbe med musikk. Men jeg så aldri på meg selv som spesielt talentfull, og jeg hadde ikke store drømmer om å bli danser. På videregående hadde jeg endelig mulighet til å prøve teater og valgte dramalinjen. Da oppdaget jeg at kunstformene ikke nødvendigvis er så rigide. Jeg opplevde en stor glede av å jobbe med utøvende kunst og sceniske uttrykk, og ble interessert i hvordan man kunne gjøre dette på forskjellige måter.

På denne tiden begynte jeg også å ta kveldsklasser i samtidsdans. Her opplevde jeg at man jobbet med og snakket om kropp på en helt annen måte - noe jeg ble veldig fascinert av. Jeg var lysten på å lære mer, og dro på masse auditions. Heldigvis endte jeg opp på Laban i London – jeg hadde fryktelig lyst til å komme meg til utlandet. I utgangspunktet hadde jeg en midlertidig tanke rundt dette, jeg tenkte at jeg ville drive med dans så lenge jeg syntes det var spennende og givende, og så lenge det var bra for kroppen min. Heldigvis skjønte jeg tidlig at det fantes mange ulike måter å jobbe med dans på. I arbeidet mitt med dans får jeg innlemmet andre fagfelt som jeg er interessert i, det er jeg veldig glad for. Dans er et mindre fastlåst yrke enn jeg først tenkte.

5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
Mitt livsmål er ganske enkelt - å gjøre bra ting med bra folk. Jeg er heldig som får gjøre mye av det jeg har lyst til, direkte eller indirekte, gjennom den jobben jeg har. Jeg er veldig glad i å gi folk den samme opplevelsen som jeg selv fikk av hva dans kan være, og hvor deilig det kan være å bevege seg. Jeg ønsker at alle skal få flere sjanser til å oppleve hvor gøy det er å ha en kropp! For eksempel elsker jeg å lure folk ut på dansegulvet. Mange tror jo at de ikke kan danse før etter de har drukket ti øl.
Jeg er også interessert i fysisk fostring, selv om jeg dessverre ikke får jobbet så mye med dette. I min stilling som kontorrotte får jeg jo knapt tatt vare på min egen kropp. Men jeg driver et tilbud for barnehagebarn, Rabalderdans. Jeg synes det er superspennende å se på ungenes bevegelsesutvikling. Jeg ønsker å lære mer om hvordan man kan stimulere til en sunnere og mer effektiv bevegelse, så folk kan ha det bedre med kroppen sin.
Jeg synes også dans er en fin måte å forholde seg til folk på. Dette er noe av det jeg opplever sterkest med Danselaboratoriet. Når man kommer inn i en gruppe som dette, forstår man hvor sterkt bevegelse som språk er. Alle i Danselaboratoriet har jo muntlig språk, men man møtes på en sånn fantastisk nær, spennende, lekfull, og av og til også konfronterende måte gjennom dans. Slike møter er noe av det som har gjort meg interessert i kontaktimprovisasjon og jamsituasjoner. Det er en måte å drive med dans på som ikke handler om hvordan man ser ut, eller hva du produserer. Det handler om hva man opplever og skaper sammen – der og da. Dette er en kvalitet jeg tenker det er litt lite av i dagens samfunn.

6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Ja det gjør jeg. Etter å ha bodd litt rundt om kring, spesielt etter det året jeg var i New York, har jeg blitt veldig bevisst på hva vi faktisk har her i Norge. Jeg opplever at vi har mange gode strukturer for kunst generelt, og for dansefeltet spesielt. Man kan selvfølgelig snakke om hvordan støtteordningene våre fungerer, men jeg er sjeleglad for at vi har et kulturråd, som vi kan være i dialog med, og som er opptatt av kvalitet og kunstnerisk utvikling. Det etableres også flere og flere regionale senter som DansiT rundt om i Norge. Det er kjempespennende å være på denne utviklingen mot sterkere strukturer og institusjoner, og et mer tilgjengelig nettverk for dans. Jeg håper at veksten i antall aktører kan utvikle dansekunstens bredde og nedslagsfelt.

Jeg opplever også at dansefeltet har blitt mer samlet de siste årene; folk rundt meg samarbeider, engasjerer seg og diskuterer. Jeg opplever at miljøet er opptatt av feltets kunstnerisk utvikling – man deler og diskuterer arbeidene sine. Jeg synes også dansemiljøet i Norge har en sterk integritet innenfor ulike uttrykk. Folk jobber seriøst med faget sitt, og er opptatt av at dansen er en egen profesjon og kunstform som har relevans og som krever sin plass. Jeg tenker dette viser viktigheten av at vi bruker ressurser på kunst her i landet.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Tone Pernille Østern har betydd mye for meg. Hennes holdninger til dans hadde stor betydning for at jeg valgte denne yrkesveien. Ellers var DV8 en stor inspirasjon da jeg flyttet til London. Jeg ble fascinert av hvor grundig de gikk inn i en tematikk, og arbeidet deres bekreftet min interesse for kombinasjonen av dans og teater.

Kirstie Simson har vært en viktig person for meg når det gjelder arbeid med improvisasjon og kontaktimprovisasjon. Hun er en kunster jeg har utrolig stor respekt for. Hun er lidenskaplig dedikert til veien hun har valgt, og har en vanvittig smittene entusiasme og integritet. Jeg gjorde et prosjekt med henne under studietiden min på Laban. Det var på et tidspunktet hvor jeg ikke følte at studiet gav meg det jeg ville ha – jeg var kort sagt drittlei av dansen. Prosjektet med Kirstie veide opp for strevet og tvilen jeg hadde. Hun ledet oss gjennom en fantastisk prosess. Det var herlig å få mulighet til å puste dypt med magen, og danse med alt man hadde innabords. Jeg så helt nye sider ved flere av mine medstudenter. Vi var alle mer spennende og fargerrike enn vi ellers fikk rom til å være.

Nå har jeg kanskje mine største kunstneriske opplevelser med musikk. Jeg var nettopp på konsert i København, med et band som heter Moderat – elektronisk musikk med masse bass. Jeg elsker å kjenne bassen i magen og driven til å danse. Jeg blir fremdeles inspirert av Motorpsycho, de fortsetter å utvikle og utfordre seg selv, de er enormt produktive, og de har hatt en lengre karriere som samarbeidspartnere enn de fleste grupper. Jeg blir veldig imponert over kunstnere som er kjempeseriøse, samtidig som de er jordnære og trivelige folk.

Men min største inspirasjon er kanskje vanlige folk. Sære og snåle folk, folk på gata. Og unger. Der er så fine og rare, og har så mange herlige bevegelsesideer.

8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Absolutt. Noe av det jeg var mest fornøyd med ved utdannelsen min på Laban, var at vi hadde mye teori. Linken mellom teori og praksis var utrolig bra, jeg ble kjempeinspirert på mange av forelesningene. I forbindelse med den skriftlige avslutningsoppgaven min leste jeg mye sosialantropologi, om hvordan kropp og kroppssyn formes av samfunnet. De siste årene har hatt alt for lite tid til å lese, noe jeg synes er kjempetrist.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Noe av det vi prøver å oppnå med Multiplié, er å lage en festival som er såpass tilgjengelig at den lokker folk inn. Jeg ønsker at folk skal få en aha-opplevelse om hva dans kan være – en opplevelse som gjør dem nysgjerrige, og kanskje får dem til å komme på en annen danseforestilling senere. Dessverre handler det ikke bare om innholdet, det sosiale rundt forestillingene er også en del av folks opplevelse. Jeg tror det er utrolig viktig at det er hyggelig å gå og se dans, at folk ikke føler at de kommer inn i en lukket sirkel.

Dansen må også komme ut til folk. Det så vi et eksempel på nå under forarbeidet til festivalen, når Philip Channells var ute og holdt workshop for skolebarn. De gruppene som på forhånd ikke hadde meldt seg på til å se forestillingen, kastet seg på telefonen til oss etter at han hadde vært hos dem – de ville høre om de fortsatt kunne reservere billetter.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Dans må inn i skolen! Vi er jo på god vei, og Den Kulturelle Skolesekken er et fantastisk tilbud, men vi må få inn mer praksis. Dans er liksom ikke en del av kulturen vår. På DKS workshops er det typisk at lærerne stiller seg langs veggen mens barna danser. Gjennom dette viser de at voksne ikke skal slå seg løs. Programmer som So You Think You Can Dance og Norske Talenter, rekrutterer nok publikum til dansen, men de bygger samtidig under tanken om at dans er for de flinke. Jeg skulle ønske at det var mer naturlig for folk å danse.

Derfor er det utrolig stas å drive Rabalderdans, som kanskje ligner mer på en jam eller felleslek enn en danseklasse i tradisjonelt format. På Rabalderdans får foreldrene være med å danse sammen ungene sine, og de koser seg sånn! Jeg håper at de fortsetter å danse sammen hjemme også.


Multiplié Dansefestival finner sted i Trondheim 2. - 6. april 2014
dansit.no/events/multiplie


Ingeborg Dugstad Sanders ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.