Aktuelle forestillinger

Birkeland er aktuell som mottager av Danseinformasjonens ærespris for 2010 og for sin mangeårige innsats for norsk dans gjennom sin rolle som kunstnerisk leder for BIT Teatergarasjen og festivalene Meteor og Oktoberdans.
Birkeland forteller at prisen kom som en stor overraskelse. Da Randi Urdal ringte svarte jeg som jeg pleier; Hei Randi, hva kan jeg hjelpe deg med, og hun begynte å le. Da hun sa hva det gjaldt, var det min tur til å le. Det er en stor ære å motta en pris, særlig fordi jeg jo er relativt ung og fortsatt i virksomhet.

Jeg møtte Birkeland på BIT’s kontor i Strandgaten, onsdag, i festivalens andre uke, og dagen før han skal motta ”Æresprisen”.

sven
Foto: Ine Theres Berg
 
1. Hvordan går årets Oktoberdans, så langt?

Fine forestillinger og kjempefint publikum. Alt er kort sagt fint.
 
2. Hva er det viktigste for deg denne festivalen?
Å vise dansekunstens mangfoldige potensial. Dans som kunstsjanger er død hvis man godtar uniformering. Jeg har bevisst valgt å programmere forskjellige typer forestillinger av kunstnere som behersker sitt medium til fingerspissene, om ikke til tåspissene.
 
3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å jobbe med scenekunst?
Det var fordi jeg aldri kom meg til Bergman, det vil si til Stockholm for å studere film. Dermed ble det teatervitenskap i stedet og der begynte det. Dessuten liker jeg byen Bergen utrolig godt.
 
4. Hvordan ser du på din rolle som kunstnerisk leder BIT Teatergarasjen og festivalene Meteor og Oktoberdans?
Vi er et relativt lite team på en 7-8 faste ansatte hvor alle har forskjellige roller samtidig som vi driver med multi-tasking. Min rolle handler om kuratering og politikk. Det virker kanskje som en merkelig kombo, men vi fant ut for lenge siden at vi måtte arbeide politisk via kunsten. Hver gang vi er politiske hyperrelevante er det ikke gjennom driften, som alle holder på med, men gjennom forestillingene. Derfor var det interessant å møte den unge Hooman Sharifi for ti år siden som relanserte ”art equals politics”.
 
5. Hva er det du ser etter når du legger programmet for Oktoberdans, har du noen spesiell arbeidsmetode?
Nei det har jeg ikke. Vi har definert Oktoberdans til å være en arena hvor det norske og det internasjonale miljøet kan samles og sette hverandre i stevne. Det gjelder å finne en riktig miks av egne produksjoner hvor vi tar en stor risiko og av å ta inn de rette gjestespillene som vi mener er kunstnerisk relevante. Vi legger mindre vekt på workshops enn mange andre dansefestivaler, men arrangerer i stedet relativt tunge teoretiske seminarer og faglige forum. Hvis jeg kan tillate meg en metafor fra den kulinariske verden blir det som om man setter sammen en 12 retters middag: Vi skal ha fram et hovedbudskap, men alle komponentene skal samtidig fram hver for seg, enten det er søtt, salt eller syrlig. Det skal være en balanse og det skal være en tydelighet.
Er det en forskjell fra å legge dette og det vanlige sesongprogrammet?
Dette er et sammenhengende måltid, et scenekunstens ”Babettes gjestebud”, mens sesongprogrammet blir et tapasbord. Sesongprogrammet skal også ha komponenter som kommenterer og svarer på hverandre, men de står også individuelt som rettene på et tapasbord jo gjør. Overordnet er dét at vi vil være tettest mulig på hvor kunsten selv orienterer og beveger seg og ut ifra det er det ikke tilfeldig at vi har folk her som gjør forskjellige ting, men allikevel møtes.
 
6. Er det noen samtidige forestillinger eller kunstprosjekter/praksiser som inspirerer deg?
Nei, egentlig ikke. Det handler mye om å stikke fingeren i jorden og holda tunga rett i munnen, er det ikke det man sier? Jeg ser etter kvalitet og kunstnere som kan det de holder på med, men som også evner å strekke seg lenger enn det de egentlig kan - og kommer unna med det! Det er kunstnere som tør å gå utover grensene sine og de kan komme hvor som helst fra. Jeg er ikke så opptatt av å framheve noen framfor andre, men liker de som arbeider i et her og et nå, og som tør. De finnes der ute om man ikke låser blikket sitt til et bed.
 
7. Hvilken rolle spiller teori i ditt arbeid med danse- og scenekunst, og hvilke teoretikere har eventuelt inspirert deg i det siste?
Teori ER viktig, men da under forutsetning av at vi husker at primæroppgaven ikke er å presentere publikum for teori. Alle ved teatret har bakgrunn fra teatervitenskap eller filosofi og lignende fag, men vi minner hverandre på at vi først og fremst skal ha publikum til å se jævlig bra scenekunst. Selv om jeg har funnet mye hos folk som Hans-Thies Lehmann, eller Knut Ove Arntzen er det ingen som står over noen av de andre som en slags Gud. Alle har sin tid og hver tid krever sin måte å se verden på.
 
8. Hvordan kan vi utvikle en teori og en historie rundt samtidsdansen?
Det spørsmålet krever egentlig et strategisk svar. Det første budet må være å forholde seg til virkeligheten slik den faktisk er. Da kan foreksempel NODA insistere på at dans i Norge består av Nasjonalballetten, Dansens Hus og Carte Blanche, de tre programmerende scenene, med flere, som er sentrale i å presentere og produsere både norske og internasjonale kompanier, noe som kanskje er manglende i retorikken i dag. (ref NODAs høringssvar til det nylig framlagte statsbudsjettet.)
 
Man må videreforvalte det man har klart å oppnå de siste årene, som jo er en hel del, på fornuftig vis slik at man legger grunnlaget for en kunstform i fortsatt vekst. Dansefeltet må slippe til skarpe hoder og gi dem mandat til å være kritiske til feltet for med mye penger og lite dannelse står forfallet nært forestående. Man må rett og slett erkjenne at man er et ungt kunstfelt med både styrker og svakheter. Jeg skulle gjerne sett en mer åpen og sjenerøs holdning til det som skjer i randsonen av dansefeltet.
 
9. Hvordan kan dansekunstnere arbeide for å bedre sine arbeids- og produksjonsvilkår?
Det gjør kunstnerne ved å lage best mulig arbeid og å ha best mulige rollefunksjoner i produksjonen av dette arbeidet. Vi har jo knapt hatt produsenter i det frie feltet og det mangler helt klart et ledd i næringskjeden her som institusjonsteatrene alltid har hatt.
 
10. Hva kunne du tenke deg å forandre i dansekunstfeltet?
Er det noe som trenger forandring da, bortsett fra det vi allerede har snakket om? Jeg synes det er viktig å ta et skritt av gangen. Det har skjedd mye, fort. Det det dreier seg om nå bør være konsolidering og kunnskapsheving. For å få inn en siste metafor, så kan man ikke gi en Ferrari til en 18- åring, for han vil krasje i et tre på veien etter ti minutter.
 
Av Ine Therese Berg