Elisabeth Kjeldal Nilsson er lysdesigner, scenograf og potet. Akkurat nå jobber hun med Marie Bergby Handelands Forfatterbevegelsen som denne uka har premiere på Dansens Hus.

Men bare denne våren er hun, eller har vært, involvert i Steffi Lunds Alfabet, Malin Hellkvist Selléns Rosa löften, Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Berg Kongsness’ Soft Manifesto, Deeds (Mattias Ekholm og Suzie Davies) Bent out of Shape og Koreografilaboratoriet på Dansens Hus. Til høsten er det et nytt prosjekt med Kristin Ryg Helgebostad som står for tur.

Av Sindre Jacobsen / Portrettfoto: Sigrun Drivdal Johnsen

Jeg møter Elisabeth i lunsjpausen hennes på Dansens Hus en uke før premieren på Marie Bergby Handelands forestilling Forfatterbevegelsen; seks soloer utøvd av seks forfattere.

Elisabeth, hva er det med dansen?
Det er vel det å jobbe sammen med koreografer og med rommet som er enormt tilfredsstillende. Jeg føler meg hjemme i dansen. Jeg føler meg på hjemmebane. Jeg tror det elisabethnilssonhandler om at da jeg begynte med lys, så begynte det med dans på Sunnhordland Folkehøgskole, hvor Mona Økland er rektor. Jeg gikk lyd- og musikkproduksjon, og hadde lys valgfag med Nikolai Høgseth (som nå er lydmester på Dansens Hus, red.anm.). Han var en fantastisk folkehøgskolelærer, og da jeg begynte å leke med lys der, var det ingen regler. Det kicka jeg skikkelig på! Jeg satte scenelys for teaterlinjen, konsertlys for musikklinjen og installasjonslys for kunstlinjen. Og de hadde danselinje. Det var kjempegøy å jobbe med bevegelse og lys, og det var deilig å ikke ha noen regler annet enn at man likte det man så. Jeg kunne prøve ut alt mulig og en stund trodde jeg faktisk at jeg hadde oppfunnet sidelyset! Jeg hadde jo ingen referanser til scenekunst enda og var helt fri til å leike.

Etterpå dro jeg til Stockholm og gikk på Dramatiska Institutet og studerte lysdesign. Det var en teaterskole og jeg skjønte plutselig i tredjeklasse at det var veldig mye manus der. Når jeg programmerte lys, satt jeg lys-cuene mine på bevegelse i stedet for å sette cue på tekst. Siden har jeg gjort alt mulig rart av lys, men jeg synes dansen er det kuleste, da. Jeg jobber på en måte smalere og smalere med dans. Det er færre normer å forholde seg til. Jeg vil ikke «disse» teateret i det hele tatt, det er masse spennende som skjer der og jeg gjør mye teater også, men det føles litt som å være på bortebane selv om jeg også jobber mye i teaterfeltet.

I det feltet jeg jobber i er det få regler og det eneste jeg har som metode er at jeg alltid forsøker å begynne på scratch i hvert prosjekt. Jeg prøver å ikke ha noen stil – alle har jo sin smak og sine preferanser, de dealer vi med hele tida. Men jeg syns det er mest spennende å jobbe seg fram til en egen estetikk i hver produksjon i stedet for å gjenskape ting. Vi må heile tida forhandle med referanser av estetikk vi kjenner, men jeg digger når det mulighet for nye referarenser og åpninger for estetikk jeg ikke kjenner.


Du jobber ikke bare med lys, du jobber også som scenograf?
Det kommer delvis av at jeg synes det mangler gode scenografer i dansefeltet. Når jeg arbeider i teaterfeltet er det ofte gode sjølstendige scenografer som jeg samarbeider med, og vi har vært et sterkt kunstnerisk team og har drevet romdiskusjonen sammen. Men i dansefeltet er det gjerne lysdesigneren som må ta den ballen, så jeg har ofte lansert meg selv som scenograf. Jeg har vært ambivalent til å kalle meg scenograf, fordi det er et eget fag og det har tatt tid før jeg har fått erfaring nok til å ta den yrkestittelen også. Noen ganger er det slik at man må ha en lysdesigner av nødvendighet, men så er det kanskje ikke penger til en scenograf. Kanskje man bruker pengene på en kostymedesigner i stedet. Og da blir det meg som lysdesigner som fører diskusjonen om «hvor skal publikum sitte?», «er det tids- eller stedsbundet?». Alle disse spørsmålene som en scenograf stiller regissøren, er det ofte ingen som stiller til koreografen. Jeg har opplevd at det har mangla - en som driver den diskusjonen i et prosjekt. Så da tar jeg den plassen og er den samtalepartneren.

Men i større produksjoner har de kanskje ikke disse utfordringene, så dette gjelder kanskje mest for mindre produksjoner?
Ikke nødvendigvis, jeg vet ikke om jeg vil skille mellom store og små produksjoner sånn. Hvert prosjekt uavhenging av hvor store de er gjør jo et kunstnerisk valg i det de setter sammen et kunstnerisk team. Jeg har sparket meg selv fra prosjekt der jeg heller har rådet koreografen til å bruke budsjettet for lysdesigner til en kostymedesigner og droppet scenelys fordi det er det prosessen trenger.

Rom og lys er så tett bundet sammen, og etter hvert som jeg har jobba, har jeg villet ta mer og mer del i den kunstneriske diskusjonen. Tradisjonelt sett kommer scenografen inn tidligere enn lysdesigneren, men jeg er ikke interessert i å komme inn sent og gjøre pent lys. Da kjeder jeg meg. Så jeg er inne tidlig og er med i hele prosessen. Det er mange prosjekter jeg har vært med allerede i søknadsprosessen, men det er gjerne folk jeg har jobbet med en stund og som jeg har kunstnerisk kontinuitet med.


Du har jo også v
ært på scenen i Lightness: Fleire (en produksjon initiert av Solveig Styve Holte i 2017). Er du en utøvende lysdesigner?
Nei! Jeg synes det er kjempevanskelig og det var en stor utfordring. Jeg sto på scenen og tenkte: «Jeg har ikke utdanning til dette!». Men det som var fint i Lightness: Fleire – det var jo en helt annen type arbeid – var at jeg hadde en veldig sterk rom-idé og lys-idé, jeg hadde en koreografisk strategi for lysdesignen, og fikk utrolig mye tillit fra Solveig (kunstnerisk leder i prosjektet) og de andre i kollektivet. Siden jeg jobbet koreografisk med lyset, trengte jeg danserne til å flytte lyset. (Den eneste lyskilden i forestillingen var en stor heliumsballong med en lampe inni, red. anm.). Samtidig trengte jeg å flytte lyset selv også, så jeg måtte være der for at ideen min skulle funke. Og av nødvendighet for forestillingen, måtte jeg gjøre andre ting på scenen også. Så alle la til rette for hverandre. Jeg fasiliterte for lyd, kostyme, rommet og koreografien, og de andre fasiliterte for lyset. Tilnærmingen i Lightness: Fleire var å jobbe flerstemmig i prosessen, det er veldig komplisert og krever virkelig høyt refleksjonsnivå og mye tillit. Men når man tør å gå skikkelig inn i det fremfor å mekke en forestilling som bare «funker» langs en lineær dramaturgi, da produserer man nye spørsmål - og estetikken.

fleire
Matilda Karlström, Marte Reithaug Sterud og ballongen fra arbeidsprosessen med Lightness.
Foto: Elisabeth Kjeldal Nilsson


Det som var litt paradoksalt med Lightness-prosjektet var at jeg prøvde å være miljøbevisst og ville bare ha ett lys. Jeg tenkte at det ble bærekraftig fordi det ble en lett rigg og at vi kunne gjøre prosjektet hvor som helst. Men så brukte jeg to flasker helium på hver forestilling til ballongen, og oppdaget det er virkelig ikke bærekraftig på noen måte.


Da du jobbet med Laterna (Marianne Skjeldal og Inger-Reidun Olsen) i Á
hkánjárstábba som jeg så under Dansefestival Barents i Hammerfest i november i fjor, var du også veldig tilstede i rommet. Jeg opplevde deg som en del av forestillingen.
Satt ikke jeg bare baki der da? Filma litt og sånn? Man er alltid en kropp i rommet. Det kan man ikke unngå. Så får man finne sin inngang til det. Men jeg er ikke en sånn dansende lysdesigner, altså. Det er jeg heller ikke så interessert i å utforske videre, det har bare blitt av nødvendighet, som i Lightness: Fleire.


Har du noe dr
ømmeprosjekt?
Åh, det er vanskelig. Jeg vet ikke om drømmeprosjekter finnes, jeg. Drømmeprosjekter generelt er prosjekter jeg trives i, for jeg har ikke en visjon om noe jeg har lyst til å gjøre, jeg bare jobber på. Jeg jobber jo med scenekunst – jeg kunne ikke stått i et atelier og jobbet sjøl som kunstner. Mitt kunstnerskap skjer i møtet med andre. Men jeg kan si noe om prosjekter jeg trives i og blir gira av. Det er i prosjekter der jeg får mye tillit. Som når jeg jobber med Suzie (Davies, red.anm.) og Mattias (Ekholm, red.anm.) nå, så opplever jeg at vi har en veldig kreativ romprosess. Jeg er på prøver og holder på med materialer sånn assosiasjonsmessig og trenger ikke argumentere så mye for valgene mine enda. Sånn var det også da jeg jobbet med Steffi (Lund, red.anm.) nå i vinter. Da fikk jeg en utrolig frihet til å gjøre hva jeg ville, egentlig. Men vi har en sterk felles forankring i hva prosjektet er. Og det er viktig. Felles forankring, mye tillit og stor frihet, og samtidig ikke sensurere ideer – da er det gøy.


Tilbake til Hammerfest – da sa du faktisk til meg at du hadde et dr
ømmeprosjekt for lysdesign og bevegelse...
Ja, det er jo egentlig drømmeprosjektet! Det er veldig mange flinke lysdesignere som jobber i dansefeltet og som har litt forskjellige tilnærminger. Så ett drømmeprosjekt hadde vært å invitere inn f.eks. seks lysdesignere som arbeider innen dans og så kunne de invitert med seg hver sin beveger og gjort et eget prosjekt som handler om bevegelse.


Så det er et lysdesigner-initiert prosjekt?
Ja, og det hadde vært spennende å se. Som Solveig Styve Holte sier, det trenger jo ikke alltid være koreografen som er arbeidsleder og initiativtaker. Men det handler om å ha kapasitet til å søke penger og sette i gang, og det er problematisk for lysdesignere for vi har gjerne stort produksjonsvolum. Vi gjør mange produksjoner i løpet av et år, spesielt vi som jobber mye. Seks-syv premierer i løpet av et år. Det er ganske mye. Jeg prøver å gjøre færre, og heller ha tid til andre ting også. Jeg jobber også med friluftsliv og guiding og prøver å begrense hvor mange premierer jeg har i løpet av et år.


Friluftsliv og guiding?
Jeg jobber som friluftslærer og som guide. Det er to forskjellig jobber. I år skal jeg være guide tre uker i Etiopia, og så skal jeg jobbe fire uker i havkajakk på Grønland, der har jeg vært de tre siste sesongene, så det blir min fjerde der. Og så skal jeg noen uker til Alpene og guide mer padling i Hellas. Dette putter jeg innimellom prosjektene. Etter premieren med Marie (Bergby Handeland, red.anm.), skal jeg rett til Finse for å undervise i vinterfriluftsliv på fjellet for Idrettshøgskolen hvor jeg er timelærer. Det er en bra kontrast, å jobbe inne i scenerom uten dagslys og så jobbe ute i det fri. Men begge jobbene er å jobbe med folk, egentlig.


Det sl
år meg at når jeg har møtt deg sosialt i forskjellig konstellasjoner der du har jobbet med ulike folk, så opplever jeg at du alltid er deg. Det er mange som blir tydelig formet av dem de jobber med, men du oppleves veldig tro mot deg selv, sånn sett utenifra, da.
Man kan liksom ikke være noe anna eller mer enn seg sjøl heller, da. Noen sier at det jeg driver med, lysdesign, er et serviceyrke der man må tilpasse seg veldig. Men det har jeg liksom ikke kapasitet til. Jeg er jo hanka inn i egenskap av den jeg er og så er jeg jo der også for å gi motstand. For alle trenger motstand. Jeg trenger motstand. Friksjon er kreativt, og så er jeg ikke så redd for å si hva jeg tenker og så tar folk det på forskjellig måte.


Du skal Trondheim med
Bent out of shape med Mattias Ekholm og Suzie Davies i april, har du flere prosjekter på gang?
Jeg skal jobbe på Dansens Hus med Koreografilaboratoriet i mai og med Kristin Ryg Helgebostad i november, rett før Etiopiaturen. Og så skal jeg jobbe med teater igjen og det blir fint. Når jeg jobber med teater så hender det at jeg tar på meg «koreografhatten» og så «poker» jeg regissøren litt og sier sånn «kan de ikke stå der borte, kan de ikke gjøre litt mer sånn - han kan jo bruke rommet litt mer».


Jeg kommer til å sende min kollega, Sigrun, til å ta et bilde av deg i l
øpet av uken. Du tåler det?
Jeg holdt på å frike ut, under Lightness; Fleire, da de brukte ansiktene våre på flyere. Det er liksom ikke det jeg jobber med. Jeg har sånn respekt for dansere som gjør det skumleste som finnes - å stille seg opp på en scene foran andre mennesker. Men det er jobben deres, da, det er det de har tatt utdanningen sin i. Det jeg følte da jeg gikk ned på gulvet på scenen i forestillingen med ballongen, var: «Dette har jeg ikke utdanning til, jeg har ikke noe verktøy til å gjøre dette, hvordan skal forholde meg til dette!?».

Men dette var som sagt ikke en vanlig greie, jeg har som regel andre utfordringer.

Den mest utfordrende dagen til en lysdesigner, er den dagen jeg har her på Dansens Hus i morgen. Det er den dagen vi har rigga opp, og tenner lyset. Rom og lys er så abstrakt. Jeg kan formidle ideene mine i ord, i bilder eller lage en modell. Men følelsen i rommet når vi tenner lyset første gangen og får en feeling for nøyaktig hva det er for noe – den kan jeg ikke formilde før det skjer. Da kan det være vanskelig når folk ikke synes det funker første dagen, for jeg er jo ikke ferdig med lyset og jeg trenger armslag til å jobbe videre. Så det er alltid en følsom dag.

forfatterbevegelsen
Fra prøver på Forfatterbevegelsen av Marie Bergby Handeland. Foto: Thale Hendnes

I prosjektet til Marie Bergby Handeland, Forfatterbevegelsen, er det seks ut
øvere som ikke er bevegere, merker du noe forskjell i forhold til å jobbe med dansere som er vant til å stå på scenen?
Nei, ikke formmessig. Jeg har veldig lite kunstnerisk ego i dette prosjektet. Det er ikke viktig for meg at det er formmessig spektakulært. Vår felles forankring er at det skal være trygt for forfatterne. Vi skal tilrettelegge et godt rom for dem siden de er i en helt ny setting. Og slik estetikken har blitt, er det veldig menneskelig og nært. Så det kommer ikke til å bli sånt eksplosivt lys – det blir mer et godt studiolys. Og så bli det noen visuelle karameller.


Elisabeth Kjeldal Nilsson er involvert i følgende kommende produksjoner:

FORFATTERBEVEGELSEN
Av Marie Bergby Handeland
Med forfatterne: Gro Dahle, Aina Villanger, Henning Bergsvåg, Kjartan Fløgstad, Tina Åmodt og Gunstein Bakke
Dansens Hus, Oslo
15. – 18. mars
Litteraturfestivalen på Lillehammer
1. juni
danseinfo.no/forestillinger


BENT OUT OF SHAPE
Av: Deed (Mattias Ekholm og Suzie Davies)
Multiplié Dansefestival, Trondheim
11. april
Bærum kulturhus, Sandvika
27. og 28. april
danseinfo.no/forestillinger


KOREOGRAFILABORATORIET
Med: Inés Belli, Karen Lynne Bjerknesli/Aslak Aune Nygård, Ida Frømyr Borgen, Mina Weider, Deep Down Dopeizm
Dansens Hus, Oslo
23. – 25. mai
danseinfo.no/forestillinger