Etter 21 år som daglig leder i Danseinformasjonen, synes Randi Urdal det er praktfullt å kunne overlate roret til Sigrid Øvreås Svendal og selv tre inn i en administrativ stilling. Ida Gudbrandsen har tatt en prat med den avtroppende lederen.

Vil du fortelle kort om bakgrunnen for omorganiseringen av Danseinformasjonen?
Det er viktig å få fram at jeg ikke slutter, for det gjør jeg ikke! Grunnen til at vi omorganiserer nå er mitt ønske om redusert arbeidstid og mindre ansvar. Vi har ikke økonomi til å lyse ut en ny stilling og må derfor gjøre endringer internt, og det har vi gjort veldig grundig. Vi har kommet fram til en flott løsning der Sigrid blir ny leder og jeg blir en menig kollega i den fine familien i Danseinformasjonen. Det tror jeg blir veldig bra for alle.  

Randi med hjelmDu har vært leder for Danseinformasjonen i 21 år, siden 1998 (da Senter for Dansekunst), og har nå valgt å gi stafettpinnen videre, hvordan føles det?
Åååh, praktfullt! Det føles helt riktig fordi alt er forandret. Kunstfeltet er helt annerledes enn det var, derfor er våre oppgaver også annerledes. I dag definerer vi mandatet selv, i stedet for å få det fra Norske Dansekunstnere, slik det var tidligere. Mandatet i seg selv er derfor endret i tråd med endringene i feltet. Det er nye oppgaver for Danseinformasjonen og ny ledelse. Det passer meg veldig godt.





I 1990 jobbet du som daglig leder for Scenehuset, var det inngangen til at du begynte å jobbe for Senter for Dansekunst, eller hvordan henger dette sammen?
Det var helt tilfeldig at jeg begynte å jobbe for Scenehuset da det ble etablert. I 1989 jobbet jeg som fylkesleder i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» og et solidaritetsprosjekt i Guatemala med kvinner i enkeorganisasjonen Conavigua og barna deres, som Oslo kommune hadde igangsatt. Da jeg ble headhuntet til Scenehuset av Leif Hernes og Un-Magritt Nordseth var jeg midt i krigen med kommunen som ville avvikle sitt eget solidaritetsprosjekt. Jeg lagde bråk i media og lærte mye om politikk og politikere. Leif i dansegruppen Dansdesign og Un-Magritt i Scirocco Dansekompani hadde, sammen med Boreas Teater og RLJ-teatret (Roy Lie Jonassen, red. anm.), etablert og ville starte Scenehuset AS. De hadde funnet lokalene da jeg ble ansatt, men trengte en daglig leder i en halv stilling. Jeg var der i to år fra 1990 til 1992. Da jeg sluttet hadde jeg ingen planer om å gå tilbake og jobbe med dans etter mange år som danser både i utdanning og på scenen, men da Norsk Ballettforbund (i dag Norske Dansekunstnere) startet Senter for Dansekunst i 1994, søkte jeg likevel på en stilling der, og fikk jobben. Det var gøy fra første stund.

Rett før jeg tok over lederansvaret i 1998 var jeg, som ansattes representant i styret, med på å ansette Sindre Jacobsen, noe som viste seg å være en stor feilvurdering av budsjettsituasjonen. Sindre ble rett og slett ansatt ved en feiltagelse! Alle var kjempefornøyde med Sindre, han var overhodet ikke feil, det var det økonomien som var. Så da Anne Brit Kjelsrud sluttet som daglig leder hadde vi ikke penger til en ny sjef, vi måtte omorganisere allerede da, og jeg arvet stillingen som daglig leder. Det viste seg at Sindre og jeg ble et veldig bra team, og det har vi vært i alle de årene vi har jobbet sammen, som er blitt fryktelig mange år!

Jeg jobbet med mandatet vi hadde fått av Norsk Ballettforbund, nemlig å realisere Dansens Hus. Jeg var oppslukt av det og mye ute av kontoret. Sindre var på mange måter mannen som stelte hjemme. Han bygget opp virksomheten vi har i dag, og hadde han ikke gjort det ville det gått ad undas med oss. Vi var en knøttliten stab som var nødt til å jobbe med både Dansens Hus og vår egen virksomhet parallelt, noe som var fryktelig spennende, og som krevde noe av oss begge som jeg vil si var mer enn det vanlige jobber krever. Det var Sindres fortjeneste at Danseinformasjonen ble bygget og utviklet, det skal han virkelig ha kred for! Nå er vi faktisk fem fast ansatte på Danseinformasjonen, og jeg har vært med å ansette både Sindre, Sigrid, Marianne Albers og Sigrun Drivdal Johnsen. Det er en gjeng jeg er veldig fornøyd med!

Kan du nevne noen av de viktigste tingene du har arbeidet med i de 25 årene du har vært i Danseinformasjonen?
Det viktigste er Dansens Hus, og den institusjonen huset har blitt, som også vi er en del av. Det var faktisk det første jeg begynte med i Senter for Dansekunst, en utredning med dansekunstnere i forbindelse med Dansens Hus. Det forholdet jeg har til Dansens Hus, og til Scenehuset for så vidt, ligner på det forholdet jeg har til parken utenfor leiligheten min: Scenehuset er mitt rom, Dansens Hus er mitt hus, og parken hjemme er min park, selv om mange andre brukere sikkert føler det samme. Det synes jeg bare er koselig.   

Randi rod kole01Det var en lang prosess å realisere Dansens Hus. Vi brukte ti år på å etablere organisasjonen og administrasjonen. Un-Magritt var styreleder ved Danseinformasjonen i mange år og i de årene det skjedde mest. Vi jobbet utrolig godt sammen. De første fem årene av prosessen skjedde det ingenting, det var uenigheter i miljøet og mange orket ikke være med på å vente på at noe skulle skje. Da vi til slutt fikk gehør i Stortinget i 1999/2000 var mye gjort, og etter det gikk det fort. Stortinget vedtok etableringen og at Danseinformasjonen skulle være eiere av Dansens Hus, og fra starten i 2004 levde Dansens Hus en omskiftelig tilværelse og viste forestillinger på Det Norske Teatret, Kunsthøgskolen i Oslo og Black Box teater. Så gikk det fire år med utredning av flere bygg før dette huset stod ferdig i 2008. Det var daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland som skar gjennom og sa at vi måtte finne et annet hus enn Vestbanen, som var den siste aktuelle lokaliseringen, og bygningen på Vulkan ble vår.

Det å jobbe med noe stort og varig, som er større enn deg selv, det er fantastisk og noe jeg er veldig glad for at jeg har fått være med på. Jeg måtte ikke på død og liv jobbe med dans, og så har det ikke vært bare dans heller, det har vært mange andre ting og oppgaver knyttet til dans. Jeg føler vel at jeg har vært riktig person for dette arbeidet.

Hva har vært de største utfordringene og gledene?
Veksten i hele kunstfeltet har vært gledelig. Jeg føler meg ikke distansert til de som jobber med kunsten. Jeg vet at arbeidet med Dansens Hus satte fokus på vårt kunstfelt på en måte som ikke hadde blitt gjort før, fordi vi i stor grad måtte informere, dokumentere og bedrive voksenopplæring overfor politikerne. Det ble høyere aktivitet, kom mer penger inn i feltet, og ble skapt flere arbeidsplasser. Jeg synes det er rørende å tenke på alle arbeidsplassene som er på dette huset, og at arbeidet vi gjorde har resultert i det.

Det er flott å se at dansekunstnere tar ansvar, går inn i verv og jobber for å forandre og utrette ting, selv om de ofte ikke får annet enn knapper og glansbilder. Folk bruker energi og krefter på å bygge noe nytt, og lar seg engasjere, som de dyktige menneskene vi har og har hatt i styret vårt. Det er klart at uten et felt som deltar og som deltok på den måten det gjorde i arbeidet med Dansens Hus, ville det aldri ha gått. Vi bor jo tross alt i Norge med en sosialdemokratisk tradisjon der man må ha mange i ryggen for å få til noe nytt. Det er ikke som i Sverige der Jan Zetterberg kunne etablere Dansens Hus mer eller mindre på egen hånd, det hadde aldri gått her.

Jeg er også glad for bredden som finnes i miljøet i dag, at det er plass til stor variasjon og ulikhet i måten folk jobber på. Her hos oss er vi veldig forskjellige og har både ulike utgangspunkt, kompetanse og måter å jobbe på. Det at det nå i større grad er åpnet for en akademisk retning også innenfor vårt felt er utrolig gledelig når det gjelder profesjonalisering av dansefeltet. Det at vi får Sigrid med hennes sterke bakgrunn fra akademia som leder, er framtida. Kunstnerne skal drive med kunst, her skal det jobbes med helt andre ting – men lydhørt og tett på kunstfeltet. Det har jeg veldig tro på.

Kan du si noe om utviklingen i dansefeltet de årene du har arbeidet som daglig leder ved Danseinformasjonen?
Den er helt ekstrem både når det gjelder kvalitet, kvantitet og bredde. Det er bortimot umulig å følge med på alt. Det var ikke mange kompanier og forestillinger tilbake i 1994, vi snakker om hundrevis av prosent i økning i aktivitet i dag. Den utviklingen er det gøy å ha opplevd. Jeg synes det er gledelig at dansere i dag jobber til de er eldre, at de får støtte og blir værende og at de ikke gir seg. Det betyr veldig mye i et kunstfelt og på en arbeidsplass, det at det går an å jobbe flere generasjoner sammen med det samme.

Tidligere fikk flere forestillinger flere kritikker og var på den måten mer synlig i media enn det vi opplever nå. Det var for det første flere kritikere som var ansatt og så var det generelt lavere aktivitetsnivå i alle bransjer. Avisene var opptatt av det som skjedde, og dans var noe flere etablerte kritikere fulgte med på. Nå er publikumstilbudet helt ekstremt, både når det gjelder omfang og uttrykk. Samtidig er det nesten ingen kritikere tilbake, og det er synd, men det er noe flere bransjer opplever.

Internasjonal turnering er det som har økt mest av alle tall vi sitter på, og det er mange kompanier som spiller mer ute enn hjemme. I den forbindelse er Dansenett Norge utrolig flott, og jeg håper det får mer penger slik at det kan vokse videre. Da jeg startet i 1994 var det ikke mange kompanier som turnerte internasjonalt, det var noe virksomhet blant noen få kompanier. Men vi brukte det som et argument i Stortinget, at norsk dans er etterspurt i utlandet, og det var et faktum altså. Vi hadde bestemt oss for at vi ikke skulle peke på det negative i vår argumentasjon, vi skulle bruke begeistring som virkemiddel. Det opplevde vi at fungerte, og så var det mye morsommere enn det motsatte selvfølgelig.

Fremveksten av de regionale kompetansesentrene og opprettelsen av Skuespiller- og danseralliansen er jo også helt fantastisk flott, og noe som bidrar til at hele bransjen – også nasjonalt, er blitt mer profesjonell.

Hvordan og hvorfor begynte du å danse?
Jeg ble sendt på ballettskole da jeg var fire år fordi moren min ville danse da hun var ung, men familien hadde ikke råd. De første årene var ikke dansen noe viktigere for meg enn å spille fotball, jeg var god i det også. I 1965 begynte jeg på Operaens ballettskole, da den startet. Da var jeg ti år, og dansingen ble mye mer altoppslukende fordi vi fikk være med på Operaens forestillinger, ha på oss kostymer, stå på scenen, være bak scenen og alt det der. Det var en eventyrlig oppvekst i det gamle Operahuset (i dag Folketeateret, red.anm.).

Dizzie Tunes01

Jeg hadde gått to år på danselinjen ved Operaens heldagsskole, da jeg fikk skader i føttene og måtte slutte. Samtidig startet Jennifer Day (som senere etablerte Carte Blanche) sin «Sceneskole» med fokus på musikalfag, og jeg begynte der. Jeg rakk å få et kompresjonsbrudd i ryggen i en akrobatikktime rett før skolen gikk konkurs etter ett år. Da var det å bite i det sure eplet og ta artium på Bjørknes, forberedende og begynne på Blindern. Jeg var i gang med grunnfag i klassisk arkeologi, men hadde ingen retning og kunne ikke fordra Blindern, da moren min fortalte at Statens Ballettskole skulle starte og blant annet utdanne pedagoger. Det var en redning, og jeg startet i første kull i 1979. Det gikk bra med de gamle skadene, så da jeg var ferdig der jobbet jeg som danser i musikaler fordi jeg likte den sjangeren og fordi jeg var flink til å synge. Det gjorde meg til en fin potet! Jeg synes det var gøy så lenge det varte, men innimellom var det gørrkjedelige jobber, ingen tvil om det. Da jeg fikk barn i 1987 var det over og ut med dans og dansing, det var jeg fast bestemt på. Så feil kan man ta.

Jeg vet at du har begynt å danse igjen nå, hvordan er det?
Da jeg begynte å trene hos Kjersti Kramm Engebrigtsen for 2 1/2 år siden hadde jeg ikke tatt en klasse på tredve år. Etter en stor nakkeoperasjon ble jeg veldig redd for å bevege meg, jeg ble fryktelig stiv og hadde mye vondt. Dette ble mye bedre etter at jeg begynte å trene, og nå har jeg blitt avhengig av det. Det er fantastisk trening!
 
Klassen til Kjersti er tradisjonelt bygget opp med en blanding av mange teknikker hun har vært borti. Vi gjør oppvarming, trinn over gulvet og kombinasjoner. Hun lager intrikate trinn både for hodet og kroppen, jeg må tenke, det er ikke bare å go with the flow. Det er kjempegøy! Alle må begynne der – vi kaller oss forresten «Team Engebrigtsen»!

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Foto:
1. Randi Urdal. Tatt i forbindelse med byggingen av Dansens Hus. Foto: Oddgeir Kummen
2. Randi Urdal fra åpningen av Dansens Hus i 2008. Foto: Jon Andresen
3. Fra forestillingen The show must go home med Dizzie Tunes i Tønsberg, 1984. Foto: Jan Greve
Fv: Benedicte Schøyen, Hilde Sol Erdal, Ina Christel Johannessen, Benny Borg, Randi Urdal, Gro Mette Garmo og Ingrid Meland

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Randi Urdal er intervjuet av Ida Gudbrandsen, for Danseinformasjonen
Ida Gudbrandsen (1985) er utdannet ved Spin Off Forstudium i Dans og Den Norske Balletthøyskole, med fordypning i moderne og samtidsdans og kunst- og kulturformidling. Hun jobber hovedsakelig som danser, både i andres og egne prosjekter. Mellom 2011 og 2016 jobbet hun i Impure Company/Hooman Sharifi, og hun har vært involvert i prosjekter med blant andre Steffi Lund, Mia Habib, Ludvig Uhlbors, Pia Maria Roll, Flukt og Katrine Kirsebom. Siden 2017 har hun vært en del av Landing og kollektivet Supernova, og med dem gjennomført flere prosjekter både for scene og på andre arenaer. Ida har jobbet som produsent og ledet den nasjonale feiringen av Dansens Dager i 2011. Siden 2010 har hun vært i arrangørgruppa for Praxisfestivalen og lavterskelscenen MIND THE GAP. Ida hadde Statens Arbeidsstipend for yngre kunstnere fra 2014-2016 og er ansatt i Skuespiller- og Danseralliansen.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Les mer om omorganisering i Danseinformasjonen her