Aktuelle forestillinger

Stian Danielsen omtales som en av landets mest lovende unge koreografer, men vil helst unngå å nevne dem som han har blitt inspirert av, i fare for å glemme eller utelate noen. Han er likevel full av engasjement når han snakker om hvordan vi i dansemiljøet bør bli flinkere til å gi hverandre ærlige tilbakemeldinger, og betydningen av god kommunikasjon i en koregrafs arbeid. Denne våren er han aktuell med to ulike forestillinger på to av landets viktigste scenekunstinstitusjoner – ”Grip” er på turné med Riksteateret, mens ”Three stories” har premiere på Den Norske Opera & Ballett senere i vår.

Av Venke Sortland

1. Hva arbeider du med for tiden?
Jeg jobber med et stykke som heter ”Grip”. Det er en del av en ”triple bill” på Riksteateret, som hadde premiere nå i begynnelsen av mars. Programmet, som har fått tittelen ”Trippel dose dans”, er sammensatt av tre korte verk av koreografene Alan Lucien Øyen og Ludvig Daae i tillegg til meg selv. I denne anledningen har jeg tatt opp et stykke som jeg opprinnelig gjorde med to andre dansere (Ingrid Haakstad og Irene Theisen) på Dansens Hus i 2012. Danserne jeg jobber med denne gangen er Marianne Kjærsund og Ida Wigdel.

stian-d”Grip” er en duett mellom to mennesker – to kvinner. Den baseres på ulike møter og konfrontasjoner mellom dem, og tar for seg hvordan situasjoner kan eskalere eller forvitre. Jeg jobber med skift, både i det fysiske materialet og mellom ulike scener. Ofte etablerer man noe, og lar stykkets videre utvikling spinne ut fra dette. I ”Grip” etablerer jeg noe for så å skifte til noe annet – dette påvirker både hva dialogen mellom de to utøverne handler om, og hva forestillingen som helhet tar for seg. Jeg etablerer en verden, med for eksempel grønt neonlys og ”discofeeling”, for plutselig å bryte denne uten at skiftet blir kommentert. Slik prøver jeg hele tiden å rette fokuset mot det som er her og nå. Jeg er opptatt av å holde en kontinuerlig ”gripefølelse”, en spenning der alt kan skje, der det både er plass til humor og det brutale. På denne måten kan nok forestillingen oppleves som absurd.


Jeg har ikke store tanker om konsept eller hva de ulike trinnene skal kommunisere, men fokuserer hovedsaklig på ulike fysiske kvaliteter og går dypt inn i disse. Jeg leker blant annet med hvordan vi behandler kroppen, som for eksempel å falle til gulvet uten at man tenker teknisk på hvordan man skal ta seg imot, men samtidig uten å understreke at man gjør noe brutalt.

Jeg tror det er viktig for forestillingen at utøverne selv ikke tar det de gjør med for stort alvor. Selv om stykket inneholder rene dansesekvenser, handler det ikke om å prestere eller vise hvor flinke og flotte man er. Det handler mer om hvordan dansesekvensene er satt sammen. Forestillingen kan vakle mellom å være humoristisk sterk, og å bli patetisk. Både de to utøverne jeg opprinnelig laget duetten for, og de to jeg har med meg nå, er ekstremt gode – de greier å finne denne balansen.

Jeg har videre premiere med en ny helaften, ”Three stories”, på Den Norske Opera & Ballett i mai. Danserne jeg jobber med i dette prosjektet er Ingrid Haakstad, Irene Theisen og Nasser Mhende. Vi begynte med prøver på denne forestillingen uken etter premieren på ”Trippel dose dans”.

Jeg har en idé som jeg vil ta utgangspunkt i, men denne er mer fysisk enn den er konseptuel. Det er vanskelig å ordlegge det som er intuitivt og fysisk. Den fysiske ideen vil danne grunnlaget for forestillingen. Hva forestillingen kommuniser vil etablere seg ut fra dette, mens vi jobber. Det er viktig for meg å fortsatt stole på at fysikk kan berøre fysisk, og at en forestilling kan være energi eller en opplevelse man tar del i.

Også i dette prosjektet vil jeg ha et fokus på uforutsigbarhet. Jeg liker ikke å gi ett svar til publikum, men vil holde på en levende følelse. Samtidig ønsker jeg tydelighet, så publikum ikke kan vite om bevegelsesmaterialet er improvisert eller satt.

Jeg er også opptatt av lyd – eller musikk – og har et nært samarbeid med komponisten Øystein Figenschou. Dette er det tredje prosjektet vi gjør sammen. Vi utvikler prosjektet sammen, hans komposisjon møter min komposisjon. Hvordan kan dette møtet skje uten at vi inngår for mange kompromisser? Musikken blir slik en viktig forutsetning for utviklingen av stykket; vil man med bevegelsene gå med musikken eller mot den?


2. Hvordan skiller dette evt. seg fra ditt tidligere arbeid?
”Three stories” er min første helaften som selvstendig koreograf. Om den vil skille seg fra mitt tidligere arbeid får vi se på premieren i mai.


3. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Jeg starter ofte med fysiske oppgaver, uten å tenke på at vi skal produsere kunst eller lage et materiale. Jeg er genuint interessert i fysikk – det å finne ulike kvaliteter og dynamikk – og prøver å skape et egenartet språk i det fysiske.
Jeg baserer oppgavene i stor grad på meg selv; når vi improviserer skal det være fritt, men samtidig innenfor noe spesifikt. Oppgavene danner et felles fysisk grunnlag for oss. Etter vi har etablert dette kan vi begynne å sette ting etter hverandre så de får en kontekst, eller fjerne ting som vi forstår ikke lengre har noe med prosjektet å gjøre. Målet er at konseptet springer ut av det fysiske arbeidet, og ikke at det fysiske arbeidet puttes inn i et konsept – noe som fort kan skje i min prosess.

Bevegelsesmaterialet i forestillingene mine er ofte basert på improvisasjon, men med veldig tydelig rammer. Jeg har hatt flere oppgjør med meg selv i forhold til når noe er koreografisk sterkt nok; er improvisert materiale av og til bare et uttrykk for at det er vanskelig å koreografere den spesifikke situasjonen? Varierer materialet så mye fra gang til gang at det må settes? Jeg prøver å være ærlig med meg selv i forhold til disse spørsmålene. Jeg tror oppgaven for meg som koreograf handler mye om å få danserne så interessert i materialet at de kan bære hvert øyeblikk.

Det å kommunisere godt mener jeg er en koreografs hovedoppgave. Det er også på dette punktet jeg føler jeg kan feile mest. Det er ikke bare utøverens ansvar å finne ut av hva jeg mener, det er mitt ansvar som koreograf å skape rom for en dialog som de er med på og komfortable i. Jeg har lært dette både gjennom erfaring som koreograf, og gjennom å kjenne på hva jeg selv ønsker når jeg tar del i en prosess som utøver.


4. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg begynte å jobbe seriøst med dansen i andre klasse på videregående. Jeg gikk da på danselinjen ved Lillestrøm videregående skole. Før jeg begynte der hadde jeg kun danset ”Disco Freestyle”. Det er jo et interessant hopp fra dette til det jeg holder på med nå. Broren min jobber også som danser og koreograf. Han startet også med ”Disco Freestyle”, og gikk videre på Lillestrøm videregående. Min danseinteresse begynte med at jeg ville følge ham. Men i andre klasse på videregårende fikk jeg rett og slett vekket en interesse for dansen.

Selv om jeg ikke kan bruke ferdighetene mine fra ”Disco Freestyle” når jeg jobber scenisk, er det morsomt å ha det som bakgrunn. Det å måtte prestere i konkurranser hver eneste helg har gitt meg noen viktige redskaper som utøver. Det handler om å kunne ta ut ditt beste når det gjelder, og være i øyeblikket. Jeg hadde heller ikke vært igjennom hundre skader, og hatt min eksplosive fysikk, hvis ikke det hadde vært for den treningen. Man blir formet av det man gjør.

På reisen forandrer man sine mål, og man preges av tilfeldigheter. Jeg jobber jo hardt, men jeg vet at det noen ganger også handler om å være på riktig sted til riktig tid. Min første jobb, i 2009, var som danser i fotballballetten til Jo Strømgren (”A dance tribute to the art of football”). Jeg jobbet åtte måneder i året som utøver, og reiste verden rundt. Plutselig befant jeg meg innenfor en sirkel der jeg ble synlig. Jeg vet at dette har gjort mye for mine videre muligheter. Å treffe folk som har tro på deg, som pusher deg, som tør stille deg vanskelige spørsmål, har mye å si. Å få jobbe med folk som tør å utfordre deg, som tør å si at verket du laget ikke var så godt. Jeg synes det er lettere å vokse på slike ærlige tilbakemeldinger. Jeg prøver derfor å invitere inn folk som kanskje har andre meninger enn meg når jeg jobber.

Man må jo også ta et valg på hva man lager, i forhold til hvilke konsekvenser dette får. Hva slags publikum, teaterhus og kommunikasjon velger man?

Det er viktig for meg at vi, i vårt lille miljø her i Oslo, tar hverandre inn selv om vi holder på med forskjellige ting. Man kan godt være uenige – ikke like det de andre lager – bare man samtidig respekterer at man har forskjellige innfallsvinkler og interesser til bevegelse og konsepter. Jeg tror det er viktig å se forskjellige forestillinger, at vi møter opp og tørr å snakke om det vi opplever. Det er vel noe sårt ved at vi ikke kan distansere oss helt fra det vi gjør – det vi viser frem er jo på en måte oss selv. Jeg tenker også at vi må tørre å gi skryt. Det er veldig lett å komme til en forestilling med koreograf- eller utøverøyne, og prøve å finne alt som ikke stemmer. Et publikum som ikke driver med dette hver dag er der for å få hele opplevelsen. Hvordan kan jeg selv, også som koreograf, ta inn det som skjer uten å vurdere det?


5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
Mål og ambisjoner har man jo alltid, men jeg synes det viktigste er at man husker hva som er kjernen i det man har lyst til å kommunisere. At man ikke glemmer å drive med kunst, at det man gjør ikke bare glir forbi, men står sterkt og interesserer folk. Jeg er jo veldig interessert i å gjøre forskjellige ting; både koreografere for Nasjonalballetten, og vise intime forestillinger på scener som Black Box Teater og Dansens Hus. Jeg synes det er interessant å finne meg selv, og min interesse, på ulike nivåer innenfor ulike prosjekter.

Det er også viktig for meg at det jeg lager lever, at det ikke er ferdig etter at man har spilt det fire ganger. I dette må jeg jo så klart stå for det jeg gjør, ikke bare finne et knep for å få ballen til å rulle.


6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Nei. Jeg føler meg ikke som en del av en spesifikk gruppe. Jeg synes ikke det er så interessant å være en del av en gruppe. Jeg føler meg mer som en del av et miljø som ikke nødvendigvis bare handler om dansekunst. Jeg tror det er viktig for miljøet at det har bredde. Og at det er åpent for utforskning; at det ikke blir satt noen normer eller regler for hva man skal fokusere på eller snakke om, men at det hele tiden er en debatt på gang innad. Jeg vil ikke ta meg selv i å være en del av en mote.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
For meg er det ganske mange som har vært viktige på ulike stadier i min utvikling, og som jeg har stor respekt for. Det handler ikke nødvendigvis om at jeg har samme smak eller interesse som dem, men at de har åpnet dører for meg, utfordret og støttet meg, eller tatt en sjanse på meg. Det gjelder alt fra lærere, koreografer, dansere, til kunstneriske ledere på teaterhusene. Nye unge kunstnere, som utfordrer det etablerte, er for tiden det som interesserer meg mest.


8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Nei. Jeg skulle ønske jeg var mer teoretisk. Jeg har heller ikke noen utdannelse i koreografi. Jeg har kunnet lære og utvikle meg mens jeg har jobbet, lært komposisjon gjennom å prøve og feile. Jeg håper at jeg får mulighet til å fortsette å gjøre produksjoner samtidig som jeg lærer meg faget.
I denne prosessen lærer jeg også gjennom å invitere dramaturger og kollegaer inn mens jeg jobber. Jeg har brukt Janne Camilla Lyster som mentor i flere av de tingene jeg har laget. Hun er ærlig og direkte, og ekstremt faglig. Hun snakker aldri om smak når hun kommenterer det jeg gjør, men har alltid en forklaring bak de tingene hun velger å si. Denne fagligheten er noe jeg beundrer.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Dette er en diskusjon som jeg føler er viktig, og som jeg ofte befinner meg i uten at man kommer frem til et endelig svar. Jeg tror det handler om utdannelse, at man må snakke om kunst allerede i barneskolen. Ikke at skolebarna nødvendigvis skal sitte å analysere kunstverk, men at det etableres et kunstfag der man snakker om scenekunst og billedkunst. I de fleste europeiske land opplever jeg at folk kan snakke om hva dans er, uten at de nødvendigvis er så store ”dansefans”.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Jeg har et ønske om at vi skal klare å profesjonalisere feltet vårt enda mer. At vi kan ha respekt for hverandre, inngå kontrakter, og vi finne løsninger sammen. At vi tør å si fra til hverandre, kreve noe av hverandre, uten at man er redd for å miste jobben eller komme på dårlig fot med et teaterhus. Jeg ønsker at vi skal profesjonalisere hvordan vi forholder oss til hverandre arbeidsmessig, uten å miste gnisten til å ville jobbe en time ekstra for å bli ferdig med prosjektet.

Stian Danielsen ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.