Aktuelle forestillinger

I 1997 startet koreograf Gunhild Bjørnsgaard og dramatiker/scenograf/regissør Marcelino Martin Valiente kompaniet Company B.Valiente. De drev kompaniet sammen frem til 2007, da de gikk ulike veier kunstnerisk og Gunhild tok kompaniet videre alene, med Marcelino som viktig støttespiller.

Hun er på stadig leting etter personlige, ærlige utrykk, og oppsøker gjerne ukjente landskap.  2. og 3. desember markeres kompaniets 20-årsjubileum med visninger av The Artist´s Space på Scenehuset i Oslo.

Intervjuet av: Eivind Seljeseth, for Danseinformasjonen
Foto: Marlène Martin-Bjørnsgaard

1. Hva arbeider du med for tiden?
Nå har jeg akkurat kommet tilbake til Oslo etter å ha turnert med prosjektet The Artist´s Space i Spania og Polen. Det er en konsert/koreografi som hadde urpremiere i 2014 og som siden har blitt gjenopptatt flere ganger. Det er et møte mellom konsert, koreografi, arkitektur, musikere og dansere. Vi avslutter høstturneen med to visninger på Scenehuset som vi kombinerer med en liten markering av kompaniets 20-årsjubileum, med vin og julegløgg til alle.

DSC 2100

Jeg arbeider også tett med et større kor i Toulouse, der jeg jobber med visualisering av musikken i rommet gjennom koreografisk arbeid, lys, scenografiske og arkitektoniske elementer mm. Ellers arbeider jeg parallelt med å tilrettelegge for nye prosjekter, undervisning på skuespillerlinjen på Westerdals og konservatoriet i Toulouse/dans.

2. Hvordan har prosessen med dette prosjektet vært, og skiller det seg ut fra tidligere arbeid?
The Artist´s Space er fritt inspirert av matematiker, arkitekt og komponist Iannis Xenakis. Han jobbet med å integrere musikk med arkitektur og det har jeg latt meg inspirere av til å visualisere musikk i rom. Hele rommet ble en del av komposisjonen og koreografien. Komponist og saksofonist Rolf-Erik Nystrøm var tilstede og komponerte underveis i prøveperioden. Han er en fantastisk musiker som uten redsel og med total åpenhet går rett inn koreografi med sitt naturlige utrykk, for deretter å analysere og finne nye kompositoriske ideer. På den måten har koreografien og den musikalske komposisjonen kunne møte og påvirke hverandre i et tidlig stadium i prosessen. Komponister, dansere og musikere møtes på scenen og deler av ferdigheter og tilkortkommenheter.

Når jeg tidligere har arbeidet med musikk og konsertformatet, har jeg arbeidet med ferdigskrevne, stramme partitur, så den direkte og arkitektoniske inngangen til komposisjon skiller dette prosjektet fra tidligere arbeid.

Da vi startet kompaniet, var det danseteater som var formspråket. Videre har vi beveget oss igjennom samtidsdans, til performance /installasjon/samtidsdans og befinner oss nå i et arbeid som inneholder konsert, koreografi og arkitektur. Jeg er nysgjerrig og vil stadig forflytte meg til nye landskap. Jeg prøver å utfordre kunsten i tiden og tiden i kunsten. En rød tråd igjennom alle disse landskapene har vært at det alltid ligger et sosiopolitisk tema i bunn i alle prosjektene. Det er viktig for meg fremdeles.

3. Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?
6 år gammel. Turn. På Grefsen.
Jeg hadde stort behov for å bevege meg og å «leve» dansen, samt selv å la meg komme inn og «være» i musikken. Dette rommet ønsket jeg alltid å forme og skape. Jeg startet med å lage koreografi allerede fra jeg var 9-10 år gammel.

4. Hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk, og har du en kunstnerisk grunntanke i ditt arbeide?
Jeg opplevde tidlig at dans og fysisk språk hadde en stor kommunikativ verdi for meg. Jeg opplever fortsatt at det fysiske språket kommuniserer minst like -, om ikke tydeligere enn det litterære og muntlige. Senere har jeg også blitt opptatt av hvordan omstendigheter påvirker oss og hvordan dette igjen kan vendes tilbake i fysiske, visuelle og romlige utrykk.

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Det som alltid har vært veldig viktig for meg å ha en type konflikt i arbeidet. Et ukjent, motstridende element som må løses parallelt med noe annet i øyeblikket. Jeg leter etter bevegelsesuttrykk som oppstår i det en går i møte med noe ukjent utenfor komfortsonen, der man ikke er vant til å være. Hvordan forstyrrelser, motstridende krefter, brytninger, irrasjonalitet, utøvelse av ukjente kunstdisipliner kan skape en kroppslig «urgency» i øyeblikket. Utøverens jobb er å takle dette; fysisk, mentalt og koreografisk. Gjennom dette arbeidet kan man oppnå en sårbarhet hos utøveren, der et personlig uttrykk kan slippe til. Jeg leter etter noe intimt og ærlig som er genuint og reelt for den enkelte utøveren.

Kan du gi et eksempel på et slikt forstyrrende element?
Hvis du som danser skal pugge et partitur – rytmisk riktig – og prøve å si det fort og korrekt slik det skal være. Så er jo det noe du ikke vil få til. Men når man er desperat, kommer et fysisk språk til uttrykk, med irrasjonell pust, gester, bevegelser og språk. Den greia der er det som er spennende å ta tak i. Der finnes det helt personlige, intime og ærlige utrykket jeg er på utkikk etter.

Vi arbeider med improvisasjon som metode, der jeg kommer med tematikk, oppgaver og rammer. Jeg filmer og velger ut situasjoner og sekvenser som jeg gir tilbake til danserne og musikerne som igjen går inn i materialet. Dette gjelder både musikk og koreografi. Så kan vi gå i gang med nye runder med improvisasjoner og dialog der vi prøver ulike rekkefølger og strukturer med dette materialet. Jeg samarbeider nært og i dialog med alle involverte og særlig med komponisten.

Så kjenner og føler jeg meg frem til valgene i prosessen. Det kan være slitsomt for utøverne, men så kommer svarene etterhvert. Jeg arbeider alltid helhetlig og er opptatt av hvilke funksjoner de ulike elementene som lyd, bevegelse og arkitektur har i forhold til hverandre og til helheten. I denne delen av prosessen er Marcelino viktig å ha med.

6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Det er vanskelig å svare på, synes jeg. Veldig vanskelig, fordi det er jo veldig mye. Og det er jo en beskrivelse i seg selv. Det er rom til så mye og det er en helt annen bukett av tangenter nå, enn da jeg begynte i 93/94.

Vanskelig nok var det å komme til Oslo med nye inspirasjoner fra Frankrike og eget personlig uttrykk etter studiet der (ved École internationale de théâtre Jacques Lecoq, red. anm.) Den gangen oppfattet jeg feltet som veldig stramt og det var fortsatt mye fokus på moderne og klassiske danseteknikker. I dag oppleves feltet som veldig mye åpnere, med ulike holdninger til teknikk og at det går an å sette sammen elementer som ikke nødvendigvis alle har noe med kunst eller dans å gjøre, samt skape mer komplekse konsepter. Det er kjempeinspirerende og er noe jeg alltid har vært interessert i.

En utvikling jeg ikke er like udelt positiv til er den akademiske og teoretiske dreiningen en kan se i feltet i dag. Det kan oppleves som at rommet for hva som defineres som god kunst blir mindre og mer lukket. Det er en fare for at kunsten dør gjennom denne institusjonaliseringen og fokuset på en akademisk begrepsverden. Jeg kjenner det igjen fra utviklingen i Frankrike de siste 20-30 årene. Kunsten er i livet og i tiden, med eller uten akademia, og bør ikke «rammes inn». Altså, misforstå meg rett – det gir en stor historisk verdi å dokumentere dans teoretisk, analysere og finne ord og begreper på dagens uttrykk, men vi må ikke tillate at det teoretiske skal styre kunsten.

7. Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?
Pina Bausch og Peter Brook var to kunstnere som var viktige for meg helt fra starten av og under studietiden i Paris. Der fikk jeg muligheten til å se mange av deres forestillinger. Jeg opplever begge deres kunstnerskap som ærlige. De arbeider helt nedstrippet og får frem noe helt essensielt. Det nære og det universelle er så sterkt og henger tydelig sammen i deres kunst. Jeg opplever ingen belagte konvensjoner om det skal være trendy, kommersielt, konvensjonelt eller ditt eller datt i deres arbeid. Ellers har Marcelino og jeg latt oss inspirere mye av Fluxus bevegelsen fra 60- og 70-tallet. Tankegods og kunstneriske strategier derfra lar jeg meg fortsatt inspirere av. Et par andre kunstnere jeg kan nevne er koreograf Jérome Bel og matematiker, arkitekt og komponist Iannis Xenakis.

8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?
Jeg er opptatt av å ikke ha noen grenser for hva som kan inspirere meg og mitt arbeid.  Jeg forholder meg til verden som om den ikke har noen begrensninger og jakter stadig på nye, ukjente terreng. Det er helt naturlig og nødvendig for meg. Ellers ville jeg hatt for få referanser til å kjenne på hva livet er. Tilværelsen er jo så kompleks, og jeg vil at det skal kunne reflekteres og være tilstede i kunsten også. Jeg er mer opptatt av stemninger, enn historier og narrativ. Derfra lar jeg alle mulige tanker og ideer være mulige. Så starter arbeidet med å være streng og sørge for at det som møter publikum er godt forankret og gjennomarbeidet.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?
Dansen spres i stadig flere kanaler; i skoler, barnehager, for babyer og eldre. Det er veldig bra, men det er fortsatt stor mangel på scenerom og visningsarenaer, samtidig som antallet dansekunstnere øker enormt. Vi skulle hatt enda flere Dansens hus. Men vi lar oss ikke stoppe av denne mangelen. Vi har alle blitt flinkere til å ta tak i alle typer rom og gjøre de om til steder for kunst. I perioden 1999-2006 hadde Company B.Valiente mange produksjoner utenfor scenerommet: i fengsler, militærleirer, ulike religiøse sentre, kunstgallerier, skoler i tillegg til at vi spilte på den tradisjonelle scenen. Vi ville være både ute og inne. På den måten møter kunsten et større publikum.

Ellers tror jeg på at det er viktig å bli bevisst sin egen kreativitet i skolen, gjennom dans og annen kunst, for å styrke og bli trygg på egen identitet. Hva skal vi gjøre som menneske i et samfunn med stadig begrenset kreativitet og mer kapitalisert verdsatt «innovasjon»?

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Det ønsket som kommer først, er å få mer anerkjennelse fra politikerne for dansekunstnernes kunstneriske kvaliteter og deres store fagkunnskap. Med det spinner jeg videre på hva gjelder økonomi. Mye henger sammen. Jeg ønsker at det politiske miljøet skal forstå bedre samfunnsnytten og den menneskelige verdien av vårt fantastiske arbeid, og dermed verdsette det sterkere økonomisk.

…Tilbake til begynnelsen. Scenehuset er et fantastisk rom, et rom til alt. Sist vi viste noe der var i 2005 med Body Business og nå 12 år er vi tilbake med The Artist’s Space. Velkommen!

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Gunhild Bjørnsgaard ble intervjuet av Eivind Seljeseth, for Danseinformasjonen.

Eivind Seljeseth arbeider som dansekunstner med base i Oslo. Han er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo (MA i Koreografi) og Skolen for samtidsdans (nå Høyskolen for Dansekunst). Eivind jobber som koreograf og utøver med å initiere egne prosjekter og i ulike samarbeidsformer og konstellasjoner. Som utøver har han arbeidet med bl.a. Ingri Fiksdal, Heine Avdal & Yukiko Shinozaki / fieldworks, Eva-Cecilie Richardsen, Hege Haagenrud, Solveig Styve Holte, Bente Alice Westgård og Myhre/Wahlstrøm.

Han er involvert i ulike samarbeid i det norske kunstfeltet. De siste årene har de mest omfangsrike samarbeidene vært med koreografene Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad igjennom prosjekter som AV HISTORISK GRUNN og Lulleli for Fruholmen fyr.

Mer informasjon om Eivind Seljeseth finner du her