«Thomas of Norways blikk på skeiv dans» av Øystein Voll

Som kunsthistoriker, og som kunstinteressert har jeg sett mye kunst opp gjennom årene. Dette innbefatter også dans. Som ung kunstinteressert tenkte jeg ikke så mye på om kunsten var laget av en streit eller skeiv – heterofil eller homofil – kunstner. Det viktigste var at kunsten appellerte til meg estetisk, tematisk eller teknisk. Slik er det egentlig fortsatt. Selve kunsten er det overordnede. Men jeg har etter hvert blitt mer bevisst på mitt eget blikk, at det er farget av den jeg er, og at det igjen farger det jeg ser og opplever. Og med denne tanken i bakhodet, legger jeg kanskje mer merke til hvem og hva kunstneren er.

Å se med et skeivt blikk på noe, er strengt tatt det jeg som homofil gjør, hver gang jeg ser på hva som helst, for å være helt kategorisk. Samtidig er ikke det poenget; jeg er jo så mye mer enn å være homofil, og ser på dans, kunst og alt mulig annet med hele meg. Jeg ser og opplever med alle mine erfaringer og all min kunnskap.

Jeg er gift med Thomas Voll (f.1988), koreograf og danser med kunstnernavn Thomas of Norway. I årene som har gått etter at vi møttes, har jeg fulgt karrieren hans tett. Jeg har fulgt den som ektemann, men også som kunsthistoriker. Jeg har sett med mitt personlige blikk, men også med mitt profesjonelle blikk. Jeg ser naturligvis noe annet enn publikum på en forestilling, siden jeg kjenner ham godt og er følelsesmessig involvert. Og som kunsthistoriker ser jeg noe annet enn en med dansefaglig kompetanse ser. Det er spennende med ulike tilnærminger og ulike blikk. Og jeg mener det er viktig å være bevisst på hvilken rolle jeg har i ulike sammenhenger.

Opp gjennom årene har Thomas og jeg hatt mange samtaler om kunst, dans og ulike tilnærminger til kunstneriske uttrykk. Thomas har gjennom hele sin karriere reflektert rundt sitt eget kunstnerskap, sitt kunstneriske uttrykk, sin inspirasjon og sitt budskap. Men gjennom Skeivt kulturår 2022 har vi kanskje diskutert dansekunst og Thomas sitt kunstnerskap med et litt annet bakteppe.

Hvordan definerer Thomas sitt kunstnerskap? Hva er motivasjonen bak kunstnerskapet og de enkelte forestillingene? Hva er skeiv dansekunst? Hvem er den skeive danseren? Er det viktig å være en skeiv danser? Er kunst aktivisme?

Jeg har skrevet ned noen av tankene og refleksjonene vi har delt. Det har blitt til denne teksten, som for oversiktens skyld har tatt form som et intervju.

Skeiv danser – skeiv dansekunst?

Hvordan definerer du skeiv dansekunst?

– Skeiv dansekunst er dans som, når den brukes som et bevisst kunstnerisk uttrykk, kaster lys over det å være skeiv, med alle de fasetter det inneholder. For meg er skeiv et vidt begrep, fordi definisjonen slik jeg opplever det, brukes med ulik tolking eller forståelse. Å være skeiv er ikke «bare» et annet ord for homofil eller lesbisk. Og etter min mening behøver ikke danseren være skeiv selv for å lage skeiv dansekunst. Min umiddelbare tanke er at skeiv dansekunst er kunst som berører skeiv problematikk eller har en skeiv refleksjon.

Er det nødvendig å kalle noe for skeiv dansekunst?

– Ja, det mener jeg er viktig. Synliggjøring av mangfold er viktig. Mest på grunn av den negative utviklingen i holdninger til LHBTI+-gruppen vi ser i deler av samfunnet i dag. Vi ser det i Norge, og enda mer mange steder ute i verden. Angrepet i Oslo i juni i år er et eksempel på dette. Motivet til gjerningsmannen som angrep Per på Hjørnet og London Pub er ennå ikke endelig bekreftet, men det er nærliggende å tro at dette var et målrettet og hatmotivert angrep mot det skeive miljøet, som var i oppkjøring til Prideparade den lørdagen.

– Alle skeive kunstuttrykk kan være med å skape større forståelse for vår situasjon. Vi er en minoritet, og må stadig minne storsamfunnet på at vi er her, at vi har rett på vår plass. Og det er fint og viktig å minne storsamfunnet på at vi har mye å bidra med.  

Tror du publikum ser deg som en homofil – eller skeiv – danser?

– Jeg tror nok at noen gjorde det i starten av min karriere. Jeg så nok meg selv på den måten også, i større grad enn nå. I starten av min karriere jobbet jeg med skeiv tematikk, blant annet om det å komme ut av skapet, i eksamensprosjektet Society´s Locker Room (Skolen for samtidsdans, 2010). Men så har jeg gradvis i løpet av årene tatt en annen tematisk og estetisk retning. Både i min søken etter hvor min kunstneriske interesse ligger, i utvikling av egen praksis, og ikke minst; hva som inspirerer meg. Dette har resultert i at jeg har endret meg i måten jeg beveger meg på, både bevisst og ubevisst. Det er forskjell på meg som 20-årig danser og meg som 34-årig danser, og det tenker jeg handler om både modenhet og interesser. Om publikum ser meg som homofil eller skeiv danser i dag er nok sikkert både og.

Støtteordninger for skeiv dansekunst?

Er det ønskelig og nødvendig med økonomiske støtteordninger spesifikt rettet mot skeiv dansekunst?

– Jeg tror vi i utgangspunktet skal være forsiktige med å definere skeiv og ikke-skeiv dansekunst ut fra dette perspektivet. Det vil kunne føre til et «oss og dem», og det er det nok av allerede i samfunnet. Også i kunsten. En målrettet styrking av det skeive dansekunstmiljøet med øremerkede midler fra for eksempel Kulturrådet, kan føre til kategoriseringer. Hvis skeiv skal være et kriterium, blir det en form for bås – og da kan vi risikere at det ikke er de beste prosjektene som får støtte.

– Det betyr ikke at noe ikke kan eller bør kalles skeiv dansekunst. Men med utgangspunkt i at det tradisjonelt kjønnede viser seg mer og mer irrelevant, vokser det ikke-heteronormative og finner en naturlig plass.

– Jeg opplever at dansekunsten er som en organisme, den vil ikke – og skal ikke – la seg styre. Den vokser naturlig. Og siden kunstnere oftest er samfunnsengasjerte og politisk interesserte, jobber vi med det som opptar oss og inspirerer oss, og som er aktuelt i samtiden. Vi som kunstnere bidrar til å sette dagsorden.

When Boys Cry – Rom for det brutale

Publikum holder pusten. Noen lukker øynene. Andre kikker i taket eller ut vinduet. Thomas of Norway beveger seg på gulvet foran oss. Vi er midt inne i forestillingen When Boys Cry (2016), denne gangen som The Home Edition. Publikum sitter i sofaen eller på stoler rundt omkring i rommet, i noens stue, i noens hjem. Jeg kan ikke annet enn å lide med danseren, mens han med bevegelser og uten annen lyd enn hans egen pust, forteller om voldtekten han ble utsatt for som 12-åring. Pusten hans er hemmet av gaffateip over munnen, som bilde på den ukjente gjerningsmannens hånd, for å få gutten til å være stille under overgrepet. Jeg ser at den nå voksne mannen gjenopplever traumet han ble utsatt for, og forestillingen viser delvis tilbakeblikk til den vonde dagen, delvis marerittene i etterkant, og delvis håp om at fremtiden vil lege sårene.

Jeg vet at det koster for Thomas å gjennomføre forestillingen gang etter gang, og jeg vet at det koster å være publikum. Her kan vi ikke være likegyldige. Dansen krever vår involvering. Danseren krever vår oppmerksomhet. Ikke for sin egen skyld, men for tematikkens skyld. Når forestillingene markedsføres i sosiale media, følger alltid #togetheragainstrape med.

Er When Boys Cry en skeiv danseforestilling?

– Den unge Thomas, som blir voldtatt av en voksen mann, trodde lenge det var voldtekten som gjorde ham til homse. Menn som har sex med menn, er jo homser? Og så kom frykten for AIDS, og for døden. Når det på skolen på 1990-tallet var snakk om sex mellom menn, ble det alltid advart mot at ubeskyttet analsex var farlig og førte til AIDS.

– I starten var kanskje forestillingen mer skeiv enn den er i dag. Delvis fordi noe i meg trodde at det som skjedde definerte meg, og fordi jeg trodde samfunnet ville definere meg på grunn av det. Intellektet mitt visste jo lenge før jeg lagde forestillingen i 2015/16 at det ikke var denne hendelsen som gjorde meg homo. Homo hadde jeg vært hele tiden. Dessuten var det ikke sex det som skjedde den kvelden. Det var voldtekt. Men for å få fram at kroppen min husker det på denne måten ennå – det er vanskelig å glemme kroppsminner – tenkte jeg nok opprinnelig på forestillingen som skeiv.

– Jeg har flere ganger siden premieren i 2016 tenkt at jeg ikke orker å vise forestillingen igjen. Jeg må gang på gang gå tilbake til, og leve meg inn i mitt livs verste mareritt.

– Men etter å ha lagt forestillingen bort i kortere eller lengre perioder, har den stadig kommet opp til overflaten igjen.

– Nå har det blitt slik at jeg insisterer på at forestillingen må spilles igjen og igjen.

Hvorfor?

– Fordi forestillingen stadig er aktuell. Alle mennesker kan oppleve seksuelle krenkelser, overgrep og voldtekt. Det skjer hele tiden. Og så lenge dette skjer, og så lenge min kropp er i stand til det, kommer jeg til å vise forestillingen. Slik at den som opplever krenkelser og overgrep skal vite at hen ikke er alene. Og det at noen kan se min opplevelse som en forestilling, som kunst, kan gjøre det lettere for andre å sette ord på hva hen selv har opplevd.

– Jeg har fått mange henvendelser fra publikum etter forestillingene. Mange er rystet og berørt, men det er også noen som uttrykker takknemlighet for å ha fått mot til å snakke med noen om det de selv har vært utsatt for.

– Etter premieren i 2016 har jeg vist forestillingen i mange sammenhenger; på homofestival på Røst, på performancefestival i Henningsvær, i Svolvær kirke for konfirmanter og andre ungdommer, og på Dansefestival Barents i Hammerfest. Forestillingen har vært ute på turné med Den kulturelle skolesekken, og den har blitt vist i Malmö (SE) og på scenekunstfestivalen U:New i Warszawa (PL). Fra 2019 har jeg i tillegg vist den som The Home Edition i private hjem flere steder i Norge, fra Oslo til Tromsø. Og i høst vises den i Oslo igjen, som sceneversjon.

Kjønn og seksualitet

– Da jeg lagde eksamensforestillingen min fra Skolen for samtidsdans (i dag Høyskolen for dansekunst, HFDK) i 2010 var den en komme ut-historie. I Society´s Locker Room var et garderobeskap i metall og en solid dildo eneste scenografi, og jeg var kun ikledt hudfarget undertøy, høyhælte sko og en rosa fjærboa.

Hva var motivasjonen bak eksamensforestillingen din?

 – Jeg opplevde at mange rundt meg hadde en formening om hva det ville si å være homo. Jeg møtte fordommer på hjemstedet mitt, og jeg ble presentert for stereotypier på tv, i serier og ulike aviser og magasiner. Jeg fikk en følelse av at mange trodde alle homser kledde seg i dameklær og brukte høyhælte sko i smug, at du rota rundt med gud og hvermann, og gikk naken i parader med glitter på kroppen. I prosjektet utforsket jeg disse ideene i møtet med min egen opplevelse av å komme ut av skapet. Det ble viktig for meg å sette dette på spissen.

– Eksamensforestillingen min var tydelig skeiv. Jeg fikk vist for meg selv at jeg ikke er redd for å gå rett på sak, noe som også føltes veldig naturlig for meg. Jeg fikk vist verden bruddstykker av hvem jeg er. For meg var dette veldig personlig, og denne forestillingen satte ut en kurs for meg og min praksis i dag. Dette har resultert i en rekke produksjoner som springer ut fra personlige erfaringer og livshendelser.

Den av Thomas of Norways forestillinger som, etter eksamensforestillingen hans, tydeligst har hatt en skeiv tematikk er You Might Like Me Better If We Sleep Together fra 2019. Her blir publikum involvert som tilstedeværende i en iscenesatt club-setting. Danseren beveger seg på dansegulvet i diskoteket, enten på jakt etter en sexpartner – eller som den som jaktes på.

Kan man se You Might Like Me Better If We Sleep Together som en fortsettelse av eksamensforstillingen din, bare mange år etterpå? Hva er tanken bak? Hva er budskapet?

– På en måte kan man nok se den som en fortsettelse av den samtalen jeg inviterte til i min eksamensforestilling. Samtidig var det ikke intensjonen min å lage en direkte fortsettelse, og prosessen startet ikke med utgangspunkt i Society´s Locker Room . Men i ettertid ser jeg at disse to på et vis henger sammen. I You Might Like Me Better If We Sleep Together utforsket jeg fenomenet homseklubb. Jeg opplevde mitt første møte med en homseklubb som svært ubehagelig, kanskje aller verst hvordan jeg ikke fikk være i fred. Det trigget noe i meg. Jeg begynte å tenke på dette som utgangspunkt for en forestilling da jeg leste artikler om hvor utbredt ensomhet er blant skeive, om hvordan skeive ligger an på selvmordsstatistikken, og om utbredt bruk av rusmidler i cruising-miljøer. Jeg spurte meg selv, hvorfor er det sånn?

Hva var det med denne tematikken som vekket din skapende nysgjerrighet?

– Mange skeive opplever å bli avvist av egen familie og av samfunnet. Derfor opplever mange det skeive miljøet som sin familie; det er der man har alle sine venner, og det er i dette miljøet mange bruker all sin ledige tid. Det er kjempebra! Samtidig er min erfaring at deler av det skeive miljøet også kan være ekskluderende. I researchen min erfarte jeg at jeg på ingen måte er alene om å oppleve det slik. I prosessen snakket jeg med mange skeive, blant annet i Berlin og Oslo, for å få et nyansert bilde. Noen har en opplevelse av å ikke være «skeiv nok», andre at man ikke har riktig utseende eller riktige interesser. Dette, sammen med opplevelsen av avvisning fra familie og samfunn, blir en stor byrde for mange. Videre kan man da fundere over problemet med ensomhet blant skeive, at selvmordsstatistikken er som den er, eller at man tyr til rus i intime møter med en potensiell partner. Dette er et komplekst og sammensatt samfunnsproblem. Og det fikk meg til å tenke. Det trigget min interesse. Hva er «god nok»? For hvem skal jeg være «skeiv nok»? Betyr utseende alt? Jeg presenterer på ingen måte en fasit i forestillingen. Men jeg kaster ut et narrativ som kan være gjenstand for samtale og debatt.

Tabuer

Som kunstner har du alltid vært opptatt av tabuer, og av det å finne uttrykk for det vonde og vanskelige, det som ikke skal snakkes om, og om det usagte. Hva handler dette om?

– Der mange trekker seg ut av situasjoner det er vanskelig å stå i, plasserer jeg meg som kunstner midt oppe i det og prøver finne et språk for å fortelle om det vonde og det usigelige. Jeg gjør det ikke for å utlevere, men for å stikke hull på, og kanskje gjøre det tabubelagte mindre farlig.

– Når jeg jobber med tabuer på forskjellige måter, får tilskueren ofte en billedlig kalddusj og knyttneve i magen når jeg står på scenen. Dette handler om tematikk, men også om kunstneriske uttrykk og virkemidler. For eksempel når det kommer kunstig blod ut av endetarmen som farger undertøyet rødt, det at jeg bevisst plasserer publikum på scenen, slik at de dras inn i det som skjer, eller når jeg går rett mot en person i publikum og insisterer på blikkontakt i en kontekst som kanskje allerede er krevende nok.

Hvorfor er dette viktig for deg?

– Enten sitter publikum på scenen der jeg danser, eller så kan hele rommet være en scene. På denne måten kan ikke publikum gjemme seg, de blir snarere en del av forestillingen. Og det finner jeg interessant. På denne måten kan ingen ting gjemmes bort. Og jeg håper følelsene som vekkes i publikum kan bidra til en anelse om at «dette kunne vært hvem som helst av oss».

– Når jeg plasserer publikum slik, kan det sikkert oppleves som krevende for noen. Samtidig gjør dette meg som danser mer sårbar og utsatt. Det er krevende for meg også. Men det skaper en helt spesiell energi i rommet, en nerve som er litt vanskelig å beskrive. Det gir en helt annen kroppslig erfaring sammenlignet med å ha publikum på avstand i et amfi.

Henter du inspirasjon fra andre kunstnere?

– Absolutt. Med min interesse for det tabubelagte henter jeg gjerne impulser og inspirasjon fra andre, ofte med helt andre kunstneriske uttrykk. Maleren Bjarne Melgaard er en av dem.

– Melgaard er konfronterende og direkte. Han kaller en kuk en kuk. Mye av det han har laget kan oppleves som ubehagelig å se på. For meg er det svært inspirerende. Jeg beundrer denne direktheten, og jeg opplever at vi har noe til felles akkurat der.

– Det er noe helt spesielt med måten Melgaards malerier kommuniserer på. Det er eksplisitt, og uttrykkes gjennom motivene, men ofte også gjennom ord eller korte tekster han skriver inn i eller over selve motivet i maleriet.

– Første gangen jeg så en utstilling med Melgaard, gjorde det stort inntrykk. Og for meg ble det første møtet som en aksept av det jeg selv gjør som kunstner; sånn er det, slik kan det uttrykkes, og det er innafor.

Menneske først, så homo

– Jeg opplever meg selv som homofil mann, derfor føles det riktig for meg å benevne meg som det. Alle har en selvfølgelig rett til å definere seg selv og sitt eget liv, ut fra hva som oppleves riktig for den enkelte.

 – Jeg er som kunstner minst like opptatt av de andre rollene jeg har; det å være menneske, venn og ektefelle.

– Jeg inspireres av hvor komplekst det å være menneske faktisk er. Som individ, og i møte med omverdenen. Jeg som homofil ser verden gjennom min egen linse. Men som kunstner skaper jeg forestillinger som ofte søker å være allmenngyldige, og ikke spesielt rettet mot skeiv problematikk – selv om ideen eller utgangspunktet mitt kommer fra opplevelser jeg som homofil har hatt. Når jeg gjør research har jeg ofte erfart at de spørsmålene jeg jobber med i eget kunstnerisk arbeid også har vært relevante utenfor det skeive miljøet.

Du lager forestillinger med utgangspunkt i det å være et menneske, hvor menneskets erfaringer ligger i bunnen. Hvorfor?

– Fordi det inspirerer meg. Og fordi vi alle er mennesker. Ofte har det mennesket vært meg selv. I tillegg til forestillinger om voldtekt og det jeg opplever som drøy sjekkekultur, har jeg laget dans om spiseforstyrrelser, selvmord og om psykisk sykdom.

– Siden jeg er både koreograf og danser, har jeg alltid begge rollene i egne produksjoner. De fleste produksjonene mine er soloforestillinger, og de første seks årene etter uteksaminering jobbet jeg alltid alene. Jeg sto selv for koreografi, produksjon og utøvelse. Etter hvert kom det flere personer inn i produksjonen, først en komponist og en dramaturg. I min foreløpig siste produksjon, Holding Position fra 2021, inviterte jeg inn en danser til. Denne forestillingen kretser rundt temaet demens, sorg og tapsopplevelser.

– I starten av min karriere gikk jeg inn i en livsnødvendig boble fordi livet var ganske tøft. Jeg måtte ha det på denne måten, som menneske og som kunstner. Jeg starter nok fortsatt på denne måten – drodler på egne tanker, som i en studie. Men når jeg skal lage en forestilling nå, både kan og vil jeg involvere andre, og på den måten utfordres og utvikle kunsten min videre.

Aktivisme

Er dansen og kunsten for deg en form for aktivisme?

– Noen av forestillingene mine kan oppfattes som aktivisme. When Boys Cry har i alle fall blitt en form for det, i måten jeg tenker rundt forestillingen, og i det at jeg insisterer på å fortsette å vise den. Hoveddrivkraften min for å fortsette å spille den forestillingen er at tematikken nok aldri kommer til å gå ut på dato. Jeg brenner for dette, av egen erfaring.

Er aktivisme nødvendig som del av en minoritetstenkning?

– Jeg mener i alle fall at det på mange måter er nødvendig å definere grupper som minoriteter. På den måten kan man sette søkelys på de tingene som majoriteten ikke opplever, for eksempel hets og trakassering, som mange LHBTI+-mennesker opplever. Da blir det fort en form for aktivisme.

– Men tross alt har vi flere felles erfaringer som mennesker, uavhengig av hva vi definerer oss som, enn det som skiller oss. Det er dette jeg jobber ut fra.

– Gjennom kunsten kan vi få nye erfaringer knyttet til hva det vil si å være et menneske. Da er det kanskje ikke så viktig om kunstneren er skeiv eller streit, eller om det vi ser har en bestemt merkelapp. Det som er viktig er at det skaper gjenkjennelse og tilhørighet. Til det trenger vi møter – mennesker imellom.

Les mer om Thomas of Norway på hans nettside: www.thomasofnorway.com