Dans som liv, kraft og utfoldelse – intervju med Øyvind Jørgensen

Hva arbeider du med for tiden?

Jeg er i gang med å organisere og produsere et nytt prosjekt; Extended Motion. Det er en videreføring og forlengelse av prosjektet Flexible Motion som var en serie toukers arbeidsprosesser jeg hadde med ulike kunstnere i løpet av 2011-12. Arbeidsprosessene endte i 7 korte stedsspesifikke performancer. Med Flexible Motion åpnet jeg opp for gjensidig påvirkning i møte med andre kunstnere. Jeg satte prosessen i fokus, ikke resultatet. I Extended Motion ønsker jeg å videreføre og utvide denne måten å jobbe på, ved å forlenge tidsrammen for møtene og i større grad presentere sluttproduktene som ferdige forestillinger. Allerede nå i oktober skal jeg starte det kunstneriske arbeidet sammen med den portugisiske skuespilleren Mariana Ferreira, og i februar neste år møter jeg Terje Tjøme Mossige. Disse to skal jeg møte igjen flere ganger i løpet av prosjektperioden. Hvert møte ender i en forestilling, og står slik som selvstendige enheter.

Hvordan skiller dette seg fra ditt tidligere arbeid?

I tidligere arbeider var jeg mer opptatt av streng formmessig koreografi og regi, og et presist fysisk uttrykk. Etter å ha arbeidet slik med mine egne ideer, og vært eneansvarlig for produksjonene i 25 år, var jeg rett og slett lei. Jeg hadde et stort behov for å utfordre de rammene jeg hadde jobbet innenfor. I dag åpner jeg opp for gjensidig påvirkning i likeverdige møter med andre kunstnere – det kunstneriske uttrykket blir til gjennom et samarbeid. Denne endringen begynte med ungdomsskoleforestillingen DocuDans i 2007, hvor utøverne beholdt sine personlige uttrykk innenfor forestillingens rammer.

Dette er forresten ikke den første gangen jeg har skiftet fokus og måte å arbeide på. Da jeg begynte å arbeide med butohdans, lærte jeg meg å slippe formen og å gå dypere inn i selve uttrykket. Men selv om form, arbeidsmetoder og innhold i arbeidene mine har forandret seg, har mitt uttrykk alltid vært, og vil kanskje alltid være, ekspresjonistisk med poetiske dimensjoner. Mine ulike erfaringer med kunstformen vil jeg alltid ta med meg i mitt arbeid og benytte meg av, både som skapende og utøvende.

Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?

Fra starten av! Ja, fra jeg som 18 åring ble spurt av min danselærerinne Torild Frostad om jeg ville bli danser. Jeg hadde da danset i et halvt år. Jeg tenkte det var alt for sent å satse på dans som attenåring, men da hun fortalte at det var mange mannlige dansere som hadde begynt sent – da bare bestemte jeg meg, der og da, for å satse. Og jeg har ikke tvilt på det siden.

Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?

Jeg opplever at jeg har fått utrettet mye i løpet av min karriere, og at jeg har fått anerkjennelse fra både kollegaer, danse- og teaterverden og bevilgende myndigheter. Jeg har også opplevd litt ære og berømmelse på veien, og jeg har vært i nærheten av å lage en sensasjonell skandale… Det var da jeg produserte verket ”Brytningstid i Bergen” i 1995, på oppdrag for Carte Blanche i forbindelse med den norske kirkens 1000 års jubileum. Tematisk handlet forestillingen om brytningstiden mellom det norrøne og det kristne, men min fremstilling av dette ble for hard kost for kirken. Det skapte kjempeoppslag etter premieren, både på førstesidene og i Dagsrevyen. Forestillingen ble spilt i Bergen, men kom aldri til Moster, der kirkejubileet skulle finne sted.

Det som alltid har vært det viktigste for meg, er møtet og kommunikasjonen med publikum gjennom det jeg formidler. Dette er mitt hovedfokus. Det er et håp at jeg fortsetter å være skapende og utøvende inn i alderdommen. Ellers er min holdning at veien blir til mens jeg går – hvem vet hva som kommer til å skje?

Kan du beskrive noen aspekter ved din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Jeg bruker ingen spesifikk navngitt metode. Jeg har flere ulike tilnærminger til idé og konsept som jeg benytter meg av, og jeg finner stadig nye. Selve idéen kommer ofte nærmest av seg selv. Denne bearbeider og knar jeg, slik at den får form og danner en tematisk og innholdsmessige plattform å stå på. Når jeg så skal gå i gang med den bevegelsesmessige formgivningen i studio, er det viktig for meg å tømme meg for tanker, følelser og ytre påvirkning. Jeg åpner opp, følger impulsene og jobber improvisatorisk. Videre jobber jeg med et bevegelsestema til det har satt seg i kroppen. Når jeg senere tar opp eller fortsetter å arbeide med materialet er det kroppens hukommelse av bevegelsestemaene som jeg tar utgangspunkt i. Jeg bruker altså ikke video. Også når jeg jobber med andre dansere skaper jeg bevegelsene der og da, mens de står der, klare. Det er en spesiell sitring i dette skapende øyeblikket. I forhold til produksjonsarbeidet er min metode god planlegging.

Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?

Overhodet ikke! Jeg tilhører en generasjon dansekunstnere der vi alle er svært forskjellige i form og uttrykk. Egentlig er det ganske spesielt at så mange samtidige kan være så ulike. Jeg er født inn i en tid da vi trodde på det individuelle, og individet. Men selvfølgelig er jeg også en del av norsk dansemiljø, konkret og praktisk, og jeg har flere gode venner blant mine kollegaer på tross av våre ulikheter.

Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?

Som nevnt var mitt møte med butohdansen et viktig punkt i min utvikling som kunstner. Jeg husker mitt første møte med denne kunstformen, en forestilling av Sankai Yuki som jeg så i New York i 1984 da jeg var der og studerte på Martha Graham School of Contemporary Dance. Den forestillingen var virkelig ”mindblowing”, den sprengte min virkelighetsoppfatning. Da Anzu Furukawa i 1991 var i Norge og lagde en forestilling med oss i kompaniet Zakraz, fikk jeg et dypere møte med buthodansen. Butoharbeidet er fullt av alvor, det er fysisk beinhardt. Også Grahamteknikken vil jeg beskrive slik; beinhardt fysisk arbeid og alvor. Og da tenker jeg alvor som noe positivt, som en insistering og dedikasjon til det man holder på med; kunsten. I tillegg til butoharbeidet og Grahamteknikken, har jazzdansen vært viktig for meg, jeg snakker da om det vi kalte jazzdans på den tiden jeg begynte å danse, før den ble påvirket av hiphop og street dance.

Ellers har koreografene Louis Falco, Antonio Gades og Jennifer Müller og mange flere betydd noe for meg. Filmen Cabaret, Philip Glass, avantgardefilm, store malere og forfattere, James Baldwin, Dostovjetsky og Marguerite Duras, Liza Minnelli, filmskaperen Tarkovsky, filmen Jesus Christ Superstar fra 1973. Komponistene Zoltán Kodaly, Max Bruch med flere, jazzsangerinnen Sarah Vaughan, og filmen Fame som kom ut da jeg gikk første år på Statens balletthøgskole. Blant kunstnere jeg finner interessante i dag er Frank Castorf på Volksbühne, William Forsythe og performancekunstneren Marina Abramovich. Men selv om mange kunstnere har vært viktige for meg, så har jeg aldri hatt idoler.

Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?

Jeg synes mye dans i dag bærer altfor stort preg av å være teoretisk fundamentert. Jeg har ikke noe i mot teori i seg selv, men dans er ikke teori. Dans er liv, kraft, utfoldelse med et enormt spenn av uttrykksmangfold. Universelt er det også, fordi dans snakker gjennom kroppen. For å være helt ærlig kjeder jeg meg på mange danseforestillinger i dag, fordi jeg opplever at de er fjernet fra livet, og foregår oppe i hodet på danserne. Da tenker jeg; hvordan kan vi forvente større publikumsoppslutning?

Jeg anser meg selv for å være et delvis intellektuelt menneske, med sans for filosofi, idéhistorie, mytologi, matematikk og logikk. Men min kilde til dansen kommer ikke utenfra, men inne fra meg selv, som et helt menneske, med følelser, tanker, erfaringer, minner og ikke minst gjennom det sanselige.

Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?

Vi skal huske på at når dans fungerer, så trenger den ikke forklaring – slik er det med all god kunst. Og jeg tror store deler av publikum ikke har det minste i mot samfunnskritikk, så lenge den engasjerer. Dans er dessuten ikke bare samfunnskritisk. Dansekunstens integritet er mangfoldig, den har mer enn én fellesnevner.

Driver du med underholdningskunst, briljerer du med tekniske ferdigheter, har du slagkraft og den rette karisma – da appellerer du til folk. Dette kan kanskje beskrives som ”Brød og sirkus til folket”, men samtidig – du engasjerer. Driver du med formålskunst, altså kunst som skal tjene publikums interesse eller behov, da har du solgt deg selv til formålsparagrafer eller statlige overstyringer, og kunsten går tapt. Men ingen stor kunstner har noen gang skapt noe for å tilfredsstille sitt publikum. Kunstneren bør være sin egen premissleverandør. Det er integritet! Spørsmålet er om kunstneren har noe å formidle, noe å si.
Ellers tror jeg det norske publikummet er litt “træge”, og at vi trenger et massivt PR og markedsføringsarbeid for å nå et større publikum.

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?

Flere muligheter til å skape. Med det mener jeg flere fleksible og åpne institusjoner og flere produksjonsarenaer. Vi trenger også flere tilgjengelige proffe produsenter og produksjonstekniske apparater til dansens disposisjon. Videre trenger vi mindre byråkrati og statlig kontroll, og mindre standardisering av og formålsparagrafer for dansen, også innen skoleverket. Mer aksjon og effektiv vitalitet!