Etter etableringen av kompaniet Ingun Bjørnsgaard prosjekt i 1992 har hun skapt en rekke kritikerroste helaftens forestillinger som danserisk befinner seg i skjæringspunktet mellom klassisk ballett og samtidsdans. Forestillingene har ofte blandet humoristiske kommentarer til kunstformen og tiden vi lever i, med temaer og figurer fra klassisk kunst og litteratur. Bjørngaards dansere er ofte tydelige karakterer som i sine uttrykk veksler mellom ironisk distanse og heftige utbrudd.
Ved siden av å koreografere for eget kompani har Ingun Bjørnsgaard mottatt en rekke oppdrag fra kompanier som Tanztheater Bremen, Northwest Tanzcompagnie Oldenburg, Kungliga Baletten i Stockholm, Carte Blanche i Bergen og Skånes Dansteater i Malmö. Hun koreograferte også Nasjonalballettens første forestiling i det nye opera- og balletthuset i Bjørvika.
1. Hvordan går forberedelsene til din kommende forestilling?
Som alltid er det mange spørsmål som skal løses, og det kan være en omstendelig prosess å finne retningen man skal gå i, for kanskje gjøres de viktigste valgene mot slutten. Tiden hvor det begynner å bli en produksjon, når prøvene begynner å bli et stykke, er en bra periode, selv om det er skummelt fordi det er ukjent hva man går mot.
2. Hva er det viktigste ved dette prosjektet?
Å videreutvikle dansespråket og gå videre i det man holder på med. I Sjøen har det vært å utforske et grenseland mot det ”Ibsenske” og hvordan man tar inn et sånt tema uten å bli slukt av det teatrale. Det blir viktig hvordan man får skrudd det til, å få ut det man ønsker av stykket, som sagt uten å bli slukt av det. Forestillingen skal oppleves som et selvstendig stykke.
3. Når, hvordan og hvorfor ble du dansekunstner?
Jeg hadde dansejobber allerede før jeg begynte på Statens Balletthøgskole, hvor jeg gikk ut i 1985. Jeg var ferdig utdannet danser i 1987 da jeg gikk ut av Martha Graham School of Contemporary Dance i New York. Hvorfor jeg ble koreograf kan jeg ikke svare på, det ble sånn og jeg har aldri tvilt på det senere.
4. Hvordan ser du på din rolle som koreograf i dag?
Jeg har vært koreograf så lenge at jeg ikke tenker på det som en rolle, det er det og den jeg er.
5. Hvordan vil du beskrive din arbeidsmetode?
Det er en kombinasjon av mange ting. Jeg lager fortsatt en del av bevegelsene selv som grunnstrukturer. Det er også mye improvisasjon fra danserne, og de som er med preger forestillingene. Jeg føler meg veldig knyttet til de som er med, og det betyr mye hva slags type dansere de er og hva slags personlighet de har. I og med at jeg stort sett gjør helaftens forestillinger, bidrar de til både å skape nok materiale til å fylle forestillingen og til å utdype materialet. Jeg er nok ikke veldig metodisk, men har mine kunnskaper om den koreografiske arbeidsprosessen og kjenner min egen godt. Samtidig opplever jeg at jeg er ganske utydelig til å formulere hva jeg jobber med til de som er utenfor, mens de jeg samarbeider med er vant til at jeg ikke er så tydelig og respekterer hvordan jeg jobber. Det er viktig med et tillitsforhold. Det er også forskjell på å jobbe med min gruppe og et kompani der jeg er ansatt, og der de ikke kjenner til mine arbeider, men jeg liker begge arbeidsmetodene.
6. Kan du nevne noen samtidige forestillinger eller kunstprosjekter/praksiser som inspirerer deg?
Det er særlig billedkunst, nærmere bestemt videokunst som inspirerer meg. Jeg liker også å se hva en kunstner som Alain Platel gjør, eller av og til kompanier i internasjonalt storformat, ikke fordi jeg blir direkte inspirert av de andre, men de har et nivå som er veldig imponerende og det er det som inspirerer, først og fremst. Som yngre kunstner oppsøkte jeg mange forskjellige inspirasjonskilder, men i dag er det i større grad arbeidet som fører meg videre. En premiere stiller alltid spørsmål til hvilken retning man går i i neste forestilling.
7. Hvilken rolle spiller teori i ditt arbeid og hvilke teoretikere har eventuelt inspirert deg i det siste?
I startfasen som koreograf hadde jeg mye dialog med Knut Ove Arntzen (Førsteamanuensis i teatervitenskap, Universitetet i Bergen), noe jeg synes var nyttig. Han sa alltid noe rart som man kunne lure på. Et teoretisk svar er annerledes en hvordan man muntlig omtaler teaterkunst. Jeg liker teori og bruker det vel mer, eller mindre, men aldri direkte. Det handler mer om å samle på kunnskap slik man samler på erfaringer som man tar med seg videre.
8. Hvordan kan dansekunstnere jobbe for å bedre sine arbeids- og produksjonsvilkår?
Det er vanskelig å svare på vegne av andre, men jeg vil si at jeg akkurat nå skulle ønske det ikke var så stor mangel på arbeidslokaler og på dansestudio. Det er så dyre eiendommer i Oslo, og man får ikke noen spesialavtale fordi man jobber med kunst. I andre store byer i utlandet er nettopp lokaler noe du får, kanskje du ikke får penger, men du får et sted å arbeide.
9. Hvordan kan vi utvikle en teori og en historie for samtidsdansen?
Det er noe jeg også lurer på. I Norge blir man sett på som smalsporet hvis man driver med samtidsdans, man merker blant andre yrkesgrupper at det er få som kjenner til det du driver med. Jo fler gode produksjoner som når ut til en større folkemengde, at det kommer til internasjonale krefter i nasjonalballetten og at en større mengde publikum får interesse for samtidsdans, vil kanskje bidra fordi det gir mer synlighet.
10. Hva kunne du tenke deg å forandre i dansekunst – feltet?
Det er vanskelig å svare kort på det. Jeg skulle gjerne sett at dansekunsten får en mer selvfølgelig del i den norske offentligheten.
Ingun Bjørnsgaard ble intervjuet av Ine Therese Berg.
