Hun opplevde det få andre innen norsk dans har gjort, nemlig å bli norgeskjent som dansekunstner etter innsatsen som dommer i flere sesonger av den norske og nordiske versjonen av talentkonkurransen ”So you think you can dance”. I et ledig vindu noen hektiske dager under oppkjøringen til ODEs første forestilling på Dansens Hus, ”ODE 2010”, fikk Danseinformasjonen en prat med Lingjærde. Norske danseres arbeidsmoral, mediedekningen av dans og Lingjærdes roller i ODE og ved Kunsthøgskolen i Oslo, var noe av det som kom opp i spørsmålsrunden med en ambisiøs, energisk og ikke minst åpenhjertig kunstnerisk leder.
1. Hvordan går forberedelsene til din kommende forestilling?
Som alltid er det hektisk før en premiere. Jeg starter alltid tidlig, nesten to år før premieren. I tillegg har vi 12 uker prøvetid, noe få andre har, så det er en lang vei. Nå som vi har kommet så langt at vi har avsluttende prøver på Dansens Hus, tar de tingene som jeg så for meg på papiret form, og jeg tror vi er i rute i den grad man kan være det. Det er så klart en del nerver nå, men det er også det som gjør at man henter ut det lille ekstra som vi ønsker. Jeg har hatt en del kontakt med næringslivet, og der er man imponert over hvor gode man er i scenekunstfeltet til å følge deadlines. Vi kan jo ikke flytte på en premiere.
2. Hva er det viktigste ved denne forestillingen?
Et overordnet mål med ODEs profil er at vi skal presentere dans som engasjerer og rører publikum rent fysisk. Vi har fokus på bevegelse til musikk, som er vårt sentrale virkemiddel. I de to foregående forestillingene hadde vi en gjennomgående rød tråd som vi har valgt bort denne gangen, men koreografene er valgt med like stor omhu, med tanke på å skape en dynamikk. De har til felles at de har en stor bevegelsesrikdom i sine uttrykk, for øvrig er de svært ulike i stil og form. Isteden for den tematiske tråden er vi opptatt av det å spille på publikums følelsesregister og vil ha publikum til å sitte helt ute på stolkanten, ikke tilbakelent i setet. Vi skal gi mannen i gata følelsen av at dans kan være en kul, ”rett i trynet”-opplevelse, på samme måte som fotball. Hos oss får dansen stå alene, derfor har vi sjelden noe særlig scenografi, men fyller rommet med bevegelse. For å få til dette og den massiviteten vi ønsker, har vi mange dansere i produksjonen. For dem er det utfordrende å jobbe på denne måten fordi det gir en annen kompleksitet når man må forholde seg til så mange andre på scenen, i en av koreografiene er alle 14 dansere med.
3. Når, hvordan og hvorfor ble du dansekunstner?
Det var liksom aldri noe annet for meg. Det er den typiske historien om mor som sendte meg på dans fra jeg var 5 år for at jeg skulle få utløp for energien min og slite meg ut litt. Jeg er en rastløs type, så det å kunne få uttrykke meg gjennom bevegelse er alfa og omega. Musikken er min største drivkraft og har alltid være det. Jeg MÅ røre meg til musikk og klarer ikke å sitte stille, enten jeg er på konsert, forestilling eller et annet sted, ofte til stor irritasjon for andre.
Jeg har holdt på med dans hele livet og alltid kunnet leve av det. For å komme der hvor jeg er i dag har jeg jobbet beinhardt. For eksempel har jeg ledet ODE fra starten av og lagt mye ubetalt arbeid og mange ferier inn i det. Uten lidenskap til dansen hadde jeg måttet slutte. Kanskje jeg ville blitt advokat om jeg skulle gjort noe annet, men det har aldri vært noen ”option”.
4. Hvordan ser du på din rolle i dansefeltet i dag?
Da jeg fikk min kompetanse vurdert som førstelektor på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) ble det blant annet uttalt at jeg ”med min virksomhet har maktet å heve jazzdansens posisjon i Norge.” Dette er store ord, men jeg har i hvert fall jobbet målrettet for å vise at jazzdansen er mer enn show og mener at jeg har bidratt til seriøsitet, respekt og oppmerksomhet rundt formen og vært med på å bygge opp kompetansen i feltet. Som studieprogramansvarlig ved KhiO og kunstnerisk leder ved ODE plukker jeg ut unge dansere og koreografer og vet at jeg dermed sitter i maktposisjoner, noe jeg føler ydmykhet overfor og har et profesjonelt forhold til. Jeg er nok en talentspeider og kuratortype som er opptatt av å se folk, av nye mennesker og av å gi talentfulle folk, som for eksempel Subjazz, en sjanse. De som har jobbet for ODE som dansere har nok opplevd at jeg har måttet legge alle personlige følelser til side og ansatt på bakgrunn av den kompetansen det er behov for i produksjonen. Jeg er imidlertid ikke alene om å velge ut. Både Nina Lill Svendsen og Toni Ferraz, som sitter i styret til kompaniet, er involvert i auditions som vi nesten gjennomgående bruker som rekrutteringsarena for dansere. I inneværende produksjon er for eksempel 9 av 14 dansere nye i kompaniet.
Jeg er opptatt av fornyelse av jazzdansen og arbeider med unge fremadstormende fornyere som bringer formen videre, som Tine Aspaas og Subjazz. I forrige ODE produksjon jobbet vi for eksempel med å integrere hip hop på ulike måter, med samtidsjazz og moderne dans. Innerst inne blåser jeg imidlertid i alle disse båsene, for jeg er i bunn og grunn opptatt av DANS, med store bokstaver. Men, i utdanningen av dansekunstnere er det likevel viktig at danserne vet hvor de kommer fra og hva slags ståsted de har som jazzdansere, så på KhiO er definisjoner viktigere.
5. Hvordan vil du beskrive din arbeidsmetode?
Jeg ser tegningen av en produksjon og har tanker om hvordan jeg kan gi publikum nye opplevelser. Neste skritt er å diskutere planene med Toni og Nina Lill og så få det ned på papiret i søknadsskjemaer. Jeg har produksjonen og ODE i hodet hele tiden, men det er nok ikke snakk om en spesifikk metode. De siste månedene har jeg brukt til å planlegge neste produksjon, og det nye nå er at vi planlegger å skyte litt fart; etter kun å ha spilt annethvert år de siste årene vil ODE i framtiden lage en forestilling i året.
6. Kan du nevne noen samtidige forestillinger eller kunstprosjekter/praksiser som inspirerer deg?
Jeg forsøker å få med meg en del forestillinger og fanger inn nye impulser gjennom det. Jeg blir for eksempel ofte inspirert av samtidsdans, og er opptatt av å kunne kombinere den med jazzdansens bevegelsesrikdom og ekspressive form. Jeg blir imidlertid ikke inspirert av forestillinger som gjør at man ser ut som et spørsmålstegn og ikke forstår noe av det som blir vist, eller forestillinger som viser et ubevisst forhold til musikk. Samtidig er forestillinger jeg ikke liker med på å bevisstgjøre meg på hvordan jeg ikke vil gjøre det.
Det er mange kunstnerskap som inspirerer. For eksempel Alexander Ekman med Nederlands danseteater som ble vist i Den Norske Opera og Ballett. For et overflødighetshorn av en forestilling! Han tar hemningsløst i bruk alle sceniske virkemidler, og det fungerer. Dessuten er kunstnere som Jo Strømgren, som tør mye, inspirerende. Jo er en multikunstner som er utrolig klar på hva han vil, og han er ekstremt nyskapende i sin form men ikke redd for kommersielle elementer. I likhet med det svenske kompaniet Bounce er han en businessmann som integrerer forretningsideen i sin kunst. Ingen av disse legger skjul på at de skal ut til publikum og ønsker å bli sett, noe jeg synes er viktig.
7. Hvilken rolle spiller teori i ditt arbeid og hvilke teoretikere har eventuelt inspirert deg i det siste?
For meg er teori i størst grad rettet inn mot pedagogikken og jeg har skrevet et par bidrag i lærebøker. Det skal mye til å ikke ha noe teori i bakgrunn for det man gjør, men jeg er ikke så veldig opptatt av perspektiver fra danseteori eller teatervitenskap i det kunstneriske arbeidet med ODE. Derimot er det viktig å ha et blikk utenfra som betrakter og reflekterer over kunsten, og som kan få publikum og kunstnere til å se verket på en annen måte.
På KHiO er det forskningsplikt for de ansatte. Og en form for forskning er kunstneriske prosjekter som utstillinger eller forestillinger som vi setter opp med ODE. Innenfor forskningsfeltet diskuteres det om forestillingen i seg selv er å betrakte som forskning og spør: ”Hva med refleksjonen rundt”? I mine øyne er det viktig å ikke ”tre teorien ned over hodet” på dansekunstnerne ved at de nødvendigvis må produsere refleksjonen selv, for kunsten oppstår mellom koreografen og danseren, og danseren og publikum.
8. Hvordan kan dansefeltet arbeide for å få bedre produksjons- og arbeidsvilkår?
Det er i dag mange som holder på med dans, og mange av disse går på NAV i kortere eller lengre perioder. Jeg er redd det norske trygdesystemet blir en hvilepute for mange. I Norge liker vi å ha det behagelig og trives godt med ni til fire jobbing og fri hver helg. Men med denne mentaliteten vil man ikke kunne greie seg som dansekunstner. I ODE tar vi inn dansere på grunnlag av auditions, noe jeg gjerne skulle sett at flere av de etablerte koreografene tok seg råd til å gjøre, og i år tok vi inn mange utenlandske dansere. Det er svært mange talentfulle dansere i Norge, men det vi så på vår audition var at de utenlandske generelt sett virket mer sultne, energiske og motiverte. Mange av de vi uteksaminerer fra KhiO er på sitt aller beste når de går ut fra skolen, men det er jo da utviklingen og modningen skal begynne. Dessertgenerasjonen er helt tydelig i holdningene, men det er ikke nok å trene på PRODA og så gå hjem og legge seg på sofaen. Danseyrket er ikke for hvem som helst, det er beinhardt, og vil man lykkes som danser må man være villig til å jobbe nettopp beinhardt.
Norsk dans trenger flere ildsjeler som står på dag og natt. Det var slik ODE oppsto. Det er gjennom kvalitet og ildsjeler som ofrer blod, svette og tårer at dansen blir mer synlig og nye prosjekter oppstår. Det er svært få faste arbeidsplasser, så det vi kan gjøre er å skape arbeidsplassene selv. Men skal prosjektene kunne overleve må det være kvalitet i alle ledd. Er ikke kvaliteten bra nok skremmer man bort publikum.
9. Hvordan kan vi utvikle en teori og en historie for samtidsdansen?
Vi får mange tilbakemeldinger på arbeidet vårt fra den vanlige mannen i gata. Det hadde vært interessant å forske på hva det er publikum opplever så sterkt, gjerne i sammenligning med andre typer uttrykk. Hva rører ulike typer mennesker? Vi må i alle fall slutte å innbille oss at alle vil like alt.
Jeg er opptatt av synspunkter på mitt felt hvor ikke danserne og koreografene nødvendigvis gjør analysen selv. Vi har et behov for at folk ser det vi gjør fra vår vinkel, en beskrivelse og en betraktning rundt arbeidet, ikke bare en kritikk. Kanskje er det vår oppgave å knytte til oss den type personer som kan gjøre dette. Vi har vært utsatt for mye kritikk, særlig fra aktører innen feltet samtidsdans. Her er det mye dårlig argumentasjon hvor kritikken er formet som spørsmål som ”Hva er hensikten, og de har ingen tanker bak”. Det er mye jantelov i dansen.
På KHiO har vi såkalte kunstnermøter hvor vi inviterer dansekunstnere som blant andre Arne Fagerholt og Marianne Skovli Aamodt. Unge har svært liten kunnskap om utviklingen av dansen i Norge frem til i dag, så det er viktig at vi inviterer inn unge og eldre kunstnere som kan dele sine erfaringer og fortelle sin historie. Det er nødvendig med skriftlig dokumentasjon, og historieprosjektet til Danseinformasjonen er svært viktig.
10. Hva kunne du tenke deg å forandre i dansekunstfeltet?
Helt egoistisk vil jeg først og fremst at ODE skal bli et kompani med fast ansatte dansere og kontinuerlig drift. Jeg mener vi fyller et tomrom mellom Carte Blanche og Nasjonalballetten med vår forestillingsform. Nå har imidlertid kulturministeren gjort noen endringer, slik at vi ikke lenger vil være støttet over statsbudsjettet, noe jeg ikke er så veldig fornøyd med. Det banale svaret som alle ville trukket fram er altså knyttet til økonomi, som er styrende for alt. I tillegg er det viktig at man i Norge tør å gjøre noen tydelige satsinger, kunstnerisk og politisk. Det er ikke slik at alle kan og skal få offentlige midler til å vise sin kunst. Jeg mener at vi må være mer resultatorientert, kontra prosessorienteringen som dominerer. Det er faktisk ikke uviktig om det er 5 eller 500 publikummere i salen, og vi må utvide vår lille andedam slik at vi produserer dans som også inviterer inn de som fra før ikke har et forhold til dans.
Media spiller dessuten en viktig rolle. Jeg vet hvilken utrolig kraft mediene har etter å ha sittet midt i smørøyet og sett hva ”So you think you can dance” har å si for dansen. For eksempel har det ført til en økning av mannlige søkere til KHiO og at nordiske dansemiljøer har fått øynene opp for hva som skjer i Norge; at vi har en god danseutdannelse og dyktige koreografer og dansere. Men hvor er det blitt av Dagbladet og VG? Tidligere fikk vi anmeldelser over hele sider, nå skriver de nesten ingenting om dans. Det holder ikke lenger å være opptatt av dansen i seg selv, det er bare kjendiser som gjelder. Jeg skulle ønske de turte å lage kjendiser av dansere, men media styrer seg selv og er i en ekstrem maktposisisjon. Blant alle film og bokomtalene hadde det vært plass til å skrive mer om dans, og det er media selv som bestemmer at det ikke er ”in” å dekke det. Vi har en stor jobb å gjøre i å forsøke å endre medias fokus. På den måten vil dansens bli mer synlig for allmennheten.
