Path Created with Sketch.

Å finne nye veier og uttrykk – intervju med Janne Eraker

Foto: Tale Hendnes
Janne Eraker arbeider som steppdanser og -musiker, på kryss og tvers av landegrenser og kunstneriske uttrykk. Hun beskriver sitt eget arbeid som både dans og musikk, og mens jeg hører på henne prate om de mange ulike jernene hun har i ilden, skinner det gjennom et lekent og nysgjerrig engasjement for steppdansen og dets endeløse potensiale. Selv mener hun at hun opererer i randsonen av dansefeltet, på sin egen øy, men kanskje er det egentlig sånn mange av oss opplever det å arbeide med dans nå? Janne Eraker er intervjuet av Anders Engebretsen, for Danseinformasjonen.


Hva arbeider du med for tiden? Og kan du beskrive arbeidsprosessen din, følger du en bestemt metode?

Jeg jobber på en måte med tre forskjellige ting, men frilanser i et lappeteppe med mange prosjekter hele tida. Jeg har et par band som jeg jobber med som steppdans-musiker, og så har jeg scenekunstprosjektene som er en annen greie. I tillegg jobber jeg i et kompani i Tyskland, Sebastian Weber Dance Company, der jeg er utøvende danser og steppdanser, i stykker som blander steppdans og moderne dans. I mars skal kompaniet til Barcelona og vise vår største produksjon Cowboys, med syv steppdansere og tre musikere.

Senere i vår, hvis ting går som de skal, skal jeg ha gjenopptakelsesprøver og forestilling med soloprosjektet Rhythm is a Dancer, som er en samtidsdans-/kunstmåte å se steppdansen på, veldig enkelt fortalt. Og så har jeg et annet prosjekt som egentlig skulle hatt premiere for lenge siden, Tap Noir. Det er en slags multimedia-forestilling inspirert av horrorfilmer og film noir der jeg trigger stroboskoplys med steppdansen – den er veldig teknisk komplisert. Han jeg jobber med er fra Nederland, så det er mye logistikk! Og så er det barneforestillingen da, Stepp meg et Dikt, som skulle vises på Riksscenen 14. mars, men som nå skal vises i filmsnutter online.

Måten jeg jobber på skiller seg fra prosjekt til prosjekt, men i for eksempel bandprosjektene er det en grunnsetning at vi improviserer, og så er det bare spørsmål rundt hvor strenge begrensningene er, eller skal være. I scenekunstprosjektene er improvisasjon også en viktig metode for å forske fram ting, og det letes etter spesifikt materiale, alt etter tema og visjon. Jeg er veldig glad i forskeperioden og må av og til minne meg selv på å ta valg tidsnok til at jeg får bestemt akkurat hva jeg vil si med forestillingen. I alle prosjektene jeg gjør er det noe som bare må prøves ut, eksperimenteres med, eller deles med andre folk. Jeg setter utrolig pris på alle de jeg samarbeider med, som gir meg muligheten til å finne nye veier og uttrykk.


Når, hvor og hvorfor begynte du å danse? Og hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?

Moren min danset balkandans da vi bodde i Tyskland, og da vi flyttet til Norge ble hun med i gruppa Opanci. Når hun ikke fikk barnevakt fikk jeg bli med på treninga. Jeg husker også noen vanvittige balkanfester med liveband og sommerkurs med eksperter i Bulgaria. Det var spesielt det sosiale med å danse sammen som jeg syntes var så gøy, og de skeive taktartene gikk liksom rett inn! Jeg vokste opp på et lite tettsted med én mulighet til danseklasser, og det var showdans hos Evy’s. Jeg var også en svipptur innom discojazz – det var gøy å danse til musikk, og masse rytmer og «drive», men jeg var jo ikke så gira på konkurranser. Da jeg begynte på musikk, dans, drama på Lillestrøm videregående var jeg så lykkelig over at det gikk an å danse uten å skulle vurderes av en dommer. Jeg gikk på Ettårig forstudium i dans (forløperen til Spin Off Forstudium og Skolen for Samtidsdans, nå Høyskolen for Dansekunst), og så begynte jeg på danselærer-linja på Codarts i Rotterdam. Det var en veldig berikende periode, men jeg husker at jeg skjønte i løpet av utdanningen av jeg danset mest for å være i musikken, og var ikke like opptatt av spotlighten som de andre.

Det å danse og kjenne musikken i kroppen har vært en rød tråd for meg.

Mitt første møte med steppdansen hadde jeg mens jeg studerte, men det var ikke før seinere, da jeg var og trente i New York på Dancespace og Broadway Dance Center at vendepunktet kom for meg. Jeg så Michelle Dorrance danse, og da fikk jeg et sånt eureka-øyeblikk for hva steppdans egentlig er og kan være. I New York var jeg omgitt av kjempedyktige modernedansere og -pedagoger og Ezra Caldwell var en viktig lærer for meg. Gjennom ham så jeg hvordan dansekunst kan uttrykke konkrete og intelligente idéer på egenhånd, uten å måtte ty til teater eller musikk. Han var en outsider med et nytt blikk, og det var inspirerende. I 2011 var jeg på en workshop med steppdansguru Heather Cornell og det var gjennom den workshopen jeg fant motet og grunnen til at det nå er stepp som gjelder.

Janne Eraker
Foto: Martine Petra

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?

I 2015 fikk jeg tre-årig arbeidsstipend og dermed kunne jeg gjøre noen større valg med tanke på hvordan jeg brukte tiden min. Det var da jeg begynte å jobbe med Sebastian Weber, og satte i gang alle de prosjektene jeg driver med nå. De siste fem årene har jeg fått jobbe fulltid med steppdansen, både i scenekunsten og som musiker. Det er bare mer og mer å lære, å utvikle og glede seg over, det virker utømmelig. Jeg er oppriktig interessert i den nerdinga rundt hvordan jeg kan bruke kroppen på best mulig måte, og tror jeg kan holde steppdansen gående ganske lenge. I steppdansen er det så mye som ikke er gjort enda og som ikke er utprøvd, og det er inspirerende å jobbe med andre og eksperimentere, enten det er med arkitektur, lys, billedkunst eller samtidsdans. Jeg ser på bassisten og komponisten Bruno Ferro Xavier da Silva (NL) som min første mentor, og er evig takknemlig for prosessen vi hadde sammen. Arbeidet med det tysk-nederlandske kunstkollektivet IPIHAN har betydd mye for min forståelse av kunstnerens rolle og muligheter i samfunnet. Her i Norge har radikale folk som støymusikeren Harald Fetveit og dansekunstner Kristine Karåla Øren brakt meg inn på helt nye baner. Kontrabassisten Roger Arntzen har brukt år på å utvikle et musisk språk sammen med meg, og for øyeblikket skjer det masse spennende i samarbeidet med elektronisk musiker Kristoffer Lislegaard.

I Rhythm is a Dancer hadde jeg med meg dansekunstnerne Ingrid Berger Myhre og Siri Jøntvedt i prosessen. Siden jeg føler at det ikke går å være både utøver og koreograf samtidig var jeg helt avhengig av at de var der og kunne vise meg ting. Når jeg jobber med steppdans kan jeg høre meg selv – da forteller lyden meg hva jeg gjør, man kan lese alt gjennom hvordan det høres ut. I scenekunstprosjektene handler det også i stor grad om det publikum ser, og når jeg skal være utøver på «innsiden» har det vært avgjørende at noen kan fortelle meg hva de ser, eller at de kan ta min plass underveis i prosessen. Jeg synes det er kjempegøy å kunne reflektere over dansekunsten på denne måten, man ser seg selv utenfra og kan dele erfaringer og informasjon gjennom samarbeidet. Og Ingrid og Siri er jo helt geniale!

For litt over et år siden var jeg tilbake i New York for å vise en del av soloprosjektet (Rhythm is a Dancer), og tok klasse med Oliver Steele som jeg trente masse med da jeg var på Dansespace. Jeg var helt shaky på klassen, men husker helt spesifikt at jeg følte jeg steppdansa med hele kroppen, tredimensjonalt, liksom. Det var jo ikke perkussiv dansing, men jeg danset musikken i hele rommet. Etter så mange år hvor jeg har vært mest inni steppen var det så deilig å kunne erfare den moderne dansen slik.


Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Jeg hadde veldig behov for å komme meg ut av Norge, ut i verden. Og så ble jeg borte i 17 år, og har dermed fått et veldig utenfra-blikk. Jeg husker på forstudium i 1999 at man drømte om fremveksten av Dansens Hus – jeg var så heldig å bli invitert inn dit seinere, til festivalkonseptet Ny Norsk Dans i 2008, og var imponert over hvor på stell alt var. Det er mye fint som har kommet til her, de regionale kompetansesentrene for dans, blant annet. Og så er det jo mye dramatisk som har skjedd i scenekunstfeltet, fra Ways of Seeing-saken til endringene i Kulturrådet nå. Jeg føler som sagt at jeg er litt på randen av dansefeltet, og ser på litt fra sidelinjen. Kanskje er det sånn alle føler det, at man driver på med sitt eget arbeid, på sine egne øyer.

Dansefeltet slår meg som litt all or nothing, enten har du gode kontakter, får ordentlig støtte, setter ordentlig i gang og får det proft, eller så skjer det ingenting. I Nederland og New York, hvor det er mindre støtte, virker det som om det er lettere å holde på i en liten skala, at folk skaper rom og at det skjer mer i bredden. Jeg ser likevel studenter og unge dansere starte ting, for eksempel Dansekollektivet som kom for noen år siden. Musikkfeltet virker annerledes. Det finnes alltid et øvingshotell der du lett kan jobbe litt uten at det koster deg så mye. Jeg syns vi trenger mer plass til dansekunsten også, sånn at alle som vil gjøre noe og sette i gang ting har mulighet til å gjøre det.


Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Ja, det ville vært mer plass, da. Rom! Helt fysisk, noen lokaler her og der, hvor du kan leie deg inn for en pris du kan betale, også når du ikke er et band på ti stykker eller en fullfinansiert produksjon. Jeg har fått leid meg inn i et lite studio på Hausmania, og det redder meg, særlig nå i koronatida, at jeg kan jobbe der. Det trengs flere sånne steder! Om folk kommer dit for å gjøre impro, starter på en ny solo som kanskje kan bli noe større, eller om man organiserer visningskvelder tror jeg ikke er så viktig. Jeg tror plassen i seg selv gir rom og grobunn for initiativ og prosjekter. Folk trenger ikke bli fortalt hva de må gjøre, men det må være muligheter. Det hadde selvsagt også vært bra om mange flere dansere fikk arbeidsstipend – da kan man ta litt større risiko, både når det gjelder langtidsplanlegging og å påta seg noen kostnader for å investere i prosjektene, uten å måtte vente på «lov» fra Kulturrådet eller andre. Let’s go, sier jeg bare!

Janne Eraker er intervjuet av Anders Engebretsen, for Danseinformasjonen.
Anders Engebretsen arbeider med scenekunst i en rekke samarbeidskonstellasjoner. Han jobber som utøvende og skapende dansekunstner, samt med produsentoppgaver og formidlingsarbeid. Etter endt utdanning ved London Contemporary Dance School turnerte han internasjonalt I kompaniet VERVE, og avsluttet sommeren 2018 en MA i utøvende samtidsdans ved Northern School of Contemporary Dance. Anders har danset ved Kistefos-museet og V&A London, og under festivaler som Ravnedans, CODA, Next Choreography Festival i London, og Høstscena i Ålesund. Våren 2021 er han aktuell med «dis_func» av Carl Aquilizan som vises som del av Koreografilaboratoriet ved Dansens Hus.