”Æ elska å stå på scenen, men hata å ta imot applaus.” – 10 spørsmål til Solveig Leinan-Hermo

1. Hva arbeider du med for tiden?

Jeg setter opp en versjon av Whispers by the pearly gates for nypremiere i Oslo. Det er ikke helt uvanlig for meg at forestillinger blir til i ulike versjoner og stadier, og nå er denne forestillingen del av jubileumsåret mitt. Det strekker seg fra desember 2014 til februar 2016 og har to hovedmarkeringer:  I april på Dansens Hus i Oslo og i Hammerfest første helg i september. Målet er at alle som har vært involvert i Stellaris DansTeater i den 35 år lange historien vår, kan møtes enten i Hammerfest eller i Oslo – eller andre steder i løpet av året.

Jubileet gir en god anledning å se meg litt tilbake på hele strekket jeg har gått med Stellaris: Hva vi har gjort, hvor har vi vært – med hvem – og hvor går vi nå? Det blir nye versjoner også av forestillingene ”I hengende snøre”, ”Dær fastlandet flyt”  og ”Tangsprell” i tillegg til ”Whispers…” Sistnevnte vil bli vist som film der hvor den ikke kommer opp på scenen: I New Zealand og Arkangelsk. Vi har en slags ”filial” på New Zealand ettersom Marie (…Hermo Jensen, Solveigs datter) har bosatt seg der med familien, men fortsatt jobber med Stellaris.

2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?

Det er så omfattende. Jeg har jo laga festivaler før, men jubileet er gjennom hele året, og over et stort geografisk område. Det handler mye om logistikk.

Hva med arbeidet med ”Whispers…”?
Det jeg ønska i denne produksjonen var å bruke dansere som er veldig forskjellige – og som er gode i improvisasjon. Jeg gikk inn med én og én utøver, og ville trigge indre ting hos dem uten at de fikk vite hva slags karakterer de skulle komme ut med. Da danserne møtte hverandre første gang visste de ikke ”hvem” de andre var. De er dansere fra 4 nasjoner som hadde arbeidet på ulike steder i ulike faser.

Utgangspunktet er nokså privat – at jeg har erfart hva det vil si å leve med noen som har Alzheimer. Jeg kunne sitte sammen med min mamma og oppleve at vi levde i hver vår virkelighet. Jeg måtte spørre meg hva som skjer inni et menneske som forandrer karakter. Hva skjer i et hode da? Hvor kommuniserer vi nå? Når vi møtes – møter vi bare oss selv? Det er som å være i to ”uvirkeligheter” når vi møtes.

Det artige i prosessen med danserne, var at karakterene de valgte ut fra sitt eget liv, samstemte helt med den type karakterer jeg hadde sett for meg på forhånd – med bare ett unntak. Jeg ville at de skulle få et eieforhold til sin karakter, og lot dem finne denne fram på egen hånd. For noen av danserne, som var vant til å arbeide abstrakt, var dette en utfordring. Det var lett for dem å bli redd for overspill. Det er jo danseteater, dette, selv om språket også er poetisk og preget av symboler og uventede sprang.

Film brakte jeg inn for å kunne ha et surrealistisk element – på film er alt lov, liksom: Slår du et menneske i hjel så er det ”bare på film”. Det er vel en måte å fange inn dette med de ”to uvirkelighetene” som møtes når du lever med noen som er kraftig forandret.

Når det er sagt: ”Whispers…” trenger ikke oppleves som en demens-forestilling. Jeg snakka med ei fra publikum i Porsgrunn som så forestillingen mer som en forestilling om å ta vare på hverandre mer generelt. I første del av prosessen med forestillingen snakket jeg heller ikke så mye om sykdommen. Dessuten er naturen tilstede også i dette stykket – særlig gjennom filmen. Det er et slags varemerke for meg, kanskje.

3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?

Da jeg var 20 år reiste jeg til Oslo og banka på døra hos Joan Harris på Operaens ballettskole og ba om å få prøve meg. Det var jo et veldig rart valg å velge dans som yrke med min bakgrunn, samtidig som dansen hadde vært i hjertet mitt lenge.

Jeg fikk grunnlaget mitt hos Anne Torill Frich og Egon Weng fram mot opptaksprøver til ballettskolen, og ble tatt opp til utøvende og pedagogisk utdanning. Det pedagogiske kom inn fordi jeg ikke hadde hatt mulighet til å gå på noen ballettskole, og tenkte at jeg måtte ta et ansvar for å bygge opp noe hjemme.  

Jeg tenkte nok alltid at jeg skulle tilbake, men vi må alle ut i den store verden for å finne ut hvor vi hører hjemme og hva det er vi skal formidle videre, og Oslo ble ”den store verden” for meg. Etter hvert ble det også reiser til Dartington sammen med Dansdesign, festivaler i Monaco og Wien, og så arbeid land og strand rundt med Rikskonsertene, før jeg etter hvert har jobba mest i nordområdene.

4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?

Jubileumsåret er ei nydelig tid! En sjanse til å tenke over: Hva har jeg fått utretta, og hvor står jeg nå? Jeg må jo si jeg er ganske fornøyd. Men også: Hvor går veien videre? Situasjonen er jo som den har vært før – jeg veit ikke hva Stellaris skal greie seg med framover. Jeg har fortsatt ingen sikkerhet, men det jeg har er erfaring, nettverk – og masse venner. Jeg merker at jeg passer meg for å bli bitter av å stå i uvisshet etter alle disse årene med arbeid. Det er jo sider ved dansefeltet som er hjerteløst i forhold til alder. Ikke bare hos oss, men i mange yrker synes jeg vi med tiden har mer opptatt av titler og penger, enn av den drivkraften som får oss framover.
De sjenerøse er de som virkelig er kunstnere, tenker jeg.

Blir du noen gang pensjonist – du har tross alt blitt over 60 år?
Jeg lurer på om jeg blir tvunget til å pensjonere meg av økonomiske grunner. I så fall vil jeg helst være en arbeidende, dansende pensjonist. Samtidig har jeg nok lyst til å jobbe annerledes også. Jeg er ikke glad i å arbeide i nattetimene lengre. Ambisjonen er å ha arbeidsdager som ikke sliter meg ut. Jeg har opplevd hvordan det er å jobbe seg helt tom, og det er ikke noe å trakte etter.

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Jeg har mange arbeidsverktøy, ja. Arbeid på oppdrag er for eksempel noe jeg gjør en del:  ”Kan du stille med noe om 2 måneder?” Det krever noe eget. Ofte blir det til at jeg bearbeider eksisterende arbeid, slik at en del ideer er like, men kommer opp i nye versjoner.

Ja, du har rett og slett et repertoar!
Ja, takk, det var et fint ord!

Arbeidet mitt preges av oppdragsgivere og samarbeidspartnere. Jeg er jo heldig med et stort nettverk av kolleger og venner, der kreativiteten bare er der, uten at vi trenger å si så mye. Samtidig savner jeg nok noe av den direkte kontakten som var vanligere før. Nå er det blitt mer demokratisk, alle skal ha sjansen til å selge seg inn. For eksempel Den kulturelle skolesekken er jo fantastisk, men det er også lett å falle utenom – alt må gjennom ”apparatene”. En har lett for å bli en byråkrat. Mengden administrasjon har blitt mye større. Prosjektene er også større,  og som arbeidsgiver er det mange regler å følge. Det er vanskelig å få fred til kunstnerisk arbeid. Jeg er som en potet – som må brukes til alt. Vi liker å tro at vi er spesialisert, og innimellom er det heldigvis sånn mellom alle arbeidsoppgavene.

Jeg vil fortsatt fortelle historier – fra mitt ståsted. Det har ikke endra seg. Danserne har endra seg. Utdanninga nå er helt annerledes – på godt og vondt. Jeg bruker både improvisasjon og satt materiale, og noen ganger sier jeg ”kopiér meg!” Det er ikke så lett for alle, nå som det er så mange sterke skapende dansere. Jeg lærte jeg tidlig i Dansdesign at det er veldig viktig for en danser å kunne ta materialet i eie, men det er jo koreografens ansvar å føre folk inn på riktig spor.

Hva tror du danserne du jobber med vil si om deg som koreograf?
Det får du nesten spørre dem om! Men ok, jeg får tilbakemelding om at de trives med å jobbe med Stellaris. De føler at de blir ivaretatt. Noe av hemmeligheten er å ansvarliggjøre dem som utøvere. Alle er like viktige. Da mener jeg også dem som vasker, koker kaffe – ta alle inn i fellesskapet. Utøvere trenger å forstå at det er mange som bidrar til at vi kan gjøre det vi gjør.

Hvor i arbeidet trives du best. Prøvesalen? Scenen?
Både óg. Jeg elsker å stå på scenen, men hater å ta imot applaus. Da blir jeg plutselig privat. Jeg har hatt en regissør som måtte kommandere meg ut på scenen for å ta applaus. Jeg liker ikke å stå foran en stor forsamling, egentlig, selv om jeg gjør det når stunden krever det. Jeg liker å være i fellesskapet.
…men i år feirer du deg sjøl?
I år tror jeg det skal bli veldig morsomt! Det handler vel om at jeg er trygg nå – tror ikke at jeg trenger å forstille meg.

6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Mangfoldig. Kreativt. Det er mange muligheter, men også mer grunnlag for konflikter. Vi er så mange flere, og vi har mye å ta vare på. Nivået på norsk dansekunst har jo blitt enormt bra. Politikerne har et veldig ansvar i å forvalte det som er jobba opp. Jeg husker hvordan Joan Harris sukka: ”Åh! Dansere! de forstår ikke hvordan vi måtte jobbe!” – og det er tydeligvis noe hver generasjon må stri med…

En generasjonskløft, altså – og den finnes også nå?
Ja, litt. Jeg har ikke vært nok sammen med de unge for å forstå helt hva slags retning de vil med det de kaller dans. Men jeg tror heller det er det at jeg vet mer og har fått mer erfaring selv, enn at jeg ikke forstår de unges språk. Det handler vel heller mer om kunstneriske valg og at jeg er lei av at systemet vårt er blitt slik at vi hele tiden skal være i en work-in-process.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?

Tilbake i historien var det en Russisk ballerina, som besøkte Hammerfest med ”Svanens død”, som tente dansen i mitt hjerte, kan du si. Seinere var det de jeg traff under utdanningen som ga med viktige verktøy. For eksempel Graham-undervisning med Gerd Bugge, som gjorde stort inntrykk eller Cunningham-arbeid på ballettforbundets sommerkurs, som ga mer forståelse av hva dansespråket kan være. Pina Bausch har jeg ikke sett i virkeligheten, men energien i forestillingene hennes greier å komme gjennom skjermen, synes jeg.

Så er det også sånt som Festspillene i Nord-Norge – en smeltedigel for kunstnere her nordpå.

8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?

Jeg blir jo inspirert av mange ulike kunstformer. Film! Jeg har lyst til lære meg mer om film. Det er vel derfor jeg har det i ”Whispers…”. Det er et sterkt språk der du kan forflytte deg veldig fort, skape overganger som er vanskelige å få til på scenen – og gå inn i detaljer.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?

Ved å være ærlig.

Hva legger du i det?
Unngå ”keiserens nye klær”. Ta publikum på alvor og ta dem inn i dialogen. Ikke late som du holder på med noe du ikke gjør. Jeg tror på å oppdra folk. At vi snakker om dans og tar dans inn i utdanning eller oppsøker folk i bybildet, for eksempel. Vi trenger å la det være lov å være usikker overfor språk man ikke forstår.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Å, jeg har et såååå kjedelig svar: Mer ressurser…
Det er synd i et jubileumsår å ikke vite noe om situasjonen for Stellaris i 2016. Det er jo denne ubønnhørlige virkeligheten med å vente på søknadssvar. Vi har jo bare noen få faste arbeidsplasser. Fortsatt – etter 40 år.

Jeg tillater meg et særspørsmål: Hvordan reagerer du på oss søringer som kommer og synes det er eksotisk i Finnmark?
Det er flott! Jeg blir glad. Jeg synes også det er eksotisk! Jeg gjør det samme når jeg kommer til andre kulturer. Det er det beste med å reise: Å få oppleve at folk er folk uansett hvor vi er. De fleste tar deg inn i fellesskapet. Jeg elsker å kommunisere. Det er gaven med det vi holder på med.


• Whispers – by the pearly gates spiller på Dansens Hus 16. – 19. april 2015. Les mer
• Danseinformasjonen og Dansens Hus presenterer en utstilling over Leinan-Hermos og Stellaris’ historie på Dansens Hus 16. -26. april 2015.

Les mer om Stellaris DansTeater.

Dybdeintervju med Solveig Leinan-Hermo kan sees her: