Allergi mot flinkhet og utestenging i dansekunsten – intervju med Elen Øyen

Tekst: Victoria Husby for Danseinformasjonen

Elen er nylig ansatt som produsent og dansekunster i DansiT Koreografisk Senter og har det siste halvannet året arbeidet med forskningsrapporten som har fått navnet «Tilgjengelig kunstnerskap?», med søkelys på kunstnere som lever med ulike funksjonsnedsettelser. Denne rapporten danner rammene for praten vår, men vi kommer også innom hennes allergi mot flinkhet i dansekunsten og sympatiinkludering.

Du er med i forskningsteamet for rapporten «Tilgjengelige kunstnerskap?», som lanseres på Sentralen i Oslo når denne teksten publiseres (27.04.23). Gratulerer! Hvordan har det vært å jobbe med denne rapporten og hva vil du si om den?

Det har vært utrolig spennende å jobbe med, men jeg er også veldig letta for at den nå er ferdig. Det har vært mye å sjonglere, så rent personlig blir det godt å kunne fokusere på jobben i DansiT fremover. I rapporten er jeg er med som medforsker sammen med Tone Pernille Østern[1]. Vi skulle kartlegge hvor mange kunstnere med funksjonsnedsettelser som lever av kunsten sin og hvilke kår de lever under. Vi har intervjuet kunstnerne i studien.

Det har vært utrolig spennende arbeid. For meg har det føltes både viktig og nødvendig å være med som medforsker i dette prosjektet, mye fordi jeg har en funksjonsnedsettelse. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har sittet i rullestol hele livet. Jeg har på en måte blitt født inn i diskrimineringa.

Funkiser blir ofte forsket «på», og vi er sjelden de som forsker. Derfor føles det veldig viktig å være den som forsker. At maktforholdet er snudd.

Elen Øyen

Det blir spennende å se om rapporten får noe blæst i media og sånn, spent på det. Det er jo en veldig viktig rapport. Oppsiktsvekkende vil jeg si.

Hva er oppsiktsvekkende med den?

Det var for det første litt vanskelig å finne deltakere til studien og det er jo et funn i seg selv. Det indikerer kanskje at det ikke er så mange med funksjonsnedsettelse som lever av kunsten i Norge i dag. Rapporten viser også veldig tydelig at det ikke står bra til med inkludering av folk med funksjonsnedsettelser og at vi fortsatt har en lang vei å gå. Det virker ikke som man ser helt nytten i samfunnet av å ha ulike kropper synlige i kunsten.

Hvorfor tror du det er sånn?

Tror det kommer av blant annet lite kunnskap om mennesker med ulike kropper og funksjonsnedsettelser. Vi blir ofte satt i en felles bås uten at ulikhetene våre kommer frem. Vi blir ofte slusa inn i et NAV-system fra tidlig av, og det ser ikke ut som om NAV ser helt nytten i å ta for eksempel en kunstutdanning. Det er vanskelig å få støtte derfra, blant annet. Jeg håper denne rapporten kan være med på å avlive myten om at vi med funksjonsnedsettelser er så svake, men sette fokus på alt vi har å bidra med. Vi må kanskje gjøre ting på litt nye eller uvante måter, men vi er en ressurs og ikke et problem.

Hvilke endringer tror du må til i dansefeltet for et større mangfold av mennesker og kropper i den profesjonelle scenekunsten?

Jeg vil si at den største barrieren nok ligger i utdanning. Det stopper først og fremst opp her. Jeg kaller meg dansekunstner og jobber med dans, men har ingen formell utdanning i dans. Det har ikke vært mulig for meg å ta utdanning i Norge. Om jeg skulle ha utdanna meg innenfor dans hadde jeg måtte flytte til utlandet og for meg har ikke dette vært mulig å få til. Mangfold er en berikelse, men det virker som mange tenker at «åh nei, nå kommer hun med rullestolen» og at det dermed ikke er plass til meg og min kropp på scenen.

Det virker som det er plass til kun noen typer kropper i dansen. Og den kroppen er ofte den hvite, slanke, muskuløse kvinnen.

Elen Øyen.

I de tilfeller hvor det legges til rette for inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser så er det også ofte rent fysiske hindringer med å komme seg inn eller rundt i byggene som utdanningene gis i.

Hva tenker du kunstfeltet går glipp av når det er slik?

Masse! Vi går spesielt glipp av muligheten til å gjenspeile det faktiske mangfoldet i samfunnet. I kunst og scenekunst blir kropper spesielt synlige og har en unik mulighet til å speile det samfunnet vi lever i på ulike og sterke måter. Jeg tror også personlig at vi kanskje hadde blitt kvitt myten om at vi med funksjonsnedsettelser er svake og ikke får til ting uten å ha mange gode hjelpere, om det faktisk hadde vært større rom i utdanningene.

Hvordan vil du beskrive det norske scenekunstfeltet i dag?

Dette synes jeg det er litt vanskelig å svare på fordi jeg ikke har helt oversikt her. Føler at det har skjedd mye med tanke på inkludering og mangfold på scenene rundt omkring. Spesielt ser det ut til å ha blitt mer mangfold med tanke på ulike etnisitetsminoriteter, og det er bra, men mitt inntrykk er at kunstnere med funksjonsnedsettelser ofte blir glemt eller kommer nederst på lista.

Jeg føler også på at dansere på scenen må være så flinke. Og jeg er allergisk mot å være flink! Det å kunne gjøre mest mulig på åtte tellinger, det liker jeg ikke, og at dansere må være skikkelig gode i en teknikk for å kunne vise seg frem. Skulle ønske at scenekunstfeltet viste mer bredde.

Jeg elsker impro og personlig uttrykk og tenker at det må få mer plass i scenekunsten. Det at man ikke har høy danseutdannelse og plettfri teknikk burde ikke være en stopper for å kunne opptre.

Elen Øyen

Dans handler om å formidle følelser og om jeg ikke får til å formidle noe med dansen så er det ikke noe vits, uansett hvor god jeg måtte være teknisk.  

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hvem/hva inspirerer deg?

Jeg inspireres spesielt av dansekunstnere som gjør sin greie uten å tenke over om andre vil like det eller ikke. Som bare går «all in» på det de ønsker å gjøre, og som tør å være seg selv.

Det er veldig inspirerende å danse side om side med profesjonelle dansekunstnere med samme verdigrunnlag og tanker om dansen som meg selv. Her må jeg trekke frem Mari Flønes. Hun har vært kjempeviktig for min danseglede. Vi møttes på dansegulvet og hun stolte på meg, at jeg kunne si ifra selv og hun «dulla» ikke med meg. Hun stolte på at jeg var sterk og da ble jeg sterk. Vi har reist mye rundt og holdt foredrag og hatt forestillinger og ulike prosjekter sammen. Jeg må også nevne Tone Pernille Østern som inspirasjonskilde fordi hun har jobba så utrolig hardt for at jeg skal få innpass ulike steder. Hun er en kjempeinspirasjon i seg selv. Musiker Tom McRae inspirerer meg veldig fordi han gjør sin egen greie og han har en utrolig fin liten fanskare jeg elsker å være en del av. Jeg har dansa til noen av sangene hans og delt dem med ham på Twitter. Og han har delt dem videre. Sånn har jeg blitt litt kjent med ham, og møtt ham noen ganger. Han setter pris på tolkningene mine av sangene hans, og han tar meg dønn seriøst som dansekunstner. Ingen inspirasjonsporno, ingen «så flink du er til å danse på tross av at du sitter i rullestol». Jeg danser mye til tekstene i sangene hans, for de vekker så sterke følelser i meg. Uten følelser klarer jeg ikke å danse.

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse? Hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?

Jeg dansa swing med mor i oppveksten og sånn, men sier at jeg starta med dans i 2005 etter mye mas fra ei venninne som dro meg med i Danselaboratoriet. Jeg tenkte etter hver øvelse at dette får jeg ikke til, jeg slutter. Men så var det noe som holdt meg igjen likevel. Tror det handla om at jeg ble sett og at alle fikk like mye plass, men det var ikke forventa at vi skulle gjøre det samme. Jeg fant ut at jeg hadde det som skulle til for å lage dans, at det ikke trenger å være så vanskelig. Lederne av gruppa trodde på meg, at jeg fikk til ting. De forventa at vi kunne danse, at vi kunne sette egne grenser, at vi fikk til ting vi ikke hadde gjort før. Som for eksempel å snakke foran andre. Det lå mye mestring i å klare noe nytt. Samtidig så de oss som eksperter med å leve med den kroppen vi hadde. Jeg er for eksempel veldig god med å håndtere rullestol fordi det har jeg jo gjort hele livet. Gjennom Danselaboratoriet har jeg lært nye måter å bruke rullestolen kreativt på.

Det å starte med dans i Danselaboratoriet har vært viktig for selvtilliten min. Det at det er greit å ha lyst til å vise seg frem. Dette har jeg lært mye av i dansemiljøet.

Elen Øyen

Noe annet du tenker på?

Jeg vil trekke frem at viktigheten av å bli myndiggjort på alle arenaer. Å bli tatt på alvor som kollega, som dansekunstner, som forsker har vært så viktig for meg. Det er helt nødvendig å bli trodd, at de erfaringene jeg har som menneske med funksjonsnedsettelse blir trodd på. Undervurdering av mennesker med funksjonsnedsettelser i samfunnet fører til at mange ikke slipper til med sin stemme og sine bidrag.

[1] Professor i kunstfagdidaktikk med vekt på dans ved Institutt for lærerutdanning, NTNU