Balder Hansen – det er verdt å miste balansen

Balder Hansen er intervjuet av Caroline Skjørshammer for Danseinformasjonen.

Jeg vet at han for tida er aktuell som danser i forestillingen Chroniques, med det verdensturnerende belgiske kompaniet Peeping Tom, men ellers er jeg ganske blank, så jeg har gravd litt rundt på nett for å tune meg inn på kunstnerskapet og dansen hans. Det første som slår meg er energien, nysgjerrigheten og vendingene i kroppen hans, og jeg lurer veldig på hva som beveger han, fordi det er helt åpenbart at noe beveger han. 

Hva beveger deg?

– Det startet jo med hiphop og så ble jeg mer og mer interessert i improvisasjon, utforskning og ulike sinnstilstander, det å hele tiden finne nye potensialer. Den interessen og nysgjerrigheten tok meg videre til Spin Off (forstudium dans) og Amsterdam. Men så hadde jeg en ulykke for fire år siden hvor jeg fikk et kraniebrudd, ble døv på det ene øret, og noe i balanseorganet gikk kaputt. Under rehabiliteringen fikk jeg en sterk interesse for engasjementet i kroppen, nevrologi og fenomenologi (red. “læren om det som viser seg”), og hvordan dette maskineriet beveger seg i samspill med omgivelsene. 

– Det å koble meg på omgivelsene og utforske språket i det samspillet synes jeg er spennende. Å utforske balanse og sanseinntrykk, ikke child-ish, men mer child-like. Å finne springbrett som skaper engasjement som jeg kan bli tatt videre av. Veldig flow-state, sier han og ler. 

Skjermintervju krever ekstra samspill og engasjement, men det er en varme og jordnærhet i måten Balder er på som gjør at det glir godt. Jeg blir nysgjerrig på hvordan han ivaretar kroppen så den også glir godt. 
– Jeg trener mye, spesielt balanse, jeg har tre ulike balansebrett som jeg bytter på.

Kroppen har klart seg ganske bra til tross for ulike skader, og jeg tror det har noe med at jeg ikke er så opptatt av å finne et sluttresultat, men å la hele kroppen tenke hvor den skal.

Jeg hadde ikke klart å gjøre det i et vakuum. Hele samspillet med tid, sted og rom er veldig viktig, og det utnytter jeg, at det er noe som ikke kan repeteres. 

_{Balder Hansen i forestillingen «Chroniques» (Peeping Tom). Foto: Camille Leprince.}

Kan du fortelle litt om produksjonen du er med i og hvordan dere jobber?

– Det har vært den lengste prosessen jeg har vært med i, det har vært helt fantastisk. Koreografen (Gabriela Carrizo, som driver Peeping Tom sammen med Franck Chartier) åpner virkelig opp for et laboratorium; det er masse props og kostymer i rommet, et team som du kan be om tips fra, og en lyddesigner som alltid er der og tester ut ting. Hun kommer med idéer, men oppgavene er åpne, og vi har mye agency til å respondere på ulike måter. Vi som dansere skal ikke passe inn i noe – det er prosessen som er viktig – og det gir en følelse av å være i samme båt. Jeg er spent på hvordan stykket kommer til å utvikle seg. Det er hele tiden plass til å gro og vokse, og det er veldig unikt og spennende. 

Hva brakte deg til dans? Eller, hvorfor dans? 

– Jeg ble vel introdusert for tanken gjennom moren min som også likte å danse. Jeg tror jeg alltid har likt å utfolde meg gjennom bevegelse, en måte å uttrykke min indre verden på. Da jeg skulle velge mellom klatring og dans, så ble det dans, og så datt jeg bare videre inn i det. Det har vært den eneste konstante tingen i livet mitt. 

Familien, og miljøene rundt ham, har alltid har vært der og støtta han. 

– Circle (HipHop Dance Studio) var også et viktig sted. Jeg følte meg hjemme der og kunne være meg selv. Der fant jeg også gjengen og crewet mitt sigh med Cedric Gervais, Jordan John Hope og Safari Shabani, som også har vært veldig viktige for meg. 

Det kjennes som at Balder har et genuint engasjement og følelse av tilhørighet i dans, og siden han jobber utenfor Norge, lurer jeg på om han har et annet blikk på det norske dansefeltet enn vi som jobber her har.

_{Balder Hansen i forestillingen «AWOL», av Alesya Dobysh og Simon Bus. Foto: Koko EXG.}

Hva ser du når du ser på dansekunsten i Norge?

– Jeg hører jo litt fra kollegaer og så får jeg med meg litt når jeg er på besøk. Jeg føler det er skikkelig community-vibe. Det er panelsamtaler, det er midler å søke på, og mye av det som skapes er av-dansere-for-dansere. Det er veldig fint. Jeg har en følelse av at det er mindre fokus på konkurranse og mer fokus på å inkludere. Det virker veldig bærekraftig. 

Utenom prosjektet med Peeping Tom så jobber også Balder med koreografene Simon Bus og Alesya Dobysh. Han gjør ulike prosjekter og underviser, og utforsker egne skapende prosesser. Jeg spør han om prosjektet Optic Neuritis, som fra det jeg har lest, var et resultat av skaden han fortalte om tidligere. 

– Jeg var med i et slags to-årig talentutvikslingsprogram hvor jeg fikk mulighet til å prøve meg på skapende prosesser, så da utforsket jeg blant annet en solo basert på sanseinntrykk.

Jeg er jo døv på det ene øret, og liker å leke med sansen av balanse.

Også har jeg hatt Optic Neuritis – at man blir blind på det ene øyet, derav tittelen. Jeg fikk utforsket litt alene og litt sammen med andre dansere, og det var veldig interessant, men er fortsatt i prosess med den utforskningen.

Jeg blir nysgjerrig på hva Balder gjør når han ikke driver med dans. Hva nærer han og hvordan hviler han?

– Jeg tuller litt med at jeg ønsker meg en hobby som ikke sliter ut kroppen, alt jeg gjør er veldig fysisk. Jeg har det best når jeg jobber og kan gjøre det jeg vil. Jeg får mye inspirasjon fra enkle ting, og det som utfolder seg i møtet med egen fantasi. Jeg prosesserer nok mye der. Jeg henter inspirasjon fra hverdagen, det å se potensialet i omgivelsene mine. Hvis jeg skal slappe av og komme meg på bena igjen, så må jeg ut og koble på sansene og være i nuet. Da slapper jeg av.

Er det noe du drømmer om, for deg selv, eller på vegne av dans? 

– Jeg drømmer hele tida, men det jeg liker og som får meg videre, er det å prøve nye ting. Jeg liker å feede nysgjerrigheten min og å ende opp på nye steder. Min største frykt er å stå stille. 

Hvor har du fått den tryggheten fra?

– Det er vel mer det at jeg prøver å være åpen for nye opplevelser, men jeg lider jo hele tiden av imposter syndrom. Men uansett om det er en kjip eller bra opplevelse, så er jeg såpass nysgjerrig at jeg syns det er verdt å miste balansen. Hvis jeg må hoppe og jeg er redd, så hopper jeg heller redd. Jeg gleder meg til jeg får et helt nytt oppdrag og kan hoppe på og se hvor det tar meg. Nå blir det en del turné framover, europaturné og verdensturné, og så er jeg veldig redd for å fly, så det blir spenstig.  

Der er den kompleksiteten igjen. Jeg kjenner at perspektivet hans – at det er verdt å miste balansen – flytter noe i meg. Han fortsetter: 

– Når man skal gå på scenen så må man tørre å miste balansen, tørre å stole på kroppen.

Er det noen andre fakler du brenner inne med før vi runder av?

– Det hadde vært kult å jobbe litt mer i Norge i framtiden. Jeg ble invitert til festivalen Soul Sessions Encounter her for litt siden og det betydde mer enn jeg trodde. Det å vise fram noe på et sted som betyr noe for meg, det var veldig givende og godt. 

Det er noe av det uventede jeg sitter igjen med når vi logger av, at dørene til omgivelsene, balansen og dansen er åpne, både i Norge og hos han. 

IG: @mcbalder