Carte Blanche – et blankt ark med historie og fremtidsplaner – intervju med Annabelle Bonnéry

Hva er bakgrunnen din, og hvordan ledet den deg til å ende opp i et hjørne av Skandinavia?

Jeg har bakgrunn som danser og koreograf, og har danset ved flere ulike kompanier i Europa. Min første jobb var med den spanske koreografen Ramon Oller. Deretter fikk jeg jobb i Tyskland og Portugal. Jeg har arbeidet med koreografen Rui Horta i 15 år, både som danser og assistent. Etterhvert jobbet jeg mer med gjenopptakelser av forestillinger og som kunstnerisk assistent ulike steder, blant annet i Skandinavia (for eksempel i Norrdans og Göteborgsoperans Danskompani). Jeg har alltid reist mye i jobben.

I 20 år har jeg drevet mitt eget kompani, Lanabel Company, i Frankrike. Kompaniet holder stadig på og er i avslutningsfasen av et prosjekt nå. Jeg har hele tiden jobbet med ulike aspekter innenfor dansen parallelt. Jeg fortsatte å jobbe som danser for andre, samtidig som jeg drev mitt eget kompani. Jeg har skapt verker for andre, samtidig som jeg har arbeidet som prøveleder. Å jobbe med undervisning for amatører og profesjonelle, å jobbe som assistent, prøveleder, koreograf og danser, er alle ulike innganger som fører til at man kan vokse med dansen og dykke dypere ned i spørsmålene man har, som både skaper og pedagog. Alle disse ulike lagene er viktige for meg.

Gjennom kompaniet til Rui Horta møtte jeg Bruno Heynderickx (red. kunstnerisk leder i Carte Blanche 2008-2014) som jeg jobbet tett sammen med i flere år, både som danser og med pedagogisk arbeid. Bruno ble inngangen til Bergen for meg. En stund etter at han kom til Bergen trengte Carte Blanche ny prøveleder. Jeg søkte jobben, fikk den, og tok med hele familien til Norge. Det er åtte år siden jeg flyttet hit første gang. Jeg var veldig glad for å komme hit og bli kjent med kompaniet.

Det å være tilbake nå som kunstnerisk leder er sånn sett en videreføring av alt jeg har gjort. Det er en annerledes posisjon enn jeg har hatt tidligere, men det kan også ligne på arbeidet man gjør som prøveleder eller assistent for en kunstnerisk leder, hvor man hjelper prosessene videre og snakker om ideer. Jeg ser ikke på dette utelukkende som en kuraterende rolle.

Hva var det som gjorde deg nysgjerrig på Carte Blanche, og hva er din kunstneriske visjon for de neste fire årene?

Første gang jeg kom til Carte Blanche var et bra tidspunkt for meg å prøve ut en ny rolle. Jeg hadde vært assistent i korte perioder ved andre repertoarkompanier og jeg tenkte det ville være interessant å prøve ut en sånn rolle over litt lengre tid. Før jeg bestemte meg for å søke på stillingen som prøveleder var jeg innom på besøk for å møte kompaniet. Jeg følte straks at kvaliteten på arbeidet, på danserne, hvordan kompaniet var organisert og strukturert la til rette for mange muligheter. Jeg tenkte at jeg hadde noe å tilføre, og at den gode kontakten med Bruno ville være en styrke. Som prøveleder er man en bro mellom kunstnerisk leder, administrasjonen og danserne og er avhengig av god kommunikasjon med alle parter. Da Bruno sluttet ble det derfor også en naturlig avrunding for mitt virke som prøveleder, og jeg bestemte meg for å slutte før jeg visste hvem etterfølgeren hans ville bli. I en kort periode var jeg tilbake som prøveleder mens Hooman Sharifi var kunstnerisk leder.

Etter at jeg dro fra Bergen har jeg kjent på en nostalgi og et savn etter dette landet, disse menneskene og dette stedet. Det har ført til at jeg har fulgt med på Carte Blanche på avstand disse årene, fulgt med på hva de spiller og hvor de er, selv om jeg har vært opptatt med mitt eget kompani.

Da stillingen som kunstnerisk leder ved Carte Blanche ble lyst ut var jeg allerede i en prosess hvor jeg lette etter en sånn type posisjon. Jeg hadde begynt å leke med tanken på noen prosjekter og å søke på ulike stillinger, men jeg hadde ikke regnet med at det skulle åpne seg en mulighet i Carte Blanche.  

Visjonen min for Carte Blanche henger sammen med kunnskap om det som har vært, om veien kompaniet har gått, og den identiteten kompaniet allerede har. Jeg er opptatt av kontinuitet, men også konteksten lokalt, nasjonalt og internasjonalt, i tillegg til at jeg ønsker å ta med nye perspektiver inn. Det å drive sitt eget kompani i 20 år, og hvordan man kan strukturere et kompani på ulike måter (som man kan se i Frankrike og andre steder i Europa) er noe av det som har påvirket prosessen min.

Noe av styrken til Carte Blanche er åpenheten til danserne og deres kreativitet, at de er i stand til å ta imot ulike utfordringer og tolke ulike estetikker. Dette vil jeg fortsette å legge til rette for, og fortsette å utfordre danserne på. Jeg vil også utfordre alle ulike ledd i organisasjonen, involvere dem og få alle til å dra sammen.   

Jeg vil fortsatt ha et mangfold av koreografer, men jeg vil beholde den sterke ideen om å knytte til oss kunstnere med stemmer innenfor sosiale og humanistiske spørsmål og invitere koreografer som evner å involvere danserne i å stille spørsmål til sine egne prosesser og arbeidsmåter. Jeg vil jobbe videre med fokus på cross-over mellom ulike felt. I det første prosjektet vil fokuset være på musikk og dans. Her er det også en åpning for å involvere andre institusjoner, her i Bergen eller internasjonalt. Jeg ønsker å skape nye sammenhenger og nye forbindelser, ikke bare holde på med de tradisjonelle sceneroms-forestillingene. Jeg opplever at det er mange som gjerne vil samarbeide og møtes. Som en nasjonal aktør mener jeg vi har et ansvar for å støtte unge kunstnere, koreografer og det lokale dansemiljøet. Vi kan co-produsere, ta folk inn på residens, kanskje vi kan ta med oss andre kunstnere når vi likevel skal ut på turné? Slik kan vi fasilitere, bidra med kunnskap og være med på å utvikle hele dansefeltet.

Jeg er opptatt av at kompaniet må være relevant i tiden og jeg har noen interessante mennesker i kikkerten, men hvem jeg vil invitere de neste fire årene vet jeg ikke ennå. Jeg vil ha med meg hele teamet og snakke om hva vi vil, de skal føle eierskap til prosjektene og hele virksomheten. Jeg bestemmer til slutt, men alle skal være med i utvekslingen av tanker.

Alt vi gjør handler om relasjonen vi skaper med publikum. Derfor vil vi jobbe med ulike formater på prosjektene, gjerne med færre dansere og ikke hele kompaniet på en gang. Vi ønsker å nå ut til nye publikumsgrupper, krysse sjangre og lage formater hvor vi kommer tettere på publikum fysisk. Selvsagt skal vi fortsette å lage kunst for alminnelige scener, men allerede fra neste sesong vil jeg teste ut helt andre formater. Vi kan forflytte oss til skoler, rådhus, museum, tradisjonelle kultursteder og ikke-kultursteder. Kanskje også få koreografer til å skape bestillingsverk for spesifikke steder. Vi har nettopp hatt en åpen prøve med 90 mennesker i salen, under festivalen DANS- en fest! Det kan bli aktuelt å gjøre mer av den typen arbeid på ulike stadier i den skapende prosessen. Da kan vi snakke med publikum, fokusere på spesifikke aspekter ved prosessen eller verket, og slik avdekke hvordan kompaniet jobber.

Hvordan ser du Carte Blanche i relasjon til resten av det norske kunstfeltet?

Jeg er i gang med å møte folk nå, og begynner å bli kjent med institusjoner og kunstnere her i byen. Jeg har vært borte fra Norge så lenge at jeg må bli kjent med den norske kunstscenen på nytt. I utlandet ser du gjerne de samme kompaniene igjen og igjen, mens andre norske kunstnere ser du ikke i det hele tatt. Nå under DANS-en fest! har jeg en glimrende mulighet til å orientere meg, så jeg ble svært glad da Sven Åge (Birkeland, BIT Teatergarasjen) og Liv (Basberg, Bergen Dansesenter) kom til meg med denne ideen om en minifestival for lokal dansekunst. Selvsagt skal vi gjøre det!

Nå skal Soufflette på Norgesturne, og da blir jeg med for å bli kjent med spillesteder og andre samarbeidspartnere. Jeg er også interessert i å møte organisasjoner som støtter og bygger opp om kunstnerskap, som for eksempel DansiT i Trondheim og RAS i Sandnes. Jeg tror det kan være gunstig for alle hvis Carte Blanche også kan innta en støttende rolle. For vårt team er det viktig å være i kontakt med det som skjer, og administrasjonen vår sitter på mye erfaring og kompetanse som kan deles, særlig innenfor internasjonal turnering.

Når det gjelder turnévirksomhet, så ønsker vi også å få til mer turnering både i Norge og utenlands. Samtidig ønsker vi større nærvær og åpenhet her i Bergen, ikke bare med forestillingene våre, men også med flere møtepunkter i ulike formater.

Det er mange planer, men jeg opplever at kompaniet er entusiastisk og tar imot visjonene og ideene og gleder seg til å sette i gang. All denne aktiviteten må balanseres på et vis, men jeg mener det skal la seg gjøre ved å la strukturen på sesongene variere. Ved å skape større dynamikk kan vi få til flere typer møter, og sammensetningen av sesongene kan speile den kreative prosessen.

Hvilke typer koreografer, prosesser og forestillinger er du interessert i å kuratere og fasilitere? Planlegger du for eksempel å presentere noen norske koreografer?

Ja! Både norske og utenlandske koreografer. Men ikke bare koreografer, vel så viktig er det å dra inn andre type skapere, som komponister for eksempel. Den første programmeringen jeg foretar får premiere under Festspillene i Bergen. Det blir en double-bill hvor to par kunstnere, som aldri tidligere har samarbeidet, skal jobbe sammen. Jeg vil at publikum skal få se to ulike prosesser som springer ut av det samme konseptet.

Det første teamet er med den etablerte franske koreografen Alban Richard, som jobber ved et av de franske nasjonale sentrene for koreografi. Han har jobbet mye med live musikk og komponister tidligere. Jeg har satt ham sammen med Sebastian Rivas fra Argentina, som er en komponist med bakgrunn i samtidsmusikk og eksperimentell musikk.

Koreografen i det andre teamet er argentinske Ayelen Parolin som er en av kunstnerne som hører til ved det koreografiske senteret til Charleroi Danse i Belgia. Hun er en ung og søkende kunstner nokså tidlig i sin karriere. Hun skal jobbe sammen med beatboxer Ezra, som er en kjent figur i beatbox-miljøet.

Det er et poeng at både koreograf og komponist er tilstede i studio sammen hele tiden. Kompaniet deles i to og begge prosessene kommer til å løpe parallelt. Begge gruppene vil følge hverandres prosesser og jobbe samtidig på huset. Jeg ønsker å få kunstnerne til å gå dypere inn i spørsmål rundt egen prosess og måte å tenke på. Dette skal de gjøre sammen med et team de ikke kjenner, noe som er risikabelt og en utfordring for alle, inklusive publikum.

Når det gjelder eventuelle norske koreografer så vil jeg ikke navngi noen spesifikt ennå. Jeg er i dialog med folk, men vil holde det åpent en stund til. Prosessen er sånn at jeg oppdager folk selv, og håndterer de som tar kontakt, jeg forsøker å se mye og orienterer meg. Jeg kan også bruke kompetansen til danserne og få informasjon om koreografer de synes er interessante. Men jeg kan ikke tilfredsstille alles ønsker på en gang, det lar seg neppe gjøre. I tillegg snakker jeg med andre kuratorer og kollegaer.

Programmering er ikke bare et spørsmål om smak, det er mange aspekter som må tas med. En koreograf kan gjøre veldig interessant arbeid uten at det nødvendigvis passer inn her. Alt må passe inn i helheten av det som fasiliteres. Vi må også tenke på publikum, hvordan vi kan få dem til å følge oss og følge prosessene våre.

Nå skal vi inn i Hooman Sharifis siste programmering som er med koreografene Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad. Deretter vil min første programmering vises på Festspillene i Bergen i 2019. I 2020 får vi en norsk kunstner igjen, som ikke nødvendigvis er koreograf, det kan gjerne være andre kunstnergrupper som involveres.

Kan du gi noen eksempler på kunstnere som har påvirket deg og vært spesielt viktige for deg?

Jeg vil trekke frem to stykker, selv om det selvsagt også har vært mange andre kunstnere og ledere som har vært viktige. Den første jeg tenker på er Rui Horta. Han ga meg muligheten til å utvikle meg, ikke bare som danser, men også kunstnerisk. Han lot meg prøve nye ting og ga meg støtte og tillit. Jeg jobbet sammen med ham i 15 år, men møtte ham faktisk første gang allerede 10 år før det, og vi holder fortsatt kontakten. Den viktigste inspirasjonen jeg har fått fra ham er hvordan han er engasjert i eget arbeid, og samtidig gir så mange muligheter til andre. For eksempel har han opprettet en fantastisk residens i Portugal, helt uten støtte. Så og si alle de store portugisiske kunstnerne har vært innom hans residens. Han støtter alle, og han ga meg muligheter til å utvikle en videre karriere, blant annet gjennom arbeidet som åpnet seg i Skandinavia. Alt basert på tillit og ansvar. Jeg har lært mye av ham. Og jeg tror vi begge verdsetter hverandre som kunstnere og personer.

Med Maguy Marin var det annerledes. Jeg fulgte henne da jeg var yngre, observerte henne på avstand, og var alltid interessert i å se hva hun skapte. Hun var så engasjert, sterk, røff og direkte. Jeg møtte henne første gang i residens ved kunstsenteret hennes Ramdam, hvor et kollektiv av kunstnere holdt til. Det som fascinerte meg mest var tilstedeværelsen danserne hennes hadde på scenen. Hvordan jobber hun for å få dette til? Hva har hun sagt til dem? Jeg fikk jobbe med henne i forestillingen Umwelt og turnerte mye med den. Da jeg danset for henne studerte jeg samtidig med interesse hennes koreografiske virke. Særlig med tanke på hvordan hun snakket med danserne, hvordan hun formidlet en idé og delte prosessen. Hun er veldig opptatt av hvordan rytmen i en scene kan påvirke meningen i scenen. Hun jobber alltid med fysiske oppgaver, ikke teatrale bilder eller ideer, og komponerer scenene ut fra en matematisk eller rytmisk forståelse. Hun er superklar, presis og legger til stadig nye lag for danserne, noe som øker kompleksiteten. Du må konsentrere deg maksimalt og det er kanskje det som gir denne tilstedeværelsen. Arbeidet med henne har endret måten jeg jobber med danserne mine, og som prøveleder – hva jeg snakker om og hvordan jeg presenterer en idé. Det har vært et viktig møte for meg, og jeg reflekterer fortsatt over disse tingene.

Hvordan er prosessen rundt Sentralbadet og hvordan jobber du med dette?

Jeg har blitt informert om prosjektet, og nå begynner prosessen hvor hele teamet skal se på dette sammen og avdekke hvilke forventninger vi har. Det aller viktigste målet for meg er å få til et sted hvor folk tør å komme inn, et sted som ønsker velkommen til både publikum og kunstnere. Jeg tror også at BIT Teatergarasjen ønsker seg et tilgjengelig hus. Beliggenheten er svært sentral, men selve bygningen fremstår som lukket.

Vi ønsker å åpne opp huset, både for de som bor i området og publikum. Sentralbadet betyr enormt mye for Carte Blanche og BIT Teatergarasjen, og det vil ha stor påvirkning på hvordan vi kan knytte sammen dansemiljøet og andre kulturorganisasjoner i byen. Det å ha et permanent hus å produsere og ha forestillinger i vil styrke kultur-Bergen og resten av regionen.