Dans som beredskap i krig og konflikt

Når det norske dansefeltet samles for konferanse i Oslo 21. januar 2026, kommer Khaled Elayyan fra Palestina for å dele erfaringer fra et liv og et virke der dans ikke bare er et kunstnerisk og kulturelt uttrykk, men en nødvendig del av samfunnets beredskap.

Elayyan er administrerende direktør for den uavhengige, humanitære organisasjonen First Ramallah Group (Sareyyet Ramallah), kunstnerisk leder for Sareyyet Ramallah Dance Company og direktør for Ramallah Contemporary Dance Festival.

Organisasjonen har eksistert siden 1927 og kombinerer kultur, kunst, idrett og samfunnsarbeid i et område preget av langvarig konflikt og krig.

I dette intervjuet deler Khaled Elayyan sine erfaringer og oppfatninger, basert på sitt arbeid i Palestina, om hvordan dans fungerer som fellesskap, motstandskraft og håp i en unntakstilstand, og hvorfor kunst og kultur blir enda viktigere når samfunnet er under press.

Du leder Sareyyet Ramallah, en organisasjon som kombinerer kulturarbeid, humanitære aktiviteter og samfunnsbygging. Hvilken rolle spiller dans og kunst i organisasjonens arbeid i dag?

– Sareyyet Ramallah bygger på humanistiske verdier og prinsipper, særlig likestilling og ikke-diskriminering basert på kjønn, religion eller etnisitet, samt beskyttelse av rettighetene til marginaliserte grupper.

Organisasjonen tilbyr et bredt spekter av programmer og aktiviteter for hele det palestinske samfunnet, blant annet gjennom speiderarbeid, idrett, kunst, kultur og ulike sosiale initiativer.

Dans og kunst har en helt sentral plass i Sareyyet Ramallahs arbeid. Det utgjør selve kjernen i vår visjon for samfunnsutvikling, styrking av kulturell identitet og det å skape trygge arenaer der unge kan uttrykke seg.

Blant våre tilbud finner du både folkedans (dabke) og samtidsdans, en danseskole for barn mellom 3 og 15 år med undervisning i ballett, dabke og samtidsdans, sommerskole, samt ulike kunstneriske verksteder og opplæringsprogrammer.

Sareyyet Ramallah står også bak Ramallah Contemporary Dance Festival, som ble etablert i 2006. Siden oppstarten har festivalen vist 303 forestillinger med 193 kompanier fra 39 ulike land, palestinske, arabiske og internasjonale. Festivalen byr på forestillinger, workshops, en konferanse om dans og samfunn, samt Palestinian Dance Forum, og er en viktig arena for kulturell utveksling og brobygging mellom lokale, regionale og internasjonale miljøer.

Når forsto du at dans kan være mer enn et estetisk uttrykk?

– Dette ble tydelig allerede med etableringen av Sareyyet Ramallah Dance Company i 1960. Kompaniet var aktivt frem til 1967, før det ble tvunget til å stoppe som følge av den israelske okkupasjonen, og ble senere gjenetablert i 1985.

Siden den gang har Sareyyet Ramallah sett på dans som langt mer enn et estetisk uttrykk. Det er også et verktøy for å styrke fellesskapsfølelsen, skape tilhørighet, fremme sosiale bånd og legge til rette for samarbeid og utvikling blant barn og unge i et krevende miljø.

Det palestinske folket lever under okkupasjon og kunst og kultur har en særlig viktig rolle i å uttrykke motstand og gi stemme til drømmen om frihet og verdighet.

Du arbeider i et område preget av ekstrem uro og konflikt. Hva er det viktigste dans kan gi mennesker i en slik virkelighet?

– Dans gir håp og en følelse av tilhørighet. Den skaper trygge rom for selvutfoldelse og bidrar til å styrke både psykisk og sosial motstandskraft.

Gjennom dans kan mennesker erfare frihet og kreativitet, til tross for de harde livsbetingelsene under israelsk okkupasjon. En okkupasjon som ikke bare handler om land, men også om å fordrive mennesker og utslette kulturell identitet.

De kunstneriske arbeidene som produseres av Sareyyet Ramallah Dance Company har gitt kunstnere mulighet til å uttrykke seg gjennom kroppen som et sterkt og direkte uttrykksmiddel, der ideer, perspektiver og menneskelige verdier formidles gjennom bevegelse.

Hvordan har dansepraksisen i Sareyyet Ramallah fungert som en form for beredskap – emosjonelt, sosialt og kulturelt? Kan du dele et konkret eksempel?

– Gjennom danseprogrammene hos Sareyyet Ramallah får barn, unge og voksne mulighet til å kjenne på mestring, trygghet og tilhørighet, både psykisk, sosialt og kulturelt. I dabke- og samtidsdansen opplever deltakerne fellesskap og de får være en del av et støttende og inspirerende miljø hvor alle kan vokse og utvikle seg.

I 2021 startet vi, i samarbeid med Nawa for Culture and Arts Association i Deir al-Balah på Gazastripen, arbeidet med danseforestillingen Taraweed Deir Al-Balah.

I flere tiår har Gaza nesten utelukkende blitt fremstilt som et sted preget av krig og ødeleggelse, som om området mangler kulturelle tradisjoner og arv, til tross for sine dype historiske røtter, særlig i byen Deir al-Balah.

Forestillingen ønsket å gi et mer ekte bilde av Gaza, og spesielt av Deir al-Balah – en kystby med en rik kulturarv, hvor tradisjoner fra palestinsk hverdagsliv og feiringer som bryllup, innhøsting, fiske og andre sosiale sammenkomster står sterkt. Premieren var planlagt til november 2023, men ble avlyst som følge av den den brutale krigen mot Gaza. Arbeidet ble gjenopptatt midt i 2024, og forestillingen hadde premiere i mai 2025 til stor begeistring blant publikum og kritikere.

For danserne, som var mellom 16 og 23 år og hvor mange aldri hadde vært i Gaza, ble denne produksjonen en mulighet til å bli kjent med områdets kultur. Opplevelsen styrket følelsen av tilhørighet og ga håp om en bedre fremtid for Gaza.

Mange tenker at kunst er noe man legger til når samfunnet ellers fungerer. Du beskriver det motsatte. Hvordan forklarer du dette?

– I palestinsk kontekst er ikke kunst og dans luksus. Kunsten er nødvendig for å bygge fellesskap og bevare kulturell identitet. Dans står i kjernen av vår motstand mot okkupasjonen, som forsøker å tilegne seg både vår materielle og immaterielle kulturarv. Kunst gir unge mennesker språk og verktøy for å uttrykke seg og håndtere daglige belastninger og utfordringer. Derfor er kunst en grunnleggende del av samfunnslivet.

Hvilke strukturelle og politiske rammer er avgjørende for å holde dansekunsten levende under så krevende forhold?

– Å opprettholde dans og kunst under krevende forhold fordrer trygge lokaler, samt stabil og langsiktig finansiering, særlig fordi mye støtte er politisk betinget og lokal støtte ofte er svak. Det er også viktig å styrke kunstnere og gi dem mulighet til å utvikle seg, og å sikre frihet til kunstnerisk og kulturell ytring.

Sareyyet Ramallah har møtt store utfordringer fra konservative krefter, spesielt når det gjelder samtidsdans, men har likevel klart å forankre denne kunstformen i det palestinske samfunnet. Samtidig bør kunstnerisk praksis styrkes som en del av den kulturelle næringen, med tydelige institusjonelle og administrative rammer som sikrer organisering og bærekraft.

Hva går tapt – for kunstnerne og for samfunnet – når disse strukturene svekkes?

– Når strukturene svekkes, mister kunstnere motivasjon, håp og muligheter for utvikling. Deltakelsen blant unge går ned, og det blir vanskeligere for samfunnet å bevare sin kulturelle og sosiale tilhørighet. Etter at krigføringen mot Gaza startet har mange kunstproduksjoner og forestillinger stoppet opp, og Ramallah Contemporary Dance Festival er blitt satt på pause. Mange kunstnere har blitt tvunget til å søke arbeid i andre sektorer eller å emigrere. Slik mister samfunnet et av sine viktigste kommunikasjonsverktøy – kunsten.

Årets tema for Dansekonferansen er «Dansen som brobygger». Hvordan kan dans knytte sammen mennesker som ellers er adskilt av konflikt, språk og politikk?

– Dans er et universelt, menneskelig språk som overskrider grenser og kan bygge broer mellom individ og samfunn, til tross for forskjeller i språk, historie og politikk. Ramallah Contemporary Dance Festival er et levende eksempel på dette, der palestinske, arabiske og internasjonale kompanier møtes for kulturell utveksling, gjensidig forståelse og samarbeid basert på respekt. Festivalen har spilt en viktig rolle i å styrke den kulturelle dialogen mellom det palestinske folket og resten av verden, og i å formidle et mer nyansert bilde av det palestinske samfunnet.

Hva har dere lært i Ramallah som også kan være relevant for oss i Norge, som er et fredelig samfunn, men med økende polarisering?

– Vi har lært at det å engasjere barn og unge i kunst og kultur fra tidlig alder styrker sosialt samhold og kollektiv identitet. Kunst er også et kraftfullt verktøy for dialog og for å bygge broer mellom ulike perspektiver, også i samfunn preget av politisk og sosial polarisering. Og vi har lært betydningen av å holde fast ved håpet, som en avgjørende kraft for å kunne stå i motgang, selv under de vanskeligste forhold.

Hvordan ser hverdagen ut for dansere i situasjonen dere står i nå?

– Hverdagen er fylt av politiske, sikkerhetsmessige, økonomiske, logistiske og kunstneriske utfordringer. Det handler om alt fra fengsling av kunstnere, daglige militære raid i palestinske byer, landsbyer og flyktningleirer, og kontrollposter som begrenser bevegelsesfriheten for både kunstnere og publikum, til manglende finansiering, få scener og øvingslokaler, og sosiale utfordringer knyttet til samtidsdans. Til tross for dette har vi klart å bygge en tydelig og kvalitativt sterk praksis innen danseundervisning, festivaldrift og kunstproduksjon med reell samfunnsmessig betydning.

Hvilken rolle kan internasjonale nettverk og samarbeid spille i slike situasjoner?

– Internasjonale nettverk og festivaler gir både moralsk og økonomisk støtte, muliggjør erfaringsutveksling og bidrar til økt anerkjennelse av lokale kunstneriske praksiser. De styrker kunstnernes mulighet til å utvikle seg, opprettholde arbeidet sitt og bygge dialog, kommunikasjon og kulturell utveksling mellom mennesker.

Hva gir deg personlig styrke og motivasjon til å fortsette dette arbeidet?

– Å se barn og unge skape, bygge selvtillit og uttrykke seg gjennom kroppen, sammen med publikums glede, er min viktigste drivkraft. Anerkjennelse fra lokalsamfunnet og internasjonale samarbeidspartnere gir også styrke til å fortsette utviklingen av det kunstneriske arbeidet.

Produksjonen av Taraweed Deir Al-Balah var en særlig sterk opplevelse for meg. Gjennom dette arbeidet kjente jeg at jeg virkelig kunne støtte folket mitt i Gaza, særlig når de så forestillingen, viste glede og ba meg dele deres sanne historie med verden.

Har dansen endret hvordan du forstår fellesskap, ledelse og samfunnsutvikling?

– Absolutt. Etter mer enn 44 år i dette feltet har jeg lært at ledelse ikke først og fremst handler om å styre andre, men om å styrke mennesker og skape rom for deltakelse og uttrykk. Jeg har også erfart at kunst, og særlig dans, er viktig for utviklingen av samfunnet, for å styrke menneskelige verdier og for å bygge fellesskap som tåler motgang.