Dans til folket – 10 spørsmål til Andreas Roksvåg

Om flere hadde tenkt som ham hadde mannen i gata kanskje gått på danseforestillinger fremfor kino? Med sin nye produksjon ”Norr – da gudene breaket”, som denne høsten skal turnere med Riksteateret, kan Absence kanskje også få Kulturdepartementet til å innse at folk i Norge vil ha dans?

1: Hva arbeider du med for tiden?

Jeg er en del av breakegruppen Absence, som siden vi startet i 1999 har slitt ut ganske mange parkettgulv. For øyeblikket driver vi med innstudering av vår andre helaftens forestilling, Norr – da gudene breaket, som handler om norrøn mytologi, fra verdens skapelse til Ragnarok. Forestillingen skal på turné med Riksteatret til nesten 50 norske byer og tettsteder. Vanligvis er en danseturné bare halvparten så lang, men siden dette formidles som en familieforestilling er lengden doblet. Det er gøy, spesielt nå når Riksteateret kutter i det øvrige dansetilbudet sitt. Vi håper på mye publikum så Kulturdepartementet kan se at interessen for dans er stor, og på bakgrunn av dette øker Riksteaterets midler igjen.

Under Festspillene i Bergen nå i sommer hadde vi premiere på forestillingen Oldschool – En battle mot alderdommen, der vi i Absence har kommet på gamlehjem. Forestillingen, som var en co-produksjon med Festspillene i Bergen, gikk for fulle hus. Oldschool skal vises på Scenekunstbrukets festival Showbox i Oslo i desember. Vi håper videre å kunne turnere den i Den kulturelle skolesekken (DKS) over hele landet.

2: Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?

Da Bjarte Hjelmeland var teatersjef på Den Nasjonale Scene (DNS) i Bergen, inviterte han Absence til å være med i forestillingen Jungelboken som Vidar Magnussen satte opp. Forestillingen har siden blitt spilt både på Chat Noir i Oslo og på Norland Teater i Mo i Rana – vi var med på alle oppsetningene. På en måte var det altså Hjelmeland som pushet oss inn på tanken om å gjøre teater – gjennom arbeidet med Jungelboken skjønte vi at det å bruke breaking til å fortelle en historie er vår greie.

Etter å ha spilt Jungelboken rundt 150 ganger ville vi lage vår egen forestilling. Hjelmeland gav oss en åpning i programmet på DNS, og på et minimalt budsjett ble Askeladden på nye eventyr til. I og med at dette var vår første produksjon var veldig nervøse for hvordan det skulle gå. Men tydeligvis traff vi spikeren på hodet, for vi hadde ca 95 % publikumsbelegg på de åtte forestillingsdagene våre. Det gikk over all forventning.

Videre søkte vi Askeladden inn i DKS, og fikk to uker turné i Sogn og Fjordane. Vi hadde peilet oss inn på 5-7 klasse, men allerede på første skole stod de andre elevene klistret til rutene – de ville også se, for de kjente oss i Absence fra TV-programmet Norske Talenter. Vi bestemte oss derfor for å åpne gymsalen for hele skolen. Uten å planlegge det hadde vi laget en forestilling som passet for alle, både de minste og de største – det funket sinnsykt bra.

I 2013 vant Askeladden Gullsekkens pris for beste produksjon i DKS, og da begynte ballen virkelig å rulle. De to påfølgende årene turnerte vi Norge rundt. Etter å ha spilt ca 300 forestillinger begynte vi å leke med tanken om å lage noe nytt. Vi ville fortsette den norske tråden i arbeidet vårt (Askeladden er basert på norske folkeeventyr, journ. anm.), derfor ble ”Norr” basert på norrøn mytologi. Vi ville også at den nye produksjonen skulle bli ti ganger bedre enn Askeladden, og måtte derfor skaffe produksjonsmidler. Vi søkte Kulturrådet, men fikk dessverre ingen støtte. Så meldte vi oss på programmet ”Mitt Dansecrew” på TV2, som vi heldigvis vant. Premien på en halv million brukte vi til prosjektet. I tillegg hadde vi satt av en del av lønnen vår for hver forestilling vi spilte i DKS. DNS så også verdien i prosjektet og stilte med store ressurser fra teateret.

Med et større økonomisk spillerom kan man gjøre ganske mange fantastiske ting. Vi fikk jobbe med talentfulle maskører, lys- og lyddesignere, kostymedesignere og komponister. Vi fikk bygget en scene i to etasjer med strikkvegger, hvor vi kan forsvinne og komme fram igjen fra løse luften. Vi fikk også tegnet realistiske animasjoner av oss som står på scenen – på denne måten kan for eksempel Tor forsvinne inn i munnen på Midgardsormen.

3: Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?

Jeg var tolv da jeg så breakdance for første gang. Under showet Tommy Tee gjorde i Spektrum i 1998, tok Pay 2 (Lars Undli, en ringrev i breakmiljøet og flere ganger norgesmester i breakdance) headspin på scenen. Jeg hadde aldri sett noen spinne på hodet før, men jeg tenkte: dette skal jeg gjøre resten av livet, uansett hva som kreves. Jeg begynte på et breakekurs, og litt etter litt traff jeg gutta som i dag utgjør Absence. Vi har holdt sammen siden det.

Absence bestod opprinnelig av Ole Petter Knarvik, Piero Issa og meg, men flere har kommet til etter hvert. Christopher Bottolfsen stjal vi fra en annen breakegruppe. Den yngste i crewet, Daniel Grindeland, begynte på kurs hos meg og Piero som 12 åring. Nå er han 22 år og en av verdens beste breakere. Halvard Haldorsen, det siste medlemmet i Absence, er tidligere norgesmester i turn – han importerte vi fra Tromsø for seks år siden.

Overgangen til å bli profesjonell kom gradvis. Vi har ingen formell utdannelse innen dans, men har fulgt ”learning by doing” prinsippet. Vi oppdaget etterhvert at det var gøy å gjøre shows og underholde, og begynte derfor å legge inn mer tid til forberedelser. Når breakere gjør shows står de ofte i en halvsirkel og klapper, mens en og en går ut på gulvet og improviserer. Vi begynte derimot å gjøre flere stunts og mer koreografi. Vi tenkte: ”Hva hvis jeg legger meg oppe på hodet ditt, og snurrer rundt, uten hender. Eller hvis du gjør en salto mens vi sklir under deg?” Ryktet om showene våre begynte naturlig nok å spre seg i event-bransjen.

I subkulturer, som skateboard, snowboard og breakdance, brukes ofte begrepet ”sell out”. Man skal liksom ikke tjene penger på det man driver med, dansen skal være ”vår” og ikke fremføres på en scene. Da vi begynte å gjøre shows sa mange i miljøet at det vi drev med ikke var ekte breaking. Men det at noen misliker det man gjør, er jo vanlig i alle miljøer. Vi synes det er gøy å underholde folk, og om vi kan få betalt for det i tillegg er det topp, for da slipper jeg å jobbe i fruktavdelingen på ICA.

4: Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?

Jeg tror de forestillingene vi hittil har laget bare er begynnelsen. Drømmen er å komme oss til utlandet. Kombinasjonen av fysisk teater og breaking har blitt veldig populært de siste årene. Red Bulls forestilling Flying Bach, som kombinerer breaking og klassisk musikk, har blitt spilt i nesten hele verden, så det er definitivt et marked for slike forestillinger.

Jeg ønsker også å kunne fungerer som produsent, koreograf og idéutvikler, altså lage forestillinger for turné uten selv å være utøver i disse.

5: Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Når vi lager en forestilling finner vi først konseptet. Deretter starter brainstormingen hvor vi slenger ut ideer, noe vi er veldig flinke til. I prosessen med Norr ville vi vite alt om norrøn mytologi. Vi tok derfor kontakt med Rune Flaten som har doktorgrad i faget. Med iver og glede introduserte han oss for det norrøne universet. Etter møtet leste hele gruppen Snorre Sturlasons Edda og Voluspå.

Videre må ideene koke litt, for historien kommer ikke med en gang. Jeg tror ikke vi fant den røde tråden i Norr før det var to måneder igjen til prøvestart – da hadde vi allerede holdt på med prosjektet i to år – og vi fortsatte å endre historien helt frem til premieren. I tillegg fikk vi god hjelp fra dramaturg Solrun Iversen (DNS) og regissør Tormod Løvold (DNS). Vi liker selv å tro at vi er veldig morsomme, og går derfor ofte rett på vitsene. Da er kritikk og ærlige tilbakemeldinger fra regissøren vår veldig nyttig – han ba oss ta et skritt tilbake og bygge forestillingens skjelett før vi la på humoren.

Vi i Absence er alle forskjellige. Noen av oss er A-mennesker, andre er B-mennesker. Noen har sinnsykt mye initiativ, andre har mindre, det er bare sånn vi er skrudd sammen. Jeg jobber og jobber helt til noe er ferdig, jeg tar aldri pauser, og jeg legger meg ikke før jeg vet at vi har alt under kontroll.

Når det gjelder arbeidsfordeling så har jeg og Piero ofte det overordnede ansvaret for at ting kommer i havn, men alle bidrar når vi lager koreografier. Vi har også musikkmøter, der alle tar med seg 15-20 sanger hver. Vi kan bruke en hel dag på å høre igjennom og stemme frem de sangene som vi synes fungerer best. Vi jobber altså ganske demokratisk. Samtidig er vi seks veldig sta gutter, som alle alltid skal ha rett, så ting tar veldig lang tid. Dette kan noen ganger komme som et sjokk på de folkene vi jobber med, vi er som brødre, vi legger ingen filter imellom på det vi sier til hverandre. Hvis det du gjør er dårlig får du høre det med en gang – for vi vil jo at det vi gjør skal være bra. Vi krangler frem koreografiene til de sitter, det er liksom vår måte å jobbe på.

6: Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Jeg har mest oversikt over break- og hiphopmiljøet. Selv om veldig mange er flinke, opplever jeg at feltet er lite. Jeg har lyst til å se flere prosjekter, og at folk bruker evnene sine til å lage noe som andre kan se, enten det er en video eller en forestilling.

Vi breakere holder oss ofte inne i lokaler som stinker svette og gamle sko, og kan derfor se oss blinde på eget arbeid. Jeg skulle ønske flere breakere gikk og så på for eksempel moderne, jazz, stepping osv. De siste årene har jeg selv fått øynene opp for andre dansesjangre, og erfart at det kan inspirere like mye som det å se en god breaker.

Jeg skulle selvfølgelig også ønske at flere fra andre deler av dansemiljøet gikk på breakforestillinger. Hvis folk hadde vært mer åpne for det ukjente, tror jeg feltet hadde fått enda større utvikling.

7: Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for dere, og hvilke kunstnere finner dere spesielt interessante i dag?

Min hellige gral er showet Tommy Tee gjorde i Spektrum i 1998. Nå rett før jul, 17 år etter, ringte André Eriksen fra Warlocks meg og spurte om jeg ville være med å gjøre nettopp dette showet, i forbindelse med utdelingen av æresprisen til Tommy Tee under Spellemannsprisen. Jeg får frysninger når jeg snakker om det, for det var dette som fikk meg til å begynne med breaking – plutselig står jeg der selv, på scenen foran 4000 folk, og gjør det samme showet. Det var det største jeg kunne få gjøre som utøver. (Se klipp fra You Tube)

Vi i Absence er veldig aktive, vi går på forestillinger og stand up shows, og alle går selvfølgelig konstant rundt med youtube-klipp på mobilene sine. Så godt vi kan prøver vi å følge med på det som skjer i underholdnings-verden. Vi lar oss inspirere av det andre gjør. Noen ganger kopierer vi konsepter som vi synes er kule, men vi prøver alltid å gjøre det på vår måte. Det er viktig å ikke bare kopiere rett av, man må ”steal like an artist”.

Den gruppen som har inspirert meg mest i det siste er Cirque du Soleil – de har noen sinnsyke talenter, og forestillingene deres er kunstneriske, med perfekt lyd, lys og fantastisk scenografi og kostymer. De strekker grensene for hva man kan gjøre fysisk, psykisk og med dans – de danser både i trapés, i vann og på bom. I tillegg har de et stort showaspekt i det de gjør. Drømmen er å få være utøver i Cirque du Soleil.

Jo Strømgren en også en stor inspirasjon. Han greier å lage en hel verden i scenerommet, bruker mye rekvisitter og humor, og han strekker strikken til det absurde så langt at den ikke kan strekkes lengre.

8: Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?

Tid er det absolutt viktigste. Hvis man ikke har tid til å jobbe med seg selv, så får man ingen utvikling. Som femtenåring, mens jeg fremdeles bodde hjemme hos foreldrene mine, fikk ukelønn og hadde få bekymringer, danset jeg hele tiden. Nå når jeg har blitt eldre og har fått flere ting å henge fingrene i, har det blitt veldig mye vanskeligere å sette av tid til bare å danse. Jeg ønsker meg mer tid til å leke, puste og gå i treningslokalet for å øve på nye ting.

9: Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?

Hva betyr det å være kunstnerisk? Handler det om å gjøre noe som folk ikke skjønner? Jeg opplever at det å være kunstnerisk ofte betyr at man, intensjonelt eller ikke, ekskluder folk.

Hvis noe er dritbra så passer det for alle. Håndverket må være bra nok, og i tillegg må man være litt nyskapende. Dette gjelder alle kreative sjangre. Det handler om å trollbinde publikum, røre folk, enten det er gjennom å fortelle en historie som får dem til å gråte eller tenke litt annerledes, eller rett og slett bare underholde dem. Men det trenger ikke å bety at man skal ha stående applaus.

Et godt eksempel på en gruppe som har funnet et sjikt der de både er sinnsykt flinke og samtidig treffer et bredt publikum, er Oslo Danse Ensemble. Hvor hen de spiller, om det er på Dansens Hus eller Operaen, har de utsolgte forestillinger. Et annet eksempel er Jo Strømgren. Forestillingene hans er kommersielle uten å miste den kunstneriske integriteten, han lager dans for folk som ikke selv danser. Det er bra, for dans burde være tilgjengelig for alle, både barn, besteforeldre og andre dansere. Derfor har vi i Absence ”dans til folket” som mantra. Veldig ofte lager dansere forestillinger for andre dansere. Hvis man lager forestillinger for et større publikum tror jeg mannen i gaten blir mer opptatt av dans. Da kan det å se en danseforestilling bli like naturlig som det å se en film på kino.

10: Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Jeg skulle ønske at alle, inkludert meg, kunne glede seg mer over andres suksess. Sånn som verden er nå må man hele tiden være sin egen superhelt. Det handler om å legge ut de beste bildene på instagram, eller være den beste danseren i rommet. Når andre legger ut noe bra, eller gjør noe som er bedre enn det du gjør, så reagerer man med negativitet eller unngår det. Vi burde heller si: Så kult at de får det til, det vil vi også prøve på!

Norr – da gudene breaket skal på Norgesturné med Riksteatret fra 18. august til 3. november. Se her for spilletider og -steder: riksteatret.no