Intervju: Dansekunstner, koreograf og professor Kari Hoaas

Hva jobber du med for tiden?

For tiden jobber jeg med forestillingsprosjektet Shadowland, med prosjektstøtte fra Kulturrådet og Fond for lyd og bilde. Her arbeider jeg blant annet med utviklingen av en koreografisk metode jeg valgt å kalle «choreographic bricolage». Metoden baseres på at hver del av prosjektet i seg selv er selvstendige verk, som kan sammenstilles på forskjellige måter. For tiden skaper jeg en serie soloer som står som egne verk, samtidig som de er en del av en større forestilling som vil ha premiere ved LaMaMa MOVES festivalen i New York, april 2023.

Arbeidet mitt begynner alltid med kroppen og er forankret i kroppslig erfaring og utrykk. I prosjektet Shadowland jobber jeg sammen med tre dansekunstnere. Arbeidet vil framstå i nye konstellasjoner, «bricolages», hver gang det vises og forhåpentligvis åpne for publikums egne tolkninger i respons til våre skiftende poetiske landskap. Koreografisk jobber jeg med tema mellomrom og liminalitet – liminal space. Altså det å befinne seg i grenseland mellom to steder eller tilstander. Det å være i transit og ikke å vite. Jeg setter dette opp mot det bevegelsesmessige temaet kontinuum; hvordan små umerkelige endringer etter hvert vokser seg betydelige. Dette var tema som blant annet ble sentrale for meg under pandemien, og som jeg nå utforsker kroppslig.

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Og hva eller hvem inspirerer deg?

For meg er kontinuitet i praksis avgjørende for min kunstnerisk utvikling. Som koreograf og utøver trenger jeg kontinuerlig å få skape og formidle det jeg har skapt. Gjennom formidling og i møte med andre kan jeg se det jeg har skapt på nytt, og slik utvikles uttrykket videre. Kroppen er i konstant endring og dansekunst er ferskvare. For meg er det dette som gjør dansekunst så spennende.

Det er så mye som inspirerer meg. Det livet man lever, det stedet man er på i livet. Hverdagen. Å observere mennesker i hverdagen bevege seg og forhandle om alle offentlige rom vi deler hver dag. På gata, på trikken, i løypa på tur. Jeg er også så utrolig heldig å få jobbe med veldig dyktige dansere, og da koser jeg meg skikkelig i studio. Jeg lever for de øyeblikkene når ting virkelig funker! Når jeg kjenner på publikums energi og at arbeidet mitt kommuniserer og beveger. Jeg er også veldig privilegert som både professor og kunstner. Det er kjempeinspirerende å få lov til å møte unge dansekunstnere i utdanningen nesten hver dag, som er skikkelig sultne på å lære! Det å få oppleve igjen og igjen hva dans kan bety. Det gjør meg ydmyk at jeg får lov til å stå her og påvirke dem, det er et stort ansvar. Dans er en kunstform med så sterkt potensial. Den kommuniserer så umiddelbart og direkte fra kropp til kropp. Det er kanskje hårete å si, men jeg ser at den har potensiale til å endre liv. Det inspirerer meg til å fortsette og skape og gi mer!

Under pandemien skulle du ut på turné med to ulike produksjoner, Be Like Water og HEAT.  Dette ble, som mye annet i denne perioden, avlyst. Du jobbet likevel aktivt med produksjonene på ulikt vis. Kan du fortelle litt om prosessene og hvordan denne perioden var for deg?  

Våren 2020, da det åpnet litt etter første nedstengning og små grupper fikk møtes med avstand, hadde jeg studio tilgjengelig, og tre av danserne var i Oslo og klare for å jobbe. Så da kontaktet jeg Marius Hauge, en fotograf jeg har jobbet mye med, for å skape videoverk. Vi begynte å jobbe med utgangspunkt i solomaterialet til danserne fra forestillingen vi egentlig skulle ha turnert. For meg var det viktig å gi danserne mulighet til å arbeide litt når det meste var nedstengt og samtidig gi publikum et reelt dansekunsttilbud digitalt.

Ut ifra dette kom ideen med å skape en serie Dance Video Haiku´s. Haiku er en japansk diktform jeg tok utgangspunkt i. I haiku-formen skal du si noe så presist som mulig om et avgrenset tema, gjerne tilknyttet natur, på noen få linjer. På film er du begrenset til et todimensjonalt medium og en ramme. Under pandemien tenkte jeg mye på det perspektivet vi hadde, det lille avgrensede og innrammede vinduet ut mot verden, så det var utgangspunktet for den filmatiske ideen om haiku. Det var et ønske om å gi et øyeblikks ro og «kunst-pause», to minutter av noe annet, et vindu mot en annen menneskelig tilstand og ro til å oppleve det. Dette resulterte i til sammen ti korte videoverk jeg har kalt «- The Distant Episodes». Disse verkene har blitt vist ved digitale festivaler ved blant andre LaMaMa MOVES Online i New York og de ble publisert på Facebook og Instagram. Jeg håper kanskje disse arbeidene kan leve videre. Hele serien kan sees her.

Når, hvor, hvorfor begynte du å danse?

Foreldrene mine var ansatt ved Det Norske Teatret, så der vokste jeg opp blant skuespillere og dansere. Det Norske Teatret hadde en sterk dansetradisjon og et fast ansatt ensemble med dansere fram til 90-tallet. Dansen var en helt naturlig del av forestillingene på Det Norske Teatret da jeg vokste opp. Som liten ble jeg fascinert av dansen, og som fireåring startet jeg å danse ballett hos Egon Weng i gamle Turnhallen. Jeg elsket disiplinen og forutsigbarheten. Å stå på rad og rekke med rosa drakt!

Da «Cats» hadde premiere på Det Norske Teatret i 1985 var jeg stort sett å finne i sceneteppene der jeg fulgte spent med på forestillingene, kveld etter kveld. Opp til da hadde dansen vært hobby, men da ble jeg helt sånn «fjortiss-obsessed» av «Cats» og begynte også å danse jazzballett. Kort tid etter dette flyttet jeg med familien min til USA, hvor jeg startet på Los Angeles County High School for The Arts. Der ble jeg introdusert for blant annet Horton-, Graham-teknikk og kontaktimprovisasjon for første gang. Etter et år i USA flyttet vi tilbake til Oslo igjen, hvor jeg gikk tre år på Fagerborg videregående skole (på Operaens ballettlinje). Men jeg var egentlig veldig klar for å dra utenlands, og så fort jeg var ferdig på videregående flyttet jeg til London et år og deretter videre til New York.

Vil du fortelle litt om livet som danser i New York?

Da jeg flyttet dit i 1993 for å studere på skolen til Alvin Ailey, ble jeg ved en tilfeldighet David Zambranos nabo og landet midt i New York Downtown Dance-miljøet. Her ble jeg introdusert for den eksperimentelle delen av dansemiljøet med Release– og somatiske teknikker, og hele Judson Church-tradisjonen og Cunningham. Jeg følte meg raskt mer hjemme der og skiftet kurs. I New York ble jeg danser i understudy-gruppa til Cunningham-kompaniet. Der var det morgenklasser hver dag og prøver fra klokken ett til fire, og så var det jobbing i restaurant og bar på ettermiddagene og kveldene for å få endene til å møtes. 

I årene i New York jobbet jeg med ulike koreografer og ulike prosjekter, samtidig som jeg begynte å skape egne ting, og utviklet etter hvert en «solo performance-praksis». I denne perioden fant jeg mitt kunstneriske hjem ved Performance Space 122 (nå Performance Space New York). Der var det et konsept kalt «Open Movement» hver mandag på 90-tallet, hvor du kunne gå og jobbe i studio og improvisere og møte andre likesinnede. Her ble jeg med i et improvisasjonskollektiv og jobbet med andre danse- og performancekunstnere. Vi satte opp avantgard-performances rundt omkring i byen og på utesteder og nattklubber med DJ-er. På PS 122 var jeg ansatt i fem år som kurator for en forestillingsserie kalt «New Stuff» med fokus på ny koreografi. Der var jeg ansvarlig for programmering og formidling, parallelt med å være dansekunstner selv. Jeg fikk mye innsikt i drift av en festival og en programmerende scene i New York på den tiden. Jeg anser fortsatt Mark Russell, kunstnerisk leder og den som etablerte PS 122, som min viktigste mentor når det gjelder utviklingen av mitt syn på scenekunst.  Det var PS 122 som co-produserte de første helaftens arbeidene mine, og vi fikk økonomisk støtte fra Amerikanske Foundations. I 2004 turnerte jeg for første gang i Norge og dermed gikk ferden sakte, men sikkert tilbake.

Hva er de største forskjellene på dans i New York og Norge? Og hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

USA og New York er så mye større. Og New York er jo «vuggen» til en del av de store tradisjonene innenfor moderne dans og samtidsdans, for eksempel Martha Graham, Merce Cunningham og Judson Dance Theatre. New York er et sted hvor folk fra hele verden kommer. Du kan alltid finne din nisje av folk som jobber med det noe du liker, uansett hvor spesielt eller sært.

Vi har også helt forskjellige støttesystemer og finansiering av kunst. Det er en ganske viktig erfaring synes jeg. I Norge er vi så heldige at vi har muligheter for full statlig støttet finansiering. Men systemet vårt kan jo noen ganger bli litt monopolisert, og det er alltid rom for utvikling på dette området. I USA finnes det både offentlige og private støtteordninger, i tillegg til en filantropisk finansiering, som gjør at det finnes flere steder å henvende seg for å søke om midler.

Norge har ikke en filantropisk kultur. Vi er vant til at staten skal ivareta oss. Vi har heller ikke intensiver som skattefradrag for donasjoner til scenekunst, som bidrar til at flere med midler vil gi. Det er store kulturelle ulikheter som gjør det utfordrende å skulle sammenligne. Jeg synes det er bra med en bredde i finansiering av dansekunst, og det er i utgangspunktet positivt å spre makt. Det kan vi med fordel videreutvikle i Norge. Vi trenger alle penger for å skape og formidle det vi lager.

Jeg var veldig heldig i den perioden jeg var i New York, fordi mange legender innen samtidsdansen fortsatt arbeidet og underviste da. Jeg har fått trent og jobbet med mange «direkte kilder» og har sett all denne dansekunsten på scenen. Her i Norge har det etablerte dansekunstmiljøet ofte forsvunnet fordi det ikke får videre støtte. Så i den norske dansekunsten blir det hull i historien, noe man ikke har klart å løse ennå. Jeg tenker ofte på studentene mine og andre unge dansere, og synes egentlig litt synd på dem fordi de i så liten grad får sett og opplevd direkte kilder her i Norge. De får ikke direkte kunnskap om hva som har blitt skapt før dem – hva og hvem skal de unge opponere mot da?

Det er vanskelig å skape noe nytt når du ikke vet hva som har vært gjort før deg, og det er utfordrende å skulle plassere deg selv i et felt som hele tiden oppløses. Dette er ikke en sunn dynamikk for et kunstfelt. Jeg tror ikke løsningen ligger i de systemene man har etablert og som er der nå. Det er behov for flere nye støtteordninger. Det er mange i dansefeltet som jobber med å forbedre situasjonen og det er bra – men vi har ikke klart å samle oss nok til å finne en god løsning ennå. Det er på høy tid at vi får gjort noe med dette.

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Det er utfordrende å velge bare én ting! 

Vi må fortsette å bygge muligheter for at en bredde av dansekunst kan skapes, vises, turneres og spres til hele landet. At de regionale kompetansesentrene for dans endelig er kommet inn på statsbudsjettet, er en stor seier! Men det er fremdeles rom for flere institusjoner, for sammenlignet med andre kunstformer som teater og musikk ligger vi fremdeles langt bak. Jeg heier på å spre makt for å sikre mangfold og muligheter for ulike kunstnerskap og uttrykk – et reelt mangfold av dansekunst krever flere og andre finansieringskilder enn de som eksisterer i dag. Det har vært en veldig positiv utvikling for dansekunsten i Norge som vi må fortsette å bygge videre på.

Jeg forsøker på min måte å bidra til å løfte fram anerkjennelsen for dansekunsten i samfunnet. Det er kjempespennende å jobbe i en så stor privat institusjon som Høyskolen Kristiania, som nå satser på kunstfagene. Det gir oss som jobber her helt andre og nye muligheter enn vi hadde tidligere som Norges Dansehøyskole. Det blir spennende å se hva jeg kan bidra til å skape her.

Helt til slutt må jeg si at den veksten dansekunsten har hatt i min tid, fra sånn midten av 80-tallet og til i dag, er helt fantastisk å få være en del av! Jeg blir så glad av å se hvordan nye generasjoner dansekunstnere er mye mer generøse og inkluderende med hverandre. Det at flere utdanningsinstitusjoner utdanner dansekunstnere med ulike faglig ståsted og perspektiv er veldig viktig for å fortsette å utvikle et sterkt bærekraftig dansekunstfelt. Det er uten tvil mye positivt som skjer, og jeg gleder meg til å få ta del i utviklingen videre!