Dansen får scenen: Unikt samarbeid mellom Østfold Teater og dansekollektivet B16

– Jeg håper at vi klarer å nå publikummere som ellers aldri ville ha kommet til oss for å se «Kongsemnerne» av Ibsen, sier teatersjef Erik Eger-Schøyen i det som til nå har vært kjent som Østfold Internasjonale Teater, men som straks forkortes til Østfold Teater.

Østfold er den første regionale satsingen i den første treårsperioden av Danseløftet, som er Sparebankstiftelsen DNBs tiårige satsing på å styrke og utvikle dansefeltet i Norge. 

Under åpningsdagen av Dansekonferansen 2026 på Sentralen i Oslo, onsdag 21. januar, blir det panelsamtale og introduksjon til de planlagte prosjektene i Østfold (2026), Romerike (2027) og Innlandet (2028), samt erfaringer fra 2025-piloten. Du kan lese mer om Danseløftet i dette intervjuet med prosjektleder Anne Ekenes i Sparebankstiftelsen DNB.

I Østfold-prosjektet samarbeider Østfold Teater med dansekompaniet B16. Gjennom workshops, jams og møter med lokale dansemiljøer er målet å skape ringvirkninger og åpne opp for et bredere publikum med noe mer enn bare en enkelt oppsetning. I dette intervjuet forklarer teatersjef Erik Eger-Schøyen og Amie Mbye fra B16 om hvordan de har tenkt og hvorfor prosjektet pløyer ny mark.

Erik Eger-Schøyen
Teatersjef Østfold Teater:

Danseløftet er startskuddet for en tiårig satsing, og Østfold er den første store regionale casen. Hva gjorde at Østfold Teater ønsket å gå inn i dette, og gå inn med slik tyngde?

– Det som gjør dansen spesiell, er at den er språkløs. Vårt teater ønsker å nå nye publikumsgrupper som kanskje ikke oppsøker teateret til vanlig. Det gjelder både unge publikummere og de som ikke har norsk som hovedspråk. Dans er spesielt egnet til dette. Samtidig deler jeg en ambisjon om at den rytmisk baserte dansen innenfor et institusjons- og profesjonelt scenekunstfelt skal få sin rettmessige plass.

Hva tror du må til for at flere regionteatre skal programmere dans, og faktisk velge å produsere og turnere med dans som innhold, med samme ambisjoner som når de jobber med tradisjonelt teater?

– Noe av det som skal til, er konkrete eksempler på hvordan teatrene kan produsere dans. Det håper vi å kunne hjelpe til med. Det handler om å vise hvilke måter det kan foregå på, og hva det kan tilføre teateret å produsere dans. Men også at dansen har noe å lære fra teateret og vår måte å produsere og tenke scenekunst på. Så kan vi også hjelpe til med å pløye litt ny mark for hvordan kontrakter og den type ting kan se ut, noe vi gjør i samarbeid med Norske Dansekunstnere. Og så tror jeg, selvfølgelig, at mer penger er en måte å få teatrene til å produsere mer, dans inkludert. Det er jo ikke sånn at det er flust av penger på teaterfeltet heller.

Dere etablerer en regional turnéslynge mellom Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Halden og Askim, med regionteatret som nav. Hva er «problemet» denne modellen er ment å løse, og hvorfor er akkurat en slik struktur viktig?

– Jeg har vært teatersjef i Haugesund, og på Haugalandet trekker alle mot Haugesund som by. I Østfold er det fire større byer, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss og Halden. I tillegg har du Askim, som er byen i Indre Østfold. Men der er det ganske vanntette skott mellom stedene der. Selv om det kan være korte avstander, er det likevel «langt» mellom dem. Og alle byene har sine egne lokalaviser, så dekningen er også fragmentert. Det gjør det utfordrende, fordi det ikke er noen naturlig publikumsflyt mellom disse byene for å oppleve kultur. Kanskje fra Sarpsborg til Fredrikstad, men man drar ikke fra Moss til Askim, for å si det sånn.

Du har vært tydelig på at lokal forankring betyr noe. Hvorfor er det nøkkelen hvis målet er et mer varig dansepublikum i en region som Østfold?

– Jeg tror vi gjør oss irrelevante hvis ikke vi har en form for lokal forankring. Og det er så enkelt som at vi liker å se oss selv representert på scenen, på en eller annen måte. Det er dypt menneskelig. Identifikasjon innenfor scenekunst er vesentlig, og derfor er lokal forankring viktig. De aller fleste nordmenn oppsøker jo ikke danseforestillinger. Skal vi få folk til å kjøpe billett til en danseforestilling, og oppdage hvilken verdi det kan ha i livet å ha en scenekunstopplevelse, så må vi gjøre noe for å få dem innenfor dørene. Når vi først har klart det, kan vi utfordre dem og by på nye perspektiver, og slik bidra til å utvide publikums smak og preferanser. Bare på den måten kan vi få et varig dansepublikum.

I opplegget ligger det ikke bare forestillinger, men også aktiviteter i og med lokalt kulturliv i forkant. Hva er logikken bak å investere i det som også skjer før forestillingen?

– Det fine med Danseløftet-prosjektet i denne sammenhengen, er at selve forestillingen ledsages av en rekke aktiviteter som nettopp skal skape denne forankringen. Vi er i kontakt med det lokale kulturlivet på hvert sted for å bygge opp publikum før den profesjonelle forestillingen kommer. Det er en metode og modell jeg har tro på, og som vi skal benytte oss av også for de mer ordinære teaterforestillingene fremover.

Når dere legger så mye kraft i en slik build-up, hvordan sikrer dere samtidig at de kunstneriske ambisjonene holdes høyt og at forhåndsaktivitetene ikke bare blir et vedheng?

– Det synes jeg er et tullete spørsmål. Forestillingen har høye kunstneriske ambisjoner. Vi velger koreografer fra øverste hylle, og danserne er jo også fra øverste hylle. Jeg er ikke redd for at kurs, workshops og involvering i lokalmiljøet skal «blamere» forestillingen og dens kunstneriske ambisjoner. Vi kan snu på det: Vi i teaterverden, og det gjelder kanskje for dans også, er nesten litt «redde for å selge ut» en forestilling på forhånd. Vi kan bli litt hemmelige. Vanligvis byr vi bare på noen korte klipp og bilder i innsalget av en forestilling. Jeg tror vi må tørre å være mer åpne og by på mer, dele mer av gleden og opplevelsen av hvordan det vil være å komme til en forestilling. Vi må bli flinkere til å dele av det kunstneriske stoffet vi jobber med, for eksempel i form av workshops med det lokale kulturlivet. Jeg tror ikke det ødelegger eller knuser det vakre i den profesjonelle scenekunsten. Jeg tror det bare er litt selvhøytidelighet fra oss scenekunstnernes side at vi tenker sånn.

Hva har overrasket deg mest i dialogen med byene og lokale aktører så langt: Hva er mer modent for dans enn dere trodde, og hva er mer krevende?

– Entusiasmen for dette er veldig stor, og det er gledelig. Her får det lokale kulturlivet lov til å tenke og drømme høyt, og ha store ambisjoner for hva vi skal kunne bidra med. Men det er også det vanskeligste. Vanligvis har man jo ikke økonomiske midler tilgjengelig til å gjøre denne typen aktiviteter. Det har kanskje tatt litt tid å få i gang den kreative prosessen rundt hva dette kan være i de ulike lokalsamfunnene og byene.

B16 er kjent for energi, dialog og kreativitet forbi scenekanten. Hva var det ved dem som gjorde at dere tenkte at dette kan fungere i en regional turnéstruktur, og hva håper du det kan utløse lokalt?

– Jeg håper at vi klarer å nå publikummere som ellers aldri ville ha kommet til oss for å se «Kongsemnerne» av Ibsen. B16 holder høy kvalitet, de er ekstremt dyktige, samtidig som de har en flerkulturell kompetanse jeg tror vil kunne spille på lag med oss, og skaffe en interesse som vi ellers ikke ville ha fått. Samtidig ønsker vi at et rent kvinnecrew kan røske opp i de utfordringene som street- og klubbsjangerne har hatt knyttet til det maskuline og andre stereotypier. Vi kan virkelig synliggjøre hvor kult og tøft og rått det kan være med et rent kvinnekompani innenfor disse dansesjangrene. 

Hvis dere lykkes med dansesatsingen: Hva er de tydeligste tegnene du vil se etter innen to-tre år, som viser at Østfold-prosjektet har skapt varig endring og ikke bare gode enkeltkvelder?

– Det er kjernen. Det er utfordringen vår. Målet må jo være at vi kan se at Østfold-byene strekker seg mer mot hverandre, og at det blir en slags regional stolthet over dansen i Østfold. Jeg vil også gjerne se at det kommer flere danseprosjekter som ønsker seg inn på Østfold Teater. Og at vi får flere forslag til prosjekter som man mener har sin naturlige plass hos oss. Vi utarbeider også en digital ressurspakke, en slags plattform, som vi håper skal være med å bidra og tilgjengeliggjøre scenekunsten, både før og etter forestillingen. Hele dette prosjektet er litt nybrottsarbeid, litt grøftegraving. Det er en ny måte for vårt teater og for teaterfeltet å samarbeide med dansefeltet på, og det muliggjøres av Sparebankstiftelsen og Danseløftet. Og så håper jeg at vi selv kan presentere mer dans også i fremtiden. Kanskje ikke med like mange på scenen som vi får råd til i dette prosjektet, men at vi ser at dans inngår som en utfyllende del av vårt repertoar. Jeg håper vi får satt street- og klubbdans på kartet som en scenekunstsjanger som fortjener ressurser og plass på scener i hele landet.

Amie Mbye,
dansekompaniet B16:

Hva betyr det for dere i B16 å kunne co-produsere med et regionteater?

– For oss i B16, som er et relativt ungt dansekollektiv etablert i 2021, betyr co-produksjon med et regionteater både anerkjennelse og ansvar. Kunstnerisk gir det oss mulighet til å arbeide i dybden med flere koreografiske stemmer, både internasjonale og norske, og til å utvikle et uttrykk som kan romme kompleksiteten i kollektivet vårt. Praktisk handler det om tilgang på tid, rom og kompetanse som gjør det mulig å jobbe langsiktig og grundig. Strategisk oppleves samarbeidet som et viktig steg i retning av å åpne institusjonsrommet for flere kropper, erfaringer og uttrykk, og å vise at det finnes mange veier inn i scenekunsten.

I Danseløftet-arbeidet i Østfold handler det om mer enn en forestilling. Hva er det dere forsøker å skape eller aktivere i en by før dere møter publikum i salen?

– Vi er opptatt av å møte mennesker før vi møter publikum. Når vi kommer til et nytt sted, ønsker vi å skape rom som oppleves trygge, inkluderende og åpne, særlig for unge dansere som kanskje ikke kjenner seg hjemme i etablerte kunstrom. Gjennom workshops, jams og møter med lokale miljøer forsøker vi å aktivere eksisterende dansepraksiser og samtidig bygge bro mellom det lokale og det profesjonelle. Forestillingen blir da et felles referansepunkt, ikke et isolert sluttprodukt.

B16 er kjent for energi, dialog og det å skape rom for utfoldelse også utenfor scenen. Hvorfor er denne «forbi scenekanten»-tilnærmingen viktig for dere, og hvordan henger den sammen med den kunstneriske ambisjonen?

– B16 består av 14 kvinnelige dansere med ulike bakgrunner, aldre og innganger til dansen. For oss er fellesskap, dialog og energi ikke noe som kommer i tillegg til det kunstneriske arbeidet, det er selve grunnlaget. Å jobbe forbi scenekanten gjør at flere stemmer får plass, og at kunsten forankres i virkelige møter. Denne tilnærmingen skjerper også den kunstneriske ambisjonen, fordi vi hele tiden må forholde oss til hvem vi er i dialog med, og hvorfor uttrykket vårt betyr noe.

Å lage forestilling er én jobb, mens å bygge aktivitet og fellesskap lokalt er en annen. Hvordan organiserer dere denne dobbeltheten uten at det går på bekostning av kunstneriske ambisjoner og integritet?

– Vi er bevisste på struktur og rollefordeling, samtidig som vi lar de ulike delene av arbeidet snakke sammen. Det kunstneriske arbeidet ledes med tydelighet og integritet, mens det lokale arbeidet organiseres som egne møteplasser og prosesser. Samtidig opplever vi at disse to nivåene styrker hverandre. Møtene med lokale dansere og miljøer gir oss impulser, perspektiver og energi som også påvirker det kunstneriske uttrykket.

Hva er «suksess» i Østfold-prosjektet som ikke kan måles i publikumstall? Hvilken verdi håper du ligger igjen lokalt etter at dere har reist videre?

– Suksess for oss er når prosjektet setter spor som varer lenger enn selve forestillingen. Det kan være at unge dansere føler større eierskap til egne uttrykk, at lokale miljøer knytter nye forbindelser, eller at flere opplever at scenekunsten er et sted hvor de faktisk hører til. Hvis vi reiser videre og etterlater oss mer mot, flere relasjoner og større rom for utfoldelse lokalt, opplever vi prosjektet som vellykket.

Les også:

Dans som beredskap i krig og konflikt, intervju med Khaled Elayyan.