Dobbel dose danseglede! – Intervju med Dansens Dager-ambassadørene Ronald Belaza og Ida Louise Sundby

Ronald Belaza og Ida Louise Sundby er intervjuet av Carl Aquilizan, for Danseinformasjonen.

Jeg møter Ida og Ronald på Kulturhuset, og de er like blide og sprudlende som vanlig. Vi har allerede begynt å snakke om punking/w*acking før vi har rukket å starte intervjuet. De er begge tydelig veldig engasjert og gleder seg til å vise mer av dansestilen til resten av Norge!

Gratulerer med å bli utnevnt Dansens Dager-ambassadører! I år har vi ikke bare én danseambassadør, men to! Hva tenker dere om å bli danseambassadør og hvordan er det å dele den rollen?

Ronald: Jeg var på waacking-festival i Spania da jeg ble ringt opp, og var i ekstase, nesten i sjokk, da jeg ble spurt om å være danseambassadør! Jeg fikk umiddelbart mange ideer! Det føles overveldende å ha det ansvaret, men jeg gleder meg masse til å spre waacking til hele Norge!

Vi er helt ulike da, skyter Ida inn.

Ida: Jeg er mer pessimistisk, og Ronald er mer optimistisk. Det var kjempeoverraskende. “Er det ikke mange før oss?”, tenkte jeg. Men så tenkte jeg over denne flotte muligheten til å spre stilen enda mer rundt i Norge og det var klart at det var noe vi måtte gjøre. Jeg og Ronald utfyller hverandre veldig godt, og det er fint å kunne gjøre dette sammen. Det er veldig stort, og jeg føler meg ydmyk og beæret over å få dette ansvaret.

Ronald: Vi har lagt inn masse arbeid og oppnådd mye innenfor waacking, og det er på tide at vi får gjort dansestilen mer tilgjengelig i Norge. Nå blir det fullt fokus på å fronte stilen!

Si litt mer om deres relasjon, hvordan møttes dere?

Ida: Vi har vært i samme miljø en stund, og ble gradvis kjent gjennom events og battles innenfor streetdancemiljøet.

Ronald mener at første gang de møttes var på Streetstar i Stockholm, men de er uenige om hvilket år det var. Det har tydeligvis vært mange ulike eventer og battles opp gjennom årene. Men første gangen de konkurrerte sammen var da de vant Made in Waack i Paris i 2017. Det var et slags gjennombrudd for dem begge, som gjorde at de ble mer anerkjente internasjonalt. Etter seieren fikk de dekket tur til Montreal, Canada i 2018 som battle-deltagere på eventet Hot Mess og i et show på streetdanceeventet Hit the Floor, hvor de danset med flere kjente dansere innen stilen fra Canada, Frankrike og Taiwan. Dette har vært et av høydepunktene i karrieren for dem begge.

Ida: Da jeg vant Streetstar i Stockholm i 2017, var det første battlen jeg vant noensinne og det kickstartet min waackingkarriere, selv om jeg hadde vært i streetdancemiljøet i mange år. Det var Ronald som pushet meg til å reise internasjonalt etter det. Hvis ikke han hadde overtalt meg til å reise og jeg ikke hadde pushet meg videre, så ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Sammen dro vi blant annet til London, Milano, Bologna og Paris. Jeg setter stor pris på at Ronald pushet meg til det. Jeg innså at vi er en del av et større miljø og kultur, og ved å komme ut så utvikler du deg i utveksling med andre.

Der var jeg optimisten som overbeviste skeptikeren! Jeg sier til elevene mine at man må reise, ta klasser og dra på eventer i utlandet for å lære av andre lærere og oppleve andres kulturer.

Ronald

Ida: Helt enig! Men jeg tenker samtidig på miljøet – det er ikke bærekraftig å fly overalt og det er et lite dilemma for meg. Det er også dyrt å reise og det blir selvfølgelig en prioritering og investering man må gjøre. Så det er også viktig å kunne drive med det i Norge og kunne skape et community her hjemme. Da er det fint å få internasjonale utøvere hit som kan inspirere det norske miljøet, selv om det er en utfordring at Oslo og Norge er dyrt.

Hvem eller hva inspirerer dere?

Ronald: Archie Burnett er en av mine store inspirasjonskilder. Han kommer fra New York og er en «father» i vogue, for the House of Ninjas, og punking/w*ackingmiljøet. Han er i 60-årene, men han er så ung i sjela og drar fortsatt rundt og reiser og opptrer. Det viser at man kan ha et langt liv som danser.

Alle streetdanceeventer som inkluderer stilen inspirerer meg og bidrar til at miljøet vokser både nasjonalt og internasjonalt.

Ronald

Ida: Man trenger heller ikke nødvendigvis å være fysisk kapabel på høyt nivå som utøvende for å være en del av streetdancekulturen. Man kan undervise og være dommer, og være tilstede på events og jamme. Det gjelder ikke bare proffe. Denne kulturen er også for amatører og for folk i alle aldre.

For meg er det inspirerende å se personer oppdage stilen og få så mye glede av det! Det å se elever utvikle seg og få økt selvtillit gir meg veldig mye. Også er det fantastisk å være en del av et større internasjonalt miljø og fellesskap av kollegaer og venner, med så mange inspirerende punkere/w*ackere rundt omkring. Alle med særegne “skills” og karakter!

Hva er punking/w*acking?

Ida: Stilen het først punking. Whacking og waacking er en videreutvikling av dette. Her er det en del uenigheter og forvirring, fordi det har skjedd en evolusjon hvor ulike lærere har ført stilen videre og kalt det ulike ting. Som alle streetdancestiler så er punking/w*acking ikke så godt skriftlig dokumentert, det går hovedsakelig i muntlige kilder og derfor kan man ikke vite helt sikkert om informasjonen er korrekt.

Punking ble startet av homofile melaninrike menn (BIPOC) på 1970-tallet i Los Angeles. Det var ikke akseptert å være homofil på den tiden, så det var på klubbene de kunne slippe seg løs og være seg selv. “Punk” var et negativt ord brukt om homofile, men det de gjorde var å ta eierskap til ordet og begynte å kalle det de gjorde for “punking”. Stilen hadde “posing” og skarpe armbevegelser de kalte “whack” som elementer. Ordet whack betyr “strike with force” og ble brukt som onomatopoetikon i tegneserier som Batman og Robin, som punkerne ble inspirert av. Jeg har gått mer i dybden på punking de siste årene og har også fått større kontakt med siste gjenlevende “O.G.”^[1] og pionér innen punking, Viktor Manoel og lært en del nye ting. De som skapte stilen het Andrew Frank, Tinker Toy, Arthur Goff, Michael Angelo Harris, Billy Starr Estrada, Lonny Carbajal, Tommy Mitchell, Faye Raye, Kenny “China Doll”. Flere ble rammet av HIV/AIDS-epidemien på 80-tallet og er dessverre ikke med oss i dag. Dette kan også være en av grunnene til at stilen ikke er like godt dokumentert. Den eneste videoen som finnes av pionérene innen punking på Youtube er fra Diana Ross-show fra 1979.

Neste generasjon, både homofile og heterofile, så punkerne på klubben, ble interessert i stilen og begynte å kalle det whacking. Her må man nevne Shabba-Doo, som var danser i det ikoniske TV-programmet Soul Train. Dette programmet har også vært til stor inspirasjon for hele streetdancemiljøet. Det var på Soul Train det amerikanske folket så de nyeste og kuleste «movesa» på den tiden. Her tror jeg også “the funky groove” kom inn som et element i stilen. I tillegg må Ana “Lollipop” Sanchez og Dallace Zeigler nevnes, som også har vært til stor inspirasjon for nåtidens kvinnelige dansere i miljøet. Shabba-Doo og Sanchez er med i filmen Breakin’ fra 1984, hvor de danser både locking, popping og whacking. Shabba-Doo skapte også senere en egen stil med utgangspunkt i whacking, kalt Shway style.

Tyrone “The Bone” Proctor, som også var Soul Train-danser, dro på klubben og lærte stilen. Han dannet senere The Outrageous Waack Dancers og det var Jeffrey Daniel i gruppa som begynte å skrive det med dobbel a – altså waacking. Tyrone Proctor møtte Willie Ninja og Archie Burnett i New York og de startet gruppa Breed of Motion.

Stilen var ikke like fullt tilstede i noen tiår, frem til Brian Green utfordret de første generasjonene, blant annet Proctor, om å begynne å undervise tidlig på 2000-tallet. Da skjedde det en oppblomstring. Proctor reiste mye rundt i verden og underviste i stilen, og har dermed mange elever som har ført dette videre. Da dannet han også IHOW – Imperial House of Waacking, med mange medlemmer rundt i verden. Derfor er det flest som bruker stavelsen waacking og waackere om seg selv, som vi også hovedsakelig gjør. Det er egentlig denne grenen vi kommer fra, men vi vil også anerkjenne de andre grenene og respekterer at andre bruker andre stavelser og har sin tilhørighet til det.

Ronald: Det er lett å bli forvirret, men det er viktig at de nyere generasjoner skjønner at det er ulike grener og skjønner hvor det kommer fra. Det er mange dansere, spesielt de nyere generasjonene som ikke vet at denne stilen kommer fra punking, og det er viktig å få frem at det fortsatt finnes punking i dag. Det er også mange som tror voguing og punking/w*acking er det samme. Det er det ikke. De er søsterstiler, men de er skapt ulike steder i USA. Likheten er at det kommer fra LGBTQ+ miljøet og klubbmiljøet.

Vogue/ballroom startet i New York. Mens punking/w*acking startet i Los Angeles med Hollywood som bakteppe, og skuespillerdivaene og filmer som inspirasjon. Et likt element i vogue og punking/w*acking er poseringer – men det gjøres på forskjellige måter.

Ida

Hva betyr punking/w*acking for dere?

Ronald: Jeg kaller det bare befrielsesdans. Jeg forbinder det med Pride. Det handler om karakter, mot, stolthet, positivitet og å skape et «safe space» der man kan feire og uttrykke seg fritt. Det er et sted man kan utfordre kjønnsnormer og være stolt over å være skeiv!

Ida: Det startet med å få et sted å uttrykke seg, og det handler om å ta plass. Det er ofte en utfordring i Norge, og det har vært en personlig prosess for meg. Jeg har tidligere vært veldig sjenert og usikker. I begynnelsen var jeg kun publikummer, og turte ikke å battle, men jeg har vokst veldig gjennom å drive med waacking. Det har hjulpet meg med å oppnå selvtillit og komme ut av skallet mitt og bli den jeg er i dag. Du kan jo ikke gjemme deg i waacking. Det har gitt meg et slags alter ego. I hverdagen jobber jeg administrativt, har en “bestemor vibe” og tar ikke så mye plass, men så tar jeg på meg hæler og et fargerikt outfit, og blir Ida La Vida.

De trekker også frem at det er flere aktører og utøvere innenfor punking/w*acking stilen i Norge.

Ida: Camilla Tellefsen begynte å undervise waacking i 2009 etter å ha reist og oppholdt seg i Paris og New York. Hun startet opp faste klasser på Subsdans i Oslo fra 2010 og har vært sentral i etableringen og utviklingen av stilen. Det er Camilla jeg har lært waacking av. Cassandra Moldenhauer underviste også litt waacking rundt samme tidsperiode på ulike dansestudioer i Oslo. Henriette Lossius og Hanne Os Wold begynte rundt samme tid, er fortsatt aktive med stilen i dag og jobber for å bygge oppunder det norske miljøet på ulike måter ved å undervise, battle, arrangere og koreografere. Irlin Finsådal startet med stilen i 2017 og representerte blant annet med waacking på Norske Talenter i 2019 og kom videre til semifinalen.

Videre vil vi nevne Ida Barland i Cre8 som skal ha bodd i New York og trent waacking der tidlig på 2000-tallet og brukte stilen i showene hun koreograferte for Dayo/Cre8. Sukvinder Kaur Nijjer underviste waacking noen år fra 2016 på RAW dansestudio i Trondheim og skapte et miljø med en ny generasjon på det tidspunktet, og Siri Tveter var en del av Kumari Surajs House of Suraj som deltok med waacking i en indisk TV-konkurranse i 2017.

Så det er flere før, med og etter oss som har vært og er med på å fronte og utvikle stilen. Det er også flere elever og andre “up-and-coming” punkere/w*ackere i Oslo og Norge som jobber for miljøet og ønsker å utvikle seg og dykke dypere inn i stilen. Det er jeg og Ronald glade for, og vi gleder oss til å følge deres reise!

Ida

Ronald: Vi har også skapt kollektiver innenfor stilen, med flere dyktige utøvere. Ida begynte å bruke navnet Oslo Waackers med forskjellige utøvere som opptrer sammen. Jeg startet Oslo Male Waackers, fordi jeg ville at flere mannlige utøvere skulle drive med stilen og finne tilhørighet.

Musikk er en stor del av punking/w*acking, kan dere si litt om det?

Ida Det er først og fremst discomusikk som forbindes med stilen, det var jo en discoæra da det oppstod. Punkingpionér og DJ Michael Angelo spilte både disco og annen instrumentell musikk. Jeg har blitt fortalt at når det var andre på klubben som prøvde å etterligne punkerne, så økte han tempo for å sørge for at de ikke skulle få det til. Han er også en «key figure» til hvilken musikk som ble brukt og hvordan det utviklet seg.

Ronald: Nå i 2024 kan man bruke all slags musikk man kan freestyle til – klassisk, afro, pop, osv. Det er noen arrangører som bruker mer popmusikk. Det handler mest om musikalitet og å kroppsliggjøre lydene i musikken.

Ida: Vi sier at det er frihet, men Princess Lockerooo mener for eksempel at waacking skal vise musikken, og hun er veldig spesifikk i hvordan man viser musikalitet. For meg handler det om individualitet og at alle har sin stil og karakter. Men hvis man vil trene denne stilen og delta på battle så må man trene til discomusikk. Man må kunne alle de vanligste discolåtene, og høre på denne musikken. I begynnelsen likte jeg ikke discomusikk, men jeg måtte høre på alle låtene og kunne alle lydene for å vite hvordan jeg kunne bruke dem i dansen. Det har også hjulpet meg enormt med tanke på musikalitet. Jeg ser virkelig verdien av det nå, selv om det var utfordrende i starten. Og nå liker jeg discomusikk veldig godt!

La oss skru tiden tilbake. Hvordan oppdaget dere dans? Husker dere spesifikt hva som fikk dere til å drive med dans?

Ronald: Som barn elsket jeg å danse og herme etter Michael Jackson og Janet Jackson, og da jeg var 14 år startet jeg å trene dans på X-Ray ungdomskulturhus. Der møtte jeg crewet mitt DaYo (Dancing Youth) som etter hvert ble Cre8 Dance Crew.  Der fant jeg tilhørighet. Jeg vokste opp på vestkanten der det var lite mangfold, men på X-Ray møtte jeg andre filippinere og folk med minoritetsbakgrunn. Jeg følte meg hjemme. Det var først og fremst hip-hop vi drev med. Lærere som Reo Matugas, Mohamed Ahssain, Benny Ahssain og Gomi Jii lærte oss locking, house, popping og andre streetdancestiler. Vi som gikk der ble som en familie. Vi var veldig inspirert av dansekompaniet Bounce som hadde studio i Stockholm – og vi dro på sommercamp hver sommer, med blant annet Jens Trinidad, Mona Berntsen, Daniel Sarr, Alexandra Joner, Maria Karlsen – som alle er superstars i dag! Vi gjorde alle mulige stiler. Vi reiste også til New York sammen og tok klasser der. Etter hvert ble jeg veldig inspirert av TV-serien So You Think You Can Dance i USA. Den norske versjonen Dansefeber kom på TV i 2006, og jeg ble en av finalistene i programmet. Det gjorde at jeg ble motivert til å trene alle dansestiler. Jeg møtte jazzpionéren Siv Gaustad som inspirerte meg til å trene jazzdans. Hun var en wonderwoman og klassene var eksplosive, jeg ble rett og slett frelst.

I 2007 kom jeg inn på jazzlinjen på Kunsthøgskolen i Oslo. Samtidig møtte jeg Eva Schou, og tok mine første klasser i waacking med henne. På denne tiden kom jeg ut av skapet som skeiv og waacking ble en inngang og støtte i denne prosessen. Jeg begynte å reise mer, og møtte Kumari Suraj i København, som i tillegg til Eva Schou lærte meg mer om waacking (begge er tidligere elever av Tyrone Proctor).

I 2011 reiste jeg til New York og lærte blant annet av Archie Burnett og Princess Lockerooo. Samme år dro jeg til Thailand. Jeg var ute på en klubb, og der så jeg noen som holdt på med waacking. Vi begynte å snakke og bli kjent, og han introduserte meg for waacking i Thailand. Dette var før han ble en superstjerne – Pangina Heals (kjent fra RuPaul’s Drag Race). Han arrangerte sitt første waackingevent i 2014, som jeg deltok på. Jeg fant en tilhørighet i det store skeive asiatiske miljøet. Rundt samme tid dro jeg på Streetstar i Stockholm og så mange av de store internasjonale waackerne, blant annet Yoshie (en av de største waackerne fra Japan). Det inspirerte meg til å fortsette og utvikle meg innenfor stilen.

Hvor startet det for deg, Ida?

Ida: Det startet da jeg var på besøk hos tanten min da jeg var 9-10 år og danset med kusinen min. Tanten min så at jeg hadde rytme og sa at jeg burde begynne å danse. Det føltes naturlig og jeg begynte på dansing i Lørenskog og Lillestrøm. Jeg startet på disco freestyle på Nancy’s (idag Studio 1) og gjorde det i et halvt år. Når jeg tenker over det nå, så er det morsomt at det faktisk har likheter med waacking ved at det er masse glitter og mye energi. Men på den tiden var det ikke noe for meg. Jeg startet i stedet med streetjazz på Danseloftet i Lillestrøm. Etter en stund følte jeg at jeg ikke fikk noe utvikling, så da var det søsteren min – som har vært en slags mentor for meg – som sa at jeg måtte begynne å danse i Oslo. Jeg startet på Bårdar sine kveldsklasser som 13-åring. Der hadde jeg Camilla Tellefsen som min første danselærer. Jeg tok også klasser med Huyen Huynh og Paulo Herrera – som etter hvert startet Circle – Det Norske Hiphop Huset. Jeg begynte der og var med i talentgruppa deres, Circle Evolution, fra rundt 2006. Jeg jobbet også som resepsjonist på Circle, og har en liten artig historie derfra.

Jeg husker en gang da Cre8 (med Ronald) kom inn for å trene. Jeg var starstruck for jeg var jo superfan av dem. På den tiden turte jeg ikke å gå bort å snakke med dem, og de husker nok ikke meg fra den gangen, men nå er jeg gode venner med flere. Jeg husker også godt Ronald fra Dansefeber. Det var et “must” å se på!

Ida

I 2006 begynte jeg å trene jazz og startet på danselinjen på Fagerborg vgs. Mens jeg gikk på videregående begynte jeg å miste dansegleden, så jeg følte at jeg måtte gjøre noe helt annet etterpå. Derfor dro jeg på folkehøgskole på Jæren og valgte å ta naturfoto. Der fikk jeg også muligheten til å koreografere showet på folkehøgskolen, og fikk dansegleden tilbake. Jeg dro tilbake til Oslo og tok et årstudium i markedsøkonomi på BI. På den tiden begynte jeg å komme tilbake til streetdancemiljøet, men var veldig sjenert og usikker. Men jeg hadde kameraet mitt og tok bilder på streetdanceeventer. Jeg fikk kontakt med Camilla Tellefsen og Mathias Jin Budtz igjen, og ble spurt om å være styremedlem i Soul Sessions Oslo i 2011. På samme tid begynte jeg på Subsdans og tok klasser i waacking med Camilla Tellefsen. Jeg hadde en fot i street, med hiphop og house, og hadde trent jazz på videregående, og følte at jeg gjennom waacking kunne kombinere de to stilene. Det føltes naturlig for meg. I 2012 ble jeg en del av crewet dEEp doWN dopEiZM som er dansefamilien min og som jeg har gjort flere battles og forestillinger med. Crewet har vært viktig for min utvikling som profesjonell utøvende danser. Rundt 2013 fikk jeg mulighet til å undervise i waacking på både Subsdans og Circle. Det har gitt meg verdifull erfaring som danselærer.

Videre utviklet jeg meg gjennom å battle og delta på events, mest gjennom Soul Sessions Oslo. En stor inspirasjon var å dra til Streetstar i Stockholm og se så mange internasjonale dansere. Det var på Streetstar i 2016 at jeg hadde et gjennombrudd. Sammen med Camilla Tellefsen, kom vi videre til kvartfinalen.

Ronald nevnte Archie Burnett tidligere og han har også vært enormt viktig for meg. Han var den første internasjonale utøveren som virkelig så meg den gangen i 2016. Han har en utrolig evne til å se personer rundt seg og det tror jeg mange dansere i verden opplever.

Hvilke danseprosjekter har vært høydepunktene for dere så langt?

Ronald: Hit the floor i Canada var et av mine store høydepunkt, der vi var dansere for Axelle Ebony Munezero. Siden 2022 har jeg vært med i kompaniet til den italienske waackeren Rada Waackengers, kalt Waackengers. Våren 2023 hadde vi forestilling med kompaniet på Waack It Out på Teatro Verdi i Cesena Italia. Det var viktig og gøy å lære waacking i scenisk format i en lengre periode, og lære fra kulturen i Italia. Et annet høydepunkt var å danse under pausenummeret på Melodi Grand Prix 2013 der jeg danset med Loreen med sangen My Heart is Refusing Me. Jeg må også trekke fram forestillingene og showene jeg har gjort med Cre8. Et annet viktig høydepunkt for meg var i 2022 da jeg skapte min første waackingforestilling – Walls, sammen med Ida på residens ved DansiT i Trondheim. Jeg er nå i prosess med å få til visninger nasjonalt.

Ida: Det at jeg har fått mulighet til reise rundt i verden med waacking er stort i seg selv – både som danser, men også som dommer og workshopholder de siste årene. Bortsett fra dette, har prosjekter med crewet mitt dEEp doWN dopEiZM vært veldig spesielt for meg. Erfaringen med å jobbe med koreografer som Hooman Sharifi, Belinda Braza og Elin Osjord har også vært høydepunkter. Forestillingen JAM av Anne Golberg Stavn er kjempegøy og den har jeg lyst til å gjøre til jeg dæver! Jeg fikk jo også være utøver i prosjektet til Ronald, der vi hadde et fint og tett samarbeid. Jeg må også nevne den gangen vi fikk danse for Nils Bech på Hovedscenen på Operaen i 2022. Det var Ronald som koreograferte og han hadde også fått med seg en ny generasjon med mannlige waackere, Kayd Wacays og Lars Bull. Det var stas!

Ronald, du nevnte ditt eget prosjekt Walls, kan du fortelle mer om dette arbeidet?

Ronald: Walls er en personlig forestilling, som handler om min personlige reise av å komme ut av skapet og å vokse opp mellom ulike kulturer. Det handler om å bryte barrierer og begrensninger samfunnet setter på oss, og dette uttrykkes gjennom waacking. Dette er mitt første prosjekt som koreograf i et mer scenisk format. Prosjektet er fortsatt et arbeid i prosess. Jeg har hatt et fint forprosjekt og fullført forestilling på residens DansiT i Trondheim med Ida som medutøver, filmfotograf/scenograf Marco Villabrille, musiker Nikolai Nypan, kostymedesigner Sandy Torres og med god veiledning fra Camilla Tellefsen og Ásgerður Roberts Gunnarsdóttir fra DansiT i Trondheim.

Hvilke drømmer eller mål har dere for fremtiden?

Ronald: Jeg tar et år om gangen, og fremover er fokuset å kaste ut alle waackingprosjekter jeg kan til de norske folket. Jeg vil inspirere dansere i Norge, og skape et større waackingmiljø. Min drøm er at 2024 blir punkingens/w*ackingens år! Jeg har også lyst til å gjøre mer av mine egne prosjekter. Jeg har akkurat vært på Madonnakonsert, og der var det mange utøvere fra ballroom/vogue miljøet. Jeg skulle ønske de store popstjernene også brukte flere waackere, og det hadde vært en drøm å koreografere og danse på en stor konsert. For å kunne utvikle og utvide punking/w*acking kulturen, mener jeg at det også trengs å bli frontet gjennom det kommersielle, selv om det egentlig er mer en undergrunnskultur.

Ida: Jeg er i en prosess med å finne ut hvor veien går videre. Jeg har ikke samme behov for å være skapende. Det har alltid vært en ambisjon for meg å hjelpe andre. Det gjør jeg gjennom å jobbe administrativt, og har begynt å jobbe for CODA Oslo International Dance Festival og være produsent for andre – f.eks for Jens Trinidad. Det er givende for meg å kunne fasilitere for andre. Jeg har også lyst til å fortsette å bygge opp punking/w*ackingmiljøet i Norge, å spre historien og kunnskapen, undervise og føre det videre til de neste generasjonene.

Hvilke ambisjoner og ønsker har dere for dansefeltet?

Ronald: Jeg håper at flere begynner med punking/w*acking og at andre proffe dansere på tvers av dansestiler også kan punke/w*acke. Da kan de bruke sin egen stil og videreutvikle sjangeren. Jeg ønsker å se mer mangfold innenfor dansestilen, men også generelt i dansefeltet og på scenen.

Ida: Jeg ønsker mer anerkjennelse til dansefeltet og dans som kunstform. At flere får respekt for dans og den nytten det har for samfunnet. Dette kan få ringvirkninger videre og gi mer midler til dans. Det er mange oppdragsgivere som setter pris på hvor flinke, fleksible og løsningsorienterte dansere er, men dette bør også vises i honorar og støtte man får fra dem.

Hva kan dansefeltet lære fra punking/w*acking miljøet?

Ida: Jeg tenker umiddelbart på energien! Det er fest, humor, glitter og å ikke ta seg selv så seriøst. Å tørre å kjøre på og drite i hva andre mener. Folk blir inspirert når vi er ute og danser, for det er ren danseglede. Jeg ser ofte dansere som tar det veldig seriøst når de gjør seg klar til battle – og jeg vil oppfordre dem til å slappe av, nyte det og ha det gøy.

Å ikke være redd for å være ekstra, å være leken og å ta plass! På grunn av jantelovkulturen vi har i Norge er mange veldig forsiktige og tilbakeholdne. Med denne stilen får man muligheten til å være fri og uttrykke seg stort og ekspressivt!

Ronald

Hva håper dere å kunne bidra med som danseambassadører?

Ronald: Jeg ønsker å få til faste møteplasser, bygge miljøet og å få andre til å oppleve det jeg har opplevd gjennom punking/w*ackingkulturen. Jeg ønsker å nå ut til barn og unge som kanskje ikke tør å ta plass eller som ikke tør å uttrykke sin skeive identitet slik som jeg gjorde. Kanskje de kan bli inspirert til å finne frihet gjennom dansen. Under Dansens Dager arrangerer jeg Queer the W*ack, et event der jeg fokuserer på å skape et mer inkluderende og skeivt rom innenfor punking/w*acking som også er åpent for alle. Jeg skal også holde klasser og workshops for å spre dansestilen i Norge og gjøre den mer tilgjengelig. Jeg ønsker også å bidra med å skape mer mangfold innenfor punking/w*acking. Det er viktig for meg å kunne bidra til at unge potensielt kan se seg selv representert i kunstuttrykket og finne et trygt rom å utvikle seg.

Ida: Vi er jo en del av streetdancemiljøet og er med på å skape «community» sammen. Men jeg opplever at punkere/w*ackere kommer med en helt annen energi. Vi battler på en helt annen måte. Det er historiefortelling, drama, humor, karakter, innlevelse, lekenhet, musikalitet og show. Vi trener også på en helt annen måte. Flere stiler driller på stedet, mens vi tar hele plassen og danser overalt med masse energi. Noen blir jo litt forundret over det, men jeg tenker at flere kan tørre å ta plass og danse sammen. Jeg opplever også at mange dansere er forsiktige på fester, og det er ofte streetdansere som er «partystartere» før alle blir med. Jeg vil inspirere alle dansere til å tørre å jamme mer og danse fritt!

Ronald: Punking/w*acking er jo en sosial dans og vi kan alle bli flinkere til å danse og feire sammen!

Dansens Dager-dansen er koreografert av Ida og Ronald, og det er ingen tvil om at dette vil starte festen og feiringen av dans og den verdien det har for samfunnet!

---

^[1] O.G. er amerikansk slang som brukes for å si at noe er originalt, klassisk eller en av grunnleggerne.