Av: Sigrid Svendal
Kan du fortelle om prosjektet ditt?
Come Dance with Me! Terpsichore in Narvik begynte som et bokprosjekt om hvordan dansen har utviklet seg i Narvik og om kommunens ansvar for kunst- og kulturtilbudet. Den handler også om etableringen av Narvik musikkskole, i dag Narvik kulturskole, som faktisk var den første kommunale kulturskolen i Norge. Den ble etablert i 1953. Boka starter imidlertid i mellomkrigstiden og dekker tre ballettskoler som eksisterte frem til 1996. Deretter ser den nærmere på en overgangsfase, da dans ble en del av Narvik kulturskole.
Boka tar for seg arbeidet til dansepedagogene Henry Haagensen, Kirsten Lian og flere andre danselærere i Narvik kulturskole. Alle disse har hatt stor betydning for mange barn og unge i Narvik, og har bidratt til at dans er en viktig del av byens kulturelle liv.
Da Haagensen etablerte sin ballettskole i 1951 var det starten på en gullalder for dans i Narvik og nabobyen Harstad, hvor han også drev skole noen år. Det var flere ballettskoler i Norge på denne tiden, men det var i større byene i Sør-Norge, som Oslo, Bergen og Trondheim. Narvik ble, takket være Haagensen, den første byen i Nord-Norge som tilbød danseundervisning ved egen ballettskole. Etter nesten tretti års drift, overtok hans elev Kirsten Lian skolen i 1982.
Hvordan ble du interessert i Henry Haagensen?
Da jeg startet dette prosjektet var min motivasjon å skrive om hvordan dansen ble en del av den kommunale kulturskolen og ikke om Haagensen- eller Lian- perioden. På det tidspunktet tenkte jeg kun på det som en skole og så ikke betydningen av deres arbeid i et større perspektiv. Jeg tenkte boka måtte ha noen få sider om denne skolen, men to år senere utgjør denne delen et eget kapittel på nærmere 75 sider – og jeg er enda ikke helt i mål.
Jeg har valgt å bruke primærkilder, som utklippsbøker, intervju, avisartikler og fotografier. Disse kildene gir meg en tilgang til fortiden, fordi de er skapt av de menneskene som levde da. Det er også derfor jeg er her på Danseinformasjonen i dag, fordi jeg skal kikke nærmere på arkivmateriale i Dansearkivet. Det er fantastisk at norsk dansehistorie blir tatt vare på gjennom Dansearkivet.
En bok som baserer seg på det folk “sånn omtrent husker” tar nok kortere tid å skrive, men ville ikke vært riktig i dette tilfellet. Dette prosjektet har blitt svært tidkrevende, men fordi jeg nå kun jobber deltid som engelsklærer har jeg tid til å arbeide meg gjennom ulike primærkilder, lese bøker om norsk dansehistorie og gjøre intervjuer med tidligere danseelever, lærere, lokalpolitikere og kulturpersonligheter i Narvik. Jeg får god hjelp av mange, og er særlig takknemlig for støtten og bistanden fra Kirsten Lian og Tone Westad.
Aud Ljunggren, som var elev av Haagensen i 20 år, fortalte meg at Folkets Hus i Narvik planlegger en markering av Haagensens ballettskole i 2021 og jeg planlegger å publisere boken til dette jubileet. Jeg ønsker samtidig å lage en utstilling og en koreografi med utgangspunkt i en av Haagensens gamle balletter.
Hva har du oppdaget underveis i arbeidet?
Jeg har lært at svært få vet mer om Henry Haagensen enn at han drev en ballettskole i Narvik. Jeg har blitt bergtatt av både dybden og bredden i Haagensens kunstneriske virke. De som sto han nær, husker hans evner som danselærer, skuespiller, scenograf, rosemaler, hans lysdesign og det at han med suksess drev en ballettskole i nærmere tretti år. Samtidig har det gått opp for meg at han også var mer enn dette. Haagensen har en del av en pionertid for dansen i Norge, fordi han danset i Ny Norsk Ballett. Han danset også i Den Norske Ballett, forløperen til Nasjonalballetten, og han jobbet som skuespiller ved Studioteatret. Kunnskapen og erfaringen fra dette tok han med tilbake til Narvik.
Henrys interesse for dans kom fra Hollywood-filmene, og han lagde stepp- og danseshow i bakgården i Narvik. Hans drøm om å bli skuespiller førte ham til Oslo da han var 20 år, i 1945. Her åpnet en ny verden seg, og han fikk jobb ved Studioteatret.
Gerd Kjølaas, grunnleggeren av Ny Norsk Ballett, underviste i dans og bevegelse for skuespillere og kanskje var det sånn de møttes. Med dansen hadde Henry funnet sin lidenskap. Han tok klasser i både fridans og klassisk ballett og ble med i Ny Norsk Ballett sommeren 1949. Han var med på flere turneer, både i Norge med Riksteatret og til England. Han danset i flere av de kjente verkene, som Mot Ballade, Tyrihans og i Henry VIII.
Etter seks år i Oslo returnerte han til Narvik, trolig grunnet en ryggskade, og etablerte da en ballettskole og ble med Narvik Vel’s Teaterlag, senere Narvik Teaterlag. Han gjorde suksess, men var ikke helt ferdig med hovedstaden. I 1955 reiste han tilbake til Oslo, og danset da med Den Norske Ballett, for eksempel danset han i Cullbergs ballett Medea. Han koreograferte også for revyteatret Chat Noir. I 1957 dro han tilbake til Narvik for godt, og arbeidet videre med ballettskolen for at dans skulle bli akseptert på lik linje som de andre kunstformene i Narvik.
Hvorfor er dansehistorie viktig å få frem, både forskning og formidling?
Dette er et viktig spørsmål. Generelt er dansekunst en kunstform som få folk forstår i Norge. Det er mange ildsjeler som har nedlagt viktig arbeid, som f.eks. Henry Haagensen og Kirsten Lian i Narvik, men disse blir sjelden sett og anerkjent av politikerne, og historiene deres blir heller ikke ofte fortalt.
Vi trenger dansehistorien for at fremtidige generasjoner skal vite hva som har skjedd med dansen og hva som ligger bak en koreografi. Hvis ingenting blir skrevet ned eller tatt opp på bånd/film, blir det vanskelig å skrive eller fortelle historien.
Veldig mange kunstnere, som Haagensen og Lian, brukte nok all energi i de kreative prosessene og hadde lite tid til dokumentasjon eller refleksjon. Fra mitt eget virke kjenner jeg igjen tanken om at jeg skal få skrevet ned hva jeg har gjort når jeg blir pensjonist. Problemet er at man da ofte har glemt så mye. Jeg tror det er spesielt viktig innen dansen, som er en levende kunstform som skjer der og da, at man dokumenterer underveis slik at dokumentasjonen blir best mulig.
Vår kunstform har inntil nylig blitt formidlet gjennom minner og er helt avhengig av hukommelsen. Selv fremragende lærere som Haagensen og Lian hadde en kort periode med «fame». Vi kan se fortiden gjennom dagens dansere, og fragmenter av film, bilder, avisartikler og utklippsbøkene de etterlot seg. Notasjon gjør det også mulig å se hele strukturer av tidligere ballettverk. Likefullt er ikke dette det samme som å ha vært fysisk tilstede den gang, enten som publikum eller deltager.
Henry bekymret seg for å bli glemt. Han blir imidlertid fortsatt husket for sitt kunstnerskap og ikke minst hvor stor omtanke han hadde for elevene sine. Hvorfor Henry valgte å undervise, og ikke utøve, var et spørsmål journalistene stadig stilte. Han så ikke ut til å bli lei av spørsmålet og svarte utfyllende om hans år i Oslo og hva som motiverte han til å drive skolen i Narvik, selv om det ikke bare var enkelt å drive ballettskole her. Det er helt tydelig at han fant stor glede i undervisningen og i det å gi dansegleden videre til sine elever.
Med denne boka ønsker jeg også å gjøre rett mot de som gikk foran oss. I 1992 ble Henry Haagensen tildelt Narvik kulturpris for det som byens ordfører beskrev som enestående og uvurderlig innsats for lokalsamfunnet. I forbindelse med mottakelsen av prisen fortalte Henry at han var veldig overrasket over prisen fordi «folk i hans yrke ikke har hatt for vane å få kulturpriser». Jeg har alltid lurt på hva han egentlig mente med dette. Han hadde jo tross alt drevet en ballettskole, alene, i nesten tretti år, hadde vært en suksessfull profesjonell danser og skuespiller. Kan overraskelsen forklares med dansens lave posisjon i kunsthierarkiet? Eller er det utfordringen med å være profet i egen by? Eller var det rett og slett Henrys livsstil som gjorde det vanskelig å anerkjenne hans betydning for byens kulturliv?
Kanskje skyldtes utsagnet at han kun én gang tidligere hadde fått et stipend – et reisestipend fra kommunen på 3000 kr. Det er lett å forstå om Henry hadde gitt opp håpet om å få kommunen til å anerkjenne dansen og danseskolen hans på lik linje som kommunen støttet musikkundervisning, og at dette var utgangspunktet for hans uttalelse.
Jeg håper at denne boka vil vise at Henry Haagensen ikke bare fortjente lokal anerkjennelse, men også nasjonal anerkjennelse.
Og til slutt, på et personlig plan, så snakket jeg kun få år før hans død i 1999 med ham om hans bekymring for å bli glemt. Siden den gang har jeg kjent på behovet for å dokumentere hans betydning. Hans undervisning var rett og slett var en del av utdannelsen til nesten alle unge jenter i Narvik på sent 1950-tall, 1960-tallet og 1970-tallet. Henry underviste i dans for at barn og unge skulle få det bedre. Han underviste ikke for egen vinning, eller for å bli berømt. Han viste stor ydmykhet og lite selvhevdelse da han snakket om sitt arbeid. Han uttrykte stor takknemlighet til de som hjalp han med å drive skolen, til elevenes mødre, familien og ikke minst hans publikum. Jeg vet samtidig at han var en streng lærer som krevde mye av elevene, men det ga også virkelig gode resultater. Jeg beundrer hva han klarte å skape utfra så få ressurser.
