Edelstener i prosess – 10 spørsmål til Bibbi Winberg

Nå er hun nesten helt pensjonert og bare noen få heldige studenter på Teaterhøgskolen får fortsette å danse med Bibbi. På oppdrag fra Danseinformasjonen møtte Eivind Seljeseth Bibbi Winberg i kantina på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) for å snakke om rulling, rugging, scenetissing, hestehvisking og urtegym.

Av: Eivind Seljeseth

Hva holder du på med for tiden?

Nå holder jeg på med å venne meg til at jeg nesten er helt pensjonert. Det er litt av en tilvenning og en lang prosess. Jeg har jobbet så lenge innenfor flere institusjoner der alt har vært så klart hele tiden. Det har passet meg bra, men nå som det er ferdig, er det som plutselig å få friheten tilbake. Plutselig er det ingen som kommer med timeplaner, fagplaner og sier hvor jeg skal være til enhver tid. Det er en stor overgang, på godt og vondt. Hva skjer liksom? Går jeg i oppløsning? Forsvinner jeg? Samtidig er det nesten som å være tenåring igjen. Som når man står der og skal velge utdanning eller retning videre i livet. Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg lage mer dans? Tegne? Male? Skrive? Det er så mange muligheter og jeg kjenner at jeg er jo ikke død enda… Det er godt å forstå at livet ikke er låst sammen med arbeidslivet og at det fortsatt beveger seg!

Ellers holder jeg på med disse hestene mine da. Jeg har fire hester i de svenske skoger, like over grensa, der jeg bor. Å jobbe med dem er på mange måter en forlengelse av kunsten min. Jeg har undervist i kontaktimpro i en årrekke og det er egentlig det jeg gjør med hestene også! I møte med dem får jeg virkelig kjent på meg selv og hvordan jeg kommuniserer. De er jo bare. Jeg møter meg selv på godt og vondt. Jeg har skjønt at jeg har et enormt indre tempo som jeg ikke må fore i møte med hestene. Jeg kan bli så utålmodig og rask, men hesten hverken forstår eller ønsker mitt tempo, så da må jeg akseptere hvordan jeg selv er og arbeide med å møte hestene, så vi klarer oss sammen. Jeg driver med en slags «hestehvisking» og da skal man egentlig være helt avklart og rolig. Som en yogi. Men sånn er jeg ofte ikke, og det er ikke den energien jeg møter hestene med. Jeg møter hesten fra der jeg er og lar den påvirke meg og omvendt. Noen ganger går det over styr men vi henter oss inn. Jeg prøver å slippe til også det som ikke er perfekt.

Det er absolutt en sammenheng mellom kunsten, undervisningen og det jeg holder på med nå. Det er en utvikling, en prosess som skjer og som er i gang.

…men du har jo ikke pensjonert deg helt. Du er jo her på KHiO hver torsdag?

Ja, her er jeg med skuespillerstudentene. Det har jeg vært i 20 år eller noe sånt. Og det er så herlig. Å se generasjoner, tendenser og trender forandre seg. Jeg startet på KHiO i 1994 og jobbet mye sammen med Hanne Riege. I starten var kontaktimpro noe sprøtt og rart og man gjorde det liksom fordi det var noe annerledes. Mange orket ikke å være så nær hverandre og det var utfordrende for mange. Jeg husker at studentene kalte det vi drev med for «urtegym» på en litt sånn nedlatende måte. Men det har forandret seg. Ingen kaller det for «urtegym» lenger og det vi holder på med er ikke lenger på siden av det andre. Nå er det tingen liksom! Det virker som at de unge er mindre redde for hverandre og ikke er like opphengt i kjønnsroller og -stereotypier lenger. Det har vært en spennende utvikling å følge.

Du har jobbet med undervisning som en stor del av din praksis, kan du si litt om hva som har motivert deg i det arbeidet?

Jeg har alltid vært mest interessert i selve prosessen i arbeidet med dans og scenekunst. De mest fantastiske tingene jeg har sett og opplevd har vært i prosess. Det er der, under prøver og i undervisning, at de store juvelene finnes og jeg ser at disse er vanskelige å bevare når arbeidet kommer til scenen. Da er det ofte så mange andre elementer som spiller inn og det er sjeldent ting får åpne seg og slå gnister på samme måte når de er i en scenisk sammenheng. Å få lov til å være med på disse øyeblikkene har vært en stor personlig motivasjon for meg. Å få oppleve at ting fødes og mennesker åpner seg er helt fantastisk. Disse øyeblikkene blir ofte gjemt litt bort, og forblir mellom de det angår. Det er jo vakkert i seg selv, men jeg tenker også at det finnes muligheter for å synliggjøre og dele det med flere.

Når/hvor/hvorfor begynte du å danse?

Jeg har alltid vært veldig fysisk aktiv. Jeg spilte håndball, fotball, klatret i trær, gjorde friidrett og alt mulig liksom. Jeg elsket å bevege meg og dette førte til at jeg i sin tid begynte på Idrettshøgskolen i 1973. Der var det et stort fokus på ferdigheter og vi hadde eksamen i alle typer idretter. I orientering, skøyter, skihopp, turn og alt mulig. Det var gøy det, men jeg skjønte jo at det ikke var noe jeg kunne jobbe med liksom. Jeg husker jeg stod i dusjen på Idrettshøgskolen alene etter en skitur og tenkte. Da så jeg et lite vindu eller en åpning høyt oppe på veggen. «Men jeg elsker jo å bevege meg, og det finnes en åpning ut!». Det var virkelig helt billedlig og konkret på samme tid.

Heldigvis var vi en liten gjeng på 5-6 stykker som var mer opptatt av sansende opplevelse enn ferdighetene i idretten. Vi slo oss sammen og fikk presset igjennom å ha dans som hovedidrett i ett år av studiet. Vi hadde ikke noe særlig dansebakgrunn noen av oss, men vi fant ut av det sammen og fikk gjestelærere til å holde kurs for oss. Det var folk som vanligvis underviste hos Egon Weng, Høvik Ballett og Danseloftet, tror jeg. Det var så gøy! Det var da det begynte.

Etter at jeg var ferdig på Idrettshøgskolen i 1975, var jeg så heldig at jeg nærmest ved en tilfeldighet fikk jobb som gymlærer ved Oslo Husflidskole som senere ble Elisenberg vgs. Det var en skole med stort fokus på kunst og estetiske fag. Jeg ble kjempegodt mottatt og fikk gjøre hva jeg ville, elevene var stort sett jenter og mange hadde dårlige erfaringer fra gymnastikken fra tidligere. Det var ikke så mange idrettstyper, liksom. Da begynte jeg å ta alle mulige slags kurs, for jeg hadde jo egentlig ikke så mye peiling, men jeg fikk teste alt mulig. Jeg husker at jeg kom over Veronica Sherborne og hennes metode. Det var litt sånn terapi- og kontaktimproaktig, og vi satt og rugget sammen på gulvet. Vi hadde avspenning og yoga og jeg delte opp undervisningen slik at elevene selv kunne velge hva de ville være med på. Dette var på 70-tallet, så det var jo midt i hippietiden…

Rektor på skolen var helt fantastisk og hun la opp timeplanen slik at jeg kunne ta morgenklasser to-tre ganger i uken. Jeg gikk hos Collage Dansekompani, Høvik Ballett og  på Danseloftet der det var åpne klasser i blant. På skolen fikk jeg frie tøyler til å gi elevene rom, vi lagde forestillinger og kroppsøvingen ble en kunstnerisk del av utdannelsen. Jeg husker at Eva-Cecilie Richardsen var elev på husflidskolen og at hun fikk lov til å ta klasser utenfor skolen som en del av gym-undervisningen. Det er morsomt å tenke på i dag!

På Danseloftet kom jeg i kontakt med den amerikanske dansekunstneren Mary Fulkerson, som da underviste på Dartington College of Arts i Storbritannia. Hun sa: «Du må danse! Du går til Lise Ferner og så kommer du til Dartington hvert år når det er dansefestival». Jeg gjorde som hun sa og på Dartington ble jeg kjent med masse fantastiske lærere. Mange av disse var basert i Amsterdam og underviste på School for New Dance Development (SNDO). Da skrev jeg et 15 sider langt brev til skolen i Amsterdam der jeg forklarte at jeg jobbet på skole og ikke hadde mulighet til å komme på opptaksprøve, men at jeg fryktelig gjerne ville begynne å studere der. Jeg fikk komme på sommerkurs for å bli evaluert og kom inn! Jeg fikk starte i andre året, siden jeg hadde litt erfaring fra tideligere. Jeg var 32 år gammel da jeg startet der i 1983, så jeg var en late bloomer kan du si. Det forteller jeg til studenter og dansere som stresser med tiden…

…og etter studiene flyttet du tilbake til Oslo igjen?

Ja, det ble vanskelig å etablere seg i Amsterdam så jeg kom tilbake et halvt år etter skolen. Da begynte jeg å undervise på Danseloftet. I dans, meditasjon og kontaktimprovisasjon. Senere kom Steffi Lund også tilbake fra Amsterdam og vi begynte å undervise og lage forestillinger sammen. Etterhvert ble miljøet større, og flere som hadde utdannet seg i Amsterdam kom tilbake til Oslo. Jeg, Camilla Grønneberg, Katrine Kirsebom og Hilde Rustad startet en gruppe som het «Prosjekt impro». Vi lagde masse forestillinger og jobbet site specific, i museer, gallerier, uterom osv. Sammen med Karianne Bjerkestrand, Annette Dyvi, Irene Velten Rothmund (som alle tre utdannet seg ved SNDO),  Siri Jöntvedt, Snelle Hall og Elisabeth Lyseng stiftet vi i 1995 «Studio B» i et loftslokale i den gamle sjokoladefabrikken på Rodeløkka. Det var et helt ideelt sted. Vi ønsket ikke å basere oss på at vi skulle få inn inntekter, så vi ti som drev det, betalte 700 kroner hver i måneden. Det dekket husleie og slike utgifter. Vi ga klasser, både morgen og kveld, brukte det som prøvelokale, hadde forestillinger og workshops. Det var et skikkelig kooperativ og det ble et sted som var med på å drive samtidsdansen i Oslo videre. Etter 7 år skulle bygget rives og gjøres om til leiligheter. Som avslutning på den æraen lagde vi en festival som vi kalte Studio B 7 år til ende. Det ble en kjempesuksess med barneforestillinger, workshops og alt mulig. Og det kom masse folk og greier. Det ble et høydepunkt!

Har du en kunstnerisk grunntanke i ditt arbeide?

Hva som kan oppstå i mennesker i møte med en gitt situasjon og i et øyeblikk har vært drivende i mitt arbeid. Det handler om å jobbe med hele mennesket og det magiske som bor i hver enkelt av oss. Å være i kontakt med det i seg selv og sammen med andre. Vi må oppdage den vi er og ro båten ut fra det liksom, uansett hvilke former eller stilarter vi jobber med. Det er like mye kunst i det som å mestre disiplin eller en stilart, synes jeg. Jeg har fulgt ulike retninger og har også vært mye i kontakt med meditasjon og buddhistiske praksiser. Der kan man finne en enorm ro og stillhet som er helt fantastisk. Men roen er jo ikke målet i seg selv. Målet må jo være selve livet og å si ja om og om igjen. Ellers har natur alltid vært den røde tråden i alt jeg har gjort. Jeg tror egentlig jeg ser alt som natur, og gjennom natur. Det handler om å trenge gjennom det som er i veien for ens egen og dansens natur og å åpne opp for å se og sanse uten å blande inn for mye tanker.

Følger du en spesiell metode i ditt arbeide?

Ja, jeg tror jeg gjør det. Jeg har plukket med meg ulike elementer jeg har kommet over underveis og satt det sammen til en egen metodikk. Elementer fra Body Mind Centering og kontaktimprovisasjon har vært viktige. Vi hadde Nancy Stark Smith som gjestelærer flere ganger på SNDO i Amsterdam. Hun er den store gudmoren til kontaktimprovisasjon. Amerikanske Steve Paxton satt det i gang, men det var Stark Smith som utviklet kontaktimprovisasjonen metodisk og tok det videre. Jeg har vært veldig påvirket av hennes metode og hennes måte å gjøre ting på har satt seg i meg. Jeg husker at vi rullet så utrolig mye. Rullet og rullet og rullet. Mye mer enn det man gjør i dag. Ekstremt mye rulling var det! Noen konkrete prinsipper jeg har tatt med meg videre er disorientation som handler om å la seg bli desorientert, så kroppen får løse oppgaver uten at en selv blander seg inn og survival skills som handler om å utsette kroppen for ting som er litt farlig og vanskelig, slik at den finner veier og strategier for å løse det. Kroppen blir mer og mer kapabel og etterhvert kan det føles som at kroppen tåler alt og kan gjøre alt!

For meg ble det med å starte helt somatisk med å komme inn i kroppen, at den får slappe av, bli varm og lande i seg selv som et utgangspunkt for å arbeide videre med kopp og sinn helt vesentlig. Og så er det å lytte helt sentralt. Å arbeide med å være åpen for dialog og å bruke kroppen og hele seg selv som et middel for å lytte dypere til seg selv og hverandre. Det handler om å fjerne det sensurerende, slik at en dialog kan utspille seg ekte og uhindret.

Hvordan vil du beskrive dansefeltet i dag?

Altså, jeg kjenner egentlig ikke dansefeltet i dag. Jeg må jo hjem til hestene mine hver dag. Jeg kjenner til utdanningene, men det er jo ikke feltet. Jeg følger med fra avstand og det er litt som å stå og se på en maurtue. Det skjer så mye, folk reiser hit og dit og alt virker å gå så fort. Bare i lille Oslo skjer det så masse. I den grad jeg orienterer meg nærmere er det inn mot samtidsdansfeltet og det synes jeg virker offensivt om dagen. Mange kunstnere oppsøker nye sammenhenger og manifesterer arbeidene sine i ulike settinger. Det er kult å se.

Er det noen kunstnere, eller forestillinger som har betydd spesielt mye for deg?

Kirstie Simson har betydd veldig mye for meg, på mange plan. Jeg ble kjent med henne i Amsterdam og brakte henne til Oslo, hvor hun i mange år ga workshops. Hun har en spirituell inngang til dansen som jeg kan kjenne meg selv igjen i, men hun er bare mye tydeligere. Det er det hun gjør, det er livet hennes. Hun er ekstremt god på å arbeide fra det indre til det ytre. Med å la kroppen få plass, føle seg vel, gi rom for forskjeller og å ha det gøy. Om jeg skal holde noen i en slags lengtende hånd, så er det hennes. Den hånden tar jeg ofte.

Ellers må britiske Julyen Hamilton også nevnes, og jeg har latt meg begeistre av arbeidene til belgiske Alain Platels les ballets C de la B og det britiske kompaniet DV8. Det er lenge siden jeg har sett noe av dem, men deres arbeider har jeg elsket å se…

…Og så husker jeg en forestilling som kanskje ikke var den mest fantastiske, men den var likevel helt perfekt. Den var av den kanadiske danseren Marie Chouinard. Hun holdt workshop på SNDO, og det gikk masse rykter om at hun bæsjet og tisset på scenen i arbeidene sine. Da jeg senere fikk sett en forestilling av henne var det helt annerledes enn jeg hadde forventet meg. Tre damer med forklær og hver sin sinkbøtte kom inn på scenen og gjorde en ganske enkel, romlig symmetrisk koreografi. Flyttet på bøttene herfra til dit og så videre. Og så på et tidspunkt stod de over hver sin bøtte i andre posisjon, slik at forkleet ble hengende foran bøttene. Og så bare tisset de så vi hørte lyden. Helt enkelt. Så var de ferdig, ristet litt, tok opp bøttene og gikk ut på en rekke mens de så på oss. Det var verdens nydeligste lille perfekte stykke. 10 minutter varte det. De fikk det til å være så vakkert med lyden, og så enkelt. Ikke sånn jeg hadde forestilt meg. Det var så menneskelig liksom, ikke pervertert eller spektakulært.

Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?

Da vil jeg tilbake til prosessen igjen. Jeg tenker at det er stort potensiale i å dele mer av det kunstneriske arbeidet som skjer i prosess med omverdenen. Å vise frem hva som ligger bak, alt som gjøres og hvordan ting oppstår. Dette arbeidet er veldig spennende og har stort potensiale. Kanskje man kunne bygget studioer og produksjonsrom på måter som ga andre folk tilgang til å se hva som skjer? Man kunne hatt dansestudioer i tilknytning til skoler og gamlehjem, med vinduer, så kunne gamlingene sitte, drikke kaffe, se på hva som skjer og fabulere rundt hva de holder på med. Eller hva med dansestudio på flyplasser, der folk bare sitter og venter uansett? Man har jo startet med å bygge barnehager og gamlehjem sammen, og her tror jeg det er mye å vinne for alle parter.

Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?

Det må være at dans var en mer naturlig del av samfunnet og at den tilhørte alle. At det var en selvfølgelig del av skole og utdanning. At alle fikk kroppslige erfaringer med å være tilstede i kroppen her og nå. Det tror jeg hadde vært bra, ikke bare for dansen, men for hele samfunnet!