Elizabeth Svarstad – dansehistoriens forkjemper

Gratulerer med både jubileum og produksjon! 20 år som danser innen barokkdans og endelig en helaftens danseproduksjon «Sarabande – en samtidig barokkforestilling» med premiere 26. august på Frogner hovedgård.

Forestillingen tar utgangspunkt i koreografier skapt av Ludvig 14. sine dansemestere på 1700-tallet. Svarstad leser 1700-talls dansenotasjon og rekonstruerer dansene.

Produksjonen har tittelen «Sarabande» som er en uttrykksfull barokkdans. Kan du fortelle litt om sarabande og ditt forhold til akkurat denne dansen?  

Det finnes mange danser i det franske hoffdans-repertoaret: bourrée, gavotte, chaconne – men det er én som skiller seg ut for meg, nemlig sarabanden.

Sarabanden har en lang historie med røtter langt tilbake, lenge før den ble en hoffdans i Frankrike. Dansen ble da sett på som uanstendig, vågal og vulgær og var en periode forbudt å danse. Det er en veldig uttrykksfull dans, noe man ikke kan lese ut fra notasjonen, men som oppstår følelsesmessig når man danser. Der alle barokkdanser har trinn, formasjoner og vakre bevegelser, har Sarabanden en ekstra dimensjon med underliggende følelser og lidenskap. Det kommer særlig frem gjennom de rytmiske kvalitetene i dansen, det langsomme tempoet, det holdte, men likevel ekspressive uttrykket og en spenning i forhold mellom dansen og musikken. Sarabanden ble stilisert og kontrollert til en hoffdans, men det er likevel tydelige rester fra en villere form i koreografiene som finnes bevart.

Sarabanden har vært med meg lenge, og har fascinert meg fra start. I 2002 lærte jeg min første barokkdans-koreografi som var en solo-sarabande. Da jeg skrev masteroppgaven min handlet den om sarabanden, med analyser av ulike tolkninger av denne soloen som jeg lærte noen år tidligere. Sarabanden har vært gjennomgående i mitt arbeid både som danser og koreograf. Tjue år etter mitt første møte er jeg fremdeles fascinert, og sarabanden var et naturlig valg som tema når jeg skulle sette opp en helaftens forestilling.

Vil du fortelle litt om prosessen rundt det å lese notasjon fra 1700-tallet og rekonstruksjonen av materialet?

Notasjonssystemet Feuillet-notasjon ble utviklet av franske dansemestere på 1600- og 1700-tallet. Systemet består av tegn og symboler for hvert trinn og viser hvordan danserne forholder seg til hverandre i rommet og til musikken. Det er direkte informasjon om bevegelse og fungerer som en utrolig og fantastisk fin kilde. At vi kan bruke tegn og figurer, istedenfor å skulle beskrive en bevegelse med ord, gjør dansebeskrivelsene tydeligere og mer effektive å lese.

Å lære å lese dansenotasjon er på mange måter både som å lære et nytt språk og en ny danseteknikk samtidig. Det eksisterer heldigvis bøker med tydelige forklaringer og  beskrivelser av notasjonen, og bøker som med ord forklarer trinn og bevegelser.

For å kunne rekonstruere må man vite hva de forskjellige tegnene betyr, og så prøve det fysisk i rommet. Når man jobber med så gammelt og historisk materiale, er det veldig viktig å bruke så mange forskjellige kilder som mulig for å utforske og forstå helheten. Det er jo ingen mennesker som levde da, som nå kan vise oss hvordan det var. Så man må lese tekster og bruke visuelle kilder som malerier og illustrasjoner for å få en så helhetlig forståelse av dansen, dens kontekst og tidens estetikk som mulig.

Når jeg arbeider med historiske kilder for dans har jeg ikke egentlig som mål å søke en sannhet om hvordan de danset slik de gjorde på 1700-tallet. Det vil alltid være en (eller flere ulike) tolkninger av historien, og jeg er veldig interessert i hva som skjer når vi tolker. For å rekonstruere må man tolke, prøve ut og til slutt ta et valg og bestemme seg. Og den beslutningen blir tatt basert på det man bærer med seg av kunnskap og kroppslig erfaring.

For 30 år siden fant de en øyenvitne-skildring beskrevet av en mann som hadde sett og opplevd en visning av en sarabande på 1600-tallet. Det er jo en ytterligere type kilde i tillegg til notasjonen, dansemanualene og illustrasjonene. Der disse kildene fungerer som et slags idealbilde, gir en slik beskrivelse en subjektiv opplevelse fra en publikummer som beskriver så fint hvordan danseren uttrykte seg gjennom trinn og fanget hjertene til de som satt og så på. Alle ble fortryllet!

Denne skildringen gir meg i dag informasjon om hvordan vi kan gå inn i sarabande-materialet, og hvordan vi kan vinne hjerter og sjarmere alle i rommet – så vi får se da, om vi klarer det vi også!

Bildet viser en Sarabande for to personer. Her ser du hvordan de beveger seg i rommet og i forhold til hverandre. Taktstrekene viser hva som skjer innenfor hver takt i musikken. Tegnene beskriver i detalj om det er på halvtå, en plié, en fot i lufta eller et hopp. Det beskriver om noe er i dobbelt tempo, eller om det skal skje samtidig, for eksempel.

Det er viktig å huske at dette er et dokument, og en kunne kanskje se for seg at det kan forstørres og legges ut i rommet som et dansekart, men helt på den måten fungerer det ikke. Og uansett hvor detaljert det er, er det mye som må finnes ut av. Lengden på skritt, høyden på hopp, rytme, retninger, timing, spacing, justering og plassering i forhold til hverandre. Man må prøve flere ganger for å forstå flyten og sammenhengen. Rekonstruksjonen handler i stor grad om det kroppslige, musikalske og de tolkningene du gjør. Notasjonene er jo ikke dansen, dansen er det som skjer gjennom kroppene i rommet. Og hver kropp, hver danser, er unik. Det gjør også at alle tolkninger, på en måte, blir unike.

I prosessen med å rekonstruere oppstår det av og til hull eller gap i notasjonen der denne kroppslige tilnærmingen blir avgjørende. Kunnskap, taus kunnskap, danseferdigheter og praksiserfaring spiller med når vi tolker, utforsker, prøver ut og finner frem til mening i bevegelsene. Og om trinn og bevegelser fremdeles ikke henger helt sammen, kan som oftest musikken gi gode ledetråder og svar på hvordan trinn og bevegelser kan utøves.

Barokkens danser tilhører en tid i dansehistorien hvor musikk og dans er tettest forbundet. Det er rik musikk, og det er rik dans. Komponistene visste hvordan dansen skulle være. Alle kunne danse. Og de som koreograferte og danset spilte ofte også instrumenter. Jeg opplever at man kan se musikken i dansen og høre dansen i musikken, fordi bevegelseskvaliteter og ornamenter i dansen svarer på ornamentene i musikken.

Jeg vet at jeg er en musikalsk danser. Når jeg har det aller, aller best er når jeg har kommet dit i prosessen at jeg kan bare føye meg inn i musikken. Det er jo kanskje noe av det som gjør at jeg har kommet til barokkdans som uttrykk som dansekunstner, fordi jeg elsker å jobbe med musikk. Jeg føler meg hjemme der. Jeg jobber alltid med live musikk, og vi jobber sammen i rommet. Det er aldri likt, det lever, og man må kjenne etter for hvert steg i dansen og hvert slag i musikken. Det er en veldig fin sammensmelting av kunstformer.

Inspireres du av samtiden i dette arbeidet?

Notasjonene jeg bruker ble nedtegnet første halvdel av 1700-tallet og er en praksis vi ikke kan få tak i lenger. Pionerarbeidet som ble gjort i Frankrike, England og noe i USA på 1950-, 60- og kanskje på alvor på 80-tallet, med å ta opp disse kildene, resulterte i ulike skoler og stiler. Enkelte er mer rigide enn andre. Jeg har vært opptatt av å trene med ulike pedagoger for å få den bredden i min erfaring. Og etter hvert har jeg nok utviklet min egen stil. Jeg kan være både streng og nøyaktig, men også fri til å gå inn og ut av barokkdansen – noe jeg synes er superspennende.

Barokkdans er et veldig kompakt materiale, så jeg har i forskjellige sammenhenger lekt meg med koreografiske valg. Med å sette sammen trinn til nye kombinasjoner eller å bruke annen musikk. Et eksempel er da jeg gjenopptok soloen Love-dans som Anne Grete Eriksen (koreograf i Dansdesign og professor på Kunsthøyskolen i Oslo, avdeling dans, red.anm.) hadde laget til meg, og sammen med meg. Da jobbet vi med hennes koreografiske konsept sammen med det historiske og utforsket hvilke måter jeg kunne gå inn og ut av det på. Der jobbet vi mye med intensjon, hvor i kroppen skjer det, hva må jeg forberede og hvordan er det når jeg lander i det. Jeg liker veldig godt å jobbe med å bruke koreografiske grep inspirert av samtiden i mitt arbeid for å utforske barokkdansen.

Jeg har ikke noe behov i denne forestillingen, sjeldent ellers også, for å lage et historisk spill. Det er ikke et ønske om å være pedagogisk eller formidle et narrativ. Jeg vil egentlig bare danse, jeg. Jeg vil bare at det vakre, fine som er skapt i en tid fjernt fra vår tid skal fortsette å finnes på ulike måter i dag. At det er noe som kan bli tilgjengelig, at det skal kunne oppleves og ha verdi. Jeg har jobba i mange år for barokkdansens verdi, og endelig er det også flere som ser det arbeidet og anerkjenner verdien stilhistorisk dans har. Ved at Kulturrådet nå har støttet denne forestillingen kan jeg tørre å stole på at barokkdansen kan stå solid som danserisk uttrykk også i samtiden. For det er barokk, men jeg er ikke en museumsgjenstand eller et arkeologisk funn. Jeg er en danser i dag som formidler levende dansekunst. Akkurat som at man fremdeles spiller Mozart eller danser verk av Pina Bausch, og det er levende kunst i dag.

Noen kan kanskje beskrive det som at jeg har tatt på meg en oppgave, men jeg føler egentlig ikke at det stemmer. Det er også mange amatørgrupper som fascineres av 1700-tallets hoffliv, kler seg i kostymer og går på ball, men det er ikke det jeg holder på med. Jeg vil at dansen skal ha et høyt, avansert, profesjonelt, kunstnerisk nivå og uttrykk. Dette er min danseriske uttrykksform som også viser seg å være barokkdans.

Hvilken posisjon opplever du at stilhistoriske danser har i dansefeltet i dag?

Hvilken posisjon dansehistorie og historiske danser har, kan jeg til tider være ganske opprørt over. Tidligere var stilhistoriske danser et fag i danseutdanningene, men nå for tiden underviser jeg ingen dansestudenter og det har jeg ikke gjort på mange år. Det har vært dårlig økonomiske tider for utdanningsinstitusjonene, og da har mindre fag utgått. I begynnelsen forsøkte jeg å kjempe for at dette måtte revurderes og beholdes på timeplanen. Men, jeg hadde mye å gjøre, jeg studerte, tok doktorgrad og hadde min egen dansekarriere. Det var ikke tiden for å kjempe så hardt for det alene.

Det er veldig trist at dansestudenter ikke en gang får en introduksjon til dansen på 1700-tallet som har vært så betydelig for dansekunstens utvikling. Dansehistorien er så veldig viktig, spør du meg. Selv om man kanskje ikke skal bruke det til noe konkret, så vil det være kunnskap og erfaring studenter har med seg videre i karrieren. Det er grunnleggende referanser man får gjennom en sånn introduksjon, det er viktig å kunne kjenne kroppslig på hva det er. Dessuten har det vesentlig betydning å ha en forståelse av at vi selv står midt i historien. Vi hadde ikke vært dem vi er i dag uten dansens historiske utvikling og alle dansemestere, koreografer og danseres bidrag opp igjennom historien. Men nå har ikke dansestudenter fått mulighet til å erfare den praktiske dansehistorien på mange år.

Jeg underviser mye, men jeg underviser på Norges musikkhøgskole og Operahøgskolen (del av KHiO, red. anm). Musikkstudentene og operastudentene får jevnlig undervisning i barokkdans, renessansedans og 1800-tallets danser, og jeg bidrar også som koreograf i studentproduksjoner. De trenger dette til sitt arbeid på samme måte som at dansekunstnere trenger kunnskap om musikk, teater og opera. Men det er jo interessant at musikkfeltet prioriterer dansehistorie høyere enn vårt eget felt.

Når jeg ser produksjoner som er historiske og satt til 1700-tallet, er gjerne kostymer, parykker og scenografi på plass, mens det kroppslige og bevegelsesmessige ofte ikke får fokus. Det er sjelden å se at utøvernes kropp er ivaretatt på lik linje som det historiske ellers. Bevegelsesspråket, det å gå, stå, sette seg ned, gå med kjole med slep, ta av seg hatten, kysse på hånda, ta av og på hansker, alt det tilhører jo dansekunnskapen, og jeg har studert det. Hvorfor er det ikke større respekt og åpenhet for at den kunnskapen og erfaringen finnes? Jeg ønsker så gjerne at statusen til barokkdans høynes, og jeg gjør så godt jeg kan, men jeg føler meg ofte alene og føler at jeg må overbevise og ta plass. Det er ofte ganske krevende.

Samtidig gir heldigvis arbeidet for barokkdansens verdi stadig resultater. Det å nå kunne presentere en helaftens forestilling oppleves viktig på mange nivå – både personlig og for scenekunstfeltet generelt.

Vil du fortelle litt om hvordan du opplever det å jobbe både som dansehistoriker og dansekunstner?

I meg er historie og kunst to ting som går veldig godt sammen. Jeg har alltid likt teori og studier, og jeg har alltid danset. Nå har jeg greid å komme til et sted hvor jeg kan koble de to delene av meg selv, noe som gjør at jeg får utfolde meg i ulike felt, og i arbeidet mitt utfyller den teoretiske og den kunstneriske siden hverandre hele tiden.

Da jeg fikk muligheten til å ta doktorgrad i dansevitenskap ved NTNU og forske på dans og dannelse i Norge på 1700-tallet, så fikk jeg bruke så mange ulike deler av meg selv. Mange av mine interesser ble en fordel i forskningsarbeidet. I tillegg til dans, musikk og dannelse har jeg har en stor interesse for språk og skrift. Jeg måtte blant annet lære meg å lese gotisk håndskrift fra 1700 tallet, og det er ganske annerledes bokstaver enn vi bruker i dag, og da må man lære seg hver person sin håndskrift. Og jeg elsket det! Jeg elsker detaljer. Det er så tilfredsstillende for meg å holde på med dansenotasjon og barokkdans og skape levende kunst av det. Kanskje var det dette jeg var skapt for å gjøre?

Hva er drømmescenarioet ditt om 10 år for deg og barokkdans?

Et profesjonelt kompani innen barokkdans med egne danseproduksjoner som benyttes i teater-, opera- og TV- og filmproduksjoner. At jeg og min kompetanse blir benyttet, og også at jeg kan gi den videre til yngre generasjoner av dansere. At arbeidet mitt har lagt et grunnlag for at andre kan utvikle seg og de historiske dansene som kunstuttrykk videre. At den tidlige norske dansehistorien får større fokus og høyere status og anerkjennelse.