En dansereise – Intervju med Louise Bothner-By

Hvordan endte Louise, født og oppvokst i New Zealand, opp i Lillehammer? Og hva har gjort at hun har blitt værende i førti år? Jeg, Thea Ericson Aarnes, tok en prat med Louise for å se om jeg fikk noen svar.

Fra Auckland til Oslo – en dansereise

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse? Og hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?

Jeg er fra Auckland, New Zealand og startet å danse der da jeg var ganske ung. Det var en nabojente som hadde begynt på en danseskole og etterhvert fikk også jeg lov å starte der. Ingen i min familie danset, men for meg ble det en lidenskap. Jeg gikk gradene med RAD (Royal Academy of Dancing), som var eneste mulighet der, den gang – og det passet meg helt utmerket! Jeg synes det var kjempefint, hadde stor glede av det, og det var aldri noe spørsmål om jeg skulle gjøre noe annet. Jeg tok min siste RAD-eksamen som 21åring, som én av tre på New Zealand det året. Da vant jeg et scholarship og skulle flytte til Australia for å studere dans på heltid, men ombestemte meg og ville heller prøve lykken ute i verden. Norge var et naturlig sted å starte, da hele min fars familie bodde her.

I 1983 kom jeg til Oslo og begynte å ta klasser på Egon Wengs studio i St. Olavs gate. Dit dro alle frilansere, skuespillere, dansere, Høvik ballett var der, dansere fra Collage, alle kom dit – dette var før PRODA var etablert. Gjennom klasser fikk vi høre om auditions, folk spurte gjerne «hvem er du?», jeg fikk tilbud om jobb i Høvik Ballett også gikk det egentlig bare slag i slag. Med Bresée-dansekompani var vi på turné i både inn- og utland. Gjennom ulike kompanier fikk jeg muligheten til å lære alt fra å steppe og synge til moderne dans som jeg egentlig ikke hadde noe forhold til fra tidligere. Jeg følte jeg utviklet meg som danser hele tiden.

Det var masse som skjedde for dansere på 80-tallet, det var musikaler, tv-jobber, kortfilmer. Jeg gikk fra jobb til jobb, fra morgenklasse til dagprøver på teatret og forestilling på kvelden, og slik var det over flere år. Det var masse dans og det var skikkelig gøy! Drømmen om å stå på scenen fikk jeg virkelig oppfylt med nesten ti år som frilanser. I 1992 bestemte vi oss for å flytte fra Oslo til Lillehammer da mannen min fikk jobb i OL-systemet. Vi hadde to barn på den tiden og jeg tenkte nok at mine dansedager var over – frem til jeg møtte Lene Hafstad og «Lenes ballettskole» i Lillehammer.

Bilder fra venstre, øverst: Annie Get Your Gun, Cats, Den glade enke, kortfilm med Calvin Stiggers, fra Nationaltheatret og Tornerose.

Oppstarten i Lillehammer

Vil du fortelle om oppstarten og utviklingen av det vi i dag kjenner som «Lillehammer dansesenter»?

Lene Hafstad startet i 1991 en liten danseskole i et mørkt og kaldt lokale i den gamle losjen i Lillehammer. Her underviste hun jazzballett, og da jeg tok kontakt ble jeg tatt i mot med åpne armer og var hjertelig velkommen. Jeg tok på meg et par klasser med klassisk ballett i starten, men så ballet det raskt på seg!

Dette skjedde parallelt med oppkjøringen til OL på Lillehammer i 1994, og skolens aktivitet ble delvis involvert i kulturprogrammet før OL. Det var nok til å skape en del oppmerksomhet rundt skolen vår og det vi drev med, og elevantallet økte. Vi flyttet deretter til Gamle Banken, et gammelt kulturhus der vi underviste på steingulv uten garderober eller tilrettelagte forhold, men det var likevel en oppgradering fra den gamle losjen.

Samtidig som skolen ble mer populær, fikk jeg mitt barn nummer tre og Lene nummer to, men på noe vis greide vi å holde skolen gående mellom bleieskift og amming. Jeg tror ikke noen av oss husker hvordan vi klarte det, eller egentlig husker noe særlig fra den tiden – men det gikk jo på et vis.

På toppen av økt elevtall og familieforøkning, fikk jeg og Lene store jobber i forbindelse med OL, både som koreografer og utøvende dansere, og vi hadde med elever i flere ulike sammenhenger. Jeg koreograferte og hentet inn dansekunstnere fra Oslo til ulike prosjekter og visninger. Det var også da vårt forestillingskonsept «Vinterbarn danser» ble til. Det ble arrangert for første gang i 1993 og har vært et årlig arrangement siden – en sterk og viktig tradisjon for Lillehammer dansesenter. OL var viktig for å synliggjøre dansen for innbyggerne i Lillehammer, og i landet ellers. Det ble bygd lokaler og vi fikk til slutt et ordentlig dansestudio – takket være OL. I det nye studioet på Maihaugen ble vi i 17 år, i tillegg til at vi opprettholdte undervisning i Gamle Banken slik at vi hadde to saler.

På egne ben

Etter noen skikkelig innholdsrike år, bestemte Lene seg i 1995 for å flytte tilbake til Oslo, og det ble naturlig at jeg tok over skolen. Jeg endret navn fra «Lenes ballettskole» til «Lillehammer ballettskole» og hadde et par ansatte som hjalp meg i starten. Det varierte veldig hvor mange som jobbet, både ut fra hvem som var tilgjengelige og bodde her og basert på hva jeg hadde behov for. Ofte fant jeg studenter på høyskolen i Lillehammer som var tidligere dansere og kunne undervise mens de studerte her.

Skolen vokste kontinuerlig, og med det ble det også naturlig å utvide tilbudene. I tillegg startet jeg opp i Gjøvik og bygde opp dansetilbudet der parallelt. Med både ballett, hiphop, jazz og moderne på timeplanen, og ikke minst inkludering av et helt nytt sted, var det også tid for et navneskifte, denne gang fra «Lillehammer ballettskole» til «Lillehammer og Gjøvik dansesenter».

Det var mye pendling mellom Gjøvik og Lillehammer i flere år. Med forestillinger begge steder både vinter og vår, kostymer hit og dit, scenografi opp og ned, det var veldig mye arbeid, men det var veldig givende å se at skolene vokste og at folk satte stor pris på tilbudet. På det meste hadde vi 850 elever fordelt på de to skolene – det var en god del navn å lære seg! Fra 2006 til 2019 holdt jeg det gående, og så fant jeg ut at det ble nok. Det var en flink ansatt på Gjøvik som hadde vist interesse for å ta over skolen der, og Lillehammer dansesenter og Gjøvik dansesenter fungerer også kjempegodt hver for seg.

Rundt 2010 fikk vi egne lokaler i Brubakken i Lillehammer, og det var et stort løft for skolen. Her var det to studioer vegg i vegg, kostymelager og god plass til elevene. De kunne komme rett etter skolen, gjøre lekser, henge etter klasse og det skapte et godt miljø for elevene.

Og i fjor flyttet skolen nok en gang, og denne gangen uten deg – hvordan bestemte du deg for at det var på tide å gå videre med andre ting?

I denne bransjen er det så viktig å være den som motiverer, inspirerer, driver det frem. Man må finne på nye ting hele tiden, følge med, og jeg kjente at jeg kom til et punkt der jeg hadde gjort nok av alt dette. Jeg hadde lyst til å overlate det til noen andre, la noen yngre krefter komme til og videreutvikle det som allerede var godt etablert. Det startet som en følelse jeg gikk med og tenkte på, før jeg aktivt begynte å gjøre noe konkret med det. Det har vært en lang prosess, men en veldig fin prosess! Jeg har vært veldig opptatt av at elevene og de ansatte skulle bli tatt vare på og at kvaliteten på skolen skulle opprettholdes. Å kunne sikre arbeidsplassene til de ansatte har sørget for kontinuitet for elevene, noe jeg har opplevd som verdifullt i en prosess som dette.

Det er jo ikke mange som står i kø for å overta en ballettskole, så timingen var veldig riktig for meg og de som har tatt over. Nå er det tre ansatte som deler på min jobb – noe som sier litt om arbeidsmengden av det å drive egen danseskole.

Hvordan føles det nå?

Nå setter jeg så stor pris på helt banale ting som å spise middag med mannen min! Å vite at man ikke trenger å gå ned til undervisning eller burde være på jobb om kvelden, men kan være hjemme med god samvittighet – det er en følelse jeg nyter, virkelig.

Jeg savner allerede kontakten med ungene som har vært en så viktig del av hverdagen. Mange har jeg fulgt fra de var fire-fem og helt til de var 18 år og forsvinner videre ut i verden. Det har vært fantastisk å kunne se små barn vokse opp, stake ut en vei og få bli kjent med personlighetene deres. Og med tretti år i samme skole har jo også elever etter hvert kommet tilbake, men denne gang som foreldre med egne barn. Det har vært en viktig del av belønningen å få bli kjent med så mange barn og unge, og faktisk være en del av deres liv og utvikling. Jeg håper virkelig jeg får lov til å jobbe med barn og unge videre på en eller annen måte.

Eleven i fokus – dansepedagogens ansvar

Hva har vært viktig for deg som dansepedagog?

Det viktigste for meg som dansepedagog har vært å prestere kvalitet – og forlange det. Jeg tenker det har vært et varemerke for skolen, og foreldre har vært veldig fornøyde med de verdiene som skolen står for og det vi har levert. De sender barna sine til oss fordi de vet at de får et kvalitetstilbud. Og for å få til dette er dansepedagogene uhyre viktige – uten gode pedagoger har du ingenting. Jeg har jobbet veldig hardt for å få gode pedagoger, også utenfor lokalmiljøet, og flere har pendlet fra Oslo, noe som har vært viktig for meg for å kunne kvalitetssikre tilbudet.

Det å se elevene og gi de mestringsfølelse skal man ikke undervurdere. Det er utrolig viktig!

Jeg har fått mange hilsener fra gamle elever nå når jeg skulle slutte. De hadde et behov for å uttrykke at det var så fint å komme til en arena som var åpen for alle – uansett klær, sosial status, bakgrunn, venner og skole. Hos oss var alle velkommen, og det har jeg jobbet mye med bestandig. Å skape et inkluderende miljø gjør seg ikke selv, det må jobbes med kontinuerlig. Dette har vært en prioritering for meg som dansepedagog, som leder for en danseskole – alle elever skal bli sett! Jeg har lært alle navn og gjort en innsats for å bli kjent med skolens elever, og har formidlet dette til alle ansatte – dette har vært en av skolens kjerneverdier.

Tretti år med erfaring

Hvordan har det å være dansepedagog utviklet seg over tretti år?

Ting utvikler seg jo på tretti år, også i dansestudioet. I starten husker jeg at jeg kunne ha med meg dattera mi på ett-to år inn i undervisning, og hun gikk bare rundt og så på mens jeg underviste tretti små barn – det hadde ikke gått i dag. Det tenker jeg ofte på, og jeg har ikke noe klart svar på det men har gjort meg noen refleksjoner. Jeg tror mye henger sammen med et tidspress i samfunnet som også barn og unge kjenner mye på. Det er mye stress – både for foreldre og barn. I tillegg er det mye skjermbruk, som jeg tror påvirker de i stor grad. De mister en naturlig evne til å fokusere, de er vant til å bli matet med nye inntrykk, og det har de med seg inn i en danseklasse. De forventer at ting blir servert på løpende bånd, alt må være gøy og det bør ikke være pauser – da faller de av. En god klassestruktur og dramaturgi bør gå litt opp og ned, det kan ikke være oppe hele tiden, men så fort man tar tempo ned så mister man kontakten med elevene, og det skal så lite til. Her har det skjedd noe med de yngre barna de siste tretti årene.

Blant de eldre barna er det mye mer tidspress, og de skal prestere på så mange ulike arenaer. Flere prioriterer bort fritidsaktiviteter fordi de ikke har nok tid til å få gjort skolearbeid. Det er så synd, fordi fritidsaktiviteten er en viktig avveksling, en pause, en friplass.

Ser du at færre ungdommer ønsker å gå videre med dans nå?

Det er veldig mange valgmuligheter for ungdom i dag. Både på videregåendenivå og med videre utdanning. Det er på mange måter positivt at det er mulig å drive med dans på videregåendeskolenivå, men samtidig utgjør det en ganske stor konkurrent for oss som driver private kveldsskoler. Jeg vet ikke hva jeg skal mene om det, det er jo fint at de får dans inkludert i skolehverdagen – men da orker de gjerne ikke å gå på danseklasser på kveldstid.

Det er en del foreldre som ringer meg og er bekymret for om barnet deres burde gå videre med dans. De spør gjerne om det er sjanse for at deres barn vil lykkes eller om drømmen vil gå i knus. Det er jo en forståelig bekymring for om barnet deres vil ta en treårig utdanning som ikke resulterer i jobb. For meg har det vært fint å gå i dialog med foreldre og elever – men det har ikke vært min jobb å oppfordre til å ta en utdanning i dans. Min jobb har vært å gi et godt dansetilbud fram til de forlater oss. Vi legger til rette for at de skal bli kjent med mulighetene, oppfordre til å oppsøke miljøet i Oslo, ta klasser, dra på battles – og på den måten har de også muligheten til å få en pekepinn selv på om de føler de bør satse på dansen videre eller ikke.

Utdanningsinstitusjonenes ansvar

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av danseopplæring og utdanning, hva ville det vært?

Innenfor dansepedagogikken skulle jeg ønske det var mer fokus på ekte dansepedagogikk, med mer praktisk tilnærming og mer praksis. Jeg har ofte opplevd å få nyutdannede pedagoger fra PPU eller lignende utdanninger, som nærmest må av-teoriseres fordi det er så teoritunge løp. En god dansepedagog må selvfølgelig kunne en hel del teori, men det er jo først og fremst formidling du driver med. Du må forstå din rolle, hvem målgruppa di er, hvordan du blir oppfattet og hva du formidler – det krever praktisk erfaring. Det skulle jeg ønske var satt på dagsordenen.

I tillegg har jeg tenkt mye på at jeg skulle ønske utdanningsinstitusjonene var mer kritiske til hvordan samfunnet skal bruke alle de som blir utdannet dansere. Er det nok arbeid til dem?

Det er ganske tøft å ta en bachelor i dans, komme ut nyutdannet med en drøm om å bli danser, og så er det så og si null jobber til dem. Utdanningsinstitusjonene kan være med på å bygge en urealistisk drøm for mange som får en skikkelig knekk etterpå. Heldigvis lærer man mye om seg selv og får mye generell kompetanse gjennom en danseutdanning som har stor nytte- og overføringsverdi til andre yrker og arbeidsliv.

Veien videre

Hva sitter du igjen med etter tretti år som ildsjel og pådriver for dansen?

Takknemlighet! Jeg er veldig takknemlig for alle årene, det har vært en svært meningsfull jobb å ha – eller livsstil er det vel egentlig. Det er ingen ni til fire-jobb, men jeg ville ikke ha byttet det mot noe annet. Virkelig ikke. Jeg føler meg veldig heldig som har fått lov til å gjøre alt dette. Som har fått lov til å drive med dansen. Det har vært veldig, veldig fint. Og nå er det tid for å tenke på andre ting.

Har du noen tips til de som vil starte danseskole?

Vær klar for å brette opp ermene og stå i det! Å dele erfaringer tenker jeg er viktig, bruk nettverket som eksisterer. Det er mange skoledrivere rundt om i landet som har masse erfaring, som gjerne deler og vil hjelpe til. Mange sitter jo gjerne alene med de samme problemene. Det har vært helt fantastisk å ha dette nettverket, og jeg har brukt det mye gjennom årene.

Intervjuet er skrevet av Thea Ericson Aarnes for Danseinformasjonen.