En gjestfri gjest – 10 spørsmål til Mia Habib

Av: Eivind Seljeseth

Sammen med Jassem Hindi har hun i det siste reist rundt i Nord-Norge i campingbil og invitert seg selv inn til fremmede for å fasilitere møter mellom kropper og mat, kunstutrykk og politikk for å løfte frem samtaler og historier som ligger under overflaten. Selv valgte Mia bort alpint og fiolin mot balletten da hun flyttet til Oslo for å starte på Fagerborg vgs. Likevel kjenner hun på kondomdressens begrensede elastikk den dag i dag, om enn i en noe overført betydning. I disse dager flytter prosjektet inn i Galleri KiT i Trondheim, der det skal presenteres under årets Bastard festival. Eivind Seljeseth har intervjuet Mia Habib, for Danseinformasjonen.

Hva arbeider du med for tiden?

Nå er jeg her i Trondheim og jobber med prosjektet Stranger Within som skal ha premiere under Bastard festivalen 11. september. Det gjør jeg sammen med Jassem Hindi, som jeg har jobbet sammen med i mange år. Vårt samarbeid startet i 2007 med prosjektet We Insist som var et nomadisk prosjekt vi gjorde sammen med Rani Nair utenfor dansens allfarvei, eller den sentraleuropeiske motorveien som jeg liker å kalle det. Det var et prosjekt som flyttet seg mellom Mexico, Syria, Marokko og rundt i Europa.


Stranger Within springer ut fra mye av det praktiske vi holdt på med i We Insist. Vi utviklet prosjektet for fire år siden og startet i fjor med å reise rundt i Nord-Norge med campingbil der vi blant annet inviterte oss selv inn til folk og gjorde små forestillinger i bytte mot middag. Materialet vi hadde med oss inn trigget samtaler om historier som ofte ligger litt under overflaten, som ofte var knyttet til geopolitiske og historiske forhold i lokalsamfunnet.

Prosjektet dreier seg rundt gjestfrihet og forholdet mellom å være gjest og å være vert. Både på et helt faktisk plan og sett i større sammenhenger. Hvordan huser man den/det fremmede? Hvordan møter man det fremmede i sitt eget hus, i seg selv, i sitt samfunn og i sin kultur? Prosjektet i seg selv har også hatt gjester. Norske Helle Siljeholm og Sina Seifee fra Iran har begge vært med på deler av reisen.

I løpet av prosjektet har vi blitt mer og mer interessert i ulike lag av Norge. Selv om vi har vært nord i landet, handler det ikke om Nord-Norge i seg selv, men Nord-Norge er så sammensatt og har en spennende historie! Det blir en superprisme og inneholder så utrolig mye samtidig. 


Når jeg sier at prosjektet skal ha premiere 11. september er ikke det helt riktig egentlig. Vi har vært opptatt av at research, prosess og forestilling skjer samtidig. Vi har jo gjort mange forestillinger allerede. Vi tar med oss denne innstillingen også inn i galleriet vi flytter inn i nå. Vi inviterer inn gjester og fasiliterer rammeverk som kan holde andre stemmer. Prosjektet vil fortsette å forandre seg, fortsette å leve til siste slutt!

Hvordan har prosessen med dette prosjektet vært, og skiller det seg ut fra tidligere arbeid?

Stranger Within og We Insist skiller seg fra mye av de andre arbeidene jeg jobber med. Det største, mest åpenbare skillet er å  spesifikt velge oss bort fra blackboxen, ut av studio og vekk fra scenerommet. At alt arbeid og all research hele tiden skjer i møter med andre mennesker. All bevegelsesresearch, alle diskusjoner og alt blir enten gjort i campingbilen, ute eller inne hos folk. En strategi har vært å møte det ustabile, ukontrollerbare som ligger i lufta når man går inn i andre menneskers hjem med det spesifikke materiale vi har hatt med oss inn. Det blir møter som handler om det ustabile i møtene på en måte. Ellers merker jeg at vi har jobbet sammen i noen år og takler å håndtere flere parametere samtidig nå.

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?

Jeg mener at jeg så noe klassisk ballett på TV da jeg var 3-4 år og ga utrykk for at det var noe for meg. Akkurat hvordan jeg gav utrykk for dette vet jeg ikke, men jeg har blitt fortalt at jeg krølla tærne og gikk sidelengs frem og tilbake. Så begynte jeg på ballett da jeg var seks år gammel. Det var det tidligste man kunne starte. Det var flott, men jeg husker at vi måtte gå i helt like klær og at det var noe jeg ikke likte. Så etter ett år byttet jeg til Kick Dansestudio i Haugesund. Der kunne vi velge selv hvordan vi skulle kle oss. Jeg holdt på med mange andre hobbyer og aktiviteter, så min mor satt en grense på en danseklasse i uken. Mer hadde vi ikke råd til. Jeg husker at jeg et halvår prioriterte bort balletten for å gjøre Graham-klasse istedenfor. Det synes ballettlæreren var så trist at jeg fikk en spesialavtale. Jeg fikk være litt sånn vaktmester på dansesenteret. Jeg ryddet og vasket garderobene og sånt og fikk ta så mange danseklasser jeg ville som betaling! Da var det ingenting som kunne holde meg tilbake og jeg gjorde alt mulig. Jeg fortsatte på Kick Dansestudio helt til jeg flyttet til Oslo for å gå på danselinjen på Fagerborg vgs.

Hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk, og har du en kunstnerisk grunntanke i ditt arbeide?

Jeg valgte dansen da jeg valgte å flytte til Oslo for å gå på Fagerborg vgs. På den tiden drev jeg både med alpint, klassisk fiolin og dans. Jeg likte alle tingene og var rimelig brukbar i alt, så det var en del press på å satse i de ulike retningene. Det var et tydelig punkt der jeg vurderte skigymnas i fjellet, musikklinje, eller ballettlinje i Oslo. Jeg husker at jeg valgte dans fordi det føltes som et møtepunkt mellom alle interessene. Det hadde på en måte både fiolinen og alpinten i seg. Både det intellektuelle, det musiske og det fysiske. Fra begynnelsen kom mye av driven fra egen kropp. Jeg likte å danse, bevege meg og å se på dans. Det var i løpet av tiden på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) at kunstbiten vokste på meg.


Dansekunst som utrykk driver fortsatt og frir til meg og jeg gifter meg på nytt og på nytt. Grunnene til det endrer seg, men jeg velger det på nytt og på nytt. Det er noe med menneskekroppen som kan snakke om ting forbi fornuften. Og en fysisk kropp som kan kanalisere og ha tilgang til så mye følelser, tematikker og rom.

Noe som har vært med meg siden KHiO er interessen for ulikhet, for ulike kropper. De kroppene som ikke alltid har plass på scenen, i utvidet forstand. Den bortgjemte kroppen, den undertrykte kroppen, den tabu kroppen, den farlige kroppen og den andre kroppen. Det er en tråd man kan trekke fra arbeidet jeg startet med i 2001 og frem til i dag. Akkurat nå er den kunstneriske grunntanken min enda mer knyttet opp mot ideen om koreografi som et sosialt prosjekt. Om møter mellom ulike virkeligheter, kropper og kontekster. Hva som skjer når jeg tar min egen kropp, mine arbeid og prosessene mine inn i ulike rom. Hvordan hvor man spiller, hvor man gjør research, hvem man jobber med og hvilke muligheter som finnes blir en viktig del av arbeidet. Kontekst er bærende i forhold til hva jeg er interessert i å jobbe med nå.

Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Nei, jeg følger ikke en bestemt metode. Men arbeidet mitt relaterer til spesifikke kontekster og rom. Jeg er som sagt veldig opptatt av å sette meg selv og min kropp inn i ulike kontekster. Å insistere inn i ett eller annet der det skapes en «urgency» som jeg ikke kan rømme fra. Der man dras inn i en eller annen ekstrem intensitet. Det kan være så mye forskjellig. Et eksempel kan være å plassere et prosjekt inn i en geografisk kontekst. En fysisk setting, knyttet opp til politiske spørsmål. På den måten blir politiske spørsmål en del av den fysiske konteksten for kroppen i arbeidet også.

Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Det er nesten så det skjer så mye at jeg ikke vet om jeg kan uttale meg. Og det er jo spennende! Jeg har en følelse av at vi er inne i en brytningstid. Det er mye som transformerer seg, mye endrer seg og mye fortsetter som før på en måte. Utdanningsinstitusjoner, kunstinstitusjoner og kunstneriske praksiser er i endring. Det er mange nye initiativer og det skjer mye samtidig. Jeg opplever at dansekunsten kan romme mer og mer, samtidig som jeg lurer på om det er nok strukturer og rom, eller om strukturene og hierarkiene klarer å følge med i utviklingen og mangfoldet i alt som skjer. Det er som om vi vokser inne i en kondomdress som har blitt for trang og som kanskje ikke skulle hatt den formen den har lenger… For eksempel er det jo trangt om plassen for norsk dansekunst på Oslo-scenene. Dermed er det ikke plass til alt som finnes og det kan være lett å forveksle gitt synlighet med kvalitet, og det henger ikke nødvendigvis sammen.

Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?

Ja! JA! Åh, det er så mange. Nesten så mange at det ikke er noen, hvis du skjønner. For det første er det vanvittig mange norske dansekunstnere som er eldre enn meg som inspirerer meg og som har betydd veldig mye opp igjennom. På helt ulike måter. Shit. Jeg må huske å si det til dem! Mange av de norske jeg har sett fra jeg var liten. Jeg husker jeg spilte videokassetter til de var helt utslitt. Jeg vil nesten ikke nevne en spesifikk fordi det har vært så mange ulike øyeblikk! Og så er det selvfølgelig mange kunstnere som er yngre, eller like gamle som meg som også inspirerer og er viktige!

Jeg husker jeg så Simone Forti i København i 2002 eller 2003. Det er et av de sterkeste øyeblikkene i mitt liv. Jeg begynte å gråte i det hun kom inn på scenen. En eldre kropp som kom inn alene. Hun gjorde den samme, lille bevegelsen utrolig lenge. Helt enkle ting. Back to basic. Det var en opplevelse av at det er så mye i å bare være en kropp!

Ellers vil jeg nevne DD Dorvilliers forestilling No change or ‘freedom is a psycho-kinetic skill’, Verdensteaterets Konsert for Grønland og Thami Hector Manekehla som kunstnere og arbeider som har inspirert meg. Men det er selvfølgelig så mange fler!

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?

Det har vært og er fortsatt viktig for meg er å være en del av større kunstneriske møter eller nettverk der fokuset ikke er på produksjon, men heller refleksjon og møter. En sånn plattform er sweet and tender som sprang ut fra danceweb i 2006. Vi har hatt møter og samlinger der vi er på samme sted i ukesvis uten at det finnes noe mål om å produsere. Vi har hatt slike perioder blant annet på Dansens Hus i Oslo, på PAF i Frankrike i 2007 og Ponderosa utenfor Berlin. Å være sammen med mange ulike mennesker og kunstnere over lengre tid på et geografisk sted og ha mulighet til å fokusere på møtene, deling, diskusjoner, lek og forsøk har vært avgjørende for min kunstneriske utvikling. Og gjennom samvær med andre mennesker som skaper kunsten sin under helt andre omstendigheter i ulike deler av verden kommer jeg i kontakt med andre realiteter. Det er utrolig viktig for meg som kunstner!

Ellers er det mange som inspirerer meg. Et fellestrekk er at det er mennesker og kunstnere som jobber dypt inn i sitt eget kunstnerskap men som samtidig har generøsitet og plass til andre.

Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?

Det er jo ikke én ting som alene kan bringe et større publikum til dansekunsten. Det er så mange ulike felt man må gå inn å jobbe med for å få til det. Men jeg tenker generelt mer og mer på hvor viktig utdannelse er. Jeg tror vi trenger et åpnere utdannelsessystem, der barn ikke utdannes til å passe inn i systemer. Dansekunst uten narrasjon og som ikke likner på narrativt teater ligger egentlig mennesket så nært fra vi er små. Hvis slike kapasiteter og sider ved mennesker tas bedre vare på i skolen vil vi se et større publikum.

Ellers kan vi jobbe med rammene rundt dansekunsten og her har teatrene og institusjonene et stort ansvar. Vi må fasilitere samtaler og trygge rammer slik at mennesker ikke blir redde fordi det er noe de ikke forstår, at de ikke blir redde for det ukjente. Her ligger det en stor jobb for hus og strukturer som jobber med dansekunsten. Det er jo lett å sitte å si og ikke like lett i praksis, men jeg tror det finnes mye å gå på der.

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Oioioi… Ok, jeg tenker litt nordisk da, men det gjelder sikkert litt globalt også. Jeg skulle ønske at flere kunst- og kulturinstitusjoner på en måte omstrukturerte måten de tenker, og øremerker produksjonsmidlene sine på og lot seg inspirere av hvordan dansekunst i det frie feltet fungerer strukturelt, hvordan det tenkes, reflekteres og kommuniseres. Hadde de kunne tatt innover seg det, hadde dansekunsten fått flere arenaer å utfolde seg på. Det hadde kunne gitt plass til all dansekunsten som utvikler seg og gitt større synlighet til all dansekunsten som vi har.

Mia Habib ble intervjuet av Eivind Seljeseth, for Danseinformasjonen.
Eivind Seljeseth arbeider som dansekunstner med base i Oslo. Han er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo (MA i Koreografi) og Skolen for samtidsdans (nå Høyskolen for Dansekunst). Eivind jobber som koreograf og utøver med å initiere egne prosjekter og i ulike samarbeidsformer og konstellasjoner. Som utøver har han arbeidet med bl.a. Ingri Fiksdal, Heine Avdal & Yukiko Shinozaki / fieldworks, Eva-Cecilie Richardsen, Hege Haagenrud, Solveig Styve Holte, Bente Alice Westgård og Myhre/Wahlstrøm. Han er involvert i ulike samarbeid i det norske kunstfeltet. De siste årene har de mest omfangsrike samarbeidene vært med koreografene Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad igjennom prosjekter som AV HISTORISK GRUNN og Lulleli for Fruholmen fyr.
Mer informasjon om Eivind Seljeseth finner du på eivindseljeseth.com