En punker i skogen – 10 spørsmål til Marianne Kjærsund

Intervjuet av: Eivind Seljeseth, for Danseinformasjonen

Hva arbeider du med for tiden?

Jeg jobber parallelt med flere prosjekter, slik det ofte blir etter en del år i frilansbransjen. Det som først skal vises på en scene er Øyvind Jørgensens forestilling Overstått eller nært forestående. Den skal vises 25. og 26. oktober på Dansens Hus, i en double-bill med Terje Tjøme Mossiges forestilling Ved siden av som er en del av Coda – Oslo International Dance Festival.

Ellers skal vi snart til Amsterdam med forestillingen Me too av Helgebostad/Rueslåtten, en av mine favoritter, jeg har også startet en ny produksjon med Steffi Lund som har premiere over nyttår og så skal jeg undervise nå i oktober og november. Det ser jeg fram til. Undervisning skjerper mitt tidvis vimsete hode.

Hvordan har prosessen med dette prosjektet (Overstått eller nært forestående) vært, og skiller det seg ut fra tidligere arbeid?

Øyvind har vært igjennom en lang og omfangsrik utvikling som dansekunstner. Han har jobbet med alt fra Graham- og Hortonteknikk, jazzballett, neo-klassisk koreografi til Butoh og samtidsdans. Han bærer tydelig med seg dette inn i arbeidet og hele dette spennet ligger langt fremme når vi jobber. Vi, jeg og Erik Rulin som også er danser i prosjektet, har fått undervisning av Øyvind i ulike teknikker og mange innspill med klare referanser fra ulike koreografiske og danseriske praksiser. Øyvind kan komme på prøve med tegninger og konkrete planer over hva vi skal gjøre. Som tydelige bestillinger av form. Dette har vært uvant for meg og en annen inngang til utvikling av bevegelsesmateriale enn det jeg gjør mest. I starten var jeg usikker på hvordan dette skulle gå, men etterhvert har det blitt så fornøyelig å få prøve nye former og virkelig kunne «gå for det» med stor appetitt! Indre bildelandskap og en emosjonell inderlighet, er noe av det jeg har satt mest pris på i dette arbeidet. I tillegg til å få danse med erfarne Erik, og med lidenskapelig live musikk av og med Tov Ramstad.

Jeg synes det er kjempegøy å bli satt i en ny situasjon kunstnerisk, nullstille meg selv og finne interesse i nye landskap. Dette har virkelig vært et nytt landskap for meg der jeg har følt meg litt som på en tidsreise; jeg har oppdaget ting på nytt og omfavnet et drama jeg sjelden tillater meg.

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?

Det går jo an å si (som Arne Næss) at jeg aldri har sluttet å danse! Det var da jeg flytta fra bygda inn til storbyen Mo i Rana at danseundervisning ble tilgjengelig for meg. Jeg tok mot til meg og startet på jazzballett mens jeg gikk på videregående.

Så begynte jeg ved en tilfeldighet på danselinja på Sunnhordland folkehøgskole. Der møtte jeg Mona Økland og oppdaget at det bodde utømmelige mengder dans i meg. Hun presenterte meg for improvisasjon og dans som ikke hadde en gitt form. Det passet meg veldig bra og jeg fikk brukt alt kaoset mitt med en gang. Til min store overraskelse tøyt det ut med former, komposisjoner, karakterer og kvaliteter jeg ikke ante hvor kom fra!

Hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk, og har du en kunstnerisk grunntanke i ditt arbeide?

Da jeg kom inn på Spin Off Forstudium i Dans i Oslo, forsto jeg at her var noe som var utenfor bare min egeninteresse og at det fantes et potensiale for å nå mye lengre i dette landskapet. Da bestemte jeg meg for å forfølge det videre, til mine foreldres bekymring. Jeg husker at det gjorde sjelsettende inntrykk på meg å få se profesjonelle danseverk som Vårofferet med Wuppertal danseteater på VHS. Jeg fikk lyst til å være en del av et sånt univers, og gi slike opplevelser til andre.

Etterhvert som tiden har gått, har jeg kjent at det har blitt viktig for meg å arbeide med noe som er sanselig, mystisk, magisk, som utfordrer våre normer, det som ikke kan måles med ett og null, eller settes klare ord på. Jeg opplever at normalen og forventet standard er så begrenset. Det oppleves for meg som vi er så mye mer. Magien ligger i mellomrommene, og jeg liker å operere i den sona der.

Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Jeg tror mitt talent og min strategi henger tett sammen. Jeg går på jobb og møter ofte nye dansekunstnere. Jeg er interessert i å forstå hvordan jeg kan tolke visjoner eller ideer fra de jeg samarbeider med. Så metoden er ofte å finne interesse i det første frøet av informasjon jeg får, gjøre det til noe som interesserer og angår meg innenfra, for så å gå i dialog med forholdet mellom opplevelsen innenfra og opplevelsen utenfra. Du kan si at jeg har en fenomenologisk inngang til arbeidet. Jeg prøver det på kroppen og så snakker jeg om det jeg opplever og så justerer vi og går videre derfra og styrer det inn mot noe som henger sammen med konseptet. Og her møter jeg mange ulike arbeidsformer. Noen ganger får jeg veldig klare tilbakemeldinger, mens andre ganger får jeg mer og mer plass og rom. Møtet med Malin Hellkvist Sellén og utviklingen av hennes arbeider Bättre folk, og Rosa löften, har lært meg mye om rikdommen som ligger i å ta seg tid til å undersøke det tilsynelatende enkle og se bakenfor bakenfor. Sanselig virtuositet eksploderer i hver eneste celle som en nyttårsrakett, hvis man er tilstede i øyeblikket. Jeg er også preget av en praksis som jeg driver mye med, som er improvisasjon etter Andrew Morrish sine prinsipper. Det er verktøy som hjelper meg med finne interesse i bevegelsen på nytt og på nytt og på nytt.

Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Jeg håper og tror at dansefeltet i dag er så mye mer enn det jeg har oversikt over. Jeg opplever at det er i rask utvikling, stort og konstant ekspanderende. At det finnes en appetitt for å utvide seg i mange retninger og redefinere seg selv på nytt. Det er mange nye stemmer, samarbeid og konstellasjoner på vei frem. Spennende tider! Hvis det er noe jeg savner, er det en følelse av punk. Hvor er punken? Hvor er revolusjonen? Kanskje den i dansekunst ligger i det subtile og mellom- menneskelige, men jeg savner ofte sterke standpunkt og litt mer pønka attitude – også hos meg selv.

Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?

Ja, selvfølgelig! Som jeg nevnte tidligere ble jeg veldig inspirert av Pina Bausch sitt arbeid som jeg ble presentert for av Mona Økland. Og første gang jeg så Carte Blanche, var en klasse i studio. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se profesjonelle dansere jobbe. Og så kommer jeg ikke unna Jo Strømgren. Hans første arbeider skapte en gjenkjennelse i meg som var viktig for min videre motivasjon. Jeg husker jeg så det og tenkte sånn kan jeg danse også. Jeg hadde ikke sett så mye og derfor slukte jeg alt rått. Eat Eat Eat av Les Ballets C de la B er en annen forestilling som står ut. Jeg så den på Black Box Teater, som da lå på Aker Brygge, og den satte i gang veldig mye i meg. Nå er det lengre mellom gangene jeg får skikkelig tenning, men jeg synes teaterkompaniet Abbatoir Fermé er skikkelig rock’n roll, og Jefta van Dinther lager stykker som alltid gir meg ny lyst til å danse.

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?

Jeg blir veldig inspirert av mine vidunderlige kollegaer, samtaler vi har og ting de peker på. Det er min viktigste inspirasjon nå for tiden. Ellers henter jeg mye av min drivkraft fra naturen. Både gjennom naturopplevelser og naturvitenskap. Jeg er ikke så oppdatert på kunstteori, det er heldigvis flere av mine venner, men jeg henter min inspirasjon og paralleller til arbeidet i naturen. Nå har jeg for eksempel nettopp lest Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben, som jeg synes er kjemperelevant for arbeidet innover i kroppen. Visste du at vårt ytterste hudlag, som man før trodde var helt dødt henter O2 rett fra lufta som berører oss? Vi ligner mer på trær enn vi tror. Når man tar et steg tilbake og ser at biologi, kinesiologi, anatomi, økologi og psykologi henger sammen og ikke er adskilte fagfelt, da begynner dans å få utbredt mening for meg. Alt henger sammen. Vi må forbinde oss med alt rundt oss. Alt påvirker alt.

Alle jeg arbeider med lærer meg noe og viser meg verden fra en litt annen vinkel. Dette preger arbeidet mitt (bevisst og ubevisst) videre, og er en stor motivasjon for meg for å holde på. Samtidig er variasjon et stikkord for arbeidet mitt. Jeg har helt fra dag én vært opptatt av å prøve mye forskjellig både på jobb og i fritiden. I en periode lurte jeg på om dette var en svakhet, men nå ser jeg at det finnes en kontinuitet i meg og mitt arbeid.

Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?

Jeg tror det finnes et stort potensiale i dansekunstnernes personlige engasjement og bakgrunn. Det finnes store muligheter i hele landet for at dansescenen kan bre om seg. Men mye må skje igjennom dansekunstnerne selv, i valg av scener og konsepter som kommuniserer. Festivalen Ravnedans er et godt eksempel på å skape et nytt publikum lokalt. Og så handler det jo om politisk arbeid – at dansen ikke bare presenteres som noe fremmed og høykulturelt, men at eierskap til kunstformen oppstår i skolen, i barnehagen og så videre.

Jeg er opptatt av at mitt arbeid ikke kun er forskning i et laboratorium. At det også skal kunne svinge for de jeg møter. Og der tenker jeg at det er mer å finne. Jeg mener min interesse og mitt dybdearbeid kan presenteres uten at det hverken ekskluderer publikumsgrupper eller presses inn i en form av lett underholdning. Det gjelder å gjøre gode valg og ikke undervurdere folk utenfor de vanlige publikumsgruppene. Det er for eksempel snart på tide at jeg tar mer av mitt arbeid med hjem til Nordland. Det hadde vært fett å treffe nervene til folk hjemmefra.

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Jeg ønsker at mange får et eierskap til dansekunsten og får ta del i alt det nydelige som skjer der og som dermed også gir energi inn fagfeltet vårt, så det ikke blir en adskilt og isolert kunstform, men forblir noe dynamisk og levende.

Dette ble veldig flinkt. Har alltid ønska å være mer punk. På tide med noe pønkedansing.