Følelses-menneske-danseren – intervju med Line Tørmoen

Det har gått slag i slag siden hun gikk ut fra Statens balletthøgskole (nå Kunsthøgskolen i Oslo – avdeling Dans) i 1993. Hun har syv år i Carte Blanche og over 20 produksjoner med koreograf Ina Christel Johannessen bak seg og fortsetter å søke etter nye utfordringer. Neste stopp på programmet er tre visninger av forestillingen Frozen Songs av Ina Christel Johannessen/zero visibility corp. i Théâtre National de Chaillot i Paris i juni.

Av: Marianne Albers

Hva jobber du med for tiden?

Akkurat nå har jeg fri og er midt imellom to prosjekter. Jeg har akkurat kommet hjem fra Firenze hvor jeg har jobbet med et forprosjekt i to uker sammen med koreograf Ina Christel Johannessen. I utgangspunktet skulle vi lage en happening til åpningen av festivalen Fabbrica Europa. Det endte med å bli en forestilling på 50 minutter som ble vist to ganger i løpet av kvelden i et rått betongrom i en nedlagt togstasjon.

Vi hadde med oss fire dansere og fem statister fra Milano og Firenze, noen av dem var studenter fra tredje-året ved en danselinje der.

Det var et veldig annerledes prosjekt enn det jeg til vanlig gjør med Ina Christel Johannessen/zero visibility corp. (zvc). På en måte føltes det litt som en stor workshop. Danserne var stort sett veldig unge, de var utrolig søte og arbeidsomme og synes prosjektet var fantastisk. Det var som å gå tilbake i tid. Jeg så gleden av å lære og villigheten til å suge til seg ny kunnskap. Betonggulv, møkkete og kaldt, det spiller ingen rolle! De var så åpne og så happy for å møte profesjonelle folk og få lov å være med. Det er en entusiasme som jeg følte at jeg ikke har kjent på veldig lenge. Vi jobber jo til vanlig så målrettet, det er profesjonelt og spesifikt. Det skal jobbes og knas til den indre kjernen og det er jo det som er spennende, men det var så fint å få «den derre dansegleden» fra dem, som var smittende på et eller annet vis. Vi brukte noe gjenvunnet bevegelsesmateriale som ble jobba frem til en annen variant, noe som jeg også synes er veldig spennende, for da kommer du til et annet sted med materialet du har improvisert fram. En annen ting som var nytt for meg, og som var en utfordring, var at jeg fikk lov til å improvisere live på scenen, noe vi vanligvis ikke gjør i zvc. Ina vil jo vanligvis sette alt, det skal være kontrollert, det skal gjenskapes hver eneste gang.

Dette var som sagt et forprosjekt. Ikke at vi skal gjenbruke materialet vi jobbet fram i Firenze, men det har satt i gang en tankeprosess. Det nye prosjektet vi skal gjøre nå har tittelen When Monday Came, og vi skal faktisk ha premiere på Dansens Hus i januar 2020, så vi er helt i startfasen. Vi begynner å jobbe to uker i mai på Scenehuset, og da er det møter med blant annet scenograf og musiker. Tematikken er «fire» (ild) og vi skal arbeide med miljø, natur og mennesket i miljøet.

I juni skal vi spille tre forestillinger av Frozen Songs (som også har et miljø-perspektiv), på Théâtre National de Chaillot i Paris. Og det er jo stort da! Chaillot er jo en av de store scenene i Paris, og i Frankrike.

Det å være freelance-dansekunstner innebærer ofte å enten være «av», eller «på», hvordan fungerer det for deg?

Jeg er veldig vant til det. Det er jo livet. På mange måter synes jeg det kan være utrolig deilig å være «på» og «av», samtidig som jeg tror at hvis jeg ikke hadde visst hva jeg skulle gjøre framover så hadde det ikke vært noe ok «å være av». Fordi jeg vet at jobber kommer framover så kan jeg på en måte roe meg ned og konsentrere meg om vedlikehold og styrketrening i de periodene jeg ikke jobber. Når jeg arbeider i prosess og er i produksjon så blir det lite tid til trening. Da blir det til at man varmer opp kroppen og holder det gående for å klare prøvedagen, mens i periodene hvor jeg ikke jobber, så blir det mer rehabilitering. Men jeg trenger også perioder hvor jeg ikke gjør en shit, det er bra for både hode og kropp.

Men det kommer jo an på hvor lange perioder det er uten jobb. Noen ganger kan jeg lure på hva jeg skal fylle tida mi med, og det blir mye tanker om fremtiden, jeg har jo kommet opp i åra nå.

Du har jobbet veldig lenge med samme koreograf, Ina Christel Johannessen/zero visibility corp. Hvor mange år er det egentlig?

Jeg traff Ina for første gang da jeg startet å jobbe i Carte Blanche i 1993, og så begynte jeg å jobbe med zvc i 1999/2000. Til sammen har jeg vært med i over 20 produksjoner med Ina som koreograf.

Det er jo ikke så mange utøvende freelance dansere som holder seg til en koreograf over så lang tid. Kan du si noe om det? Fordeler, ulemper?

Grunnen til at jeg har fortsatt med det er fordi jeg elsker det. Jeg har ikke tatt valget for trygghetens skyld. Valget er tatt på kunstnerisk grunnlag fordi jeg har funnet det stedet jeg føler meg absolutt friest til å være så kreativ jeg bare kan, uten å være den som bestemmer alt i siste ende. Jeg får mye frihet til å komme med innspill og blir stolt på så enormt, både i forhold til å finne nye ting, men også for å videreutvikle det fysiske språket vi har funnet sammen. Språket jeg har nå er på en måte opparbeidet via det samarbeidet. Det har jo blitt spesifikt etter hvert og man kan jo si hva man vil, man kan si at jeg gjentar meg selv, men man kan også si at jeg går i dybden. Hva man ønsker å uttrykke med en type bevegelsesspråk og hva som er viktig forandrer seg også med alder og erfaring.

En utfordring med å ha jobbet så lenge sammen er at man kanskje glemmer å utdype hva man tenker i enkelte situasjoner og at man kanskje tar hverandre litt for gitt. Det som er fint er at vi alltid møter nye mennesker. Det kommer alltid nytt blod og nye dansere inn, og fordi jeg er en som har vært der hele tiden blir jeg ofte et salgs mellomledd mellom Ina og de nye utøverne. Det skjer noe i prosessen i møte med de nye danserne, oppgaver som jeg har gjort mange ganger før kan plutselig føles helt nye.

Jeg vil jo si at det er absolutt mest fordeler med å jobbe med samme koreograf over lengre tid, for hvis ikke så hadde jeg ikke villet være der! Det har vært et valg fra min side. Jeg har jo jobbet med andre koreografer også, og det har vært veldig fint, men det er noe her som er utrolig attraktivt for meg. Det er liksom meg. Her.

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?

Ja, herregud! Husker jeg det!? Jeg fylte sju år da jeg begynte å danse hos Unni Hellesøes Ballettskole i Tromsøgata på Grünerløkka. Jeg gikk også litt hos Mona Løberg på Lørenskog, men mest hos Unni, det var et helt fantastisk sted! Jeg bodde der, jeg! Grunnen til at jeg begynte å danse var egentlig veldig tilfeldig. Jeg var enebarn men jeg var ikke så bortskjemt på materielle ting – til gjengjeld fikk jeg mye oppmerksomhet og var kjent for å underholde alle i familien. Så fort det var musikk på TV-skjermen, var jeg foran der og holdt på og kledde meg ut. Jeg elsket å synge og danse og opptre – en skikkelig klisje! Jeg hadde ikke tenkt at jeg kunne bruke det til noe, men så en dag fikk vi en flyer i postkassen med reklame for at ballettskolen startet opp med nye kurs, og så sa mamma: ”Har du lyst til å begynne på dansing?”. Da jeg trådde inn døra hos Unni Hellesøe og tok jazzballettklasse var det gjort. Jeg starta med en dag i uka men til slutt var jeg der hver dag. Vi bodde på Sinsen da jeg begynte, så det var jo kort vei, men da jeg var tolv år flytta vi til Lørenskog, og da tok jeg bussen inn til byen hver eneste dag helt alene etter skolen – og gud hvor mange blottere jeg møtte på veien! Uansett – det var tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte å danse, men det var jo et eller annet mamma så. Hun har støttet meg hele veien, og det er noe jeg har tatt med meg videre til mitt barn – å få lov til å tro på en drøm.

Da jeg skulle begynne på videregående skole søkte jeg på danselinjen ved Fagerborg vgs, på Jorunn Kirkenær-linja, og kom inn. Så søkte jeg på Statens balletthøgskole og gikk på pedagoglinjen i tre år med jazzdans som hovedfag. Den jazzen har jeg dratt mye nytte av! Det er mye av mitt uttrykk som også kommer fra jazzdansen.

Siste året, på vårparten i 1993, dro jeg på audition til Carte Blanche og fikk jobben, rett ut av skolen. Der traff jeg Ina Christel Johannessen, som var huskoreograf. Første dag på jobb improviserte vi, og da tenkte jeg ”her skal jeg aldri være, jeg skal hjem”. Jeg sto på Fisketorget i Bergen i en telefonkiosk, og det pøsregna og jeg grein og ringte hjem og sa: ”Her skal jeg ikke være”. Vi hadde improvisert over temaet begjær. Jeg hadde aldri improvisert før i hele mitt liv – jeg var livredd! Og så endte det opp med at jeg ble der i sju år, fram til 2000. Det var helt fantastiske år. Jeg lærte så sinnsykt mye, og vi hadde det så gøy. Det som var fantastisk var at vi fikk jobbe med så mange ulike koreografer, og jeg fikk så innmari mye input. Jeg fikk lov til å kjenne på hva jeg likte best å jobbe med, og jeg fikk veldig sansen for Inas uttrykk. Etter årene i Carte Blanche begynte jeg å jobbe med zvc og i 2002 fikk jeg en forespørsel fra det franske kompaniet Kublai Khan Investigations om å gjøre et prosjekt, og der traff jeg min mann Dimitri Jourde.

Du har egentlig ikke hatt noe ”mellomrom” du.

Nei, det har balla på seg hele veien. Jeg har bare levd av dansen. De siste årene har jeg av og til vært inne og undervist scenisk formidling og improvisasjon på Kunsthøgskolen i Oslo, og jeg synes det er veldig givende og bevisstgjørende.

Hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk, og har du en kunstnerisk grunntanke i ditt arbeid?

Det var vel ikke et valg jeg kan tenke tilbake på og si at ”dette er det jeg velger i livet”. Det skjedde gradvis i og med at jeg startet å danse så tidlig. Men jeg kjente jo at ”det er her jeg føler at jeg lever et bra liv, at jeg er lykkelig”. Det handlet om det. I begynnelsen var det jo bare det, den lykkefølelsen og den lykkerusen ved å danse. Etter hvert kom det kreative behovet og aspektet inn.

Å improvisere handler for meg om å gå i dybden og det er et fristed der uventede ting oppstår, noe som tiltaler meg enormt. Å få lov til å gå inn i den rare verdenen som man kanskje ikke snakker så mye om og setter ord på. Selv om jeg er kjempe-skravlete egentlig, så er det noe med det non-verbale, det å uttrykke følelser og tanker via bevegelser, som har vært veldig tiltalende. Det er kjernen i mitt bevegelsesspråk, i tillegg til det gestikulerende, det hverdagslige, men likevel det ekstremt fysiske. Jeg synes det har vært spennende å jobbe med det hverdagslige og følelsen av at jeg ikke danser men at jeg på en måte snakker med kroppen. Med alder og erfaring blir bevegelsesspråket rikere. Man tilegner seg ulike teknikker og mer erfaring som menneske, noe som setter seg i kroppen og som igjen gjenspeiles i improvisasjonen. Jeg veit ikke hva slags teknikk jeg holder på med lenger, det er jo ikke det som er vesentlig. Teknikken er bare middelet, det er jo ikke målet. Når man har valgt å være dansekunster, så er det dansen vi bruker som uttrykksform for å si de viktige tingene. Opplevelsen av dans går kanskje mer på det instinktive, følelsen som bare tar en, også som tilskuer. At man kan kjenne fysisk på kroppen at man blir rørt av noe på en annen måte enn med ord, hvor man ofte begynner å intellektualisere. Bevegelser speiler relasjoner og emosjoner på en annen måte.

Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Vi følger en veldig bestemt arbeidsprosess når vi jobber med Ina. Det er stort sett de samme metodene. De første ukene i studio går med til samtaler, oppgaver, improvisasjon og filming. Vi jobber med alt fra helt spesifikke, fysiske, begrensende eller emosjonelle oppgaver, til å hente inspirasjon fra filmer, bøker og tekster.

Ina filmer oss når vi improviserer og hun kan spørre meg om hva jeg synes er fint når hun da skal velge ut fra video fordi hun vet at jeg har egne meninger og stoler på mitt blikk. Men det er hun som velger ut bevegelsesmateriale i siste ende. I prosessen rekonstruerer vi det vi har improvisert – det er en veldig stor del av arbeidet.

Det du beskriver her er Inas arbeidsprosess og metode, har du din egen prosess, inni prosessen?

Ja, det har jeg. Når vi får presentert tittelen eller tematikken vi skal jobbe med, så begynner jo tankeprosessen allerede før vi går i studio. Jeg er aktiv, deltagende og undersøkende fra det momentet jeg får vite hva jeg skal jobbe med. Er det for eksempel noen filmer eller bøker jeg kan dra inspirasjon fra som kan gi en annen innfallsvinkel til meg selv, de andre utøverne eller Ina? Men fysisk sett lager jeg ikke noe materiale i forkant.

Når vi begynner prosessen i studio er det ekstremt viktig for meg å være tro mot øyeblikket i de oppgavene som blir gitt. Jeg kjenner meg ikke fornøyd hvis jeg ikke har vært et sted som har berørt meg. Jeg må selv bli berørt i improvisasjonen, fordi jeg føler at det er viktig. Kanskje det ikke er viktig for noen andre, men det må i hvert fall være viktig for meg. For hvis det er viktig for meg så kan det kanskje bli viktig for noen andre. Noen ganger kan det være dritvanskelig og jeg kan kjenne at jeg ikke klarer å gå dit. Men målet er å komme dit.

Og så må jeg si at jeg må stålsette meg hver gang jeg står foran video-opptaket og skal rekonstruere, det kan være en overveldende prosess fordi det er så tidskrevende. Men jeg vet hva det gir i etterkant og det er derfor jeg står der og gjør det ennå, selv om jeg kan bli frustrert og få frysninger på ryggen. Det har både blitt bedre og verre med åra. Jeg er ikke fornøyd hvis resultatet blir sånn halvveis, fordi jeg VIL tilbake til det uttrykket jeg hadde i improvisasjonen. Jeg var et sted, og da blir det veldig viktig for meg å komme tilbake dit. Så det er en prosess inni prosessen.

De bevegelsene man ser på scenen er skapt av meg, og det handler ikke bare om trinn, det handler om lange tankeprosesser og ideer innafor tematikken vi jobber med. Det som er luksus ved å «bare være utøver» er at jeg kan være så kreativ jeg bare vil, uten å ha det store ansvaret. Det er jeg veldig takknemlig for.

Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Å, det synes jeg er kjempevanskelig! Jeg må innrømme at jeg i mange år har følt at jeg har sett altfor lite forestillinger. Med barn og en mann som reiser hele tiden, må jeg ofte ”spare” barnevakten til jeg selv skal jobbe og reise. Men nå i det siste ha jeg sett litt mer og det er så UTROLIG deilig å gå og se forestillinger! Jeg blir så happy og inspirert! Men jeg må jo si at jeg ikke vet kjempemye. Jeg føler meg litt utafor på mange måter fordi jeg har begravd meg inni den verdenen vi har holdt på med, og derfor er jeg kanskje ikke super-oppdatert. Men nå er jeg ansatt i Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA), som er helt fantastisk, og da møter jeg jo kollegaer. Jeg kan føle at miljøet er litt delt mellom det konseptuelle og vi som er innafor ”danse-dans” sjiktet. Og det er fint det, jeg tenker at vi trenger begge deler.

Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?

Det er veldig mange som har berørt meg, men jeg kom på en ting som var veldig stort og som satte i gang mange tankeprosesser. Da vi holdt på med Transdance Europe i 2000 i Bergen så jeg en forestilling som het S.O.Y av Kublai Khan Investigations (kompaniet som jeg senere jobba med i Frankrike). Jeg ble så satt ut av det menneskelige aspektet og alle de forskjellige teknikkene, det var så uorganisert organisert. Det var en blanding av alt: amatører, profesjonelle, dritbra dansere, live musikk, DJ-sampling, et virvar, et sammensurium av en smeltedigel som jeg aldri hadde sett før. Kublai Khan Investigations var et kollektiv som lagde forestillingene sammen, og jeg husker at jeg syntes det var så attraherende fordi det var så utrolig menneskelig. Jeg så ikke dansere på scenen, jeg så mennesker, individer. Den forestillingen satte spor i meg.

Forestillingene …except that I would like to be rid of it…og God jakt av Ina Christel Johannessen (jeg var ikke med selv), var altoppslukende for meg. Jeg kjente at «dette er et uttrykk jeg liker, det er dette jeg vil jobbe med, hvis jeg får lov». Også er det jo koreografen Pina Bausch da, legenden. Hun jobbet med danseteater og hun jobbet med mennesker. Tematikker er viktig, men mennesket er viktig i tematikken, og omvendt. Når jeg får lov å se mennesker på scenen og ser at de er tenkende – det er det som rører meg mest av alt. Uavhengig av teknikk, om det er en hiphoper, en klassisk danser eller en flamencodanser.

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?

Det som inspirerer meg er andres og mitt eget liv egentlig, og hvordan man lever i det livet man har. Film har også vært utrolig inspirerende, som for eksempel filmer av Wong Kar-wai.

Det som har vært viktig for min kunstneriske utvikling er kontinuitet. Jo mer jeg får lov til å jobbe videre og fortsette å ”grave meg ned” ved å jobbe i zvc og være ansatt SKUDA, jo større utviklingsmulighet har jeg.

Å bli utfordret, å gjøre ting som er skummelt er også viktig for min kunstneriske utvikling. Å ikke bare være trygg, men også bli stilt spørsmål ved, er noe som igjen kan åpne opp for andre muligheter.

Apropos kontinuitet, forestillingen …it’s only a rehearsal, som er en duo med deg og mannen din Dimitri Jourde, koreografert av Ina Christel Johannessen, har blitt spilt ca. 140 ganger (fra 2003-2016), noe som er litt uvanlig i vårt felt. Hvordan er det å gjøre den samme forestillingen så mange ganger?

Det er alt på en gang det, egentlig. Først og fremst fantastisk, det vil jeg si. Det har vært utrolig å få lov til å finjustere en forestilling til de grader. Vi kunne etter hvert hvert eneste pling i musikken, og vi kunne briljere og skape nye ting fordi vi hadde så steinkontroll på bevegelsesmaterialet og det musikalske. Følelsene og tankesettet fikk mulighet å jobbe på andre måter, og det var luksus, virkelig. Forestillingen var også sjukt utfordrende, både fysisk og psykisk, men vi gjorde den på samme måte, med like mye energi og like mye forberedelser, uavhengig av hvor mange som satt i salen. Det var det som gjorde at den holdt seg og som gjorde at det var gøy å gjøre den over så lang tid.

Det å få spille så mye, den opplevelsen er på en måte belønnende i seg selv, følelsen av å være ønsket. Forestillingen ble veldig godt mottatt, og folk kjente seg igjen fordi den er så menneskelig. Jeg fikk et nydelig kompliment en gang vi var på turné med Riksteatret, på et mini-lite sted, og det var kanskje 20 stykker i salen. Etter forestillingen var det en dame som stod og gråt og var helt opprevet. Hun holdt meg i hånda og sa: ”Det var så rart, når jeg satt og så på deg danse så kjente jeg at det kunne vært meg”. Da tenkte jeg at det er jo et mega-kompliment, for da har jeg oppnådd akkurat det jeg er ute etter i min måte å kommunisere med dans. Kanskje hvis jeg hadde vært 20 år yngre, så hadde jeg ikke tatt det som et kompliment men heller tenkt ”oi, er jeg så dårlig?”

Det har som sagt vært fantastisk og utrolig utfordrende. Dimitri og jeg gjør jo ganske intime ting, og vi lagde den da vi var helt nyforelsket, og nå vi har jo vært sammen i mange, mange år. Vi har hatt dager hvor jeg omtrent har bitt Dimitri i tunga, altså virkelig! Det var helt jævlig. Men vi har banna bein ikke gjort en halvhjertet forestilling, vi har alltid gått ”all inn”. Vi spiller ikke forestillingen lenger men vi gjorde den på Sadler’s Wells Theatre ti år etter urpremieren. Da var det noen som spurte Ina, ”Er den veldig annerledes nå?” og hun svarte ”Nei, den er helt lik”.

Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?

Å for eksempel vise forestillinger i mindre og andre settinger kan være med på å åpne for økt interesse. Jeg tror at bare man får publikum til forestillingene, så vil det være veldig mange som blir overrasket over hvor mye de kan like det, så det handler jo om det, å få folket inn på forestillingene, eller å få forestillingene «ut til folket». Jeg tror også at det som skjer innenfor samtidsdansen, hvor sjangerne møtes, kan være med på å åpne opp for et større publikum.

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Jeg ønsker at det skal være mulig for de etablerte kunstnerne, som har jobbet med sitt uttrykk i mange år, å kunne fortsette på den veien og ikke måtte avslutte på grunn av kutt i midler. For hva har man brukt tida si på da? Det handler også om hva samfunnet har brukt penger på. Skal man bare kunne si «puff, nei nå er det en annen sin tur». Det utelukker selvfølgelig ikke at det skal være åpning for nye kunstnere, ny tenkning og andre konsepter, men det må være mulig å fortsette på den veien man har prøvd å tråkke opp gjennom så mange år. Dette er viktig for meg, og det er viktig for dansekunsten.