Fra stjernedanser til pedagogisk kraft – Ketil Gudim om sitt lange virke i dansens tjeneste

Jeg, Toini Kristensen møter ham etter endt undervisning på Edvard Munch videregående skole for å snakke med ham om hans lange yrkeskarriere.

Så hvordan startet det hele, hvordan kom balletten inn i livet til Ketil Gudim og ble værende?

Jeg har alltid vært veldig glad i musikk og spilte i korps fra ung alder. Som sønn av en fabrikkarbeider i Sarpsborg var det naturlig at man skulle gå på danseskole og lære seg pardans, vals, cha-cha-cha og alle disse tingene. Det var kjempegøy, jeg elsket det. Så kom Eldbjørgs ballettskole til Sarpsborg og min søster (Gro Gudim, som for øvrig også ble solist i Nasjonalballetten (red.)) og noen jenter fra klassen begynte og ville ha meg med. Min far forteller at jeg etter å ha sett på en time kom hjem og var fortvilet for her kunne jeg jo ikke begynne – det var jo bare jenter! Men jeg ble med til slutt og likte det godt, jeg hadde jo koordinasjonen med fra danseskolen og det falt naturlig for meg. Det ble Ketil og 250 jenter på balletten.

Etter hvert ble det dans to kvelder i uka i Sarpsborg, to kvelder i Moss og en i Oslo, men jeg er ikke et sånt strukturert menneske som får gjort lekser på toget, så det gikk som det måtte gå – jeg strøk på gymnasiet og skulle gå andre klasse om igjen. Da vi var kommet en måned ut i repetisjonsåret sa det bare stopp, jeg kunne rett og slett ikke gjøre akkurat det samme, med samme lærer, samme pensum og samme ordene ett år til.

Jeg hadde det for travelt og skjønte at jeg bare måtte hoppe av de greiene der. Så jeg sluttet på skolen og fikk plass på danselinja på Operaens ballettskole.

Det var en svært krevende overgang, men så gøy.

De fysiske forholdene var jo elendige sammenliknet med i dag, men det å være så tett på kompaniet var fantastisk. Den gang kunne vi ballettstudenter bare sette oss i salen så lenge det fantes et ledig sete. Å oppleve alle forestillingene var en viktig del av opplæringen.

Da Brenda Last var ballettsjef, fikk jeg min sjanse i balletten Pineapple Poll, en av danserne ble syk og jeg ble kastet inn i det. Det var et sjokk, men det gikk bra og jeg fikk kontrakt som danser i 1977.

Så ble du utnevnt til solist allerede to år etterpå?

Ketil ler høyt og sier: Ja det er en helt egen historie – vil du høre den?

Gudim – dra hjem!

Den gang var jo førstegangstjeneste i militæret obligatorisk for alle unge menn, og innkallingen min sammenfalt med at jeg startet i Operaballetten. Det var fortvilende, helt umulig for meg å skulle være soldat ett helt år. Jeg brukte advokat, var i kontakt med forsvarsdepartementet, prøvde alt, men ingenting hjalp. Jeg måtte reise i militæret. Som den skuespilleren jeg er gikk jeg derfor «all in» i rollen som soldat. Nyankommen gikk jeg rundt og «latet» som jeg så frem til å lære meg å forsvare landet, lære å skyte osv. Samtidig begynte jeg å røyke, levde bare på sterk kaffe og to brødskiver om dagen og var fortvilet over at jeg ikke fikk trent ballett. Ut i uke to begynte dette å gå dårlig, jeg begynte å skjelve, mistet krefter og var helt utafor.

Etter en samtale med presten, som endte med en samtale hos psykologen, som resulterte i en samtale med kapteinen for hele greia, fikk jeg beskjeden: Gudim – dra hjem!

Brenda ballettsjef hadde kanskje vært litt engstelig for at året i militæret skulle ta meg helt bort fra balletten, så da jeg reiste sa hun: «Ketil – if you return to the ballet I´ll make you soloist.» Og der sto plutselig jeg, to uker etterpå og minnet henne om løftet hennes. Hun holdt det hun hadde lovet og sånn hadde det seg at jeg ble solist allerede i 1979.

Ketil stjernedanseren

«Få norske mannlige dansere har oppnådd slik stjernestatus som Ketil Gudim. Med sin faglige dyktighet, sceniske utstråling og entusiastiske deltakelse i mange prosjekter med bred appell, har han bidratt til å løfte scenedansen i den allmenne bevissthet.» (Norsk biografisk leksikon.)

Vi må jo snakke litt om stjernedanseren og kjendisen Ketil Gudim.
I alle intervjuer og reportasjer prøvde jeg å holde fokus og snakke om dansen og det vi fikk til sammen.

Jeg irriterte meg veldig over at alt som ble skrevet om dans handlet om hvor hardt det var. For meg var det viktigste å løfte alt som var gøy og fantastisk med dansekunsten.

Dans har nok motbør i samfunnet, så jeg mener danserne også må løfte de positive tingene når vi målbærer dansen i offentligheten. Ballettkompaniets styrke er det løftet danserne gjør i fellesskap, helt uavhengig av om vi liker koreografien eller ikke, er det å gå på scenen, møte publikum sammen, det som betyr noe.

Det var spennende tider, etter at jeg fikk rollen som Ariel i Stormen i 1980 sa det – BANG! Glen Tetleys ballett til Arne Norheims musikk ble en stor suksess, noe som resulterte i massevis av henvendelser fra NRK, aviser, ukeblader m.m. og jeg måtte endre taktikk. I mange reportasjer kjørte jeg mer personlig stil og bød mer på meg selv i tillegg til å framsnakke dansen.

Gjennom hele karrieren håndterte jeg mange roller og kombinerte frilansoppdrag med jobben i balletten. Det var jo ikke lett å få tilrettelegging slik at jeg skulle kunne sjonglere roller på Operaen og i musikaler parallelt, men jeg insisterte og viste allerede da at det var viktig for meg å være allsidig og jobbe med mye forskjellig.

Vi fikk til og med flyttet tidspunktet for premieren på A Chorus Line, slik at jeg kunne danse i Svanesjøen først og så kaste meg på motorsykkelen og kjøre opp til premiere på Chateau Neuf etterpå.
– Ketil Gudim

«Wow – så mye du kan»

Gradvis ble det mer og mer teater på meg, og møtet med skuespillermiljøet åpnet en ny verden og forandret meg som menneske. Jeg ble så utrolig godt tatt imot, fikk anerkjennelse og ros på en måte jeg aldri hadde opplevd før. «Wow – så mye du kan», sa de. Jeg kunne stole på meg selv og fikk selvtillit på en helt annen måte enn i balletten, hvor alt fokus var negativt, og alt som skulle korrigeres var det som fikk oppmerksomhet.

Hvordan forholder pedagogen Ketil seg til dette?

Læreren Ketil ble til da alderen begynte å innhente meg også som skuespiller og jeg var sliten og lei av frilanslivet. Som 50 år gammel familiefar tok jeg Praktisk pedagogisk utdanning (PPU) på Kunsthøgskolen i Oslo, og 18 år etter føler jeg fortsatt at jeg har kompetanse, overskudd og energi å gi videre til mine elever her på Edvard Munch videregående skole.

Jeg kommer jo fra en tradisjon som er preget av negativitet og lite ros, og selv om jeg bryr meg om dem og ser hver eneste en av elevene, er jeg kanskje ikke flink nok med å gi ros?

Jeg er fortsatt fascinert av den magiske energien som skapes i et dansefellesskap og får selv overskudd av å få være med å løfte frem unge dansere. Nå har jeg redusert undervisningsmengden noe, men har ingen planer om å gi meg helt riktig enda.

Og til slutt – hva tenker du om balletten i dag og i fremtiden?

Danseteknisk er det det jo en helt annen verden, danserne har en helt annen kunnskap om hvordan kroppen fungerer. De fysiske ferdighetene til hver enkelt danser er mye bedre enn de var i min tid, men dansen handler jo fortsatt om det samme: Det er formidling, teater, nerve og nærvær. Dansen skal bevege publikum. Og for fremtiden håper jeg at magien i formidlingen aldri blir borte og man kan fange opp flere ballett-talenter fra rundt om i landet, slik at de som har evne og ambisjon kan få mulighet til å få realisert sitt talent i dette krevende, men fantastisk gøyale yrket.