Framtidsjazz – 10 spørsmål til Subjazz

1. Hva arbeider dere med for tiden?

Karl-Erik (KE): Akkurat nå er vi midt i en produksjon med Oslo Danse Ensemble. Den heter ”and POP” og har premiere 6. desember på Dansens Hus. Vi har skapt en av de tre koreografiene som forestillingen består av. Stykket vårt heter ”Pulp”. Som inspirasjon og utgangspunkt for arbeidet har vi brukt grøssersjangeren.

Knut Arild (KA): Merete Lingjærde (kunstnerisk leder for ODE) ville at vi skulle jobbe med den populistiske delen av jazzdansen denne gangen, men samtidig bevare estetikken, nerven og signaturen vår som er i samtidsjazz. Det har vi gjort etter beste evne.

KE: Subjazz har gått jazz. Litt mer jazz. Med populistisk mener vi i retning av det kommersielle. Det kommersielle er ikke nødvendigvis noe negativt for oss, men da dette begrepet har så mange dogmer og forutinntatte meninger knyttet til seg, prøver vi å styre unna det.

KA: Det vi holder på med nå har en underholdningsverdi. Danserne har glimt i øyet og mer direkte kontakt med publikum.

KE: Det er mer lek i denne produksjonen. Det å vise glede gjennom danseuttrykket har her en verdi. Vi bruker også en annen type musikk enn vi vanligvis gjør – musikk med tekst. Paraplyen pop favner alle disse elementene.

KA: Publikum får selv se om dette er pop for dem. Jeg synes alltid det er vanskelig å kategorisere egne verk. De brillene man ser med er så farget av de valgene man har tatt.

2. Hvordan skiller dette seg fra deres tidligere arbeid?

KE: Jeg tror nok publikum vil se at dette også er Subjazz. Gjennom årene har vi renspikket vår estetikk. Subjazz står for en sammensmeltning, en fusjon, av jazz og moderne/samtidsdans. ”Sub” betyr også underkultur. Et viktig aspekt for oss er å ta i bruk det som ikke nødvendigvis er mainstreem i vårt felt. Vi jakter etter en konstant utvikling, og søker stadig å teste våre grenser. Ikke i forhold til dansen generelt, men i forhold til hva slags kapasitet vi har som dansekunstnere, og i forhold til den uttrykksformen vi arbeider innenfor. Vi har vært opptatt av å presse grensene rent sjangermessig, innenfor det som tidligere har vært klassifisert som ren jazz og ren moderne/samtidsdans. Vi har flørtet med overgangen mellom disse to uttrykkene.

KA: I dette er også arven vi har fra vår tid som dansere viktige. Det var en professor på kunsthøyskolen som sa at man burde ha en sterk forankring i fortiden hvis man skal skape fremtiden. Det synes jeg var veldig fint. Det er kanskje der vi er; vi har alltid et ønske om å skape og utvikle, men vi vet samtidig hvor vi kommer fra.

KE: Vi vil gjøre noe som er annerledes, og søker hele tiden nye veier. Da må man også ha oversikt.

KA: Dette nye verket skiller seg fra det vi vanligvis gjør blant annet i forhold til måten vi bruker musikk på. Vi har et annet forhold til hva vi ønsker å formidle nå. Mye av virkemidlene vi vanligvis bruker henter vi fra moderne/samtidsdans, samtidig som vi prøver å bevare blant annet jazzens musikalitet. I dette stykket er virkemidlene våre i større grad hentet fra jazzen, for eksempel i forhold til hvordan vi bruker rom og bygger formasjoner. Men likevel, som Karl-Erik sa, er det alltid en Subjazzsignatur på det.

KE: Subjazz er godt forankret i begge verdener – men i de ulike produksjonene vi gjør går pendelen mer eller mindre i en av retningene.

KA: Vi gjorde for eksempel nylig en soloforestilling som hette ”Ruptur”, med en tidligere DV8 danser, som pendlet helt i den andre retningen. Da jobbet vi altså med lilletåa inne i jazzverden, og resten av kroppen inne i moderne/samtidsdans. Nå, med ”Pulp”, har vi lilletåa på den andre siden.

3. Kan dere beskrive (noen aspekter ved) deres arbeidsprosess, følger dere en bestemt metode?

KA: Arbeidsprosessen bestemmes av det enkelte prosjektet. I ett prosjekt jobber vi for eksempel kun medskapende med danserne. Da gir vi improvisasjonsoppgaver, og jobber med materialet som på et klippebord – hvor vi flytter rundt på de ulike delene og sekvensene.

KE: Men selv når vi jobber på denne måten er vi alltid sterkt forankret i det rytmisk musikalske uttrykket, altså jazzdansessensen. Vi kan også jobbe på en stikk motsatt måte, altså møte danserne med et materiale som nesten er ferdig. Uansett hva slags form prosessen har, begynner den alltid i en tanke, tematikk, eller en låt som gir en bestemt stemning. Fra denne inspirasjonen går vi videre inn i en ”kaste ball” prosess, som i noen tilfeller kan ta flere år.

KA: I denne produksjonen med ODE var utgangspunktet som sagt en oppgave fra Merete. Vi gav oss selv en oppgave i tillegg – vi ville kun bruke musikk fra én artist, helst også bare fra ett album. Slik startet denne produksjonen med en jakt på musikk som trigget oss. Vi var innom flere ulike artister før vi landet på bandet ”The heavy” (Britisk indierock/neo-soul). Videre fordypet vi oss i musikken, og jobbet med å linke denne opp til det populistiske. Det var da vi begge fikk assosiasjoner til spøkelser – med inspirasjon fra Sørstatene, Voodoo og New Orleans. Med dette som bakteppe gikk vi i studio og begynte å jobbe ut fraser – vi lagde mye av materialet ferdig her. Etter dette gikk vi i tett dialog med noen av ODE danserne, og kastet ball med dem på visse sekvenser. Karl-Erik viste for eksempel en sekvens, danserne la på en sekvens til, og så bygget vi opp delene av slike byggeklosser. Andre deler utviklet vi gjennom rene improvisasjonsøkter med danserne. Det var altså en miks av arbeidsmetoder i denne prosessen.

KE: Det som kjennetegner arbeidsprosessene våre er at vi lar danserne og våre andre kreative samarbeidspartnere være sterkt involvert i den kreative prosessen. Utøverne er altså med på å fargelegge kunstneriske valg og retninger. Dette er noe vi gjør bevisst. Danserne står i arbeidet, mens vi står utenfor, så vi har veldig tillit til deres kunnskap.

KA: Det er jo så klart vi som har siste ordet, men vi ønsker samtidig at danserne skal etablere et eierforhold til stykket. Vi holder jo på med øyeblikkets kunst – hvis noe skulle skje noe på gulvet, i forestillingssituasjonen, er det jo de som må løse det. Da kan de jo ikke de være marionettedokker som avventer «ordre» fra Karl og Knut.

KE: Men våre arbeidsmetoder har jo også endret seg siden vi startet som Subjazz i 2001. Vi er ikke lenger så diktatoriske. I 2001 var vi typiske ”rookier” – vi følte at vi måtte ha kontroll på alle deler av produksjonen. Nå er tilliten til de andre involverte mye større.

KA: Jeg merker det for eksempel på vårt forhold til lysdesigneren, som vi har jobbet med siden 2004. Før hadde vi på forhånd skrevet ned alle lysquene nesten på sekundet, nå snakker vi heller med ham om de store linjene. Vi har innsett at våre  kreative samarbeidspartnere kan faget sitt mye bedre enn oss.

4. Når, hvordan og hvorfor begynte dere å arbeide seriøst med dansekunst?

KE: Hva er definisjonen på seriøsitet i denne sammenhengen? Vi har på en måte alltid jobbet seriøst med dansekunst, fra første stund av.

KA: Vi vil heller si at vår karriere har ulike milepæler; da vi begynte på Balletthøyskolen (KHIO) var det seriøst, og vi jobbet hundre prosent for det. Da vi fikk vår første jobb som nyutdannede profesjonelle dansere, var det jo det som var det viktige. Videre oppdaget vi ganske tidlig at det å jobbe utelukkende som danser er vanskelig – vi begynte å tenke på hvordan vi kunne fylle tomrommene mellom prosjektene med noe, men fortsatt holde på innenfor faget vårt. Vi hadde alltid hatt et ønske om å undervise, så da begynte vi å arbeide som pedagoger.

KE: Senere startet vi Subjazz og begynte å koreografere. Det er altså vanskelig å svare sånn konkret på når eller hvordan vi begynte å arbeide seriøst  – vil det da si at alt det vi gjorde før var useriøst? Vi har hatt ulike epoker som har fargelagt og endret oss.

KA: Av og til savner jeg den tiden hvor jeg «bare» var danser. Da kunne jeg slappe av i sommerferiene, og måtte bare planlegge når jeg skulle begynne å trene meg opp igjen til neste produksjon. Nå tenker jeg hele tiden på neste prosjekt. Subjazz har allerede planer lengre frem enn frem 2015. I tillegg har de valgene man tar som danser ofte bare konsekvenser for deg selv. Valgene man tar som koreograf får mye større konsekvenser, i en produksjon kan de innvirke på opptil 20 andre mennesker. Da må man liksom ta noen ekstra runder før man fatter store avgjørelser.

KE: Det var litt som når man var barn, da satt ansvaret mye løsere. Jeg er mer bekymret nå enn hva jeg var før. Men vi har jo hverandre da. Vi har jo jobbet sammen siden vi møttes på balletthøyskolen. Eller rettere, første gang vi møttes var i januar 1993, på Spin Off dansestudio i Storgata. Jeg jobbet der som vakt mot at jeg fikk ta gratis danseklasser. En dag var det en gruppe studenter fra Bodø lærerhøyskole på besøk.

KA: Jeg gikk på Bodø lærerhøyskole, på pedagogutdannelsen. Vi var på Oslotur og tok i den forbindelse klasser på Spin Off.

KE: Jeg kikket inn gjennom vinduet til i studio og så Knut Arild. Da var det gjort. Jeg kikket på ham og han kikket på meg.

KA: Jeg flyttet senere den våren til Oslo. Da hadde vi begge kommet inn på balletthøyskolen, men vi hadde ikke vært på samme audition så vi visste ikke at vi skulle gå der sammen. Jeg hadde kommet inn på pedagoglinjen og Karl-Erik på danselinjen. Den våren i Oslo møtte jeg Karl-Erik hver gang jeg var ute, det var altså så sjebnebestemt. Til slutt gikk vi på en date – og så var det gjort. Jeg byttet også fra pedagoglinjen til danselinjen etter kort tid på skolen. Siden det har vi holdt sammen.

KE: Vi har altså jobbet sammen siden det, også som dansere og pedagoger. Folk blir vanligvis enten imponert eller sjokkert når de hører dette – ikke alle skjønner hvordan det går an å være et par og samtidig jobbe så mye sammen.

KA: Vi oppdaget jo ganske tidlig, mens vi fremdeles gikk på skolen, at vi måtte ha klare retningslinjer. Vi var ikke kjærester på skolen, og vi er ikke kjærester på jobb.

KE: Jeg tror det er sunt at vi ikke er kosedyr hele dagen.

KA: Vi kan være kjempeuenige og ha kjempediskusjoner når vi sitter i bilen på vei til jobb – men når vi kommer inn i studio legger vi det vekk. Vi er profesjonelle og gjør jobben vår, og så tar vi opp diskusjonen igjen når vi har kommet hjem. De rammene setter vi også for danserne vi jobber med.

5. Hva håper dere å utrette gjennom deres virksomhet innen dansekunst? Har dere noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?

KE: Vårt mål har vært å etablere Subjazz som en produksjonsenhet, med hyppig virksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Rent kunstnerisk ønsker vi å være i konstant utvikling, og gjøre oss markert innenfor vårt fagfelt.

KA: Også på undervisningsfronten har jeg lyst til å være i tiden. Sånn at vi hele tiden reflekterer det som skjer her og nå, og er med på å utforme jazzdansen av i dag. Å jobbe for det har vært en veldig drivkraft for oss.

KE: Vi vil være med å påvirke, inspirere og pushe. Vi har ikke kommet til det punktet at vi provoserer enda, i hvert fall ikke i det kunstneriske. Om vi provoseres på andre områder vet jeg ikke. Dette med definisjonen samtidsjazz gikk vel ikke helt upåaktet hen – jeg synes det skapte en interessant debatt i feltet. Det var gøy å høre folks reaksjoner.

KA: Ja, det var jo som om noen følte de hadde eierskap på ordet samtid. Dette var rundt dansefeber i 2007, hvor vi var med som koreografer. Produksjonsteamet ønsket et begrep som beskrev det vi hold på med. De hadde også litt problemer med å definere oss med samme sjanger som Toni Ferraz (koreograf og pedagog). Hvis de skulle kalle det Toni gjorde for jazzdans, hva skulle de så kalle det vi gjorde – TV-titterne kom ikke til å skjønne at vi representerte to deler innenfor samme uttrykksform.

KE: Tidligere hadde vi alltid definert oss som samtidsdans i jazzdansform. I arbeidet med å finne et nytt sjangerbegrep dukket ordet samtidsjazz opp. Det er den direkte oversettelsen av det engelske ”contemporary jazz”, selv om begrepet har et annet innhold på engelsk enn det har på norsk. For oss er samtidsjazzen det fremtidsrettede jazzdansuttrykket, som strever etter å utvike og undersøke.

KA: Samtidsjazz er en form som ikke tar så mye hensyn til tradisjoner, hverken når det kommer til bruk av virkemidler, eller til behov for å oppfylle forventninger til hva jazzuttrykket skal være.  

KE: Oppdelingen mellom jazz og samtidsjazz er i prinsippet den samme som oppdelingen mellom moderne dans og samtidsdans. Å kartlegge disse begrepene gjorde oss tryggere, det var viktig for oss den gangen. Nå, når vi har landet mer i vår egen estetikk, har vi mer lyst til å utfordre sjangerbegrepet samtidsjazz.

KA: Mer konkret skal vi, etter vi er ferdige med ”Pulp”, jobbe mot en ny produksjon med ODE i 2014, før vi begynner på vår egen helaften som har premiere i 2015. Produksjonen i 2014 er en jubileumsforestilling som skal vises i Operaen, i forbindelse med at ODE har holdt på i 20 år. Vi har vært med i 18 av de årene ODE har holdt på, enten som dansere eller som koreografer.

KE: Så blir det et par måneders pust i bakken før vi setter i gang med vår neste produksjon, en stor greie med 6 danseres som vi har fått støtte til. Foreløpig arbeidstittel er ”Fraktur”. Vi har produksjonsstart våren 2015, og premiere i Oslo.

6. Føler dere at dere er del av et spesifikt norsk dansefelt?

KE: Ja, det gjør vi. Vi føler at vi er en del av det norske jazzdansmiljøet, det er der vi kommer fra og det er der vi har jobbet. Generelt føler jeg meg også veldig tilknyttet moderne-/samtidsdansfeltet, og har mye kontakt med folk i denne delen av miljøet. Vi har sånn sett tilknytning til hele feltet, også i en viss grad til den klassiske delen, men vi er forankret i jazzen.

KA: Gjennom verv og stillinger får man jo etter hvert flere ulike hatter, og med det kommer jo også et større kontaktnett som går utover sjangerinndelingene. Jeg sitter blant annet i NODAs styre. Jo flere hatter jeg får på hodet, jo mer føler jeg at jeg har oversikt og er del av noe som er større.

KE: I tillegg til det norske feltet har vi mye kontakt med Sverige, og er et etablert navn der. Vi ønsker jo også å etablere oss mer internasjonalt på sikt. Men her slites vi litt. Skal vi være pedagoger og koreografer som reiser land og strand rundt, men samtidig inneha stillinger på KHiO og tilknytning til det norske feltet?

KA: De siste årene har vi fått en fast tilknytning til KHiO som høyskolelektorer i jazzdans. Dette har gitt oss en base og et fundament, samt ro og kontinuitet i arbeidet. Nå kan vi virkelig gå inn og jobbe fag med studentene.

KE: Vi trives veldig godt med stillingene på KHiO, selv om det selvfølgelig bærer med seg utfordringer i forhold til hvordan man skal få ting til å gå sammen – hvordan man skal kombinere det faste arbeidet med prosjekter og reiser som vi ønsker å gjøre. Men der er programansvarlig på KHIO veldig god til å disponere tiden vår, så vi kan avspasere når vi trenger det.

KA: Det er jo også veldig fint å være del av et kollegium, som trigger oss og som tar faglige diskusjoner på alvor.

KE: Men selv om vi har en sterk tilknytning til KHiO, prøver vi å holde hattene våre fra hverandre. Derfor synes vi for eksempel det er viktig å holde auditions når vi skal knytte til oss nye dansere. Vi er opptatt av å få dansere som passer til akkurat det prosjektet vi skal gjøre, samtidig som stilen til Subjazz – som er veldig fysisk, teknisk og krevende – må bli ivaretatt.

KA: Vi stiller også store krav til refleksjon og tilstedeværelse, og til å tørre å være medskapende i de kunstneriske prosessene – så vi kan jobbe sammen med danserne i tilnærmet flat struktur på gulvet.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for dere, og hvilke kunstnere finner dere spesielt interessante i dag?

KE: Det er en forestilling som vi stadig vekk refererer til og tenker tilbake på, den betydde mye for oss da vi så den i 2002. Vi jobbet på den tiden i en produksjon som var veldig kommersiell og var utsultet på noe som kunne gi oss kunstnerisk refleksjon. Forestillingen, som ble vist på Stockholm Stadsteater, het ”Scratching the Inner Fields” og var koreografert av Wim Vandekeybus. Den tok oss med storm, og var en vitamininnsprøytningen for to slitne dansere. Jeg tror vi så den to ganger – vi betalte sikkert tusen kroner totalt. Wims måte å komponere på, hans symbol og objektbruk, viser at han virkelig er en mester på dette kunstfeltet.

KA: I nyere tid vil jeg si at Lloyd Newson og DV8 er inspirerende, de tar opp samfunnsaktuelle tema på en kløktig, smart og gjennomarbeidet måte. Man kan også se at de har hatt 8 måneders prøvetid på produksjonene sine. De har knadd problematikken fra alle mulige vinkler. Det er til fingerspissene gjennomarbeidet i alle ledd. Jeg har stor respekt for de som får til sånne kunstverk.

KE: Ellers kan vi nevne Crystal Pite og Jiří Kylián.

KA: Vi var også så heldige å få jobbe med Mia Michaels i 2001, hun er kanskje den som har pushet grensene lengst for hva jazzdans kan være. Det å få jobbe med henne avgjorde mye.

KE: Hun kom til Oslo for å gjøre en produksjon med ODE. De seks dagene med produksjon, og den måneden på forhånd hvor vi tok klasser med henne i New York, var av en sånn betydning at jeg spikret at jeg skulle bli koreograf. Jeg hadde alltid hatt lyst til å koreografere – men møtet med Mia Michaels satte meg i gang. Det å etterpå fjerne seg fra hennes estetikk, og finne seg selv, har tatt lang tid, men det har vært veldig viktig for oss. Vi er veldig bevisste på hva slags indre og ytre påvirkning vi har – på godt og vondt. Det kan av og til bli så ille at vi utelukker virkemidler bare fordi vi har sett noen andre bruke dem.

KA: Av norske koreografer vil jeg trekke frem Ina Christel Johannessen. Hun har vært toneangivende over en lang periode og greier stadig å skape verk av høy kunstnerisk kvalitet, som treffer meg i hvert fall. Jeg vil også dra frem Alan Lucien Øyen som jeg synes er en stor kunstner, han favner så utrolig mye. Ikke bare jobber han innenfor dans, men også med teater og tekst – han er en multikunstner.

KE: Jeg hadde gleden av å høre på Alan lese noen av sine tekster under DanseFestival Barents. Gjennom den stemningen han skapte der gikk det opp for meg hvilken stor kunstner og dramatiker han egentlig er. Jeg vil også trekke frem hvor utrolig flott norsk dansekunst generelt egentlig er. Jeg synes norsk dansekunst forsker, går videre, pusher grenser og finner særegne uttrykk i langt større grad enn kollegaene i våre naboland. Vil også trekke fram den enorme jobben Merete Lingjærde i spissen av Oslo Danse Ensemble gjør. Hun har med sin kuratorvirksomhet skapt en unik arena hvor bla jazzdansen har fått rom og tid til å utvikle seg. Dette har resultert i at jazzdansen som scenisk kunstform her hjemme skiller seg sterkt fra andre land. Siden 2008 har Subjazz koreografert 5 verk for ODE og det har betydd enormt for vår utvikling som skapende kunstnere. Videre har det også gitt oss en tro på at vårt uttrykk har en egenverdi, og vi har fått «muskler» til å brette opp ermene og kunne sette i gang  med flere egne prosjekter.

8. Har teori vært viktig i deres kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere dere lar deg inspirere av?

KE: For å være helt ærlig – nei det har det ikke. Vi er barn av filmen. Bøker er for meg en romantisk sak, jeg ser for meg at jeg fordyper meg i dem, men så fort jeg faktisk begynner å lese sovner jeg.

KA: For oss er film virkelighetsflukt. Jo fjernere filmuniverset er, jo mer dykker vi inn i det.

KE: Vi er derfor ikke så superglade i sentraleuropeiske filmer. Der er vi mer kommersielle. Jeg er fasinert av filmene til James Cameron, John Carpenter, Alien-filmene, Star Wars-filmene. Filmer som griper en, det kan være virkemidlene og spesialeffektene eller det kan være gjennom tematikken.

KA: Den siste vi så var Gravity (med regi av Alfonso Cuarón). Den fikk oss til å bli opptatt av hvor vakker planeten vi bor på er, sett utenfra. Den er en juvel i seg selv.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?

KE: Et stort spørsmål. Den som visste det ville fått en stor posisjon i dansefeltet.

KA: Jeg synes for eksempel DV8 gjør dette. De tar opp samfunnsaktuelle tema, men på en sånn måte at de som ikke er ”dansenerder” også får stort utbytte av det.

KE: Publikum må på en eller annen måte kunne kjenne seg igjen i arbeidet. Man trenger ikke å forstå eller vite hva det handler om, men jeg tror man må kunne relatere til det. Publikum må kunne kjenne at dansen gjør noe med dem.

KA: Det er viktig å ikke fremmedgjøre kunsten. Målet er å treffe.

KE: Generelt kan vi bli flinkere, både som dansekunstnere og fra politikerhold, til å lage konkrete opplæringsplaner for hvordan man skal lære opp publikum. Vi kan ikke forvente at mannen i gata, som ikke har en kunstinteresse, skal fanges av det vi gjør. Det blir som å lese en bok på et språk du ikke kan. Vi må lære opp tror jeg.

KA: En av lærerne på KHIO fortalte at da hun gikk på barneskolen hadde de teaterdager fire ganger i året. Da gikk hele skolen på folketeateret sammen. Når man får møte teater så tidlig i livet vekker det interesse. Jeg tror man burde utvide Den kulturelle skolesekken så man også får elevene og studentene inn på teateret. På teateret greier vi å skape en helt annen verden enn vi gjør ute i en gymsal. I teatersalen kan vi faktisk skape en virkelighetsflukt.

KE: Eller en virkelighetskontakt. Sceniske uttrykk treffer deg på en helt annen måte enn bilder på film eller tekst i en bok gjør.

10. Hvis dere fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?

KA: Jeg har et ønske om flere jobber – jobber til alle – gjennom å etablere kompanier i flere byer, med fokus på ulike uttrykksformer. Eventuelt også flere ”Dansens Hus” i ulike byer, regionbaserte hus for dans med eller uten programmering. Altså er mitt ønske å øke infrastrukturen for dans i hele landet.

KE: I tillegg til å styrke det frie feltet økonomisk, synes jeg det er viktig å lage hjørnesteiner og faste jobber rundt omkring i landet. Vi må få hus for dans i Tromsø og Trondheim, og la byene få tilhørighet og eierskap til disse. Da bygger vi oss sammen isteden for å sentralisere. Vi må gi grobunn for alt det fine som skjer ute i regionene. De fleste av oss kommer jo også fra en eller annen «utplass».

Dansens Hus har forresten vært på hjemmebesøk hos Subjazz. Se her